Dobbel kontantstøtte

Christian W. Beck 1. amanuensis i pedagogikk Univ. i Oslo

Norge ligger i verdenstoppen i bruk av offentlige penger på barneomsorg, mer og mer som støtte til barnehager. En ny barnehagekritikk ufordrer Norges frontposisjonen som barnenasjon. Solide internasjonale forskningsresultater om at barnehagen kan gi barn stress har vært kjent i flere år. Først: når andre, f eks journalist Simen Tveitereid med sin bok, presser denne kunnskapen fram til den norske offentlige overflate, kommenteres slik ny forskning av norske barnehageforskere. Hvorfor er ikke barnehageforskere i forkant med slik informasjon? Disse forskerne prøver nå å bagatellisere slik forskning ved å si at den bare gjelder barn under et år. Dette er galt. Forskning om stress i barnehager også for barn opp til 3-5 år, er godt dokumentert.

Statsråd Solhjell og andre viser til rapportene PIRLS 2006 og SØF 2006, for å finne forskningsbelegg for at skoleaktig opplæring i barnehagen virker positivt på opplæring i skolen. De to rapportene dokumenterer imidlertid først og fremst noe annet, den første at forspranget barn kan få av tidlig opplæring i barnehagen blir tatt igjen av de andre, etter noen år i skolen. Den andre at kortvarige avgrensede språkstimuleringstiltak for vanskeligstilte barn, har positiv innvirkning på barns senere skoleferdigheter, men ikke generelle og langvarige barnehageopphold.

Det har vært og er stor grad av enighet om at den første barndoms prinsipper, med spontan og naturlig læring, hovedsakelig hjemme med mor og far, med psykologisk trygghet som mål, må få dominere barns liv de første 3 år. I det siste har vi fra barnehageforskere i Norge fått en ny type førskolekunnskap om at barns beste også for ettåringer er planlagte læringsbetingelser i barnehagen. Det er et samfunnsproblem at dette ser ut til å ha slått inn som den dominerende småbarnforståelse i media og flere politiske partier.

I 1992 gikk 26 % av 1-3 åringer i barnehage. I dag går 60 % av ettåringene i barnehage, 80 % av disse, over 27000, 41 timer eller mer.  Hva hvert barn tåler av barnehage, er individuelt. Valgfrihet i barneomsorg er ikke bare en menneskerett og et liberalt politisk ideal, det er en nødvendighet for barns beste. Foreldrene må maksimalt få kunne ta sine egne avgjørelser i disse spørsmålene, det er de som vet best for det enkelte barn.

Skal Norge fortsette å være et foregangsland når det gjelder barneomsorg, må ikke bare det statlige økonomiske støttenivå opprettholdes, valgfriheten må også sikres. Vi har nå fått tilnærmet full barnehagedekning, da må kontantstøtten prioriteres. Kontantstøtten for barn 1 – 3 år må minst dobles, til kr 6600 i måneden. Statlig støtte til en banehageplass etter at foreldrebetalingen er trukket fra er kr 10.000 i måneden. En slik økning av kontantstøtten vil koste landet kun ca 1.2 milliarder kroner mer i året, eller hver av oss kr 300.