Prosjektbeskrivelse
En interpretasjon av teknikkfilosofien i Tyskland
i første tredjedel av det 20. årh.
av
Teknikken fremstår i dag for en stor del som et teknopolitisk problem. Den er blitt et offentlig anliggende av høyeste rang og krever politisk styring. To vesentlige teknopolitiske impulser er: 1) Innovasjon. En forsøker å fremme den tekniske utvikling for å bedre/øke/sikre den menneskelige «livsstandard». Denne impulsen nedfeller seg i innovasjons-forskningen som for det meste har vært orientert om økonomiske holdepunkter på basis av kjedereaksjonen «teknikk–økonomi–samfunnsmessig rikdom–livsstandard». 2) Bedømmelse/implementering. Ikke minst på bakgrunn av økologisk betenkelige bivirkninger av og det menneskelige «ubehag i» teknikken, så gjelder det å unngå de uheldige sider ved teknikken som truer den «livsstandard» den var ment å fremme. Denne impulsen nedfeller seg bl.a. i den forskning som har fått betegnelsen «teknologibedømmelse» (technology assesment, TA), og som på et ideelt sett antisipativt grunnlag ikke bare søker en annerledes fremtid, men en bedre.
Disse teknopolitiske impulsene fordrer at en ikke bare befatter seg med enkeltfenomen i den tekniske praksis, men at en også prøver å utkrystallisere teknikkens almene prinsipper, og slik legger an et helhetsperspektiv.
Fra midten av sekstitallet har bl.a. Günther Ropohl i Tyskland prøvd å utarbeide en almen teknikkteori på et systemteoretisk og kybernetisk grunnlag, noe som av Ropohl blir ansett som et conditio sine qua non for en styring og bedømmelse av teknikken. Vitenskapsteoretisk og filosofisk inngår utarbeidelsen av det teoretiske fundament for både innovasjonsforskningen og teknologibedømmelsen, samt systemeksterne refleksjoner over normbegrunnelse.
Dette arbeidet har ført med seg en «gjenoppdagelse» og revitalisering av flere tidligere teknikkfilosofiske utkast innen den tyske filosofiske tradisjon. En erkjenner at vi der finner problemer og innsikter som samtiden kjemper med, og som slik sett forlengst var kjent, men som åpenbart hadde falt noe i glemsel. Denne «gjenoppdagelse» gjør seg ikke bare gjeldende innen det vitenskapsteoretiske og filosofiske arbeidet, men også innen den offentlige diskusjonen. Så henter «økobevegelsen» (den grønne bølge) og andre, både mer teknofobiske eller teknokratiske grupperinger, mange av sine perspektiver og argumenter fra den tyske filosofiske tradisjon i begynnelsen av vårt århundrede.
Begge disse tendensene – den vitenskapsteoretiske refleksjon i forbindelse med rammeverket for de vitenskapelige undersøkelser og de historiske røtter for den offentlige teknikkdebatts argumentasjon – viser at en kritisk gjennomgang av tidligere refleksjoner over teknikken kan være noe mer enn en katalogisering av historiske relikter.
Prosjektet vil hovedsakelig befatte seg med de refleksjoner over teknikken som ble gjort i Tyskland i første tredjedel av det 20. årh.. Innen filosofien har slike refleksjoner begynt å nedfelle seg i en egen disiplin – teknikkfilosofi. Angående etableringen av en slik disiplin slutter vi oss til E. Ströker når hun hevder: «Bare som tilegnet historie kan teknikkfilosofien på en virksom måte nå frem til den fulle utfoldelse av sin systematikk; men bare som systematisk disiplin kan den innen rammen av andre filosofiske disipliner oppnå den rangen som i dag mer enn tidligere tilkommer den med hensyn til betydningen av dens oppgaver.» Gjennom en problemhistorisk interpretasjon vil prosjektet levere et bidrag til den historiske tilegnelse som Ströker fordrer.
I det følgende vil vi gå inn på den filosofiske horisont og ledespørsmål for prosjektet (II), teknikkfilosofien i Tyskland i første tredjedel av det 20. årh. (III), grunnlaget for og metoden i den historiske tilegnelse (IV), for til slutt å gi prosjektets disposisjonsplan/problemområder (V).
En historisk tilegnelse krever et retrospektivt utkast som kan gi interpretasjonen retning. Så lenge den teknikkfilosofiske systematikk bare fremstår som desiderat, fordres formuleringen av et ledespørsmål som stedfortreder for systematikken. Enhver systematikk må på sin side skjermes fra å henfalle til abstrakt dogmatikk, og derfor hele tiden relateres til sin oppgave, dvs. «Hvorfor teknikkfilosofi?». På denne bakgrunn formulerer vi vårt ledespørsmål: Hva er det som gjør teknikken til et filosofisk problem?. Mens f.eks. bindestreksfilosofier som sosial-filosofi og kunst-filosofi i mer eller mindre grad kan bedrive sitt virke innenfor den «selvfølgelighet» som tradisjonen de har opparbeidet seg gir, så må en «ny» disiplin som teknikkfilosofi tilkjempe seg en plass for sin eksistens, og «betydningen av dens oppgaver» er ikke umiddelbart gitt.
Den filosofiske virksomhet beskjeftiger seg med relevansbestemmelse. I denne dreier det seg om å sette et «nytt» forhold til saken og sakens forhold til andre saker, som gyldig. En slik relevansbestemmelse kan være epokegjørende som da Kant satte mennesket i et «nytt» forhold til frihet og nødvendighet (natur) – uten at Kant dermed oppfant hverken friheten eller natur(-vitenskapen) –, men kan også være av mer beskjeden art. I sin konsekvens fører filosofiens relevansbestemmelse til konstellasjonen «menneske – verden». Ved at teknikkfilosofien bestemmer forholdet «menneske – teknikk» og «teknikkens forhold til andre saker», så finner teknikkfilosofien sin horisont i konstellasjonen «menneske – verden». Om tilegnelsen av teknikken fører til en endring av konstellasjonen «menneske – verden» fra grunnen av – noe som formuleringer som «teknikkens tidsalder» spiller opp til –, eller om det dreier seg om en innordning av teknikken i en allerede eksisterende konstellasjon, er ikke med dette forhåndsbestemt.
Den filosofiske virksomhet er ikke bare relevansbestemmende. Sentralt og alment godtatt er filosofiens analytisk-kritiske virksomhet, utarbeidelsen av kategoriale strukturer for analysen og det analyserte, og ideologikritiske refleksjoner. En del av disse virksomheter overføres til den vitenskapsteoretiske refleksjon i den grad teknikken gjøres til gjenstand for en egen vitenskap. At en i dette vitenskapsteoretiske arbeidet metodisk blender ned relevansbestemmelsen må anerkjennes, noe som ikke betyr at relevansbestemmelsen her er fraværende; den er bare ikke spesielt tematisert. Spissformulert: Relevansbestemmelse uten de nevnte momenter blir abstrakt; disse momentene uten relevansbestemmelse blir retningsløs og «vilkårlig».
Da prosjektet søker en tilegnelse av et historisk materiale, medfører dette at vi ikke sikter inn på noen originær relevansbestemmelse av teknikken. I stedet innlater vi oss på de historiske bidrag til problemet teknikk, og gjør deres bestemmelse til gjenstand for undersøkelse. Dette betyr ikke at de analytisk-kritiske, kategoriale og ideologikritiske refleksjoner som er levert faller utenfor prosjektets ramme, da det først er gjennom disse at relevansbestemmelsen kommer til sin konkrete fremstilling.
På bakgrunn av de filosofiske virksomheter og vårt ledespørsmål kan vi stille følgende to spørsmål som metodisk sett gir interpretasjonen et kritisk potensiale: 1) Hvorfor blir teknikken et filosofisk problem? 2) Hvordan blir teknikken bragt på begrep?
Ad 1) Det hevdes at filosofien kan gjøre alt til sin gjenstand, men et slikt utsagn oppholder seg i det formale og utsier i beste fall noe om filosofiens mulighet, ikke dens virkelighet. Refleksjoner over teknikken og fordringen om en egen teknikkfilosofi fremkommer i en spesifikk historisk epoke, og er ikke et evig spørsmål. Filosofien er heller ikke bare et instrumentarium (kompetanse) som nå etter «forgodtbefinnende» skal anvendes på ulike områder; nå også teknikken. Det at teknikkfilosofien ikke har blitt realisert tidligere er ikke et resultat av en mangel ved filosofien eller en forglemmelse som skal bøtes på, men en endret virkelighet. Med spørsmålet etter «hvorfor» teknikken blir et filosofisk problem fikseres den historiske karakter til fenomenet og tilegnelsen av det.
Ad 2) Å bringe teknikken på begrep vil bl.a. si å avdekke de kategorier og begreper som på den mest adekvate måte gjør teknikken forståelig for oss. Såfremt disse kategoriene potenseres til det rent formale eller fremsettes som naturkategorier, så tildekkes problemets historiske karakter. Vi konfronteres med en problematisk divergens mellom hvorfor teknikken fremstår som problem og hvordan den bringes på begrep. Et mulig utslag av denne divergensen, er at det som er et historisk problem iklees evighetens gevanter, og fremstår som menneskets uunngåelige tragiske skjebne (jvf. Simmel, Spengler). Også tesen om teknikken som et verdinøytralt middel (naturkategori), hvor bruken fremstår som det problematiske (historiske «hvorfor»), kan på en fruktbar måte belyses i horisonten av denne divergensen.
Den nevnte divergens er ikke entydig. Bestemmelsen av hvorfor teknikken fremstår som problem er selv medbestemt av den konseptuelle grunnutrustning som filosofien bruker i tilegnelsen av teknikken. Denne kan på sin side være avgjørende for vår mulighet til å få øye på problemer som ellers ikke umiddelbart gir seg. I dette samspillet mellom «hvorfor» og «hvordan» gjelder det å holde seg, for kritisk å reflektere dets muligheter og farer.
Historisk sett finner vi ansatser til refleksjoner over teknikken i hele det 19. årh., enten i forbindelse med fremskrittstroen eller den radikale selvkritikk som følger dette århundret som en skygge. I første tredjedel av det 20. årh. øker omfanget av slike refleksjoner, og gjør det legitimt å snakke om en første bølge av refleksjoner over teknikken. Foranlediget bl.a. av erfaringene fra den første verdenskrig, krakket på børsen i 1929 og teknikkens sentrale plass i gjenoppbyggingen av Tyskland, skjerpes blikket for teknikkens egenart og selvstendighet overfor økonomien (jvf. Hardensett: «Der kapitalistische und technische Mensch» (1932), og utbredelsen av troen på teknokratiet etter det økonomiske sammenbrudd). Etter at den fruktbare diskusjonen begynte å dø ut etter Hitlers maktovertagelse, skjer en ny oppblomstring etter den 2. verdenskrig. Denne er på mange måter en forlengelse av mellomkrigstidens debatt. Dette gjør det nærliggende å ikke foreta en strikt avgrensning til første tredjedel av det 20. årh., men også å forfølge ansatser til problematikken som er gjort i denne perioden, og som kommer til sin «fullbyrdelse» etter krigen. På sekstitallet begynner så arbeidet med å etablere en almen teknikkteori.
For oversiktens og relevansens del vil vi i det følgende påpeke tre momenter angående teknikkfilosofien i Tyskland i første tredejedel av det 20. årh.:
Selv om mangt av det som ble ytret i perioden i sin tidsaktualitet ble et lett bytte for den historiske utvikling, så kan vi med en viss rett hevde at den tyske tradisjonen på dette tidspunkt fremstår som den rikholdigste, og har lagt premissene for mye av den senere diskusjon. Som Dessauer hevder, så finner vi her nesten alle de viktigste motiver og problemer for en teknikkfilosofi. F. Rapp tillegger den tyske tradisjonen på denne tiden en pionerstatus for disiplinen («Analytische Technikphilosohie», 1978). Dessauers synspunkt blir heller ikke revidert av Mitcham/Mackey («Bibliography of the Philosophy of Technology», 1973).
Mange forbinder i dag den tidlige tyske teknikkfilosofi med den kulturkritiske essayestikk. Viktigere er likevel den tidskritiske filosofi som omfatter både den faglig-filosofiske kulturkritikk («senborgerlig selvkritikk») og samfunnskritikk («marxistisk-revolusjonær»); begge med sine livsfilosofiske understrømninger. Kultur- og samfunnskritikken begynner senere å vise sin samhørighet i Marcuse’ verk, og den nå post mortem begynnende dialog mellom Heidegger og Adorno. Innen den tidskritiske filosofi forbindes også refleksjonen over teknikken med (den tyske) filosofiens «etterhegelianske» identitetskrise.
Ved siden av disse filosofiske bidrag utgjør bidragene fra ingeniører /teknologer, sammen med deres faglige selvbesinnelse et viktig potensiale for en teknikkfilosofi. (Jvf. diskusjonene i tidsskriftene «Technik und Kultur. Zeitschrift des Verbandes Deutscher Diplom-Ingenieure» og «VDI-Zeitschrift».) Også fra de forskjellige enkeltvitenskapene leveres analyser av enkeltproblemer hvor vi bl.a. kan hente innsikt i teknikkens relasjonelle aspekt og forhold til andre gjenstandsområder, men også angående «teknifiseringen» av disse (jvf. Webers byråkratianalyse; «den levende maskin»)
Blant de problemområder som i denne perioden fremstod med pregnans var teknikkens systematiske karakter, og som den almene teknikkteori forutsetter som material basis for sin anvendelse. (Jvf. bl.a. Gehlens og Freyers begrepsmessige fiksering av dette problem i termene «superstruktur» og «sekundært system»). Ved siden av at vi her finner analyser som kan levere kategorier for forståelsen av systemets funksjonale virksomhet, så innlater en seg også på konstitueringen av denne basis’ historiske virkelighet - analogt til Marx’ «politiske økonomi» og «historiske materialisme». I den grad slike historisk-strukturelle analyser ikke setter ideologikritikken utenfor seg selv som en abstrakt fordring, eller lar den gå under i systemets funksjonering, så inngår også besinnelsen på menneskets forhold til og plass i systemet i problematikken.
I dette at tilegnelsen av teknikken samtidig medfører en besinnelse på mennesket, ligger noe av årsaken til at en vanskelig enes om en «definisjon» av teknikken. Dette forhold er ikke bare et uttrykk for en mangel på koordinasjon og samarbeid mellom de som befatter seg med teknikken, men også uttrykk for stridigheter av mer dyptgripende karakter. «Definisjonene» som forkortete forsøk på å bringe til orde en virkelighet som i tiltagende grad gies sin preging av teknikken blir, idet vi selv er en del av denne virkelighet, indirekte til en «definisjon» av mennesket. Tematiseringen av den menneskelige selvforståelse er således et annet viktig problemområde i denne perioden.
På denne bakgrunn fremstår et tredje vesentlig problemområde med sin relative fornuftighet: koblingen mellom teknikk og krise. Den teknisk-vitenskapelige tenkning og teknisk-økonomiske handlings tiltagende innflytelse på den menneskelige (personlige, samfunnsmessige og kulturelle) eksistens, på ens egen og den felles overlevering, fremstår som et tidsskille («krise»). De tradisjonelle fundamenter for livsordningen kommer i bevegelse. (Jvf. tittelen på Mannheims bok «Mensch und Gesellschaft im Zeitalter des Umbaus»).Om en i dette tidsskille mener å se «humanitetens undergang» eller «egentlige fremvekst» endrer ikke på det felles grunnlag i diagnosen av samtiden som en krisetid. En står overfor oppgaven å beskrive hvordan teknikken forholder seg til denne krisen, eventuelt begrunne at teknikken er denne krisen.
Det at den menneskelige selv- og verdensforståelse er blitt problematisk gjør også et fjerde problemområde forståelig: demoniseringen av teknikken. Bak dette vokabular skjuler det seg også problembevissthet. Forstår vi demoni som «virkelighet(er) som ikke er menneskelig integrert» (G.R. Heyer), så blir forbindelsen til krisen åpenbar. Slik vi ser det innebærer demoniseringen av teknikken minst tre momenter:
1) Totalitet. Teknikken blir forstått som det fenomen som preger samtiden fra grunnen av. Den fenomenologiske beskrivelse kan variere, likeså den argumentative tilegnelse av teknikkens avansement fra isolerbart objekt til pregende makt, men erfaringen av teknikken som en tidsalders «signatur» er felles.
2) Autonomi. Teknikken erfares som noe utenfor den menneskelige «maktsfære», dvs. i teknikken åpenbarer det seg en hendelse som ikke er villet som sådan. Hvordan en søker forsoning med denne hendelse som fremstår som ugjennomsiktig (jvf. teknikkens kompleksitet) varierer, vi oppfordres likevel til å forstå, anerkjenne, erkjenne eller kontrollere den. Sentralproblemet er gjennomgående: «Hvordan skal mennesket (igjen?) bli herre over (komme på høyden av) teknikken». Det blir en oppgave å finne den grunn som «autonomiseringen» av teknikken hviler på, for så å gjøre denne til forsoningens strategiske sted i den grad det overhodet er mulig. Parolen om å få teknikken «åndelig i hånde» uttrykker disse bestrebelser.
3) Vurdering. Den tekniske hendelse og dens totalitetskrav relateres til en normativ forståelse av mennesket, hhv. «høytstående verdier» som gjør krav på anerkjennelse, og som teknikken enten truer (konservativ posisjon) eller befordrer (progressiv posisjon). I den grad en mener å se disse «høytstående verdier» fiksert i et begrep om kultur, og i teknikken ser uttrykk for det som fikseres som sivilisasjon, så står vi her ovenfor den litt særegene tyske dikotomi «kultur - sivilisasjon».
Prosjektet arbeider med et historisk stoff som tilhører den nære fortid. Likevel synes den historiske differens å være så stor, at mange kommentatorer og forskere på området teknikkfilosofi stempler refleksjonene fra perioden som foreldet, og belemret med spekulative relikter. I visse tilfeller gjør de bruddet med tradisjonen til sin raison d’être. Men det at fortidens refleksjoner står i fare for å bli gjendrevet av den historiske utvikling, betyr ikke at den er falsk, men at den bare betinget treffer vår samtid. Like lite som vi kan påstå at vår egen samtid er uten fornuft, men f.eks. er fremtidens oppgave, kan vi påstå at fortiden var uten fornuft, og at den dermed må betraktes som samtidens «oppfinnelse». Selv om fornuften ikke lengre fremstår som noe uproblematisk tertium comparationis, men som noe som må sikres og ytes i en forståelsesprosess, så ville en nyansettelse av fornuften likne forsøket på å trekke seg selv etter håret opp av sumpen. Fundamentet for den historiske tilegnelse er således innsikten i at det også tidligere gikk fornuftig for seg, og at den historiske differens ikke er så absolutt at den umuligjør en formidling.
Selv om historiske forhold er medbestemmende for utvelgelse og modifikasjoner av problemer (problemmetamorfoser), og slik sett virker inn på måten de oppfattes og hvilke preferanser/vurderinger de underlegges, så innebærer det vi har sagt at tidligere refleksjoner over teknikken ikke bare må ansees som noe tilhørende en forgangen fortid, og slik sett ligger utenfor vår egen samtid, men at de, om enn tildekket, fremdeles er tildels nærværende i samtidens forsøk på å tilegne seg teknikken (jvf. I). Selv om vi fikserer på den historiske differens og anser våre egne samtidige refleksjoner over teknikken som noe egenartet og nytt, så blir vårt eget standpunkt først forståelig når vi erkjenner hva det selv var en reaksjon på/videreføring av. Dagens refleksjoner over teknikken er ikke bare utfordret av samtidens «tekniske verden», men også bestemt av tradisjonen denne type refleksjoner tilhører, enten vi forstår oss som en reaksjon på denne(disse) tradisjon(er) eller i kontinuitet med den(disse). Prosjektet søker slik sett en formidling av tanker under hensynstagen til den historiske differens.
Prosjektet søker hverken å dra personer frem fra glemselen eller presentere teknikken gjennom de store tenkere eller «skoler» i streng forstand. Det vil likevel inngå en utarbeidelse av typologier for å forenkle mangfoldet. Prosjektet er gjennomgående forpliktet på en problemhistorisk tilgangsmåte. Dette medfører at vi ikke søker noen fullstendighet i presentasjonen av det historiske materialet, selv om oversikt er nødvendig for gjennomføringen. En problemhistorisk tilgangsmåte blender ned det faktiske mangfold til fordel for en systematisering. Dette medfører en stilisering av sammenhenger - sågar deres idealisering -, og transformasjonen av den historiske virkelighets mangfoldige virkningssammenhenger og tilfeldigheter, til argumentasjonssammenhenger. Det aktuelle utgangspunkt og den retrospektive støtten for gjennomføringen har vi gitt i I, II og III. I det følgende vil vi angi prosjektets problemområder.
Disposisjonsplanen angir problemområder som leder prosjektets spørrestilling i gjennomføringen. Fremstillingen av resultatet vil kunne fordre en annen oppbygging. En grunnleggende intensjon i gjennomføringen er å konstruere argumentative sammenhenger. Slike sammenhenger vil kunne føre oss til ekstreme posisjoner i synet på teknikken, men avdekker samtidig et mulighetsrom som motargumentasjonen kan bevege seg innenfor. Ofte vil også den fornuftige midte bli lettere tilgjengelig via ekstremitetene. Disposisjonsplanen beskriver ikke problemfeltet teknikk gjennom en opplisting av faktiske enkeltfenomener. Disse vil tre noe i bakgrunnen til fordel for følgende fire grunnleggende problemområder: 1) Historitet, 2) Logikk, 3) Sannhet og 4) Antropologi.
På basis av spørsmålet: «Hvorfor står vi i teknikken overfor et problem?», vil prosjektet gi en beskrivelse av og tilegne seg den saklige motivasjon som ligger til grunn for refleksjonen over teknikken, og dermed konstitueringen av teknikkfilosofiens gjenstand. Prosjektet sikter her inn mot en bevegelse fra teknikken som (relativt) kjent fenomen – hvor problemet hovedsakelig sees i relasjon til andre virkelighetsområder (kultur, økonomi, natur etc.) – til en posisjon hvor teknikken selv blir problematisk og spørsmålet «Hva er teknikk?» blir påtrengende. I bevegelsen fra fenomen til problem – som samtidig gir en eksposisjon over problemområdet teknikk – vil prosjektet søke ansatspunkter for forståelsen av: a) Skillet tradisjonell og moderne teknikk, b) historiseringen av teknikkens mål og c) kriseforståelsen og den fundamentalfilosofiske fremmedgjøringsproblematikk. I overenstemmelse med vår utlegning i I dreier det seg om å fiksere teknikken som et historisk problem fremfor som antropologisk teorem.
Uttrykk som «den tekniske verden» bærer bud om at den instrumentelle forståelse av teknikken begynner å bli skjøvet til side til fordel for en forståelse av teknikken som en bevegelse underlagt sin egen lovmessighet (logikk). Dette på sin side gir grunnlag for forståelsen av teknikk som en menneskelig væremåte. Symptomer på en slik egenlovmessighet finner vi bl.a. i svekkelsen av det humanistiske dannelsesideal og utbredelsen av spesialisten som underkaster seg sitt fagområdes saksnødvendigheter, en begynnende erstatning av politikken og politikeren med saksforvaltning og fagmennesket, og den de facto intensivering og normalisering av plantenkningen som finner sted – en plantenkning som tilsynelatende står i motsetning til teknikkens egenlovmessighet. Det gjør seg gjeldende en tiltagende integrering av produksjon, organisasjon og orientering som gjør forståelsen av teknikken som et verdinøytralt middelsystem problematisk. Dette sett i lys av teknikkens globale utbredelse og intensive penetrering av virkelighetsdomenene, gjør det nærliggende å spørre etter hvilken «almenhet» teknikken er i besittelse av, og som muliggjør den reelle subsumsjon av virkeligheten under den.
Prosjektets siktemål er her ikke bare å gjengi dette forhold slik det beskrives til uttrykk i refleksjonene over teknikken, men også å spørre hvordan den «autonomi» som teknikken her tillegges er mulig. Det gjelder å avdekke de kategorier som muliggjør konstitueringen av teknikken som totalbevegelse. For bl.a. å motarbeide faren for en «mystifisering» av dette sakskomplekset, vil tilegnelsen skje ut fra en tredeling. Selv om det overordnede siktemål er totalbevegelsen, vil de tre områdene bli søkt behandlet i sin relative egenrett. Dermed gies også totalbevegelsens kategoriale struktur muligheten for en konkret forankring.
Ser vi på teknikken som en final fremstillingsprosess som ender i et produkt for bruk, så kan vi snakke om teknikkens fremstillings-, bruks- og tingaspekt.
På basis av det aristoteliske strukturskjema for fremstillingsprosessen, vil prosjektet med vektlegging på hvordan fremstillingen skjer, vinne tilgang til et begrep om fremstilling som bryter med den håndverksmessige fremstillingsprosess. Ansatspunkter: vektlegging av det skapende i motsetning til det mimetiske; vitenskapeliggjøring og industrialisering av teknikken.
Tradisjonelt sett blir bruken av den tekniske gjenstand sett på som det som gir fremstillingsaspektet dets ratio, samtidig som bruken til en viss grad står utenfor denne prosess (ekstraterritorialt). I dette perspektivet fremstår så teknikkens kulturfunksjon, økonomiske funksjon etc.. Prosjektets siktemål er her ikke bare å knytte an til det «ideelle» målområde for teknikken, men å bringe på begrep teknifiseringen av bruksaspektet selv; dvs. hvordan teknikkens ekstraterritoriale karakter mister sin bærende kraft, hhv. selv teknifiseres.
Ser vi bort fra spesielle mellommenneskelige relasjoner som kjærlighet, vennskap o.l., så er de fleste mellommenneskelige relasjoner formidlet gjennom ting, dvs. middelbar. For bedre å kunne forstå vårt forhold til oss selv og andre, så trenger vi også en forståelse av tingen som formidler dette forholdet. Spesielt innen den tyske livsfilosofiske tradisjon finner vi ansatser til en slik kategorial utarbeidelse av den tekniske ting (jvf. H. Freyer’ «Theorie der objektiven Geistes»). Prosjektet vil stille spørsmål ved om ikke tingens kategoriale struktur endres, analogt til et eventuelt skille mellom tradisjonell og moderne teknikk.
Teknikken blir også relatert til bevisstheten hvor den betraktes i sin orienteringsfunksjon for den menneskelige selvforming. Siktemålet for denne gjennomgangen er å avklare forholdet «bevissthet – virkelighet» (sannhet) innen det en kan kalle en teknisk sfære, dvs. teknikkens totalbevegelse. Følgende posisjoner vil bli belyst: a) Teknikken i tjeneste for de høytstående verdier, b) teknikken som potensielt avideologiserende (jvf. Marx), c) teknikken som forutsetning for ideologi og d) teknikken som ideologi og teknokrati. Avklaringen av frontene søker å avdekke «the ontological comittments» (Quine) som her gjør seg gjeldende.
Spørsmålet: «Hva er mennesket?» blir gitt forskjellig svar alt etter som mennesket sees i relasjon til natur, historie, religion eller teknikk. Både inne marxistisk revolusjonsteori og kulturkritikkens senborgerlige selvkritikk tenderer en mot å forstå mennesket som et idealistisk residuum, hvor mennesket settes som origo for et teknologisk system. Denne posisjonen gjør seg også gjeldende innen forsøket på en antropologisk fundamentering av den almene teknikkteori. Siktemålet er her å vise hvordan en innen horisonten av teknikken også føres til en kritikk av antroposentrismen, og dermed til en mulig nyansettelse av konstellasjonen «menneske – verden» i en teknisk tidsalder.
(Kontakt: Geir P. Brændvik)