Kronikk VG 26/12 2011:               

                  Den teoretiske elite og skolen

                                                    Christian W. Beck

                                           Første amaunuensis i pedagogikk UiO

 

Den skandinaviske samfunnsmodellen bygger på likhet mellom mennesker. Den globale verden ser på vårt norske likhetsamfunn som et ideal til etterfølgelse. Selve flaggskipet for likhetssamfunnet er enhetsskolen.

Uansett om man er fra et velstående hjem eller ikke, gutt eller jente, kommer fra byen eller landet, er etnisk norsk eller har innvandrerbakgrunn skal man ha de samme muligheter til utdanning. Alle kan velge om de vil ta en teoretisk eller praktisk utdanning. Dette er et demokratisk trekk ved Norge vi er stolte av.

På 1980-tallet, lenge før pisatestene, var de skandinaviske landene ledende i verden på å kombinere likhet i utdanning med et høyt utdanningsnivå i befolkningen. Dette ga en solid plattform for det nye kunnskapssamfunnet.

Den norske eliten er spesiell. Vi hadde ikke noe aristokrati. Vår nasjonale elite måtte komme fra folket. En folkelig elite er både en del av av folket, men samtidig hevet over folket, som ledere alltid er. Dette er en vanskelig balansegang, noe moderne norske ledere som Stoltenberg og Røkke vet mye om.

Enhetskolen er perfekt for den gode regulering mellom folk og elite. Alle går på den samme skole og har de samme mulighetene til å nå til topps i utdanningssystemet. Alle kan på den måten bli en del av eliten.

På 1970-tallet møtte enhetsskolen kritikk fra radikale venstreorienterte studenter. Til tross for at dissse studenene selv hadde nytt godt av enhetsskolens muligheter gikk de til frontalangrep og anklagde enhetsskolen for å være en skole for kapitalistene og deres lakeier, som undertrykte arbeiderklassen.

Noen ti-år senere når flere av de samme studentene er en del av samfunnseliten er kritikken mot den kapitalistiske ennhetsskolen forstummet. Størrelsen på andelen av befolkningen med høyere utdanning i Norge, kan få andre land konkurrere med. Arbeiderklassen er nå utdannet og er dermed av eliten ansett som avviklet. I det moderne kunnskapssamfunnet tilhører vi alle middelklassen.

Imidlertid ser i dag arbeiderklassen ut til å dukke opp igjen. Statistisk sentralbyrå korrigerte for en tid siden størrelsen på det ufaglærte arbeidsmarkedet opp fra 3 til 20 prosent. Den amerikanske sosiolologen Castells dokumenterer at i Internettsamfunnet har den delen av arbeidsmarkedet som trenger lite formell utdanning vokst nesten like mye som den som trenger mye formell utdanning.

Tester på 10. årstrinn i norsk, engelsk og matematikk viser at jentene med foreldre med mye utdanning er skolens klare vinnere og guttene med foreldre som har lite utdanning de klare tapere.  Forskjellene ser heller ut til å øke enn minke.              

Skolen gir teori-opplæring. Når det formelle utdanningsnivået i befolkningen øker, styrkes teoretikernes verdensbilde. I dag dyrkes teoriene og det akademiske som samfunnets normer. Vi møter det overalt. Akademikerne dominerer politkken, byråkratiet, de store bedriftene og media. I skolen er også yrkesopplæringen blitt teoretisk. Man må gjennom mye teori før man får skru rør på badet eller hjelpe gamle på sykehjemmet. Samtidig opplever vi at flere teoretikere fjerner seg fra virkeligheten.

Alle trenger basisferdigheter og allmenn danning og alle yrker har sin teori, men praktisk arbeid er i dagens skole blitt teori. Skal man lære praktisk arbeid må man ha arbeidspraksis. At muligetene for praktisk opplæring utenfor skolen spesielt motiverer mange arbeiderklasseelever er logisk. På slike arbeidsplasser møter de sine egne, de er da i kjente miljøer hvor de trives.

Praksis er også undervurdert i de mer teoretisk orienterte profesjonsyrkene. Byråkrater, lærerere og helse- og sosialarbeidere må i betydelig grad lære sitt yrke gjennom praksis. Det samme gjelder i kreative yrker og i forskningsarbeid.

Når elevene på 10.årstrinn i dag selv blir spurt om hva slag opplæring som trengs, svarer nesten halvparten at  de som ønsker det må kunne ha opptil halvparten av skoletiden som praktisk opplæring på en arbeidsplass utenfor skolen, også på 10. årstrinn. 15 – 40 prosent  av elevene kunne selv tenke seg slike ordninger allerede første året på videregående skole.

De 10. årstrinnselevene jeg har sitert tror jeg ligger i forkant av utviklingen. Vi kan ha en skole- eller rettere sagt opplæringsrevolusjon i vente.