Geir Brændvik, avdeling for examen philosophicum, 1999
II Kritiske merknader til diskusjonen «videreutvikling av FS»
III Vitenskapeliggjøring; utkast til en overgripende struktur for FS
III.1 Et forsøk på situering av problemet og oppgaven til FS
III.2 Konkretisering av vitenskapeliggjøringen
III.2.a Tverrvitenskapelighet og sammenhenger
IV Tilhørigheten til universitetsinstitusjonen
Den følgende tekst har sitt utspring i et innlegg som ble holdt på et dagsseminar på Kringsjå Kurssenter i forbindelse med evalueringen av førstesemesterstudiet (FS) den 23.03.99. En del av min motivasjon sprang opprinnelig ut av det – etter min mening – litt forunderlige ved dagens pensum, nemlig at en her ikke tematiserer problemer som f.eks. forskning, teknikk og fremskritt, og det på tross av at disse termer tilhører en form for grunnterminologi innen dagens vitenskapeliggjorte virkelighet. Som leder av den siste pensumkomiteen for allmennvarianten (senhøstes –95), fikk jeg gjennomslag for noen av disse problemene (jf. Del I og Del III i dette pensum). Når jeg nå tar opp igjen tema fra dengang, så står en overfor det problem at en her kan få store overlappinger til denne variantdelen. To momenter gjør at dette likevel ikke bekymrer meg særlig mye. For det første mener jeg at de tema jeg her bringer inn, er så grunnleggende at de på ingen måte bør forskyves til én spesiell variantdel. For det andre bør ikke en hensyntagen til allmennvarianten tillegges for stor vekt. Grunnen til dette er at allmennvarianten på sett og vis er en fremmed fugl i forhold til en av intensjonene bak FS, nemlig det å gi studentene et fullverdig studium første semester, samtidig som de forskjellige fakultetene i mye sterkere grad enn tidligere – dvs. det tradisjonelle ex. phil. – dras inn i opplegget. Sagt på en annen måte; en for stor vektlegging av allmennvarianten er kontraproduktiv til det tverrfakultære samarbeidet som FS legger opp til. Jeg ser derfor bort ifra allmennvarianten i det følgende.
Jeg ber også om forståelse for at skriftet bare er en torso og ikke et gjennomsnekret pensumforslag. Skulle det likevel forårsake reaksjoner, så har det i det minste oppnådd én viktig funksjon: nemlig å få igang debatten vi trenger. La meg likevel kort få adressere én mulig innvending: det at jeg ikke tar hensyn til prinsippet om at hvis noe nytt skal inn på pensum, så må en samtidig foreslå at noe annet tas ut.
Dette byråkratiske prinsippet er sikkert viktig, men på det nåværende stadium ikke sentralt. Mitt forehavende er primært å komme på sporet av en strukturell overgripende enhet for FS, ikke å utdifferensiere det konkrete innhold, selv om dette også forekommer i teksten på en ikke-tilfeldig måte. Så får den senere diskusjon, gjennom relevansvurderinger ut fra en slik strukturell enhet, komme med full tyngde. Jeg anerkjenner altså (delvis) dette byråkratiske prinsipp, men setter det foreløpig i klammer.
Så en terminologisk note og tilhørende reelt problem: Det består i dag et skille mellom ex. phil. og ex. fac, og innen ex. fac. et skille mellom fellesdel og variantdel. Ex. phil. og ex. fac. fellesdel tar Avd. for ex. phil. seg av rent undervisningsmessig, variantdelene er overlatt til de enkelte fakulteter. Slik det er i dag, så må en anse både ex. phil. og ex. fac. fellesdel som et mer eller mindre problematisk grunnlag for variantdelene, og utgjør det som er felles pensum for alle som tar førstesemeserstudiet. Dette felles pensum – altså ex. phil. og ex. fac. fellesdel – omtaler jeg i det følgende som «fellespensum» (FP). Kompliserende i dette forhold er den organisatoriske todeling av FS i ex. phil. og ex. fac., da det ikke er alle fakultetene ved UiO som deltar i FS, og derfor bare har ex. phil. som felles lest. Denne problematikken utelates i denne sammenheng. Den bør ikke avholde oss fra å søke etter visse overordnede prinsipper, selv om det kan skape organisatoriske problem uten enkle løsninger.
Før jeg går inn på den substansielle behandling av en mulig struktur for et enhetlig FS (III), så vil jeg komme med et par kritiske bemerkninger til deler av den diskusjonen som allerede er blitt ført (II).
I forbindelse med evalueringen av FS synes det som om «en rekke problemer har sitt opphav i uklarheter når det gjelder selve formålet med førstesemesterstudiet». [1] Det må derfor «både gjøres tydleigere hva FS er og hvorfor vi har dette studiet som et felles-studium for alle studenter ved UiO» (s. 3). I forbindelse med dette fremstår så problemet med «integrering» av de forskjellige delene, og som sies å ha «dominert den videre diskusjon mellom filosofmiljøet og de andre faggruppene» (s. 5) [2]. Det fremstår som et desiderat å finne en «orden», «felles lest» eller «enhet» for FS. Vi har i det minste et felles problem!
Formålsparagrafer er til for å angi hensikten med et studium. Slik sett bør ikke en formålsparagraf bare gi uttrykk for en oppsummering av et studium, men samtidig være slik at den gir studiet et visst enhetlig preg og struktur. Det er selvfølgelig ingenting som hindrer oss i å sette opp en formålsparagraf ut fra et allerede eksisterende pensum, ja det er sågar mulig at vi på et slikt grunnlag – tilfeldig og lykkeligvis – ender opp med noe som likner en strukturert enhet. Det kan også være at fornuften – bak vår rygg – har vært tilstede i detaljene i det pensum vi allerede arbeider innenfor, eller at det selvsamme pensum i sitt opphav var sprunget ut av en overordnet målsetting. [3]
Når nå den enhetlige struktur etterspørres, så kan grunnen til dette være at den opprinnelige struktur ikke lengre fremstår for oss som enhetlig, at endringer over tid har utvisket denne enhet, eller at oppgavene vi står overfor i dag er andre enn de engang var. Det jeg likevel føler som nedslående i denne forbindelse, er at på tross av den stadige insistering på dette problemet, så har villigheten til å gå inn i problematikken ikke akkurat vært tyngende med sitt nærvær. Det har vært et misforhold mellom hva en ser på som et problem, og hva en har brukt tiden til å snakke om. Når en i tillegg i forbindelse med evalueringen fremsetter forslag til nye formuleringer av formålet med studiet, så fremstår to vanskeligheter som aktiverer min skepsis: For det første blir formuleringene så generelle at en vanskelig kan ha noen formening om innholdet uten en radikal spesifisering, og for det andre forsvinner den argumentative innløsning og sammenheng bak formuleringenes atomiserte dogmatikk. I det minste for den som ikke selv deltar på møtene i de forskjellige råd og grupper, så fremstår det hele som resultat av innfallsmetoden. Jeg ser rett og slett ikke fornuften i å be «tilfeldige» personer komme med forslag til formålsformuleringer, som så en redaksjonkomité foretar et utvalg fra – på grunnlag av hvilke utvalgskriterier? – for dernest å bli presentert i en evalueringsrapport.
Det meste av den debatten som har vært ført har tatt utgangspunkt i det nåværende pensum, og på dette grunnlag har så Avd. for ex. phil. og de forskjellige fakulteter – eller bedre, idet diskusjonen både på fakultetene og ex. phil. ikke alltid har vært den mest blomstrende: enkeltpersoner – kommet med vurderinger angående hvilke deler av det bestående pensum som er relevant for dem. Jeg mener ikke at dette er illegitimt, men vil likevel peke på visse problemer forbundet med dette.
Er det klart hvilket grunnlag en foretar slike relevansvurderinger ut fra? Er det fordi en i FP finner tema som ligger nær opp til det fagpensum en har innen variantdelene eller i fag som inngår ved de respektive fakultet? Skal vi ha masse om normer og regler fordi det er viktig for den rettsvitenskapelige varianten? Språk, kommunikasjon og kategorisering fordi det er sentralt for lingvistene? Etikk og filosofihistorie fordi det er fint for teologivarianten? Hermeneutikk fordi det passer humanioravarianten? Utilitarisme, formålsforklaringer og beslutningsteori fordi SV mener det er viktig? Jeg prøver ikke med dette å si at de nevnte tema er irrelevante for et FP, men jeg er ikke sikker på at en ønskeliste fra fakultetene, gitt ut fra mer eller mindre klare kriterier og grunnlag for relevans, er den beste måten å snekre sammen pensum på.
Ved bare å se på det eksisterende pensum, svekkes bevisstheten om at det tilkommer oss alle å tenke ut fra et alment/overordnet ståsted. Selv om de forskjellige fakultetene alle har sine legitime særinteresser, så påligger det også fakultetene å tenke ut fra helheten.
Når en representant på det omtalte seminar på Kringsjå sier (parafrasert etter hukommelsen) at deres variantdel har interesse for det som står i bolkene Språk og argumentasjon og delvis Vitenskap og rasjonalitet , men at for dem er etikken uinteressant, så har en rett og slett ikke forstått hva dette dreier seg om. Gitt nå at dette kanskje mer var resultat av et øyeblikks ubetenksomhet enn en grunnleggende holdning til prosjektet om FS, så gir det likevel uttrykk for noe som ingen av oss bør ta lett på. For å være helt klar på dette punktet: Jeg mener ikke at det er illegitimt at representanter for de forskjellige fag ivartar sine fag eller fakulteters interesser, men det må kunne kreves av oss alle at vi også inntar et mer alment standpunkt. Når det fra fakultetenes side etterlyses initiativ fra Avdeling for ex. phil. mht. den produktive videreutvikling av et helhetlig FS, så er det en kritikk som avdelingen må ta inn over seg. Men når en samtidig glemmer at en selv er en del av det kollektiv som har ansvar for videreutviklingen av FS, og dermed FP, så blir det en viss ubalanse. Det foreligger pr. idag – så langt jeg kjenner til – ikke innspill fra fakultetenes side mht. en substansiell debatt, eller grunnlag for en slik [4]. Det eneste unntak i så henseende var et seminar som juristene tok initiativ til overfor Avdeling for ex. phil., og som de har all ære for [5]. Det kreves – med rette – at Avdeling for ex. phil. tar inn over seg den nye situasjonen som FS innebærer, men det bør også med like stor rett kunne kreves at fakultetene tar inn over seg den samme situasjonen. Slik det er nå, synes det som om devisen er: La oss få gjøre med våre variantdeler som vi vil, og så vil vi i tillegg ha mest mulig av det vi selv liker inn på FP. Slikt genererer ikke nødvendigvis de beste kompromisser.
Ved bare å ta utgangspunkt i det foreliggende pensum, kommer problematikken med de forskjellige fakultetvarianters konvertibilitet lett ut av syne. Nå kan det selvfølgelig være at jeg tar feil, men å forstå denne konvertibilitet bare som et universitetspolitisk vedtak, uten at det har konsekvenser for variantdelenes struktur og innhold, synes meg lite gjennomtenkt. At lingvistene her er i en særstilling [6] bør kanskje anerkjennes, men hvor er debatten fakultetene imellom med hensyn til denne problematikken?
Globalt sagt: Faren er at en åpner dørene for fagspesifikke særinteresser, stemningsbølger og overdreven tro på spesielle fags eller temas betydning. Vi kan bli stående igjen med en felles lest som et aggregat; en ansamling av mange selvstendige ting, tilfeldig samlet og forenet gjennom et ytre bånd. Her foreligger ingen samlende tanke i egentlig forstand, bare en avgjørelse om at mange deler skal inngå som en del av et studium. Her trengs det ikke å tenke ut fra en overordnet idé, her er det nok at vedtaket om pensum gjøres. Enheten ligger i vedtaket og defineres innholdsmessig gjennom permene i studiehåndboka.
Dette til tross, jeg er fremdeles overbevist om at det i dagens pensum er nedfelt så mye fornuft at en gjennomgang og nytenkning på området ikke er det samme som å begynne på nytt og nyskrive alt (jf. også III.3).
Det følgende er et forsøk på å nærme seg problemet «et helhetlig FS». Det er slik sett et mulig svar på spørsmålet «hvorfor vi har et slikt fellesstudium for alle studenter ved UiO» og et delsvar til integreringsproblemet. Jeg vil i det følgende prøve å situere FS som tilsvar på to utfordringer: (1) Mangfoldet av enkeltvitenskaper ved universitetet, og (2) den grunnleggende betydning vitenskapen idag har for den menneskelige eksistens. Disse to aspektene tenkes sammen i strukturen vitenskapeliggjøring. I forhold til (1) vil jeg nå foreslå å se på forskning som resultatet av vitenskapeliggjøringen av forskjellige disipliner, dvs. etableringen av dem som selvstendige vitenskaper. I sammenheng med dette vil også tverrvitenskapelighet bli berørt. Vitenskapeliggjøringen av den menneskelige eksistens (2) foreslåes utdifferensiert i etikk og teknikk. Slik jeg ser det, så må da en av hovedoppgavene til FS være å hjelpe studentene til å innreflektere disse forhold, noe som igjen kan utfordre dem til en selvrefleksjon over egen (nåværende og fremtidig) aktivitet. Altså det vi kan snakke om som opplysning over egen virksomhet. [7]
Mitt ikke helt tilfeldige utgangspunkt er noen tanker fra Schellings verk Vorlesungen über die Methode des akademischen Studiums fra 1803 [8]. Disse forelesningene, som Humboldt leste med stor fornøyelse og som viderefører tanker fra Kants Der Streit der Fakultäten (1798), gir den filosofiske begrunnelse for den humboldtske universitetsmodell, en tradisjon vi selv står innenfor. Nå er det ikke primært Schellings filosofiske begrunnelse som ligger meg på hjertet, men det forhold at noe av det som motiverte Schelling til disse forelesningene, også i dag har sin aktualitet.
For Schelling fremstår det som nødvendig at det på universitetene blir gitt en innføring i målet for det akademiske studium, måten det skal gjennomføres på, en oversikt over helheten, og de særskilte fag. Jeg vil ikke påstå at Schellings formål med sine «Vorlesungen» er identiske med formålet med vårt FS. Likevel spørs det om vi ikke kan få hjelp når vi spør hvorfor dette er nødvendig for Schelling, for dermed å nærme oss et svar på spørsmålet «hvorfor vi har dette studiet som et fellesstudium for alle studenter ved UiO».
Utgangspunktet er at universitetet er et sted hvor det bedrives vitenskap [9]. Dette trivielle faktum gjelder det ikke å miste av syne når en stiller spørsmålet om «Hvorfor FS?». Negativt betyr det: FS er ikke almendannelse, almen folkeopplysning eller et sted for studentenes eksistensielle spørsmål [10].
En innvending mot dette trivielle faktum er at det er usant. Det drives ved flere fakulteter storstilt profesjonsutdanning, og langt de fleste ved universitetet utdannes ikke til forskere, men går over i andre samfunnsmessig nyttige jobber. Det er riktig, og må tas hensyn til, men er det slik at f. eks profesjonsutdanningen gjøres uavhengig av vitenskap? Og er ikke den samfunnsmessige nytten til de uteksaminerte grunnet i den vitenskap de har erhvervet seg? Altså opprettholder jeg det trivielle faktum.
Men hvorfor et slikt innførende studium? Det som møter studentene ved ankomsten til Akademiet, er et mangfold av forskjellige fag, og den som her føler trang til helhet og oversikt, ser seg mer hensatt til et kaos enn en overskuelig orden. Denne mangel fører kan hende noen inn i mismot og forvirring; andre bryr seg mindre og tilegner seg bare mekanisk det de er nødt til for sin fremtidige yrkesmessige eksistens. Men også for dem som bestreber seg på å bli f.eks. en god medisiner og rettslærd – og altså går til fulle opp i sitt fag – så kan lett den universelle og akademiske dannelse – den vitenskaplig foredlete ånd – glemmes ut. Det som her kreves er altså en innføring som motvirker det umiddelbare kaos, dvs. fremvisningen av en form for enhet i mangfoldet av enkeltvitenskaper, en orientering. I tillegg dreier det seg om å fremvise vitenskapenes vitenskapelighet, og i siste instans føre studentene inn i det vitenskapelige ETHOS (om noe slikt fremdeles finnes).
Behovet for en slik innføring forsterkes gjennom en anerkjennelse av vitenskapenes selvstendighet. Det er ikke lengre slik at de enkelte vitenskaper nå restløst skal begrunnes i filosofien, heller ikke skal den enkelte vitenskap reduseres til eller begrunnes i en annen vitenskap, f. eks. teologien i sosiologi eller psykologi, eller sosiologien i psykologi eller biologi. Gjennom denne selvstendigheten anerkjennes også de forskjellige vitenskaper som mål i seg selv, og dermed ideen om forskningens frihet [11]. Men samtidig er de alle del av en helhet: prosjekt vitenskap [12]. Et vink for hvordan vi kan tenke denne helhet gir Schelling i det han kaller vitenskapens «organiske helhet», og som jeg skal komme tilbake til senere under begrepet «tverrvitenskapelighet».
Nå har vi universitets institusjonen hvor en kan si at vitenskapen i sin helhet og mulige enhet er representert. Så har en oppdelingen av universitetet i fakulteter og institutter, og erindringen om en filosofisk idé om alle vitenskapers systematiske enhet, som vårt universitet også til en viss grad bygger på. Men det spørs om ikke den tilsynelatende organisatoriske orden på universitetet bare fremstår som en gjenklang av et velpleid relikt innen tilbakeskuende miljøer. I Tyskland prøvde en å løse denne manglende enhet gjennom forelesninger/seminarer, f. eks. under tittelen Studium Generale. På tross av mange innsikter vunnet gjennom et slikt prosjekt, så kan en vanskelig si at en har gjenerobret den savnede enhet. Den videre utvikling av nye fakulteter og institutter gjør ikke saken enklere, og synes vanskelig å passe inn i den tradisjonelle tenkemåte. Denne situasjonen skaper selvfølgelig også problemer for vårt FS-opplegg, som tar utgangspunkt i en de facto inndeling av universitetet i forskjellige fakulteter, og ut fra dette etablerer såkalte variantdeler. Gir den fakultetoppdeling vi idag har overhodet noen mening? Hvilket prinsipp ligger til grunn for den, som også idag kan være gjeldende? Er de såkalte fakulteter, med sine institutter og avdelinger, å forstå som «naturlige» enheter, eller er de selv bare «tilfeldige» ansamlinger av forskjellige fag? Det vi her står overfor er selvfølgelig ikke bare problemet med et enhetlig FS i vid forstand, men også problemet med enhetlige variantdeler. Dette er, slik jeg ser det, et problem som vi på sikt må ta mer alvorlig enn hva vi hittil har gjort. Problemet vi står overfor her, nemlig å gjenfinne en orden i vitenskapsuniversets mangfold, viser hen til et annet og like grunnleggende problem, nemlig å fremvise en form for grunnleggende orden og strukturering av den virkelighet vi lever i. Tradisjonelt har dette vært en oppgave som er blitt prøvd løst innen filosofien [13]. I forhold til vårt forehavende innebærer noe slikt å gjøre et utkast til verdensdimensjoner som korrelerer til forskjellige grupper av fag. Vi kjenner slike inndelinger fra overleveringen i form av natur(-fag), samfunn(-sfag), historie(-fag), det religiøse (teologi). Hvor finner vi opphavet til disse inndelingene, og hvilken dimensjon tilhører f.eks. psykologien eller språkvitenskapen? Sikkert er det i det minste at ingen enkeltvitenskap her kan stå ansvarlig.
Dermed er det ikke bare studentene som står overfor et mangfold av fag; vitenskapen selv har problem med å se den mulige enhet den er en del av [14]. Fra filosofiens side har det ikke manglet på forsøk på å gjenfinne denne enhet. Schellings forsøk på å fundere vitenskapens enhet i en form for absolutt fornuft, og den systematiske sammenheng og rangorden han prøver å eksplisere på basis av denne, er i dag ikke lengre tilgjengelig for oss. Å tenke ovenfra i troen på en absolutt fornuft eller viten, og på en slik basis skape en orden som et systematisk hele , blir idag knapt mer enn et privatanliggende. Også den vitenskapsteoretiske tradisjon som hadde enhetsvitenskapen som program, synes i dag mer enn problematisk. Om HDM på vårt pensum er det siste svake gjenskinn av denne tankegang, skal jeg i denne forbindelse ikke ha noen formening om. Slik jeg ser det, bør en være mer enn varsom med å trekke for raske slutninger [15].
På bakgrunn av denne første stedbestemmelse i vår situering, foreslår jeg å nå å se på FS som et tilsvar på «universitetet som et vitenskapelig pluriversum».
Var det første trivielle faktum at en ved universitetet bedriver vitenskap, så er det andre trivielle faktum som må bringes inn i analysen, at univeristetet er leverandør av kunnskap til samfunnet. De fleste studenter er på universitetet for å tilegne seg kunnskap som de så nyttiggjør i samfunnet. Men det som slik betraktet er en banalitet, er historisk betraktet nytt og revolusjonerende: Det at samfunnet i sin virksomhet og beståen mer og mer grunnes i moderne vitenskap. Dette medfører for studentene en situasjon som i dagens samfunn ikke er tilfeldig i forhold til det å tilegne seg vitenskapelig kunnskap ved akademiet. Den andre stedsbestemmelse for vår situering er å betrakte FS som tilsvar på «vitenskapen som grunn for menneskets samfunnsmessige eksistens». Dette forhold medfører bl.a. følgende:
Samfunnsmessige interesser gjør seg gjeldende innen vitenskapen i form av styring/finalisering av forskningen. Dette punktet vil jeg her ikke føre videre, selv om et aspekt ved det ikke kan sees uavhengig av pkt. 4. (under).
Vitenskapen fremstår som et rent middel for den personlige samfunnsmessige selvoppholdelse: jobb. Overordnet blir en raskest mulig tilegnelse av kunnskap, uten for mye tanke på perspektiv eller problematisering av grunnlag og forutsetninger. Forsterket blir dette gjennom tendensen mot «supermarkedprinsippet»: at en i større grad bygger opp sin utdannelse gjennom mindre blokker av «fag». Dess mer dette forsterkes, dess viktigere blir opprettholdelsen av FS som et perspektiverende innføringsstudium. Potenseres nytteorienteringen, øker behovet for det unyttige (perspektiver og sammenhenger). I denne sammenheng fremkommer viktigheten av den akademiske dannelse [16] som en motvekt til «brødkunnskapen». Her blir vitenskapens samfunnsmessige relevans til motivasjonsgrunn for innføring i den vitenskapelige dannelse. Sammen med denne punktualisering av kunnskapen, kan så en annen tendens gjøre seg gjeldende, nemlig:
De enkelte vitenskaper stiller sine resultater til rådighet for samfunnet, og kan bli offer for å si mer enn det de har vitenskapelig dekning for. Her tenker jeg ikke så mye på det hypotetiske og «foreløpige» ved mye av den vitenskapelig viten, som på det forhold at den enkelte vitenskap ikke akter sine egne grenser når den innlater seg på komplekse fenomen. I stedet for å redde fenomenene, reduseres de utilbørlig. Også her gjelder det å innøve forståelsen av at en er del av et mangfold av vitenskaper, og deres sammenhenger (organiske helhet). Men selv om en gjennom en slik innsikt kan ivareta fenomenenes kompleksitet [17], er det et annet trekk som også begynner å gjøre seg gjeldende, nemlig:
Prosjektet vitenskap begynner selv å fremstå som orienteringsviten, ved at det mer og mer tar på seg oppgaven å lede og forme det moderne samfunn. Dermed må det søke å gjennomskue samfunnet i dets sammenhenger og helhetlige orden, og problemet om en mulig enhet gjenoppstår. Det er altså ikke bare en apriorisk fornuftspretensjon som utfordrer oss til enhet, men også gjennomføringen av en rasjonell praksis. En slik orienteringsviten er kompleks, men det er min ikke helt originale tese at samtidig som en slik viten er et desiderat i dagens samfunn, så er den de facto falt fra hverandre i arbeidsdelingen mellom vitenskap/teknikk, politikk og etikk. Jeg vil i det følgende gjennom en kort – men mangelfull – «historisk» skisse prøve å godtgjøre denne tese.
Vitenskap og filosofi deler i sitt opphav et felles prosjekt ; a) deres frigjøring fra praksis, dvs. etablering som teori, og b) den samtidige vending fra mytene og religionen. Slik sett er filosofi og vitenskap et opplysningsprosjekt: initiert i antikken, revitalisert og videreført i opplysningstiden [18]. De var og forblir uløselig forbundet til en forpliktelse på rasjonalitet [19]. I sin gjennomføring hos Platon utfolder denne rasjonalitet seg i en teori om virkelighetens hele med praktiske intensjoner, mao. i en refleksiv innhenting av det som er, og samtidig som en teori om praksis. Den er i grunnleggende forstand en orienteringsviten i sin teoretisk-praktiske enhet [20]. Fra denne (problematiske!) basis skjer så to splittelser hhv. utdifferensieringer: For det første står den teoretisk-praktiske orienteringsviten i fare for å falle fra hverandre i teoretisk filosofi (refleksjon over det som er) og praktisk filosofi (refleksjon over menneskelig praksis), og for det andre faller filosofi og vitenskap fra hverandre (selvstendiggjøringen av enkeltvitenskapene) [21]. Mens skillet mellom teoretisk og praktisk filosofi (i den aristoteliske tradisjon) primært har sitt opphav i gjenstandsområdets forskjelligartethet (den teoretiske forholder seg til det uforanderlige, den praktiske filosofi til det som kan være annerledes), så medgår samtidig innblikket i forskjelligartetheten i begrunnelsesinstanser ( PHRONESIS, praktisk fornuft, dømmekraft etc. innen den praktiske filosofi). Når så bindingen mellom filosofi og vitenskap oppheves – først og fremst, men også grunnleggende, gjennom at naturvitenskapen løsriver seg fra naturfilosofien; altså innen det teoretiske – så fremstår filosofien for vitenskapene som overflødig begrunnelsesinstans for deres virke (dvs. vitenskapens autonomi). I tillegg begynner så nye disipliner å avgrense seg fra den praktiske filosofi, ved selv å etablere seg som teoretiske vitenskaper, f.eks. nasjonaløkonomi, historie, statsvitenskap, sosiologi. Dermed står den praktiske filosofi – men også filosofien som sådan – i fare for å bli avskrevet enhver form for vitenskapelighet relativt til den rasjonalitet som er på ferde innen vitenskapene [22]. Vitenskapens rasjonalitet avviser filosofiens totalitetspretensjoner og bidrar til å utlevere denne totalitetspretensjon til irrasjonaliteten – enten i form av verdensanskuelser, tingenes gang, eller ved at en eller annen vitenskap ikke lenger akter på sine begrensninger og opphever seg selv til surrogatmetafysikk. Vi har rasjonalitet i delene og irrasjonalitet i helheten. Den tilsynelatende uskyldighet som den vitenskapelige virksomhet har kunnet bli drevet innenfor, blir gjennom den stadig omseggripende vitenskapeliggjøring av det menneskelige liv – i sin umiddelbarhet gjerne sett på som anvendelse av vitenskapelig kunnskap (teknikk i én betydning av ordet) – mer og mer problematisk, og utfordrer til korrektiv: Enten gjennom forsøk på en rehablitiering av den praktiske filosofi, eller etiske refleksjoner – som en restkategori av den praktiske filosofi [23] – for å sette rammer for en moralsk nøytralisert vitenskapelig rasjonalitet. Så er i dag den enhetlige orienteringsviten splittet opp i et mangfold av enkeltvitenskaper og deres anvendelse (teknikk), politikk (som herredømme over mennesker) og etikk [24].
Hverken filosofien eller vitenskapen har i denne situasjonen grunnlag for å komme med enkle løsninger, men det betyr ikke at problemet ikke bør innreflekteres i studentenes dannelse. To av dagens bolker i FP – idet jeg her ser bort fra filosofihistorien – nemlig Etikk og Vitenskap og Rasjonalitet , kan sees på som tilsvar til denne situasjonen. På den ene side trenger vitenskapen, idet den vender seg utover mot den samfunnsmessige anvendelse, et korrektiv til sin avmoraliserte rasjonalitet, altså etikk. På den andre side kreves en refleksjon over den vitenskapelige anvendelse, og dermed en kritikk og mulig differensiering av rasjonaliteten som her er på ferde; altså vitenskap og rasjonalitetstyper, men også, teknikk.
Et stadig tilbakevendende tema har vært vitenskapens «organiske helhet», vitenskapenes sammenheng. En slik enhet står innen en tradisjon med forskjellige løsningsforsøk. En har prøvd å konstruere denne enhet ut fra objektet – radikalt innen den såkalte fysikalismen – ut fra metoden, på basis av erkjennelsesprinsipper og tilbakegangen til subjektet, eller en overgripende subjekt-objekt identitet. Ingen av disse forsøkene er i dag ved spesielt god helse. Reaksjonen på disse «feilslåtte» forsøk er da heller ikke uteblitt, og nedfeller seg i dadaistisk postmodernisme og «anything goes». Den store fortelling (om vitenskapen) synes å løse seg opp i uforbindlige anekdoter.
I stedet snakker en om nødvendigheten av tverrvitenskapelighet [25], noe som også har vært sentralt i diskusjonen omkring FS siden planleggingen og innføringen av ordningen. En har i denne sammenheng ikke gått nærmere inn på hva en slik tverrvitenskapelighet innebærer, hvorfor den er nødvendig på FS – ut over det faktum at mange fakulteter er involvert [26] – og på hvilken måte den skal gjøre seg gjeldende. Tvert imot synes tverrvitenskapelighet i noen tilfeller bare å ha fungert som begrunnelsesinstans for et «vi vil alle ha mest mulig av vårt inn på FP» (Jf. II.2 pkt ii), men det er slett ikke gitt at en slik tankegang er forenlig med en annen – og i diskusjonen, like sterkt fremhevet – problematikk, nemlig integrering og helhetlighet.
«Tvervitenskapelighet» er en betegnelse på et komplekst fenomen hvis behandling beveger seg fra det organisatoriske til det epistemologiske. Jeg har her ingen intensjon om å gå inn i denne debatten, men i denne sammenheng bare ta utgangspunkt i det fag- og disiplinoverskridende som ligger i denne problematikken. Her kommer nemlig et samarbeide til uttrykk, og en spør seg hvilke sammenhenger som her gjør seg gjeldende mellom de forskjellige vitenskaper. Fire slike mulige sammenheger er [28]:
Hoveddisiplin og hjelpedisipliner: En vitenskap kan henge sammen med en annen ved at de via forskjellige metoder undersøker den samme gjenstand, og dermed vinner innsikter som beriker ens egen forskning. Historie kan bruke filologien, geografien, etc. som hjelpevitenskaper i sine undersøkelser. Medisinen kan bruke psykologien, kjemien og biologien. Innen slike konstellasjoner forutsetter en hjelpedisiplinens egen vitenskapelighet og objektivitet.
Analoge begrep og forklaringsstrategier: En vitenskap kan henge sammen med en annen ved at de tar i bruk felles metoder og forklaringsstrategier/begrep, og slik virker befruktende inn på hverandre. Eksempelvis: Fysikkens matematisk-eksperimentelle tilgang til sin gjenstand vinner aksept innen andre vitenskaper, biologiske begrep brukes i åndsvitenskapen og sosiologien. Her dreier det seg likevel om forskjellige saksområder, og overtagelsen er for det meste rent analog. Her setter analogien selv sine grenser som må påaktes, såfremt en vil unngå en radikal reduksjonisme som kan bringe en selvstendig vitenskap til opphør [29]. Uten å strekke dette punktet for langt, så vil en her måtte forutsette at de forskjellige vitenskaper har gjort seg teorievnende, eventuelt gjennom slike «overtagelser» gjør seg teorievnende (jf. pkt 1 under forskning).
Komplekse saksforhold: Vitenskapene forholder seg til komplekse saksforhold med et visst enhetlig preg, hvor den enkelte vitenskap bare gir sitt perspektiv, og det først er den samlede fremstilling som kan sies å være adekvat. F. eks. en kultur eller tidsalders enhet (idehistorie, religionsvitenskap, historie, «filosofi», geografi etc.).
Felles grunnbegrep: Vitenskap er forbundet med hverandre ved at de alle står på en felles grunn av grunnbegrep, f.eks. vitenskap(elighet) og sannhet.
Hva bibringer disse punktene til forståelsen av vitenskapenes enhet? De tre første punktene angår forholdet mellom vitenskapene, mens det siste punktet viser til problemstillinger av mer tradisjonell filosofisk karakter. Foreløpig sagt: Det siste punktet – vitenskapens vitenskapelighet – må nå tenkes på en slik måte at det på en og samme tid bevarer de forskjellige vitenskapers egenart og selvstendighet, samtidig som det lar deres felles trekk qua vitenskap fremstå. Tenker vi derimot enheten ut fra vitenskapenes samarbeide og sammenheng seg imellom, så fremstår nå enheten «løsere» enn hva en kunne håpe på, nemlig gjennom de oppgaver som forsamler dem. Dvs. vitenskapenes enhet fremtrer her som punktuell og historisk-kontigent på bakgrunn av konkrete problemer [30]. En forutsetning for dette er da at saken anerkjennes som noe mer enn det som fanges inn av den enkelte vitenskap (spesielt pkt 3.), samtidig som gjenstandsområdet for de enkelte vitenskaper avgrenses i forhold til hverandre. I en viss forstand henger derfor vitenskapene sammen også gjennom sine selvavgrensninger fra andre vitenskaper. Hvis vi altså vil gi studentene en stedsplassering som utfordrer til refleksjon over egen virksomhet, så bør en forståelse for disse sammenhenger, deres grunnlag, muligheter og begrensninger, være en oppgave som tilkommer FS.
På tross av at jeg her legger vekt på betydningen av tverrfaglighet, så er det innenfor FS et problem hvordan denne skal komme tilsyne. At den kan tematiseres innen variantdelene synes klart [31], men når en snakker om at en i forhold til FP må ta inn over seg tverrfagligheten, så er det mer problematisk hvordan den skal forstås og fremvises. Jeg ser ingen selvfølgelighet ved dette punktet, enten en nå mener at tverrfagligheten først og fremst er noe som må komme til orde i variantdelen, eller at tverrfagligheten skal utfolde seg inne FP. Her kan bare substansiell utarbeidelse sammen med et blikk på helheten hjelpe oss videre, og ikke luftig retorikk. Bak «dogmatiserte» selvfølgeligheter skjuler det seg ofte sterke interesser. Jeg forlater denne problematikken her (se likevel pkt III.3), og beveger meg over til noen tanker i forlengelsen av punkt 4.
Jeg fremstilte vitenskapen ut fra en differensieringsprosess, bestående av momentene selvstendiggjøing og spesialisering. Til grunn for dette ligger det også en endring i forståelsen av hva vitenskap er. Vitenskap er en historiske størrelse, den endres over tid, og den har sine historiske forutsetninger. Vitenskap kan i utgangspunktet forstås som en streben etter sannhet, men denne kan utfolde seg på forskjellig vis. Min tese er nå at den moderne vitenskap – den vitenskap som er kjennetegnet gjennom spesialisering og autonomisering – er å forstå som forskning.[33] Det tilkommer filosofien bl. a. å reflektere denne differensieringsprosess, vinne en tilgang til grunnene og forutsetningene for denne hendelse, dvs. bringe den på begrep. Det gjelder, for å si det med Walter Schulz [34], å fremvise de strukturlovmessigheter som her er på ferde. Det sier seg selv at i denne sammenheng vil filosofihistorien bli sentral, ikke bare gjennom at den viser genesen for vitenskap som forskning, og avhever den fra andre begrep om viten ( EPISTEME, scientia, doctrina, opplysningstidens vitenskapsideal) – hvorigjennom forskningsbegrepet selv vil kunne vinne bedre kontur – men også ved at den stiller denne hendelse inn i en dimensjon hvor strukturlikheter til andre felt gjør seg gjeldende [35]. For de forskellige variantdeler kunne en da ha som felles moment ved deres struktur; at de for kjernefag ved sine fakulteter fremviser etableringen av dem som forskning. Det sier seg selv at et slikt forehavende er problematisk, men det utfordrer i det minste til en gjennomtenkning av hva ens egen vitenskaps vitenskapelighet består i.
Innføring av «nye» termer (her: «forskning») løser i seg selv ingen problemer, og kan lett bare henfalle til slagord uten begrepsmessig substans. For derfor å unngå det slagordmessige, vil jeg her forsøksvis bare antyde noen momenter som – slik jeg ser det – inngår i det som kalles forskning. Problemet rundt sammenhengen mellom disse forskjellige momentene lar jeg ligge uforløst.
Vendingen fra det umiddelbart gitte til konstruksjonen/produksjonen. Vitenskapen foretar selv grunnleggingen av sitt gjenstandsområde som et produktivt/konstruktivt forhold mellom teori og empiri. Teorien er selv en konstruksjon, og det samme er da empirien som en for teorien tilrettelagt empiri. (Jf. Kants vitenskapskonsepsjon, eksperiment innen naturvitenskapene, og også f.eks. rollebegrepet innen sosiologien.) Empirien er det av vitenskapen teoretisk preparerte forskningsfelt. En må altså 1) få området teorievnende og 2) løsrive det fra overlevering og metafysiske begrunnelser. Vitenskap fra Aristoteles til Descartes er erkjennelsen av et i seg selv gyldig område (det evige i seg selv hvilende område for lover), om nå anskuelig gitt (som hos Aristoteles) eller begrepsmessig formidlet (som hos Descartes). Dette er et grunnleggende premiss innen hele den metafysiske vitenskapsforståelsen, og blir nå mer enn problematisk. Selv om denne forståelsen av forholdet mellom teori og empiri [36] er hentet fra Kant, og Kant som kjent så på naturvitenskapen som eksemplarisk vitenskap, så betyr ikke dette at alle vitenskaper nå skal innrette seg etter denne. Vitenskap som konstruksjon/produksjon utfolder seg på forskjellige måter innen de forskjellige fag.
Vitenskapen dynamiseres. Det kommer inn en bevegelseskarakter i vitenskapen som den før ikke hadde. Ethvert stadium innen vitenskapen viser ut over seg selv til nye oppgaver og andre forskere. Vitenskapens gjenstandsområde fremstår nå som et uendelig forskningsfelt. Spørsmålet etter en tings vesen likegyldiggjøres. I sammenheng med denne dynamisering har vi da begrepet om fremskritt innen vitenskapen. Heller ikke dette begrepet blir viet noen særlig plass på dagens FS, og det til tross for at vi lever innen den institusjonaliserte revolusjon som kaller seg fremskritt. Hva innebærer fremskritt i forskningen innen de forskjellige fag?
Forskning er et kollektivt og institusjonalisert foretagende. Vitenskapen blir instituttevnende og får karakter av en kollektiv virksomhet. Dette innebærer f. eks. at den såkalte lærde forsvinner og erstattes av forskeren. Vitenskap blir en form for fabrikkarbeide, som Nietzsche hevder i foredraget Über die Zukunft unserer Bildungsanstalten (1872). [37]
Subjektet for forskningen er ikke et «jeg», men en anonymitet best benevnt med «Vitenskapen». Før kunne en si: «Dette hevder Aristoteles». Idag heter det: «Dette hevder vitenskapen».
Vitenskapen avmoraliseres. Dette kan sees på i sammenheng med det vi kan kalle rasjonalitetens nøytralisering, dvs. en orienteringsunnlatelse i politisk-moralske spørsmål.
Jeg anser det ikke som en oppgave for FS å oppdra norske borgere til høyverdige etiske personligheter. Jeg skal ikke her argumentere for min egen skepsis angående etikkens høykonjunktur. I likhet med min egen skepsis har denne også sine saklige grunner. Jeg skal her bare foreslå at en som innføring til emnet etikk, gjør dette utfra det spesifikke ståsted vi nå engang inntar på akademiet: tilhørende vitenskapen og det vitenskapelige virke. Etikk altså som vitenskapsetikk. Et viktig moment i dette, sett ut fra det differensieringsperspektivet vi anla tidligere, er at den interne autonomiseringen av vitenskapen går sammen med en annen radikal autonomimangel. Vitenskapen underligger samfunnets legitimeringstrykk og stilles til ansvar[38] overfor samfunnet på en måte som er totalt ukjent for den aristoteliske THEORIA (hvis idealer også idag – med rette eller urette? – markedsføres av og overføres på den moderne vitenskap). Et mulig utgangspunkt for en problematisering er tesen om at den moderne vitenskap har et moralbehov som tidligere var ukjent, og at dette henger sammen med strukturelle endringer i vitenskapen selv og dens motivasjonskomponenter [39]. I tillegg kommer at moral som sådan ikke er noe novum, dog altså for vitenskapen. Hvilket innebærer at tradisjonelle moralske grunnsetninger nå skal anvendes på et saksområde (vitenskap) som tidligere ikke var tatt med i betraktningen, og dette samtidig med at vitenskapen selv er med på «omdefinere» moralske problemer i teknisk-organisatoriske forklaringer og løsninger [40]. Forsøksvis vil en da kunne tenke videre ut fra at tematiseringen av etikken på FS skjer innen horisonten av (den muligens trivielle) tesen om at de etiske problemer skyldes den teknologiske utvikling.
Jeg ser det ikke som min oppgave i denne sammenheng å utarbeide dette feltet i sine mulige komponenter; det som ligger meg på hjertet er å foreslå et perspektiv for en behandling av feltet etikk innen FS. At en slik perspektivveksling – eller tematiseringshorisont – skulle innebære en overflødiggjøring av sentrale deler av det nåværende pensum – f. eks. de etiske teorier – kan jeg ikke se [41]. Samtidig åpner dette for en konkretisering av de problemer en står overfor – og som er forskjellig for forskjellige fag – gjennom en videreføring av problematikken på variantdelene. Uansett – vi må ha klart for oss hva vi vil med etikken innen FS, og ikke bli stående i en «etikk må med, for etikk er viktig». Dét er sikkert riktig, men ganske så uinteressant.
Teknikk som problem er idag fraværende på FP [43]. Teknikk blir tradisjonelt forstått som et middel til et mål, og som en menneskelig gjøren. De hører sammen: Det å sette seg mål, skaffe midler til dette og benytte disse, ansees som en menneskelig gjøren. Dette er den instrumentelle og antropologiske forståelse av teknikken [44]. Også forståelsen av teknikk som anvendt vitenskap forblir innen denne horisonten, og dette anvendelsesaspektet var det som kom til uttrykk gjennom omtalen av vitenskapens samfunnsmessige relevans, enten det nå gjelder å høyne levestandarden, bedre helsen, organisere samfunnet, holde i live tradisjonen eller tilveiebringe den kollektive selvforståelse. Overalt er vitenskapen – i sin humane motivasjon – på ferde.
Hva jeg i denne sammenheng prøver å erobre plass for, er ikke en egen bolk om brede samfunnsvitenskapelige redegjørelser for teknikkens mange virkninger, men, i tråd med det tidligere nevnte opplysningsprosjekt, mer en form for opplysning (Aufklärung) over teknikken. Den innholdsmessige utdifferensiering av et slikt prosjekt skal jeg her ikke gå inn på, men en første tilgang til en mulig anerkjennelse av problematikken fordrer at jeg også antyder mulige grunner for fraværet av problematikken. Fire slike mulige grunner er:
Den vitenskapsteoretiske tradisjon. Riktignok inngår vitenskap – om ikke alltid like differensiert og tematisert – også på vårt filosofihistoriske pensum, men den systematiske plass for behandlingen av vitenskap har vært vitenskapsteorien, hvis opphav kan tilbakeføres til Wienerkretsen i tredveåra. Selv om den såkalte nypositivismen – eller logiske empirismen – i dag ikke er så frisk og oppegående som den engang kanskje var, så fungerer den fremdeles som jordsmonn for ganske så mye av den senere vitenskapsteoretiske forskning, slik at dens forutsetninger idag fremdeles er levende som en arv som virker inn på dagens syn [45], bl. a. vitenskap i horisonten av en (rasjonelt!?) rekonstruerende metodologikritikk [46]. Innen denne tradisjonen åpner bl. a. Kuhns kritikk [47] opp både for den vitenskapshistoriske og vitenskapssosiologiske dimensjon, og gjør det samtidig mer anerkjent å spørre hva den vitenskapelige virksomhet til syvende og sist grunner i, hvor den har sin motivasjon fra [48].
Teknikk er noe annet enn vitenskap. Det er i utgangspunktet ingen nødvendig sammenheng mellom vitenskap og teknikk. Historisk har de vært adskilt. Jeg tviler ikke på at dette skillet fremdeles kan brukes, men det er likevel ikke å komme forbi at en idag står overfor det forhold at teknikken selv er blitt teorievnende, dvs. blitt vitenskapeliggjort (og, kunne jeg legge til, vitenskapen er blitt teknikkevnende). Det nære forhold mellom de to er noe som tilkommer nytiden. Uansett hvor mye en insisterer på skillet mellom teknikk og vitenskap, så vil en vanskelig komme utenfor det forhold at denne forbindelse bør innreflekteres i selvforståelsen til enhver som driver vitenskap.
Den epistemiske pretensjon. Vitenskap forstås tradisjonelt som motivert ut fra en søken etter sannhet. I en slik sikt blir bruken av denne kunnskap noe som tilkommer andre instanser, dvs. utvandrer til området for anvendelse og praksis. Vitenskapen betraktes som et middel for en praksis, og denne praksis selv fremstår i dag som mer enn problematisk mhp. om den overhodet kan ansees som sannhetsevnende. Midler er ikke sanne eller usanne, men mer eller mindre effektive (noe vitenskapen selvfølgelig kan være behjelpelig med å avgjøre). Den tekniske kunnen i sin topolethet – kan brukes til godt og ondt – gjør at teknikken som problem i så henseende utvandrer til politikken [49] eller etikken [50].
Teknikken er et forskningfelt for enkeltvitenskapene. Undersøkelsen av de konkrete virkninger av teknikken er noe som tilkommer enkeltvitenskapene og ikke filosofien. Fremfor filosofiske spekulasjoner vil en nå ha analyser i horisonten av årsaker. På basis av dette kan en gå et skritt videre, og sette opp statusvurderinger over teknikkens gode og dårlige virkninger. Spørsmålet er om det ikke også lar seg gjøre å spørre etter grunnen til – og ikke bare virkningen av – teknikken [51].
Nå kan en i utgangspunktet se på teknikk som anvendelsen av den vitenskapelige kunnskap. Dette refleksjonsskillet – anvendelse som refleksjonskategori – og dets ubetvilelige rettmessighet, kan likevel bli absoluttert på en slik måte at det hindrer andre innsikter. Når en idag bruker uttrykk som «teknisk og vitenskapelig kultur», «teknisk verden», «teknikkens tidsalder» etc., så spørs det om en slik anvendelsestenkning er i stand til å gripe den erfaring som her kommer til uttrykk. Nå kan en avvise slike uttrykk som tilhørende uegentlig snakk (obskurantisme), og insistere på at det her dreier seg om å bli opplyst over egne ideologiske fordommer; det er dog mennesker som lager teknikken og som underkaster den målbevisst styring, planlegging og kontroll. Men uansett hvor riktig det er at uten mennesket, ingen teknikk, like fullt er tilbakegangen til dette ur-humanum i forståelsen av den moderne teknikk, uttrykk for en hybris uten sidestykke – som om det at mennesket fremstiller ting, også innebærer at det fremstiller teknologiutviklingen, ja i siste instans kan planlegge historien [52].
Det skal ikke underslås at henvisningen til dette ur-humanum, og påstanden om teknikkens verdinøytralitet, umiddelbart har noe overbevisende ved seg. Ja, jeg vil sågar gå så langt som å hevde at var dette hele sannheten, så var det ikke tiden verdt å argumentere for teknikken som tema til FS. Vi kunne la det bli med dagens drypp av selvfølgeligheter. For hvem gidder å argumentere mot det selvfølgelige i at en kniv (verdinøytralt middel) kan brukes både til å ta livet av naboen (ondt) og å gjøre opp nytrukket torsk (godt). Men nettopp slike selvfølgeligheter utfordrer.
Et klassisk skjema innen refleksjoner over teknikken går ut fra en subjektiv teleologi , hvor det nå er et subjekt som setter seg mål – hvis rasjonalitet nå synes mer enn problematisk – og som tilegner seg midler – gitt via vitenskapelig kunnskap. Ut fra en slik modell (subjektiv telosrealisering) blir teser om teknikkens egendynamikk (hhv. teknologideterminisme) bare hypostaseringer og obskurt. Problemet er bare at innen denne modellen blir den tekniske gjenstand brakt til taushet [53], mens det nettopp var denne selvsamme gjenstand som var det ubehagelig problematiske innen mye av den såkalte «teknologideterminismen» [54].
Det meste av anvendelsestenkningen står innen en slik subjektiv telosrealisasjon, og jeg stiller meg mer enn tvilende til om denne typen formidling – anvendelse som noe som skjer i ettertid – griper hele sakskomplekset. Heidegger, den besinnende tenker, sier:
I denne holdningen (som et alternativ til telosrealiseringen, G. B.) ser vi ikke mer på tingene rent teknisk (dvs. som verdinøytrale middel, G. B.). Vi blir klarsynt og merker at fremstillingen og bruken av maskiner forlanger av oss et annet forhold til tingene, som likevel ikke er uten (og fri fra) mening. Så blir f. eks. jordbruk og gårdsdrift til motorisert ernæringsindustri. At det her – som på andre områder – skjer en dyptgående endring i menneskets forhold til natur og verden, er sikkert. (Heidegger, Martin. Gelassenheit. 5. ed. Pfullingen: Neske, 1977, s. 23.)
Med en endring av midlene går samtidig en endring av menneskets forhold til naturen; det medbestemmer menneskets forhold til verden, dets virkelighetsforståelse. Det er altså ikke slik – i følge Heidegger – at vi på den ene siden har mennesket og dets mål, på den andre siden saken, og så skyver vi et nøytralt middel mellom oss og saken som lar både mennesket og saken uberørt. Hvem vi er og hva saken er, er medbestemt av midlet. Det dreier seg altså ikke bare om formidling som en anvendelse i ettertid; vi er allerede formidlet av midlet. Dermed er også perspektivet dreid; ikke bare ser en på følgene av teknikken, men teknikken blir selv en virkelighetskonstituerende grunn. Ontologisk[55] sett – men dermed ikke enkeltvitenskapelig, etisk eller politisk – blir derfor statusoppstillinger over teknikkens velsignelser og ulemper ganske så uinteressant.
Ser en på Føllesdalinstillingens sterke vektlegging på «virkelighetsbilder» og ønsket om å tilveiebringe en forståelse av at også «hver og en av oss arbeider innenfor et virkelighetsbilde» [56], så vil jeg våge den tese at vi på dagens FS ikke gir studentene gode nok muligheter til refleksivt å innhente vår egen samtidige virkelighetsforståelse. En grunnleggende mangel ved dagens pensum.
Det foregående har vært et forsøk på å nærme seg et mulig helhetlig FS. Det utgjør slik sett et delsvar til integreringsproblematikken. I stor utstrekning har diskusjonen angående FS vært knyttet opp til tverrfaglighet. Personlig får jeg mest ut av å tenke i forhold til integrering. Hertil følgende:
Tenker en integrering på en slik måte at det skulle innebære at alle de forskjellige variantene skal få inn stoff på FP som gjør seg godt innen deres variantdel, så står en overfor det problem at FP ganske så snart ville bli overfylt av ymse tema (uten at en dermed sier noe negativt om deres viktighet). Et eksempel på det problematiske i dette er å trekke de spesielle grunnlagsproblemer som eksisterer innen de forskjellige fag, inn på FP; det ville rett og slett ikke være rom for dem alle. En annen sak er det om en kan påvise grunnlagsproblemer innen de forskjellige vitenskaper som viser hen til fundamentale problem, bl. a. med sitt opphav og begrepsmessige bearbeiding innen f. eks. filosofihistorien. Jeg foreslår derfor å tenke på følgende måte:
Mitt utgangspunkt har vært studentens – og vår egen – plassering på universitetet som en samfunnsmessig institusjon som bedriver vitenskap. Resultatet var strukturen vitenskapeliggjøring utdifferensiert i sine forskjellige momenter. Jeg foreslår nå at en også ser på muligheten av å gjøre bruk av denne struktur på en analog måte innen variantdelene [57]. Dette innebærer at en innenfor kjernefag ved variantdelene går inn på etableringen av disse som moderne vitenskaper (forskning) – sammen med deres eventuelle legitimering – spesielle etiske problemstillinger knyttet til disse fagene og deres bidrag til teknifiseringen/vitenskapeliggjøringen av vår samtidige virkelighet [58]. Det skulle heller ikke være umulig – spesielt i forhold til etableringen av dem som moderne vitenskaper – å tematisere grunnlagsproblemer i denne sammenheng [59]. Mange av disse forholdene er allerede ivaretatt på enkelte av variantdelene [60]. Problemet synes kanskje mer å være en aksentuering og gjennomføring basert på en konsensus angående hva vi mener med moderne vitenskap. I hvor stor utstrekning mitt forslag til forståelse av forskning kan bidra til, eventuelt skape en plattform for, videre debatt, blir det nå leserens oppgave å gjennomtenke.
For FP innebærer min struktur at bolken Etikk opprettholdes (jf. likevel min smule skepsis til etikkomanien), mens bolken Vitenskap og rasjonalitet underkastes en grundig gjennomtenkning for om mulig der å åpne opp for grunnleggende problemstillinger vedrørende teknikk [61]. Til sist så skulle det ikke være vanskelig å se at mitt anliggende når det gjelder forskning for en stor del hører inn under del IIB (Vitenskapsfilosofi) innen ex. phil. (I en viss forstand opererer jeg her med et analogon til det aristoteliske skillet THEORIA, POIESIS og PRAXIS, uten at dette skal presses for langt.)
Poenget med slike analoge strukturer blir da at de forskjellige variantdelene får en tildels overlappende struktur, mens en innen den selvsamme struktur på FP prøver å behandle problemene på en mer prinsipiell måte, men samtidig slik at studentene får med seg en «gjenkjennelseseffekt».
Med den sterke vektlegging som her gjøres på vitenskap og vitenskapeliggjøring, så synes det som om filosofihistorien forsvinner ut av fokus. Det er overhodet ikke min intensjon. Tvertimot, først på en slik bakgrunn kan en etablere fokus i filosofihistorien [62]. Derimot er jeg av den formening at en i større grad enn hva som kanskje er tilfellet idag, må forholde seg mer pragmatisk til filosofihistorien – uten at den blir mindre filosofisk av den grunn. Pragmatisk i denne sammenheng vil da si: i forhold til tanken om integrering. Konkret – om enn ikke tilfeldig, likevel langt fra utfyllende – kan det innebære følgende aksentueringer av filosofihistorien:
Filosofi og vitenskap inngår i en rasjonalitetstradisjon. Selv om det historiske materiale for en dogmatisk fornuft bare fremstår som eksempler, så er det i dag vanskelig å komme forbi det forhold at filosofihistorien er vår egen fornufts [63] historie. Det er derfor ønskelig at dette aspektet ble tydligere tematisert, og det frem til det punkt hvor rasjonalitet går over fra å være et grunnlag til å bli en funksjon av andre størrelser (historie, liv, samfunn, biologi etc.) [64]. Gjennom en slik aksentuering og tilhørende «omslag», vil en også skaffe en horisont hvor spesifikke, men samtidig grunnleggende, problemer i rasjonalitetens forhold til f. eks. vitenskapshistorie, vitenskapssosiologi eller postmodernitetens kjønnsspesifikke fornuft, kan plasseres.
Endringen i vitenskapsforståelse bør fremvises tydligere gjennom en eksplisitt tematisering av f. eks. THEORIA, scientia, doctrina og opplysningstidens vitenskapsideal (Er selvfølgelig nært knyttet til pkt. 1.)
En belager seg på å finne knutepunkter i filosofihistorien som kan ha stor betydning for enkelte fag, samtidig som de også kan sies å ha stor prinsipiell interesse ut over dette. Hvilke knutepunkter/problemfelt dette kan omfatte overlater jeg til den videre diskusjon.
Til slutt et forslag til en mulig nyskapning!
Antatt at det er FS's oppgave å utlevere kompass og ledestjerne til studentene, så synes en oppgave å være gitt, nemlig først og fremst å fortelle studentene hvor de befinner seg. En nærliggende måte å løse dette på er sette dem inn i universitetes historie, men her ikke bare som en faktisk utvikling, men like mye gjennom en historie forstått som universitetsideens historie og dens underliggende rasjonale. Jeg kan vanskelig tenke meg en slik historie uten representanter som Kant, Schelling, Fichte og Humboldt, men andre og viktige refleksjoner til tematikken fins sikkert også. Gjennom en slik historisk stabilisering ville en kunne gjøre den enkelte student åpen for sin tilhørighet til en tradisjon og institusjon, dvs. øke den enkeltes selvforståelse som studerende i så henseende.
En slik innføring trenger ikke nødvendigvis inngå som del av eksamensreproduserende kunnskapsstoff, men kan like gjerne bli gjort tilgjengelig gjennom et par åpne forelesninger først i semesteret. Imot et slikt forslag kan en selvfølgelig (som såkalt realist) hevde at en slik type formidling vil bli ført for tomme saler, da motivasjonen for oppmøte ikke er tilstede. Hvis det er slik at eksamen er eneste motivasjon, så har vi som universitet spilt fallitt. Det er i så henseende ikke noe galt med forslaget, men desto verre for virkeligheten.
Apel, Karl-Otto. «Types of Rationality Today: the continuum of Reason between Science and Ethics». In Rationality To-Day , edited by T. F. Geraets, 307-350. Ottawa: The University of Ottowa Press, 1979.
Cassirer, Ernst. «Form und Technik». In Symbol, Technik, Sprache. Aufssätze aus den Jahren 1927-1933 , 39-90. Hamburg: Felix Meiner, 1930.
Heidegger, Martin. «Die Frage nach der Technik». In Vorträge und Aufsätze , edited by Martin Heidegger, 5-36. Pfullingen: Neske, 1967.
Heidegger, Martin. Gelassenheit. 5. ed. Pfullingen: Neske, 1977.
Heidegger, Martin, ed. Unterwegs zur Sprache. Pfullingen: Neske, 1975.
Höffe, Otfried. Moral als Preis der Moderne. Ein Versuch über Wissenschaft, Technik und Umwelt. 3. ed. Frankfurt am Main: Suhrkamp, 1995.
Kuhn, Thomas S. The Structure of Scientific Revolutions. 2 ed. (Vol. II, 2, Foundations of the unity of science ) Chicago: University of Chicago Press, 1970.
Nietzsche, Friedrich. Der Wille zur Macht. Versuch einer Umwertung aller Werte. Stuttgart: Alfred Kröner, 1980.
Schelling, F. W. J. Vorlesungen über die Methode des akademischen Studiums , Philosophische Bibliothek. Hamburg: Felix Meiner, 1974.
Schnädelbach, Herbert, ed. Vernunft und Geschichte. Vorträge und Abhandlungen. Frankfurt am Main: Suhrkamp Verlag, 1987.
Schulz, Walter. Philosophie in der veränderten Welt. Pfullingen: Neske, 1980.
Ströker, Elisabeth. Normenfragen der Wissenschaftstheorie. In Ethik der Wissenschaften. Philosophische Fragen , edited by Elisabeth Ströker, 43-62. München: Wilhelm Fink/ Ferdinand Schöningh, 1984.
Ulmer, Karl, ed. Die Wissenschaften und die Wahrheit. Stuttgart: Kohlhammer, 1966.
Ulmer, Karl. Philosophie der modernen Lebenswelt. Tübingen: J. C. B. Mohr, 1972.
[1] Evalueringsrapport – Førstesemesterstudiet. (Arbeidsnotat med inkorporert og modifisert stoff fra en rekke bidragsytere, 22. mars, Carl Erik G.), s. 2 (Heretter kalt Arbeidsnotat)
[2] I den forbindelse heter det videre (Utfordringer, oppgaver): «Fellesdelen må rettes mer mot fakultetsvariantene». Dette er uklart. Hvis det bare er en annen formulering av ønsket om bedre integrering, så er det uproblematisk (men selvfølgelig fremdeles et problem). Innebærer det derimot at en angir hvordan dette skal oppnås, nemlig gjennom at en får mer variantstoff inn på fellesdelen (FP), så er det problematisk; i det minste ingen selvfølgelighet. Selvfølgelig i denne forbindelse er det at «filosofene setter seg inn i pensum ved ex. fac.» (dvs. fakultetsvariantene, G. B.), like så selvfølgelig som at de andre faggruppene setter seg inn i FP.
[3] Jf. Eksamen philosophicum. Innhold og arbeidsformer , Innstilling fra en komité oppnevnt av Det akademiske kollegium, september 1980 (senere kalt » Føllesdalinnstillingen»).
[4] Selvkritisk kommentar; 1) Seminaret ledet av Baune og Serck-Hanssen i vårsemesteret –99 har begynt å nærme seg problemstillingen, og 2) notat fra Erik Boe (Rettsvitenskapelig variant) angående Erfaringer med førstesemersterstudiet (23.11.98) inneholder også ansatser til problematikken.
[5] Det er kritikkverdig at dette initiativ ikke ble fulgt bedre opp av Avd. for ex. phil. Som et lite lys i mørket, for oss fra ex. phil. som deltok på dette seminaret, så har det ikke vært helt uten konsekvenser for vår undervisning av gruppene fra rettsvitenskapelig variant.
[6] Slik jeg har forstått ordningen, så er det at de forskjellige variantdelene skal være konvertible en grunnleggende forutsetning for FS. Når en innen profesjonsstudiet i psykologi forlanger SV-varianten – og dermed ikke anerkjenner de andre variantdelene som likeverdige – så uthules hele prinsippet om konvertibilitet. Dette er mildt sagt uheldig. Har Rådet tenkt igjennom konsekvensene av dette, eller står vi her overfor den stille politikk som en i ettertid bare akseltrekkende omtaler som «tingenes gang»?
[7] Mitt forslag forblir hovedsakelig innen rammen av «perspektivfag». Som det heter i Innstilling fra Nasjonal komité for førstesemesterstudier (3. mai 1996), s. 8, hvor en i forbindelse med ex. phil. ordningen som grunnlag for et «assosiasjonsfellesskap», viser til at «uten slike ordninger vil (den enkelte student og læremiljøet generelt, G. B.) lett kunne få et for nærsynt forhold til studiet, uten øye for større sammenhenger». Jf. også III.1b punkt 2/3.
[8] Schelling, F. W. J. Vorlesungen über die Methode des akademischen Studiums , Philosophische Bibliothek. Hamburg: Felix Meiner, 1974. En god gjennomgang av de grunnleggende tanker i dette skrift finnes i Ulmer, Karl. Philosophie der modernen Lebenswelt. Tübingen: J. C. B. Mohr, 1972. Ulmers bok er anbefalelsesverdig som del av basislektyren for det videre arbeid med FS.
[9] Her bør vi samtidig medhøre vitenskap i sin vide betydning, som den felles opplysningspretensjon hos enkeltvitenskaper og filosofi.
[10] Dette grunnleggende poeng er fastholdt i de foreslåtte formålsbeskrivelser (i Arbeidsnotat), der det legges vekt på akademisk tenkemåte og akademisk dannelse. I Prosessevaluering (s. 5) er «akademisk» byttet ut med «vitenskapelig», sammen med andre endringer. Det mer enn problematiske er at en samtidig får inntrykk av at FS nå skal reduseres til vitenskapsteori (pluss litt vitenskapshistorie og vitenskapssosiologi). Dette er – mildt sagt – forslag til radikale endringer, uten fundament i en felles diskusjon om det substansielle innhold.
[11] En kan vanskelig se dette løsrevet fra filosofiens og vitenskapens fornuftspretensjoner. Idet vitenskap er utfoldelse av rasjonaliteten, og mennesket sees på som det rasjonelle vesen, gir det mening å snakke om at den vitenskapelige virksomhet går mot fullbyrdelsen av det menneskelige vesen. Men hva skjer når fornuften blir en funksjon for noe annet? Gir det da fremdeles mening å snakke om forskningens frihet og vitenskap som et mål i seg selv? Såfremt vitenskapen finner sin legitimeringsgrunn i den vitenskapelige nytte, så fremstår den som et middel, og det blir meningsløst å snakke om vitenskapens frihet eller autonomi; midler er aldri autonome. Det er selvfølgelig intet i veien for å opprettholde – også innen en slik sikt – snakket om vitenskapens frihet, for på den måten å bidra til den almene forvirring. Det en da mener er bare at vitenskapen genererer mer nytte når den overlates til seg selv.
[12] Fremdeles må vi medhøre den vide betydning av «vitenskap».
[13] Jf. Platons inndeling av verden, den middelalderske ordo-tenkning, forsøket på å etablere denne orden ut fra fornuften innen nytiden.
[14] Hvilket, skulle jeg anta, er med på å forklare noe av den rådløshet vi alle erfarer i spørsmålet etter et enhetlig FS og «felles lest». Tilsynelatende paradokst formulert, så ser Ulmer universitetets filosofiske idé (hos Schelling) realisert nettopp som en utdifferensiering i selvstendige vitenskaper. Dermed blir selvfølgelig «enheten» mer og mer problematisk, og har tilslutt bestand bare innenfor festtaleretorikken. Eller som det heter på seminarene: En eller annen idé om «enhet»/«helhetlighet» må vi holde fast på.
[15] Jf. også pkt. 1 under «Vitenskap som forskning» og note 36.
[16] Dette er et sentralt punkt i de forslag som er kommet fra rettsvitenskapelig side. Likvel vil jeg tilføye: Akademisk dannelse angår også måten noe er forstått på, ikke bare nøytral distanse, fordomsfrihet, verdifrihet, vitenskapelig redelighet, åpenhet for kritikk og intersubjektivitet. Vitenskapens utsagn er bare forståelig for den som kjenner sammenhengen: deres forutsetninger og begrunnelse. Denne innsikten bør ikke mistes av syne når en snakker om akademisk dannelse. Hvor mye en kan kreve er en annen sak.
[17] Tråd videre til tverrvitenskapelighet, men spesielt til en fenomenologisk avgrensning av ens eget fag i forhold til andre.
[18] Hvilket ikke innebærer at middelalderen er mørk og uinteressant innen et slikt perspektiv.
[19] Også dette et problembegrep. Men oppgir vi det, så aksepterer vi remytologiseringen og påstanden om at det ikke er noen forskjell på vitenskap og ikke-vitenskap. Forbløffende er også all den argumentasjon som brukes for å begrunne remytologiseringen.
[20] For å erindre en selvfølgelighet: Skillet mellom teoretisk og praktisk filosofi er ikke et skille mellom teori og teoriløs filosofi. Også den praktiske filosofi tilhører området for det teoretiske. Hos Platon fremstår denne viten som «den politiske kunst» ( TECHNE POLITIKé ), «den kongelige kunst» eller «filosofi». Den forgangne filosofi gir muligheter og problemer for tenkningen, og bør derfor ikke innskrenkes til en ren historisk betraktning av denne. Et mulig grunnlag for vår gjennomtenkning av filosofihistorien på pensum.
[21] Denne utvikling begynner å gjøre seg gjeldende allerede hos Aristoteles, hvor det som hos Platon forsøkes tenkt integrert, faller fra hverandre i teoretiske og praktiske disipliner (dvs. de menneskelige anliggender, differensiert i etikk, økonomikk og politikk), sammen med skillet mellom «første filosofi» (senere kalt «metafysikk») og «andrefilosofier» (f. eks. «fysikk» eller «naturfilosofi»); moderne sagt, de såkalte bindestreksfilosofier (sosial-filosofi, retts-filosofi, kunst-filosofi etc.).
[22] Så kutter filosofien enten alle bånd til vitenskapen (jf. eksistensialisme) eller vil selv bli «vitenskap» – bedre: Den oppgir sin pretensjon om å være en innholdsmessig teori over saksområder, og går over til å bli en teori over vitenskapen (jf. logisk positivisme og oppkomsten av vitenskapsteorien). Se i denne sammenheng også Apel, Karl-Otto. Types of Rationality Today: the continuum of Reason between Science and Ethics. In Rationality To-Day , edited by T. F. Geraets, 307-350. Ottawa: The University of Ottowa Press, 1979.
[23] Problematisk utsagn. Likevel: Når og hvorfor fremstår etikken som egen selvstendig disiplin? Og hvorfor skrev ikke Hegel en etikk, men rettsfilosofi? Det er slik jeg ser det ikke en helt uaktuell oppgave se på hva som ligger til grunn for skillet mellom og selvstendiggjøringen av det etisk-politiske i etikk og politikk. (Innen den filosofiske kongerekken ville dette medføre en studie av Platon som innstifter av metafysikken, Hobbes som grunnlegger av nytidens praktiske filosofi, og Hegel som den store sammentenker av disse to tradisjonene.) Slike perspektiver bør utvikles og opprettholdes, og vi bør ikke bli forledet av en moteriktig selvfølgelighet til – innen filosofihistorien – å legge for stor vekt på det etiske, til fortrengning for den politiske filosofi. (En av filosofihistoriens styrker er at den avkler de selvfølgeligheter vi beveger oss innenfor, deres selvfølgelighet.)
[24] Tendensiøs videreføring: Etikken tenderer mot å bli et epifenomen til den teknologiske ekspansjon, mens politikken går over til en forvaltning av saker og går dermed opp i teknikken.
[25] «Tverrvitenskapelighet» har i dag mye av den samme mytiske kraft som «fremmedgjøring» hadde innen den kritiske bevegelse på -60 og -70 tallet. Den oscillerer mellom å fungere som politisk kampterm – hvor motstanderen av og til er «overflødige» filosofer – og som en anerkjent beskrivelse av en hel del vitenskapelig virksomhet. Denne dobbelthet gir den stor retorisk gjennomslagskraft.
[26] Som selvfølgelig er en foranledning til å gjennomtenke problematikken, ikke til å stå som avsluttende begrunnelse for den.
[28] Disse er hentet fra Ulmer, Karl, ed. Die Wissenschaften und die Wahrheit. Stuttgart: Kohlhammer, 1966.
[29] En kan si at enhver vitenskap innehar en reduktiv tendens, idet den abstraherer i forhold til gjenstanden slik den gies i den umiddelbare dagligdagse erfaring. Ikke dette forhold er det jeg omtaler som radikal reduksjonisme, men det at en vitenskapforståelse – med basis i f.eks. metode og begrep – setter seg selv som absolutt overfor andre. Eksempelvis at biologien invaderer sosiologien på en slik måte at en vil omdefinere sosiologi til sosiobiologi, og avviser resten som snakk.
[30] Problemer av denne karakter kan vanskelig la seg institusjonalisere, og dette er en av grunnene til at en institusjonalisering av tverrvitenskapeligheten er så problematisk.
[31] F. eks. har en innen den rettsvitenskapelige variant allerede i stor grad fått frem dette samspillet.
[33] Vi har pr. idag ikke et begrep om forskning på vårt pensum, og det til tross for at vi omgås ordet til stadighet.
[34] Schulz, Walter. Philosophie in der veränderten Welt. Pfullingen: Neske, 1980. Også denne boken har jeg lånt grunnleggende poenger fra.
[35] F. eks. nytiden i perspektiv av autonomibestrebelser som gjør seg gjeldende på ulike felt.
[36] Muligens finner vi her et tilknytningspunkt til dagens sentrale tematikk på ex. phil., nemlig HDM (og det knippe av problemer som behandles i tilknytning til denne). Dette innebærer i forhold til dagens pensum at en i mye større grad må legge vekt på teorier (og deres konstruktive status), fremfor hypoteser som enkeltutsagn. Dermed får en også frem noe av det problematiske i forhold til visse vitenskaper, nemlig i hvor stor grad de er teorievnende, og hva teori overhodet er innen de forskjellige vitenskaper. (Selv historie vil være noe annet enn en kronikk av usammenhengende fakta.) Et annet aspekt ved HDM er insisteringen på det rent hypotetiske ved utsagnene – eller bedre, teoriene. Når en av og til møter det syn at Descartes' tenkning knyttes opp mot aksiomatisk metode (vs. HDM), og eventuelt forklarer forskjellen ikke i metode, men fremstillingsform, så vil jeg ut fra mitt perspektiv si at det hele bunner i en forskjellig forståelse av viten. Descartes kan sies å stå innenfor det metafysiske premiss om en i seg selv hvilende orden, uten at det utelukker et vell av eksperimenter og tester for å vinne tilgang til denne orden.
[37] Jf. også Bacon i denne sammenheng. I det hele tatt finnes det mange flere innsikter hos Bacon enn det som vanligvis gjengis i filosofihistorielektyren.
[38] Ansvar er en firepolet struktur: Hvem har ansvar for hva overfor hvem og på grunnlag av hvilke vurderingskrieterier ?
[39] Et grunnleggende forsøk hertil: Höffe, Otfried. Moral als Preis der Moderne. Ein Versuch über Wissenschaft, Technik und Umwelt. 3. ed. Frankfurt am Main: Suhrkamp, 1995.
[40] Bruken av grunnbegrep som «god» og «ond» blir mer og mer sjelden. I stedet har vi sjelelige sykdommer, frustrasjoner, hemninger og psykologisk/økonomisk/politisk ufrihet. Dette trenger hverken å forlede oss til å oppgi disse grunnbegrep, eller generelt avvise at den teknologiske utvikling selv er med på å gi nye løsningsforslag, samtidig som den er med på å definere hva vi forstår med uttrykk som f.eks. «sunnhet / god helse».
[41] Likevel kan en spørre om ikke det hele skulle sees i sammenheng med den praktiske filosofi. Det kunne være at en for rent etisk tilgang blir utilstrekkelig. Jf. note 23.
[42] I mange sammenhenger skilles det mellom teknikk og teknologi. Her gjøres ikke noe slikt skille. «Teknikk» indikerer her bare et problemfelt.
[43] Teknikken nevnes selvfølgelig visse plasser; den er kjent, men ikke erkjent.
[44] Jf. hertil Heidegger, Martin. Die Frage nach der Technik. In Vorträge und Aufsätze , edited by Martin Heidegger, 5-36. Pfullingen: Neske, 1967.
[45] Hertil, bl. a. Ströker, Elisabeth. Normenfragen der Wissenschaftstheorie. In Ethik der Wissenschaften. Philosophische Fragen , edited by Elisabeth Ströker, 43-62. München: Wilhelm Fink/ Ferdinand Schöningh, 1984.
[46] Jeg ber om at en her unngår kortslutninger. Det dreier seg i denne sammenheng ikke om en nedvurdering av metodens viktighet – tvert imot vil jeg med Nietzsche si: «Nicht der Sieg der Wissenschaft ist das, was unser 19. Jahrhundert auszeichnet, sondern der Sieg der wissenschaftlichen Methode über die Wissenschaft.» «Geschichte der wissenschaftlichen Methode, von Auguste Comte beinahe als Philosophie selber verstanden.» Nietzsche, Friedrich. Der Wille zur Macht. Versuch einer Umwertung aller Werte. Stuttgart: Alfred Kröner, 1980. Jf. hertil Heidegger, Martin, ed. Unterwegs zur Sprache. Pfullingen: Neske, 1975.
[47] Kuhn, Thomas S. The Structure of Scientific Revolutions. 2 ed. (Vol. II, 2, Foundations of the unity of science ) Chicago: University of Chicago Press, 1970.
[48] Og som ikke nødvendigvis er en gang inn i vitenskapshistorien eller vitenskapssosiologien. Men den problematikken lar jeg her ligge.
[49] Politikk som det i forhold til vitenskapen irrasjonale, blir selvfølgelig selv prøvd vitenskapeliggjort. Politikk som herredømme over mennesker, transformeres til området for den store saklighet, og fremstår som saksforvaltning, dvs. herredømme over tingene (som altså vitenskapen kan stå inne for). Sammen med dette fremstår da tidvis tesen om at ideologiene er døde, men som selv bare er uttrykk for den teknokratiske ideologi som ikke ser sitt eget vesen.
[50] Etikken altså som utfordret av teknikken. Jf. her vårt forslag om å behandle etikken i horisonten av vitenskapen.
[51] Hertil Cassirer: «Hier genügt es nicht, den verderblichen Wirkungen des rational-technischen Geistes, die offen zutage liegen, andere erfreuliche und wohltuende Folgen gegenüberzustellen und aus dieser Gegenüberstellung eine erträgliche oder günstige Bilanz zu ziehen, eine bestimmte ‹Lustsumme› zu errechnen. Denn die Frage richtet sich nicht auf die Folgen, sondern auf die Gründe;...» Cassirer, Ernst. Form und Technik. In Symbol, Technik, Sprache. Aufssätze aus den Jahren 1927-1933 , 39-90. Hamburg: Felix Meiner, 1995, s. 69. Bare det å utarbeide dette spørsmålet etter grunner kan være problematisk nok.
[52] Da er Hegels tanke om fornuftens list, i forhold, rett beskjeden.
[53] Om en bruker en kniv, stein eller bil til å ta livet av naboen, er vilkårlig.
[54] Det kommer her ikke an på å ta side for en av ekstremene, men å fremvise en diskurs over en problematikk som slett ikke er så entydig. Å bli opplyst over teknikken innebærer bl.a. å bli innført i denne diskursen. En slik opplysning medfører også en differensiering av forskjellige rasjonalitetsmodeller, et forehavende som passer vel inn på bolken Vitenskap og rasjonalitet.
[55] «Ontologisk» her brukt i sin slappe betydning som virkelighetsforståelse. Jeg vil anta at Føllesdalinnstillingen i sin bruk av ordet «virkelighetsbilde» intenderer noe av det samme.
[56] Det kan neppe innebære at vi så og si skal gjøre studentene oppmerksom på at de alle arbeider innen sitt eget lille «livssyn» eller private virkelighetsforståelse.
[57] En slik analog struktur vil da utgjøre én del av variantenes oppbygning.
[58] Denne problematikken finner en også igjen i Skisse av et forskningsprosjekt i vitenskapsteori , Norges forskingsråd, Området for kultur og samfunn, Oslo februar1999, s. 7, hvor en eksplisitt nevner f. eks. «vitenskapeliggjøring» av profesjonsfag og aktuelle problemstillinger.
[59] Her er det også mulighet til å få frem tverrfaglige forbindelser og konflikter. Jf. sosiologiens etablering gjennom Comte og Durkheim og det problematiske felt mellom historie, psykologi og naturvitenskap som her fremkommer.
[60] Jf. f.eks. pkt. I og III innen dem samfunnsvitenskapelige varianten.
[61] Pensum nevner allerede noen tema, slik at det her ikke nødvendigvis kan sies å være noe helt nytt.
[62] Jeg unngår i denne sammenheng å gå inn på en grunnleggende problematisering av filosofihistorien, både dens «Hvorfor?» og «Hva?». Jf. i denne sammenheng; Føllesdalinnstillingen, Innstilling fra Nasjonal komité for førstesemesterstudier og Intern utredning av pensum til examen philosophicum og examen facultatum fellesdel (08.05.98).
[63] Det mest gjennomførte forsøk i så henseende finner vi hos Hegel. Opphavet for denne nødvendighet finner vi hos Kant. Filosofi- (og vitenskaps-) historien er da ikke bare en tilvekst av erkjennelser tilhørende en fiks ferdig metodisk sikret filosofi eller vitenskap, men historien til subjektet for denne filosofi og vitenskap. Fornuften som produkt av den historiske genese. I tillegg: Også innen denne tradisjonen er fornuftens enhet et problem.
[64] Både Marx og Nietzsche, men også historismen som «opplysningens opplysning over seg selv» (jf. Schnädelbach, Herbert, ed. Vernunft und Geschichte. Vorträge und Abhandlungen. Frankfurt am Main: Suhrkamp Verlag, 1987.) er her sentrale «Knotenpunkte».