Egne hjem-bevegelsen - en sosial strømning

INNLEDNING
På 1990-tallet har historikere som Erling Annaniassen, Øyvind Bjørnson, Hilde Ibsen og Knut Kjeldstadli skrevet om egne hjem. Felles for alle er at de har brukt emnet som premiss for å underbygge ulike påstander som hevdes i deres fremstillinger. Alle fremstiller egne hjem som et middel borgerskapet tok i bruk for å pasifisere arbeiderne og holde dem borte fra revolusjonær virksomhet. Det blir også fremstilt som om borgerskapets syn var tilstrekkelig enhetlig og av et omfang som gjorde egne hjem til en bevegelse. Som grunnlag for å betrakte egne hjem på denne måten henvises det til en hovedoppgave i kunsthistorie fra 1984, og derfra trekkes det frem et utsagn som Kristiania Sunnhetskommisjon kom med i 1906;

Anti-revolusjon og sosial brannslokking blir slik en dominerende forklaring på egne hjem-bevegelsen i norsk historielitteratur. Også i bolig- og arkitektfaglig litteratur fremheves det ovennevnte sitatet og et tilsvarende syn. Det hevdes at egne hjem-bevegelsen i første rekke var borgerskapets ideal på hvordan arbeiderklassens boligproblem kunne løses på best mulig måte.[2]

Når egne hjem-bevegelsen beskrives som et anti-revolusjonært virkemiddel, impliserer det at den blir forklart som en kollektiv bevegelse. Ett viktig trekk for slike bevegelser er at de bygger på en kollektiv identitet som binder deltagerne eller medlemmene sammen, og skiller dem fra de som står utenfor.[3] I min hovedoppgave viste jeg at både arbeidere, industriledere og andre så egne hjem som et middel som tjente deres sak. Det var altså flere ulike grupper som arbeidet for å bygge egne hjem til arbeiderne, og i denne artikkelen vil jeg derfor argumentere for at en anti-revolusjonsforklaring på egne hjem og egne hjem-bevegelsen gir et feilaktig bilde. Jeg vil hevde at egne hjem først og fremst var en tidsaktuell idé eller idéstrømning som appellerte til mange ulike miljøer og samfunnslag fra slutten av 1800-tallet og noen tiår fremover. Anti-revolusjonsforklaringen kan forstås innenfor en slik idéstrømningsramme, men den sier først og fremst noe om borgerskapets/overklassens motiver for å bygge små arbeiderboliger, og ikke så mye om egne hjem-bevgelsen. En generell forklaring av bevegelsen må etter mitt syn ta utgangspunkt i at grupper fra ulike samfunnslag så seg tjent med å bygge egne hjem, og dette utelukker etter all sannsynlighet anti-revolusjonsforklaringen.

Historiske fremstillinger som baserer seg på en slik forståelse, vil fort kunne gi et forenklet eller i verste fall galt bilde av det de egentlig skal forklare. I hvilken grad dette eventuelt er tilfelle i fremstillingene til de nevnte forfatterne har ikke vært min hensikt å undersøke i denne forbindelse. Her er min oppgave å prøve å kaste et nytt lys over et relativt ukjent fenomen som til tider har blitt trukket frem i historieskrivingen på en etter mitt syn feilaktig måte. I litteraturen refererer begrepet egne hjem til små eneboliger eller tomannsboliger, helst med en liten hageflekk, som var bygget for arbeidere i byer eller på nye industristeder. Som oftest lå de litt utenfor selve bykjernen og områdene der industrien hadde etablert seg. Slike hus blir fremstilt som et alternativ til de mange store, og ofte overbefolkede og uhygieniske, kasernene som de fleste arbeidere bodde i fra 1850 og -60-årene.[4]

Egne hjem som begrep og fenomen
Det er en del uklarheter rundt egne hjem-begrepet. Det synes sikkert at det ikke fantes i det norske språket før rundt inngangen til det 20. århundret. Likevel er det brukt i moderne norsk historielitteratur om små trehus for arbeidere allerede fra midten av 1800-tallet. Eksempelvis har Jan Eivind Myhre omtalt trehusforstedene rundt Kristiania på 1850 og -60-tallet som egne hjem.[5] I tidsskriftet Egne Hjem, som utkom i Norge første gang i oktober 1902, ble egne hjem derimot omtalt som en ny sak her i landet. Hvis dette er tilfelle, og det i tillegg var en sak med et bestemt innhold slik det hevdes i historielitteraturen, vil en risikere å forklare bygging av små arbeiderboliger fra midten av 1800-tallet ut ifra motiver og årsaker som ikke fantes på den tiden hvis egne hjem benyttes som et generelt begrep for små trehus.

I min undersøkelse antok jeg derfor at det var viktig å skille begrepet egne hjem og de som hadde et bevisst forhold til det fra små trehus med hage for arbeidere generelt. Utgangspunktet her blir da at det ikke kan settes likhettegn mellom disse gruppene men at egne hjem må kunne sies å være en delmengde av trehus med hage. Skal en få en bedre forståelse av hva egne hjem-bevegelsen var for noe, er det etter min mening viktig å finne ut nærmere om begrepets opprinnelse og innhold. Dette vil også bidra til å kaste lys over arbeiderboligbygging i et større perspektiv siden en avklaring av begrepet og bevegelsen i slik forstand kan bidra til å trekke opp skillelinjer i forhold til folk som engasjerte seg i arbeiderboligbygging før begrepet ble kjent.

Litt uhøytidelig har det blitt hevdet at eiendom binder folk og at det nesten kan betraktes som en historisk lov. Det er vel tvilsomt om et slikt utsagn bokstavlig talt finner grobunn i de fleste historikerkretser, men det berører likevel et syn som har vært utbredt i mange miljøer. Mange sosialister var sterkt imot at arbeidere skulle ha eiendom fordi de mente det ville være hemmende på utviklingen mot et sosialistisk samfunn og svekke arbeidernes frie bestemmelsesrett.[6] Likedan har flere blant samfunnets øvre sosiale lag ønsket å gi arbeidere eiendom nettopp for å prøve å stabilisere arbeidsstokken eller utnytte arbeidskraften best mulig. Slik har fast eiendom generelt blitt betraktet med ulike fortegn som et middel som kan binde arbeiderne.

Jeg mener egne hjem-bevegelsen ikke beskrives korrekt med et slikt utgangspunkt. Ved å innsnevre studiefeltet til kun å gjelde egne hjem-begrepet og de som hadde et bevisst forhold til dette, mener jeg å kunne bidra med ny kunnskap om egne hjem-bevegelsen og hjelpe til med å se den i forhold til annen arbeiderboligbygging.

Egne hjem-begrepet
Den første norske kilden som benytter begrepet er så vidt jeg har kunnet se et stortingsdokument fra 1894 som foreslo opprettelsen av jordinnkjøps- og huslånefondet.[7] Forslagets opphavsmann, høyrerepresentant og sagmester Johan Thoresen fra Skedsmo, skrev der at "[d]et er saa vanskeligt for Arbeiderne at skaffe sig det, som er en Trang og Higen efter hos os alle, nemlig et eget Hjem [min uthevelse]". Etter mitt syn vises det likevel at det ikke er noe innarbeidet begrep som gis et bestemt innhold, for det benyttes kun én gang. Forøvrig snakket Thoresen om at hensikten med fondene var å kunne gi lån til ubemidlede personer for oppførelse av "eget hus [min uthevelse], helst paa egen grund" og at lån til "egne boliger [min uthevelse]" kunne forrentes med tre-fire prosent per år. Det var altså ikke noen konsekvent henvisning til egne hjem. Det synes heller ikke som om begrepet ble brukt av andre i forbindelse med opprettelsen av fondene. Således ser det ikke ut til at fondene var noen del av et større prosjekt som kan sammenfattes under egne hjem-begrepet hvis det settes som betingelse at aktørene skal ha hatt et bevisst forhold til det og gitt det et bestemt innhold og målsetting.

Utover dette har jeg kun funnet begrepet brukt i en annen sammenheng før 1900, og det var i Arbeiderpartiets landsmøteprotokoller. Første gang de refererte til det ser ut til å ha vært i 1898. Det ble da hevdet at "[d]er er visselig mellem arbejderne paa landet mangesteds til stede en virkelig trang til at erholde anledning til at skaffe sig et hensigtsmessig beliggende eget hjem, hvortil der overalt, hvor der kan skje, bør knyttes nogle maal jord". Utover dette var ikke egne hjem gjenstand for oppmerksomhet eller diskusjon.

På landsmøtet året etter ble egne hjem diskutert i forbindelse med jord- og landarbeiderspørsmålet, som da var en relativt viktig sak. Egne hjem ble fremstilt som en motsetning til fellesbruk, som det hadde blitt fremsatt forslag om å opprette, og det ble uttalt at "[k]ommunerne paa landet maa hjælpe arbeiderne at faa egne hjem". Noen var imidlertid uenige i dette, og de påstod at arbeidere ville bli svinebundet av arbeidsgiverne hvis de tok opp lån av dem til å bygge seg slike egne småboliger.

Et av punktene på landsmøtet i 1900 var "[o]m egne hjem og jord for arbeiderne samt om jordspørgsmaalet i det hele". Den diskusjonen munnet ut i et vedtak om at Arbeiderpartiet i nærmeste fremtid ville kjempe for reformer som skulle avhjelpe nøden blant landbefolkningen. Et av tiltakene som skulle iverksettes for å oppnå dette var å arbeide for "[o]ffentlig tilhjælp til egne hjem og jord for landarbeidere, ordnet saaledes, at arbeiderne derved ikke blir stavnsbundne".

Det er således tydelig at Arbeiderpartiet så egne hjem i forbindelse med jordspørsmålet, som var en viktig sak i partiet på den tiden. Ingenting tyder på at noen så det som et middel for å dempe eventuelle revolusjonære tendenser hos arbeiderne, noe som vel heller ikke kunne forventes fra det holdet. Tvert imot viser debatten at enkelte heller var redde for at egne hjem kunne føre til at arbeiderne ville bli for sterkt bundet til arbeidsgiverne. Et av de første eksemplene som finnes på bruk av egne hjem-begrepet i Norge viser altså at poenget for talsmennene ikke var å skape faste bånd mellom samfunnsklassene, slik det som nevnt hevdes i moderne historielitteratur. Bekymringen som noen i Arbeiderpartiet viste angående muligheten for å bli for tett bundet til arbeidsgiverne, viser likevel at de mente det kunne være en antatt virkning av en slik boligform. Dette harmonerer med mange sosialisters skepsis til kombinasjonen arbeidere og eiendom, og er etter min mening ikke noe argument til forsvar for anti-revolusjonstesen. At deler av Arbeiderpartiet ivret for egne hjem til landbefolkningen ser jeg derfor som en første indikasjon på at den tesen gir et feilaktig bilde.

At egne hjem-begrepet ikke var særlig utbredt ved inngangen til 1900-tallet kommer også til syne i stortingsdokumenter som angår opprettelsen av Den norske Arbeiderbruk- og boligbanken. Den var ment å skulle gi arbeidere og småkårsfolk hjelp til å finansiere jordkjøp og bygging av småhus både på landsbygda og i utkanten av byene. Således kunne man ut ifra forståelsen av egne hjem-begrepet i historielitteraturen forvente å finne begrepet i disse dokumentene. I 1902 la Indredepartementet frem en odelstingsproposisjon for Stortinget, men verken i den eller i Castbergkomiteens innstilling som lå til grunn for proposisjonen ble begrepet benyttet. I stedet brukte de uttrykk som "hus og rommelig have" eller "villa- og smaahussystemet". Lånene var tenkt brukt slik at det kunne oppføres "arbeiderhuse for en eller et par familier" og til "boliger for ubemidlede, helst med en liden jordflæk til have eller lignende".[8] Kun i en sammenheng ble det henvist til egne hjem, men da ble det henvist til svenske forhold. I en beskrivelse av hva enkelte andre land hadde gjort for å lette landarbeidernes ervervelse av jord ble det referert til den svenske "Egnahemskomitén" og "Lov om egenhjemslaan af statsmidler".[9]

Også andre dokumenter som omhandlet boligbygging og boligsituasjonen i årene rundt 1900 benyttet andre begreper enn egne hjem for å beskrive arbeiderboligsituasjonen. Borgermester H.E. Berner i Kristiania brukte i 1899 begreper som "smaahuse" og "enkeltfamilie-boliger" da han i 1899 skrev om bolignøden i Kristiania og hvordan bygging av småhus for arbeidere kunne være et bidrag til å avhjelpe denne.

Samlet indikerer dette at begrepet var lite kjent i Norge ved inngangen til det 20. århundret. Det ble ikke benyttet i dokumenter som historielitteraturen i ettertid har sett i sammenheng med det som blir omtalt som egne hjem-bevegelsen. Skal man snakke om en slik bevegelse ut ifra en forutsetning om at begrepet var kjent og hadde et bestemt innhold for aktører som engasjerte seg i samtidens arbeiderboligspørsmål, mener jeg i dette å finne dekning for en påstand om at det ikke gir mening i å snakke om egne hjem-bevegelsen frem til den perioden som er omtalt her.

Begrepet "egne hjem" kom for alvor inn i det norske vokabularet fra 1902. Da ble det startet et tidsskrift som het Egne Hjem. I kjølvannet av dette kom også Norges første industrilotteri, egne hjem-lotteriet, som solgte lodd over hele landet gjennom flere år og etter eget utsagn blant annet hadde som formål å kaste lys over egne hjem-saken.[10] Både tidsskriftet og lotteriet sprang ut ifra landets første egne hjem-koloni. I 1903 ble det utgitt en bok som inneholdt tegninger og eksempler på hvordan arbeiderboliger og egne hjem skulle være, og først i 1908 ser det ut til at noen henviste til egne hjem-bevegelsen.[11] Omtrent på den tiden begynte også folk som Sophus Arctander, borgermester i Kristiania, og Sam Eyde, Norsk Hydros grunnlegger, å lansere sine egne hjem-prosjekter i henholdsvis Kristiania og på Rjukan. I det følgende vil opphavet og utviklingen av den første bebyggelsen i Norge som samtiden omtalte som egne hjem-koloni bli beskrevet.

Den ble stiftet i august 1900 av en gruppe typografer fra Kristiania som kjøpte Nedre Nadderud gård i Bærum og bygde en koloni som til slutt omfattet cirka 70 hus. Da den ble stiftet het den Typografernes byggeselskab, og begrepsmessig var den på det tidspunkt ikke noen egne hjem-koloni. Kolonien var et resultat av typografenes uttalte selvhjelpsideal og deres lange tradisjoner på å prøve å gjøre sitt arbeidsmiljø sunnere, og den føyer seg inn i en rekke av andre sunnhetsfremmende tiltak som de arbeidet for.[12] Blant annet på grunn av at deres yrke medførte stor helserisiko gjennom arbeide i lokaler med dårlig utlufting og giftig blystøv, engasjerte de seg på 1890-tallet i iverksettelsen av forskrifter for fabrikklovgivingen. De agiterte også for å få igjennom krav om ferie. Ved at typografene kunne få anledning til å komme seg en uke ut i frisk luft ville det bidra til å bedre deres sunnhet, ble det hevdet. De samme argumentene ble brukt da de på begynnelsen av 1890-tallet etablerte en turistklubb for typografer som arrangerte mange turer i skog og mark og da de på slutten av tiåret bygget et rekonvalesenthjem på Hadeland der lungesyke typografer skulle få muligheten til å gjenvinne helsa.

I oktober 1902 skiftet kolonien imidlertid navn til Egne Hjem A/S, og dette navneskiftet kan sees tydelig i sammenheng med en reise som byggeselskapets forretningsfører, typograf Arne Olsen, gjorde til Sverige sommeren samme år. Styret i selskapet bevilget en sum som han skulle få bruke til en sverigereise for å studere "Egna Hems-bevægelsen".[13] Turen resulterte også i at to av koloniens ildsjeler, typografene Olaus Holloe og Henrik Eddie, begynte å utgi det nevnte tidsskriftet Egne Hjem, som helt tydelig var laget etter mønster av et eksisterende svensk tidsskrift med samme navn.

Det nye bladet omtalte egne hjem som en ny sak her i landet. Da det var cirka ett år gammelt skrev redaktøren at han mente det var på tide å begynne å drøfte egne hjem-saken mer i detalj siden dens betydning blant de store sosiale oppgaver hadde begynt å få en større sosial forståelse.[14] Oppfatningen om at det dreide seg om en ny sak på den tiden kom også til uttrykk i noen av dagsavisene. For eksempel skrev Dagbladet i 1902, like etter at Egne Hjem var gitt ut første gangen, om egne hjem-saken som om den var ukjent for folk flest. Hensikten var tydelig å presentere den for sine lesere og gi et bilde av de sakene den var opptatt av.[15] Alt dette tyder på at egne hjem ble betraktet som noe nytt. Den tydelige forbindelsen til Sverige gjør at det her kan være nyttig å se kort på forholdene der.

Egne hjem i Sverige
Egne hjem var et nytt begrep i Sverige i 1890-årene. I første del av tiåret brukte avisene gjerne anførselstegn når de henviste til det, og først nærmere århundreskiftet hadde det blitt en naturlig del av det svenske språket.[16] Egna hem materialiserte seg på ulike vis i Sverige. Først og fremst var det Föreningen Egna Hem som ble stiftet av en kakkelovnsmaker i 1892. Da hadde den bare tolv medlemmer, men medlemstallet økte raskt og i 1903 var det cirka 4 700 medlemmer fordelt på over 100 lokalforeninger over store deler av Sverige. I 1901 begynte foreningen også å gi ut tidsskriftet Egna Hem som skulle spre informasjon om dens arbeide. Som allerede nevnt tok typografene i bærumskolonien etter og begynte å utgi et lignende tidsskrift i Norge noen år senere.

Foreningens mål var særlig å arbeide mot fattigdom og for frihet og uavhengighet for ubemidlede arbeidere. Dette skulle oppnås via selvhjelpens vei. Foreningen ble drevet av såkalt arbeiderelite og lavere middelklasse, dvs. lærere, byggmestere og landbrukere, som hadde en front mot magnater og store jordeiere, og den hadde ikke noe tydelig politisk budskap som gikk ut på at disse skulle bekjempes. Det dreide seg ikke først og fremst om krav som gikk ut på at de rike skulle tvinges til å dele sin velstand med de fattige. Poenget var heller at den vanlige mann selv skulle yte en egeninnsats for å oppnå et velstandsnivå som lå nærmere de rikes.[17] Dette sammenfaller i stor grad med det uttalte selvhjelpsidealet som lå til grunn for mye av virksomheten til kristianiatypografene. Heller ikke de hadde noe revolusjonært utgangspunkt, men ville forbedre sine kår ved eget arbeide. Mye tyder på at dette var en viktig grunn til at typografene fattet interesse for det svenske egna hem-prosjektet og sendte folk til Sverige for å studere virksomheten der.

Etterhvert fikk "egna hem"-spørsmålet et betydelig omfang i Sverige ved at blant annet Folkpartiet gjorde det til en viktig politisk sak. Som en reaksjon på den konservative utviklingen på slutten av 1800-tallet, og i et forsøk på å utkonkurrere det konservative Lantmannapartiet som hadde et godt grep på bygdenes stemmeberettigede, prøvde Folkpartiet å agitere for egne hjem og utstykking av storgodsene og all den ledige jorden som fantes rundt om i Sverige.[18] Dette ser imidlertid ut til å ha fått liten betydning for norske forhold. Ingen politiske partier gjorde egne hjem til noen viktig sak i Norge. Etableringen av interessen for egne hjem som et viktig samfunnsspørsmål i Norge var først og fremst knyttet til de norske typografenes interesse for selvhjelpen som lå til grunn for den svenske foreningens virksomhet.

Heller ikke i Sverige var egne hjem noen typisk overklasseinteresse. Utsagnet fra Sunnhetskommisjonen som ble sitert i innledningen ser derfor ut til å passe like dårlig på svenske forhold som på norske. Det var flere ulike grupper som ivret for "egna hem", og folk fra lavere eller midlere samfunnsklasser og den politiske venstreside ser ut til å ha dominert.

Ikke en kollektiv bevegelse
Det som er nevnt hittil gir ikke noe inntrykk av at egne hjem-bevegelsen var noen kollektiv bevegelse iverksatt av samfunnets øvre sjikt som hadde til hensikt å knytte et tettere bånd mellom ulike sosiale klasser som ikke så lett skulle løsne i konflikter. Egne hjem som prosjekt fikk sin begynnelse i Norge noen år inn i det tjuende århundret etter initiativ fra en gruppe arbeidere, mens folk som Arctander, Eyde og Throne Holst fulgte opp noen år senere med sine egne hjem-prosjekter. At disse hadde noe særlig fellesskapsfølelse med typografene er lite sannsynlig, og dette svekker det inntrykket som gis i det gjengitte utsagnet fra Kristiania Sunnhetskommisjon om at egne hjem-bevegelsen hadde den bestemte målsetting å binde bånd mellom samfunnsklassene. Det er ting som tyder på at Arctander kan ha hatt en slik hensikt med sitt engasjement, mens Throne Holst og Eyde først og fremst ser ut til å ha hatt bedriftsøkonomiske motiver.[19] Typografenes motiver var, som jeg har vært inne på, først og fremst drevet av selvhjelpstanken, og ingenting tyder på at de hadde noen interesse av å etablere bånd mellom arbeidere og arbeidstagere av en slik art at de ikke løsnet så lett i konflikter. Det gjengitte sitatet synes således å være lite egnet til å bruke som en generell forklaring på hva egne hjem-bevegelsen egentlig var for noe. Tvert imot gir de ulike gruppene og/eller personene som viste interesse for å bygge egne hjem, og som hadde et bevisst forhold til begrepet, et inntrykk av at det lå et motivmangfold bak interessen. Dette svekker inntrykket av at det dreiet seg om en kollektiv bevegelse. Men hva er egentlig en bevegelse?

Her er det nyttig med en avklaring av bevegelsesbegrepet. En bevegelse forstås ofte slik at det ligger en form for styrende organisering eller institusjonalisert virksomhet til grunn for de utførte handlinger. Kjente eksempler på dette er arbeiderbevegelsen, fredsbevegelsen og kvinnebevegelsen, som alle må kunne karakteriseres som kollektive bevegelser. En slik forståelse av bevegelsesbegrepet kommer også til uttrykk i ulike oppslagsverk. I engelskspråklige leksika og ordbøker blir movement definert som "a series of organized activities by people working concertedly toward some goal: often called the movement by those involved in it".[20] Samme sted blir imidlertid movement også definert som "a tendency or trend in some particular sphere of activity". I det siste tilfellet indikeres det heller at bevegelse er tidstypiske idéstrømninger. Denne samme delingen finner man også i norske oppslagsverk. Nynorskordboka definerer rørsle både som en interesseorganisasjon og som en idé i tiden.[21] Bokmålsordboka, derimot, definerer bevegelse kun som forening eller organisasjon, mens Riksmålsordboka definerer det som "en tendens i en tidsalders åndelige, sociale liv; åndelig strømning".[22] Selv om de to bøkene hver på sitt vis definerer bevegelse på en ensidig måte, viser de samlet sett til at bevegelse kan forstås på to ulike måter.

De store norske og utenlandske leksika definerer ikke begrepet i en slik overført betydning, men forklarer det kun som et rent fysisk fenomen.

I stedet for å se egne hjem-bevegelsen som en kollektiv bevegelse er det ut ifra dette mulig å betrakte den som en idéstrømning. At det var så mange ulike aktører med ulike motiver som engasjerte seg for å bygge egne hjem, kan sees som "a tendency or trend in some particular sphere of activity". Når det gjaldt bygging av arbeiderboliger var egne hjem en sak som fenget i tiden. Det var en løsning som mange mente tjente deres sak, enten de var bedriftsledere og ønsket bedre produktivitet og bedriftslønnsomhet, eller de var arbeidere og småbrukere som ønsket bedre boligforhold. Et slikt idéstrømningsperspektiv forklarer også den manglende organiseringen mellom aktørene, for idéstrømninger styres verken av bestemte grupper eller motiver eller gis noe bestemt innhold. Det er forhold som avhenger av hvem som finner det opportunt å følge dem.

Et slikt syn kan det også finnes støtte for i samtidens kilder, for ingen aviser eller tidsskrifter fra den tiden kan sees å ha henvist til egne hjem-bevegelsen.[23] Derimot var det vanlig å referere til egne hjem-saken. I perioden 1902-1904 hevdet tidsskriftet Egne Hjem at de arbeidet for egne hjem-saken eller egne hjem-spørsmålet. På samme måte viser reklame for typografenes industrilotteri at de arbeidet for egne hjem-saken.[24] I Norsk Riksmålsordbok forklares begrepet saken som en "oppgave, idé, program eller interesse som det slås til lyd for og agiteres for, og som på den måten søkes fremmet eller gjennomført".[25] Dette understøtter langt på vei forståelsen av egne hjem-bevegelsen som en idéstrømning. Tidsskriftet var en aktør som ut ifra sine motiver virket for en idé eller interesse; egne hjem til landets arbeidere. Men tidsskriftet var ikke en del av et organisert fellesskap, og var derfor ikke del av en bevegelse i organisasjonell forstand.

Ut i fra dette gir det ikke noen mening å snakke om bestemte motiver i forbindelse med egne hjem-bevegelsen. I en viss forstand kan den sammenlignes med hippiebevegelsen på 1960-tallet. Denne blir beskrevet som en uorganisert bevegelse som ikke hadde noe egentlig program. [26] Det dreide seg om ideer som raskt fikk grobunn blant store ungdomsgrupper fra ulike befolkningslag i Vest-Europa og USA uten at det var personer eller organisasjoner med bestemte motiver som arbeidet for å spre dem. Slik var det også med egne hjem. Samlingen av ulike grupper rundt visse ideer og verdier som var typisk for tiden rundt 1900 kan samles under begrepet "egne hjem-beveglsen".

Innholdet i egne hjem-bevegelsen
Hva var så denne strømningen som kan kalles egne hjem-bevegelsen? Innebar den noe nytt, eller var den bare en videreføring av f.eks. den trehusbebyggelsen i Kristiania fra midten av 1800-tallet som Jan Eivind Myhre omtaler? Ytre sett er ikke forskjellene så store. De egne hjemmene som ble bygget i begynnelsen av 1900-tallet viste klare likhetstrekk med en arbeiderboligskisse tegnet av slottsarkitekt Linstow i 1851. [27]

Heller ikke når det gjaldt fokuset på hage- og jorddyrking representerte egne hjem noe nytt. I første halvdel av 1800-tallet var det vanlig at mange fastboende bruks- og verksarbeidere i landdistriktene og håndverks-svenner i byene hadde en liten jordflekk å dyrke. [28] Etter midten av 1800-tallet tok f.eks. slottsarkitekt Linstow og Kristiania Arbeidersamfund til orde for at det helst burde høre litt dyrkingsjord til huset slik at arbeiderfamilien som skulle bo der kunne skaffe seg et nødvendig kosttilskudd gjennom egendyrkede grønnsaker. [29] Det samme gjorde de som så egne hjem som en ny sak på begynnelsen av 1900-tallet. [30] Egne hjem kan derfor også i slik forstand sees som en del av en lengre utviklingslinje når det gjelder småhusbygging for arbeidere.

Likevel vil jeg hevde at strømningen egne hjem-bevegelsen inneholdt noe avgjørende nytt, og ut ifra det kan det fortone seg som en anakronisme å snakke om egne hjem rundt midten av 1800-tallet. Ved inngangen til det 20. århundret hadde industrialiseringen skutt fart. Etter manges mening førte industrisamfunnet med seg en del negative forhold, særlig når det gjaldt boligstandard og forurensning. Industriveksten var så stor at det ikke var mulig å bygge tilstrekkelig mange og gode arbeiderboliger til det store antall arbeidere som flyttet til byene fra landsbygda. [31] Men fra slutten av 1800-tallet ble det et større fokus på bedre boliger, først blant mer bemidlede og senere blant arbeidere. Et ideal som fikk stor utbredelse på den tiden var å ha et eget hus. Bybefolkningen ønsket ofte å bo i byenes utkanter. [32] Dette hadde også en viss sammenheng med tidens fokusering på frisk luft. Slutten av 1800-tallet var tiden da bybefolkningen begynte å bruke store deler av sin fritid i skog og mark. [33] På denne tiden vokste også ideen om hagebyen frem, og denne kan også sees som et resultat av idelaet om frisk luft og eget hus. [34] Men det kanskje viktigste elementet i egne hjem-bevegelsen var idealet om et hjem. I de siste tiårene av 1800-tallet ble hjemmet nærmest gjort til en ideologi i borgerlige kretser. Den borgerlige bolig utviklet seg fra å være relativt enkel og udifferensiert til å bli en bolig som var oppdelt i en privat og en offentlig sfære. I den private delen hadde husmoren den viktigste rollen, og hun ble betraktet som helt avgjørende for at hjemmet skulle være en base der barna fikk den nødvendige omsorg og trygghet som de kunne ta med seg videre i livet for å bli gode samfunnsborgere. I den offentlige avdelingen kunne den borgerlige familien vise frem sin velstand og posisjon og fremstå som skikkelige, sunne og respektable mennesker.[35] Hjemmet stod altså for orden og harmoni, og ble et ideal som satte et markant preg på samfunnet i mange tiår og nådde et klimaks i 1950-årenes husmorideal.

Dette hjemidealet fikk også en sterk posisjon i mange arbeideres bevissthet. Det var egeninteresse som lå til grunn for det og ikke en herskende klasse som ut ifra bevisse mål trykket en familieideologi ned over arbeiderne. Dette vises tydelig gjennom den såkalte stasstuen. Da flere og flere arbeidere utover på 1900-tallet fikk råd til å skaffe seg to-roms leiligheter, ble det i mange kretser vanlig å sette av det ekstra rommet de hadde fått til søndags- og høytidsbruk, mens det stod ubrukt til daglig. Til hverdags bodde de slik som de hadde gjort tidligere, noe som innebar at det ikke ble skilt mellom oppholdsrom og soverom. Noen sov også på kjøkkenet. Dette vakte harme hos flere sosialreformatorer som mente at stasstuen var et uvesen, men for arbeiderne som valgte en slik løsning var det en måte å fremstå som skikkelige og respektable på. [36] Dette illustrerer hvilken kraft som lå i hjemmet på den tiden.

Avslutning
Gjennom dette mener jeg å ha gitt en bedre forklaring på egne hjem-bevegelsen enn den man oftest finner i historielitteraturen. Det synes lite fruktbart å forklare den på grunnlag av enkeltgruppers bestemte motiver. Ved å anlegge et større perspektiv blir mer viktig informasjon som setter emnet i et klarere lys tilgjengelig.

Hvis jeg avslutningsvis skal prøve å skissere et idealtypisk egne hjem kan det kanskje beskrives som et lite hus med et tilhørende jordstykke av en slik størrelse at det kunne brukes til å dyrke hagevekster og jordbruksprodukter for en arbeiderfamilies eget bruk. Det skulle ligge i landlige omgivelser, og ikke være større enn at en arbeiderfamilie ville ha råd til å eie det. Hagedyrking og landlige omgivelser gjenspeilet sunnhet, mens det å eie en eiendom selv ga respekt og viste skikkelighet. Dette var viktig for svært mange innen arbeiderklassen. Hvorvidt huset ble bygget av arbeideren selv eller andre, synes å ha vært av mindre betydning. Det egne ser ikke ut til å ha hatt noe med hvem som bygget huset å gjøre. [37]

Dersom du har lyst til å lese mer eller har kommentarer til dette, henviser jeg deg tilbake til hovedsiden.


[1] Bergkvam 1999: 6; Nielsen 1984: 84.
[2] Baltzersen m.fl. 1977: 214, 222
[3] Kjeldstadli 1994; 1; Bergkvam 1999: 13
[4] F.eks. Kjeldstadli 1990: 278-279 og 371-376; Annaniassen 1991: 58-61; Ibsen 1996: kapittel 2, særlig side 53-55.
[5] Myhre 1990: 215-216.
[6] Lange 1939: 206-209, 221; Bergkvam 1999: 52-53.
[7] Stortingsforhandlingen 1894, dokument 41.
[8] Bergkvam 1999: 3-4: Castberg 1901-02: 69; Ot.prp.nr. 24 1901-02: 14, 43, 67-78.
[9] Bergkvam 1999: 4; Berner 1899: 16; Castberg 1901-02: 69.
[10] sjekk i Egne Hjem en gang til.
[11] Bergkvam 1999: 145-146. Første gang egne hjem ble omtalt som bevegelse ser ut til å ha vært i tidsskriftet Egne Hjem i januar 1908.
[12] Bergkvam 1999: 25, 35-36, (generelt s 21-45).
[13] Bergkvam 1999: 49.
[14] Bergkvam 1999: 1, 116.
[15] Bergkvam 1999: 115.
[16] Edling 1996: 108-109, 119, 124, 156, 161; Bergkvam 1999: 159-166.
[17] Edling 1996: 118.
[18] Edling 1996: 144, 146, 257; Bergkvam 1999: 165.
[19] Bergkvam 1999: 124-132.
[20] Webster´s New Twentieth Century Dictionary Unabridged 1979: 1176.
[21] Nynorskordboka 1994.
[22] Bokmålsordboka 1194; Norsk Riksmålsordbok 1937.
[23] Jfr note 11.
[24] Egne Hjem mars 1903: 44, november 1903: 70; Bergkvam 1999: 146.
[25] Riksmålsordboken 1937.
[26] Aschehoug og Gyldendals Store norske leksikon (2. utg.) 1988: bind 6.
[27] Bergkvam 1999: 2, 110-111; Christianiaposten 23. februar 1851; Bay 1903: 27.
[28] Sejersted 1986: 262; Bergkvam 1999: 172.
[29] Christianiaposten 23. februar 1851; Arbeidernes leksikon 1932, bind 2, Egnehjemsbevegelsen; Bergkvam 1999: 2-3.
[30] Bergkvam 1999: 113-116.
[31] Myhre 1990: 365-366, 369-372; Bergkvam 1999: 16.
[32] Myhre 1990: ; Fuglum 1988: 346-348; Bergkvam 1999: 17.
[33] Myhre 1990: 503-506; Bergkvam 1999: 17.
[34] Bergkvam 1999: 111-112; Howard og Bryn 1921: 1-8.
[35] Frykman og Löfgren 1994: 104-130.
[36] Kjeldstadli 1994: 117; Bergkvam 1999: 173.
[37] Bergkvam 1999: 173-174.

Litteraturliste
Annaniassen, Erling 1991: Hvor nr. 13 ikke er ...... Oslo

Baltzersen, Bjørn, Jan Carlsen, Pål-Henry Eng, Willy Hagen, Erling Birger Haugen, Tor-bjørn Kalberg, Sveinung Reime, Otilie Vihovde og Lars Aasnes 1977: Ei bok om Oslo - planlegging og byutvikling før 1950. Arkitekthøyskolen i Oslo.

Bay, N.K. 1903: Bogen om egne hjem. Kristiania.

Bergkvam, Øystein 1999: Egne hjem-bevegelsen i Norge 1900-1920. Tradisjon eller nye strømninger?, Hovedoppgave Universitetet i Oslo.

Berner, Hagbart E. 1899: "Om bolignøden i Kristiania og Botemidler mot den", i Doku-ment nr. 48 i Aktstykker vedkommende Christiania kommune. Kristiania.

Edling, Nils 1996: Det fosterländska hemmet : egnahemspolitik, småbruk og hemideologi kring sekelskiftet. Stockholm.

Frykman, Jonas og Orvar Löfgren 1994: Det kultiverte mennesket. Oslo.

Fuglum, Per 1988: Norge i støpeskjeen 1884-1920, i Knut Mykland (red), Norges historie. Oslo.

Howard, Ebenezer og Halfdan Bryn 1921: Havebyer og jordbruksbyer i Norge. Kristiania.

Ibsen, Hilde 1996: Mellom profitt og moral - bedriftsvelferd ved A/S Freia sjokoladefabrikk, J.L Tiedemanns tobaksfabrikk og Christiania Portland Cementfabrikk A/S 1910 - 1970. Oslo.

Kjeldstadli, Knut 1990: Den delte byen : fra 1900 til 1948, i Edgeir Benum m.fl. (red), Oslo bys historie, bd. 4. Oslo.

Kjeldstadli, Knut 1994: Er tida for de kollektive bevegelsene over? Innlegg ved konferansen "Tilbake til fremtiden" 21-22 april 1994. (manuskript lånt av Kjeldstadli.)

Lange, Halvard M. 1939: Arbeiderpartis historie 1887-1905, i Halvdan Koht (red), Det norske arbeiderpartis historie 1887-1937, bd 1. Oslo.

Myhre, Jan Eivind 1990: Hovedstaden Christiania : fra 1814 til 1900, i Edgeir Benum m.fl. (red), Oslo bys historie, bd. 3. Oslo.

Nielsen, Mona 1984: Med hjem skal landet bygges. Hovedoppgave i kunsthistorie, Univer-sitetet i Bergen.

Sejersted, Francis 1986: Den vanskelige frihet 1814 -1851, i Knut Mykland (red), Norges historie. Oslo

OPPSLAGSVERK:

Arbeidernes leksikon, 1. utgave, Oslo 1932.

Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon, 2 utgave, Oslo 1986.

Bokmålsordboken, Oslo 1994.

Nynorskordboken, Oslo 1994.

Riksmålsordboken, Oslo 1937.

Webster´s New Twentieth Century Dictionary Unabridged, 2nd ed., New York 1979.

STORTINGSDOKUMENTER:

Johan Castberg: Indstilling fra den til revisjon af jordinkjøbsfondet og huslaanefondets reg-ler og til behandling af spørsmaalet om dyrkingspræmier m.v. nedsatte de-partementale komite. Forslag om laan til oprettelse af arbeiderbrug for landarbeidere og til opførelse m.v. af boliger for andre ubemidlede. (Tillegg til ot. prp nr 24 1901 -02.

Odelstingsproposisjon nummer 24 1901 -02: Angaaende udfærdigelse af en lov om arbei-derbrug- og boliglaan.

Stortingsforhandlinger 1894, dokument 41.

AVISER:

Christianiaposten 1851.