OTH-side:

 Gå til: OTH-hovedside

FIKK SKOLEN SIN BOSMANDOM?

Av Christian W. Beck

12. april 1999 falt det dom i den såkalte mosviksaken. Frostating lagmannsrett frikjente to foreldre par i Mosvik kommune for tiltalen om uten grunn å holde sine barn borte fra den offentlige grunnskole. Barna hadde fått hjemmeundervisning, men nektet å følge kommunens direktiv når det gjaldt tilsynet med hjemmeundervisningen. Staten anket saken til Høyesterett.

Selv med et 2-3 tap i for foreldrene i Høyesterett kan vi på en overraskende måte gjennom rettsvesenet få en helt annet åpning for grunnskoleundervisning styrt av foreldre, lokale samfunn og den enkelte skole. Den belgiske fotballspilleren Jean Bosman utfordret reglene for klubbkontrakter for profesjonelle fotballspillere. Det ble rettssaker hvor han til slutt fikk medhold av EU-domstolen. Bosmandommen forandret fotballen. Mosvik-dommen kan tilsvarende forandre norsk skole.

November 1998 falt det dom i Inderøya herredsrett i Nord-Trøndelag i samme sak. Med to mot en stemmer ble de to foreldreparene hver dømt til å betale en bot på kr 10.000 for ulovlig og ha holdt sine barn borte fra skolen. Foreldrene ble anklagd for å motarbeide det tilsynet kommunen hadde bestemt. Denne saken utviklet seg til å bli to saker i en. Staten, kommunen og aktor ville det skulle være en tilsynssak. Når kommunen ikke fikk ført tilsyn eller prøvd barna kunne de ikke avgjøre om hjemmeundervisningen var bra nok. De forlangte da barna tilbake til skolen. Når barna ikke møtte var det brudd på Grunnskolelovens |13.11 om ulovlig å holde barna borte fra skolen.

Imidlertid hadde foreldrene på egen hånd sørget for privat tilsyn av en person som også hadde tilsyn for hjemmeunderviste barn i andre kommuner. Forsvarsadvokaten mente at når hjemmeundervisning er fullt lovlig og de kunne dokumentere at den var god nok så hadde de ikke gjort noe straffbart. Herredsretten dømte ut i fra aktors påstand. I rettsforhandlingene ble det et basketak mellom aktor, forsvarsadvokat og vitner på begge sider om det var skoleplikt eller opplæringsplikt i Norge.

Aktor og departementet argumenterte ut i fra Odelstingsproposisjon nr 46 1997-98 med at hjemmeundervisning var å betrakte som et unntak fra en skoleplikt. Forsvareren og andre argumenterte ut i fra den gjeldende skolelov og den nye opplæringsloven som ble vedtatt av Stortinget i juni 1998, som skal tre i kraft 1. august 1999, med at det var opplæringsplikt og at hjemmeundervisning var en måte å få grunnskoleopplæring på som var sidestilt med den offentlige grunnskole. Begge parter mente de hadde gjeldende rett på sin side. Dette ble en meget intens konflikt i retten som ble fulgt opp med en lengre avisdebatt.

Det var viktig for statsadvokaten å få stadfestet at det er skoleplikt i landet. Gjeldende pedagogikk er preget av et statlig skoleregime.

Når noen foreldre utfordrer myndighetene på deres kontroll med hjemmeundervisning utfordrer de en jernhånd av et statlig kontrollregime i skolen. Dette regime opptrer ofte respektløst mot enkeltindivider og det produserer dårlig undervisning. I rettssalen i Trøndelag ble det en kamp om gjeldende skolerett, men også en kamp om gjeldende pedagogikk.

Etterord:

I februar 2000 ble saken overraskende henlagt av statsadvokaten, ”ut i fra bevisets stilling”. Det gjorde at foreldrene slapp å betale boten de var i lagt.. Noen vil hevde at det står igjen en prinsipiell dom som myndigheten kan bruke for å få hjemmeundervisere inn i det tilsynsregime de ønsker.

Andre hevder at myndighetenes 3-2 seier er for knapp. Når i tillegg saken er henlagt og dermed ikke lengre ”materielt” er sak, så tar dette bunnen ut av dette som en prinsippdom. En kan i årene etter 2000, fram til høsten 2003, se at hjemmeundervisningssituasjonen i Norge har stabilisert seg på et relativt liberalt nivå. Det kan være flere grunner til det. Men i vesentlig grad skyldes nok dette mosvikprossesen og dens resultat.