HJERNEVASK OG PARADIGMESKIFTE - OGSÅ I PEDAGOGIKK?

Christian W. Beck

 

 

Paradigmeskifte

Samfunnsforskerne i de første programmene av Hjernevask har fått god tid til å forberede sitt svar på Harald Eias enkle spørsmål:  ”Betyr ikke biologi noen ting for forskjeller mellom jenter og gutter når det gjelder følelser, intelligens, atferd og interesser?”.  Deres svar ”NEI” er vel gjennomtenkt. Det er faktisk det de mener.

Kjønnsforskerne skjønner etter hvert at dette var galt svar.  Deres første retrett er å si at vi er opptatt av miljøet og det sosiale og ikke av biologi., fordi det er dette vi kan gjøre noe med, bl annet for å dempe forskjeller.

De prøver så å angripe ved å si at biologi ikke kan forklare alt. Men det er det ingen som har påstått. Så sier de at biologi kan være en faktor for å forstå individuelle forskjeller, men ikke kjønnsforskjeller, noe som er helt urimelig i forhold både etablert og nyere viten. Kjønnsforskerne forklarer sin manglende interesse for biologi med at i vitenskapen har man arbeidsdeling.

Gjennom 3-4 10-år har kjønnsforskningen vokst seg stor og toneangivende i norsk samfunnsforskning. Blant annet er Jørgen Lorentzen sitert flere ganger i stortingsmeldinger av betydning for skolen, f eks på at kjønn er noe man gjør og ikke noe man er.

Komikeren og sosiologen Harald Eia er som skapt til rollen i H. C. Andersens eventyr: Å være barnet som sier at: ”keiseren har ingen klær på”.

Det som har skjedd kan firedeles:

1)     Vi har å gjøre med et klassisk paradigmeskifte (Kuhn 1970), som har bygget seg opp gjennom flere år. Tiden var moden. Med den nye empiriske viten i biologi, epigenitikk, evolusjonspsykologi mm er det ikke mulig å si at biologi er uinteressant når det gjelder kjønnsforskjeller og annet, f eks forskjeller i intelligens. Et paradigme skifte går ikke pent og pyntelig for seg og det får sine ofre.

 

2)     Kjønnsforskningen er i utgangspunktet et politisk prosjekt. Målet er likestilling. Kjønnsforskerne er opptatt av å minske kjønnsforskjeller.  Problemet er da at spørsmålene om sannhet og objektivitet i  forskningen blir underordnet det politiske prosjekt. De er mer opptatt av ideologiske tolkninger av virkeligheten  enn av  virkeligheten som den er. Et slikt politisert kunnskapssyn kommer tydelig fram f eks hos kjønns- og medieforsker Wenche Mikkelsen  når hun i Dagbladet 29/3 gjør en slags innrømmelse til biologien ved å si at: Naturvitenskapen (biologi) er viktig fordi den har hatt stor politisk betydning. Stort klarere kan ikke kjønnsforskningens politiske miserè uttrykkes.

 

3)     Kjønnsforskningen har vært politisk korrekt. Derfor er også fallhøyden stor. Det har nærmest vært tabu å kritisere kjønnsforskningen og den har fått mye statlig økonomisk støtte. Dette forklarer hvordan dette paradigmet har fått bygd seg opp ikke bare i kjønnsforskning, men også i andre deler av samfunnsforskningen.

 

4)     Kjønnsforskningen bygger på det radikale sosialkonstruktivistiske argument om at mennesket er fullt ut sosialt konstruert. Vi finner den samme posisjonen også i pedagogikk, f eks i en del sosio-kulturell læringsteorier, som oppfatter kunnskap og læring somfullt ut bestemt av sosial kontekst.  Sosial konstruktivismen bygger på et vitenskapssyn som setter hypotesedannelse foran hypotesetesting og selve tolkningen foran virkeligheten som skal tolkes. Det kritiske motargument til en slik vitenskapsoppfatning er at før eller senere må tolkninger og hypteser prøves mot faktisk virkelighet (Bhaskar 1998, Popper 1934).

 

Mye samfunnsforskning, f eks sosialantropologi, men også andre fagområder er lite truffet . 

Jeg tror ikke man i sin alminnelighet , og særlig ikke de samfunnsvitenskapelige miljøene ennå ser rekkevidden av det paradigmeskifte vi nå er vitne til.

Det har oppstått en ubalanse med for stor vekt på miljøet og det sosiale i forhold til arv, natur, og biologi. Samfunnsforskningen er fremdeles like nødvendig og den bør absolutt være kritisk både til biologi, genforskning, epigenitikk, evolusjonspsykologi osv. Men kunnskapsvegring er et svakhetstrekk. Kjønnsforskningen og annen samfunnsforskning må slutte å se på biologien som en fiende, som skal bekjempes og ignoreres og heller se på biologi som en utfordring og inspirasjonskilde og som man bør vite noe om. Da kan vi få en bedre samfunnsvitenskap.

 

Etter paradigmeskiftet - noen tanker om sosialisering

Nyere studier, særlig av adoptivbarn viser at biologisk foreldres intelligens forklarer omtrent 50 % og adoptivforeldres intelligens omtrent ingen ting av adopterte barns intelligens (Se f eks Petrili og Plomin 2002). Dette dokumenterer biologiens betydning for intelligens, men også betydningen av sosialt miljø, fordi

1)   Ca 50 % av intelligens forklares av miljø

2)   Kunnskap og skoleprestasjoner er bredere og mer sosialt definerte begreper enn intelligens

3)   Gode skoleprestasjoner forutsetter motivasjon, som må antas å være sterkt miljøbestemt.

Biologiens plass i samfunnsvitenskapelig tenkning om sosialisering er der, men ofte nærmest som en bakgrunnskulisse. Jeg vil her påvise at det i noen sosialiseringsteorier finnes en betydelig åpenhet henimot biologien, som det kan være fruktbart å utvikle videre.

Hos alle de tre klassiske sosialiseringsteoretikere Berger og Luckmann (2004), G. H. Mead (1974) og  E. Durkheim (1956) finner man biologiske perspektiver på sosialisering.

Berger og Luckmann snakker om primær sosialisering  basert på samspillet mellom organismen og den signifikante andre, i motsetning til en mer sosial bestemt sekundær sosialisering. Fra et sosialt hovedperspektiv  innrømmer Berger og Luckmann en biologisk utvikling også etter fødselen (s.64-65) i tett samspill med den signifikante andre. Et slikt samspill korresponder bra med (Petrili og Plomin) som med sitt biologiske hovedperspektiv anerkjenner ”foreldre”-miljøets betydning de første leveår for barnets intelligens. Fra begge perspektivene innrømmes  da et viktig samspill mellom biologi og sosialt miljø i barns første leveår.

Hos Mead finner vi skillet mellom selvet som Jeg (I) og Me (meg). I er det mer spontant handlende selvet i motsetning til Me som er selvet mer reflektert og sosialt fortolket. Mead sier at organismen er en slags ”netthinne” eller ”sentralnervesystem” for selvet (s.165) og snakker om organismen som gir individet objektive forutsetninger for subjektiv erfaring, som bare den spesifikke organisme selv har adgang til, en form for biologisk privatliv (s 166-7), som har større innvirkning på I  enn på Me.

Durkheim snakker om ” Det doble selv” (The Duplex self) og skiller mellom det personlige og sosiale selv. Det personlige selv er forankret i kroppen og det sosiale selv er forankret i alt annet som er utenfor oss selv, i det sosiale. Kroppen og det sosiale fungerer som doble gravitasjonssentre for selvet.

Samlet kan vi fra de tre teoriene formulere en to-lags selv-teori:

1)   Det kroppslig selv, det første selvet mer privat, naturlig, biologisk, spontant og ubevisst.

2)   Det fortolkende selv, det senere selvet mer sosialt, reflektert og motivert.

Kjønnsidentitet er mer knyttet til det kroppslige selv, mens kjønnsroller, motivasjon og kunnskap er mer knyttet til det fortolkende selv.

 

Referanser:

Bhaskar, R. (1998): Philosophy and Scientific Realism. I: Archer, M., Bhasker, R., Collier, A.; Lawson, T. og Norrie, A. Critical Realism: Essential Readings. Routledge. London.

Berger. P. og Luckmann, T. (2004): Den samfunnsskapte virkelighet. Fagbokforlaget. Oslo

Kuhn, T. S. (1970): The Structure of Scientific Revolution. University of Chicago Press. Chicago

 

Durkheim, E. (1956): Education and Sociology. The free Press. Toronto

Mead. G. H. (1974): Mind. Self and Society. The University of Chicago Press. Chicago

 

Petrili,  S. A. og  Plomin. R. (2002): Genetics and Intelligence: What’s New? Institute of Psychiatry, London.

 

Popper, K. (1972): The Logic of Scientific Discovery. Hutchinson. London.