Foredrag Ringerike kommune – Haugsbygd, 9. oktober 2007:

HVORDAN BØR FORELDRE FORHOLDE SEG TIL SKOLEN?

                                     Christian W. Beck

 

 

1. Utgangspunktet

 

A.  Loven: ” Skolen skal i samarbeid med hjemmet/foreldrene” sørge for barns opplæring (ikke noe annet). Dvs. – det skal være balanse mellom hjem – skole, som to likeverdige aktører. Et fundament for samarbeid hjem – skole.

 

Jeg husker fra min egen skolegang på 1950-60 tallet. 1400 elever på en skolegård, 30 elever i klassen, - helt ok, lite skoleproblemer……ikke nostalgi….men viktig å få fram poenget: det var balanse hjem – skole!

 

Balansepoenget er i dag problematisk fordi skolens stilling i barns liv er styrket og hjemmets stilling er vekket.

 

Skolen dominerer og har makt i dag på en måte som ikke er slik loven forutsetter. Mer presist det er skolemyndighetene med hjelp av ekspertgrupper som styrer dagens skole.

 

B.   Hva er den faktiske situasjon?:   En helt fersk forskningsundersøkelse (1) om ”Foreldres oppfatning av grunnskolen", sier følgende:

   

-         80 % av foreldrene er stort sett fornøyd med skolen – det er ingen krisestemning i norsk skole – ennå!!

 

-         95 % av foreldrene sier de støtter og hjelper barnet i skolearbeidet

         95 % sier de snakker ofte med barnet om hvordan det går på skolen

 

Dvs: Selv om skolen måtte mene noe annet - Foreldre mener de er aktive og følger godt med på sine barns skolegang.

 

-         75 % av foreldrene mener de har god kjennskap til læreplanen og lover som gjelder for skolen og foreldrene slutter stort sett opp om skolens innhold. Foreldre mener selv de er godt informerte om skolen.

 

Hovedsakelig er norske foreldre oppgående og informerte om skolen og de følger med, men de involverer seg ikke så mye i skolens virksomhet. De er i løpet av et skoleår i gjennomsnitt med på:

 

-         To foreldremøter.

-         To konferansetimer.

 

-         MEN: Ca av 20 % av foreldrene melder om til dels store problemer med skolen. Ingen

         forskjell her mellom store og små skoler.

 

               a)  -  problemer med elevens skoleprestasjoner

               b)  -  Men spesielt sosiale problemer: medelever, mobbing + problemer med

                        læreren.

 

              b) – problemer er i vekst! Hvorfor er det slik?

 

 

 

2.  Ny ubalanse mellom hjem og skole

 

En urovekkende samfunnsutvikling påvirker forholdet mellom hjem – skole:

 

 

Krav fra arbeidsliv.                                            Hjemmetilværelsen minker.

Foreldrene jobber mer.                                       Foreldreinnflytelsen over eget barn                     

                                                                            i skolen svekkes.

Mer skole                                                            Foreldre overlater mer til skolen.

Skolen tar over mer ansvar i barns liv

 

                                 EN OND SIRKEL

                                 DEN NY UBALANSE HJEM – SKOLE

 

Det har her oppstått et nytt område for skolens virksomhet, som går utover det som er opplæring, en sosial ivaretagelse, som er noe ingen egentlig har bedt om. Dette oppfattes ofte negativt av både elever, lærere og foreldre. Noen ganger heter det læring av sosial kompetanse og i det siste atferdstrening.

 

Heldagsskolen (8 -17):

-  er ikke noe forelde har bedt om - 75 % er fornøyd med skoletiden som den er. Utvidet skoletid fører til at mer av elevenes hverdagsliv og private anliggender blir et skoleliv. Da øker også antallet sosiale problemer i skolen. I økende grad takles slike problemer som

 

Skoleproblemer som skal løses av eksperter – Dette er i seg selv et problem:

 

-         den onde sirkelen utvides

-         Skolen er ment for undervisning, og ekspertene i skolen skal løse undervisningsproblemer – de er ikke psykologer og sosialarbeidere.

-         Skole problemer er ikke lenger faglige, pedagogiske problemer, heller ikke spørsmål om god oppførsel, alt blir atferd. Bråk, frekkheter, men også det motsatte tilbaketrekking og sjenanse blir atferdsproblemer, som skal løses av atferdseksperter. Elevene, foreldrene, lærerne og skolen underlegges atferdsekspertene og sentrale skolemyndigheter ned på konkrete detaljer i skolens virksomhet.

 

Dette er et ubehag for alle parter både skole, elever og foreldre og PP-tjenesten:

 

-         Elevenes integritet er truet.

-         Foreldrenes autoritet og innflytelse på egne barn svekkes..

-         Skolen svekkes ved å avgi egen myndighet og undervisningen trues.

-         PP-tjenesten kommer i klemme, den er egentlig ment å være eksperthjelp i forhold til opplæring, ikke på elevers følelsesliv og private anliggende.

 

Hvordan kan dette forandres, hvordan kan ny balanse mellom skole og hjem gjenopprettes? Foreldrene har her et hovedansvar. Foreldrene har fått en 3-dobbell oppgave i forhold til skolen:

 

  1. De må ta tilstrekkelig vare på ungene sine
  2. De skal følge med på barnets undervisning/opplæring.
  3. De må passe på og ta affære slik at skole og ekspertene rundt skolen ikke griper inn i barnets og familiens privatliv og krenker elevens personlige integritet.

 

To skrekk eksempler

 

-         1) Atferdstreningsprogrammet PALS – Skolen blir mer og mer et senter for atferdstrening hvor foreldre, elever, lærere og skole underlegges atferdspsykologenes styring og forståelse. Undervisningen, elevene, foreldrene og lærerne underlegges atferdsprogrammene og den sentrale myndighetsstyring.

-          

-         Jfr. det nye fenomenet - Kontrakter med skolen (eks: Alta), som foreldrene må skrive under på, hvor de forplikter seg til å være lojale til skolens regler. Foreldre skal først underlegge seg skolen, så samarbeide…Er det rart de kvier seg for å samarbeide?

 

-         2) Aktuell undersøkelse om elevers psykiske atferd:

 

2100 lærere - skal hver svare for en elev, ca 100 spm., f eks:

 

           Om elever dagdrømmer, har tvangshandlinger, skader seg eller har prøvd på selvmord,

           er nervøse og overfølsomme, virker for opptatt av sex, er mistenksomme, stirrer tomt ut i luften, osv…..

 

      -    En såkalt screening undersøkelse av barns psykiske atferd, som er gjort

     uten foreldres informerte samtykke. Hvordan har dette kunne blitt godkjent av

     myndighetene?

 

-         Hvordan skal lærere kunne svare på slike spørsmål? Hvorfor har ikke lærerne protestert? Hvordan har utdanningsforbundet kunnet godkjenne en slik undersøkelse?

 

-         Forskerne/myndigheten sier dette er viktig fordi det skal brukes til en norm for psykisk atferd. De skal fange opp avvik, men hva er egentlig normalen?  Psykologer i ”felten” sier slike undersøkelser ikke har noen nytte.

 

Denne utviklingen gjør skolen først og fremst til en psykiatrisk institusjon med atferdstrening som viktigste formål – skoleproblemer gjøres til individuelle atferdsproblemer hos eleven, skolen går fri!

 

Dette kan skje fordi forholdet mellom hjem – skole er i ubalanse:

 

-         Skolen er usikker. De merker presset fra lokale skolemyndigheter, foreldre med mer og er ute etter kjappe effektive løsninger med målt effekt, såkalte evidensbaserte tiltak. Atferdspsykologene og deres programmer får på et slikt grunnlag dominans i skolen.

 

-     Foreldrene er usikre:  

 

-    30  % mener at foreldresynspunkter ikke blir ivaretatt.

 

-         53  % har klagd på læreren – bare halvpart synes skolen har fulgt dette

     opp på en grei måte.

 

 

3.     Hva sier forskningen?

 

    1. Foreldres sosiale bakgrunn påvirker barns skoleresultater – ulikhet i utdanning. For å minske slike forskjeller vil de utvide skolen – heldagsskolen.

 

             Men dette er i konflikt med:

 

    1. Foreldres støtte (som dagens elever får) er viktig for barns læring og deres skoleprestasjoner.

 

    1. Skolen og hjemme må respektere hverandres egenart - balanse! Da trives eleven best og presterer best.

 

DVS:

-         Tiltak av typen leksehjelp på skole er tvilsomme. (Jfr fersk amerikansk undersøkelse). Foreldrene skal heller ikke trekkes mer inn i skolens indre liv og undervisningen.

 

-         Skolen skal ikke blande seg på i foreldrenes anliggende, dvs barnets private liv og deres indre følelsesliv.

 

-         God oppførsel er noe skolen skal kreve og som foreldre skal levere. Mangel på god oppførsel (”atferd”) i skolen må være en dialog mellom foreldre og skole.

 

-         Det finnes noen ekstremtilfeller hvor skolen må ta affære og få inn eksperter/hjelpeapparat. MEN dette må behandles som spesialtilfeller/unntak og ikke bli til normalen i skolen!!

 

-         Når spesielle tilfeller oppstår er det spesielt nødvendig at skolen oppfører seg korrekt og ryddig.

-         NB! Både sakkyndig utredning og evt. tiltak krever foreldrenes samtykke (opplæringslovens § 5-4).

 

 

4. Hva bør foreldre gjøre?

 

1.       De må sørge for et tilstrekkelig hjemmeliv/hverdagsliv. Moderne foreldre må være tilstede, tilgjengelige for sine barn – dette er det viktigste – også for barns opplæring i skolen!

 

2.       De må støtte evt. (hvis det er nødvendig) hjelpe barnet med leksene/skolearbeidet)

 

3.       Foreldrene er i dag aktive vaktbikkjer i forhold til skolen.

 

Når:

        -   70 % er uenige i at: ”Foreldrene bør stole på at skolen gjør sitt og

                    ikke blande seg” og

 

            -    26 % av foreldrene er engstelige for å ta opp problemer med skolen,

                    fordi de er redde for at dette skal gå ut over barnet/eleven,

 

 er det både tegn på:

 

                  -   Foreldre engasjement og

                  -   Tegn på skolemistillit

           

Foreldrene må være enda mer vaktbikkjer og sørge for at balansen mellom hjem og skole        

gjenopprettes. 

 

De må samarbeide med skolen ut i fra gjensidig respekt for hverandres selvstendighet og uavhengighet og forskjellige egenart og oppgaver i barns liv. Ikke bli med på ”atferds-kjøret”.

 

Hvis det oppstår problemer:

 

-         Ta det opp med skolen – sats på samarbeid.

-         Blir det for ille, skift skole.

-         Om nødvendig (f eks nedlagte grendeskoler) lag privatskole.

-         Går alt galt – ta barnet ut av skolen og gi hjemmeundervisning!

 

Det er opplæringsplikt og ikke skoleplikt i Norge. Dette er foreldres viktigste og svært ubrukte maktgrunnlag i forhold til skolen.

 

(1) Upubliserte data fra forskningsprosjektet: Beck, C. W. og Vestre, S. E. (2007): Foreldres oppfatning av grunnskolen. Pedagogisk forskningsinstitutt, UiO.