HYPERBARNET

Christian W. Beck

 

Av og til på T-banen ved 16.30 tiden kan jeg observere førskolelærere på tur hjem til barnehagen med de minste. Barna er stuet sammen i flere "firedekkere". Barna griner og halvsover og de voksne er så slitne at de er skeive i ansiktet. Det er ikke pent å se på.

Dagens barn lever et liv i institusjon fra barnehagen og ut høgskolen. De sosialiseres her med en gjennomtenkt pedagogikk til sosialkompetanse og de rette holdninger. Dette gir et "hyper" liv. Hyper betyr overdrevet eller over det normale. Det motsatte av hyper er balansert. Frihet uten trygghet, og trygghet uten frihet er overdrevne ytterpunkter, som ender i uønskede tilstander, hypertilstander.

Et økende antall barn, mest gutter, er urolige og ukonsentrerte i skolen. De får diagnosen ADHD, eller hyperaktive. Dette er blitt et eget fagområde. Botemidlet fra ekspertisen er ritalin og andre narkotiske stoffer. Man doper ned barn for å få ro i skolen. Men det er jo ganske logisk at barns svarer på hypersosialisering med hyperaktivitet!

I et stresset barneliv gir de elektroniske skjermene spenning men også fokus og kontinuitet. Spillene, Internett, videofilmene og mobiltelefonene byr på det samme hos mamma, hos pappa og i barnehagen. Ikke rart de limes fast til dette. Den første voksne skjermgenerasjon jobber nå 14 timers dager i IT-bransjen. Mange er utbrente i tretti års alderen.

Grunnprinsippet på internett er hyperteksten. En tekst over andre tekster, som binder disse sammen. Hyperbarnet behersker hyperteksten. Dagens barn er språklige. Vel artikulert kan mange i femårs samtale om samtalen de for øyeblikket er inne i. Det er påfallende hvordan familie- og hverdagslivet har krympet parallelt med utvikling av tesen om at barn trenger språk og gode læringsbetingelse. Det er da et paradoks at åtte åringer som nå begynner på skolen når de er seks år, leser dårligere enn de åtte åringene som begynte på skolen som syv åringer, før Reform-97.

Barns språk må ha en impuls fra noe i livet som går utover språk og språkbruk. Barnelivet må være noe mer en det som kan rommes i media og godt organiserte læringsbetingelse.

I boka: Om barn og stress, sier forfatterinnen Ylva Ellneby at stress gir urolige, aggressive eller passive barn. Det er gjort en del forskning på småbarn under tre år i barnehagen. Flere amerikanske undersøkelser konkluderer med at barn som er mer en tyve timer i uken i barnehagen blir mer urolige, mer aggressive og mer tilbaketrukne enn andre barn. De viser altså de samme symptomene på stress. Blant andre den kjente amerikanske forsker og psykolog Jean Belsky konkluderer med at årsaken til disse stressreaksjonene er at tilknytningen mellom mor og barn er blitt forstyrret. Uavhengig av andre forhold som barnehagens kvalitet og barnas hjemmeliv, skader for mye tid i barnehagen tilknytningen mellom mor og barn.

Motstanderne av kontantstøtten ser denne ordningen som en årsak til manglende likestilling og dårligere barnehageutbygging. Likevel kritiserer de kontantstøtten for manglende effekt, at ikke mange nok bruker kontantstøtten for selv og være hjemme med barnet. Til tross for at man snart har full barnehagedekning står kontantstøtten støtt. Ca 50 % av småbarns foreldrene benytter seg av den (Statistisk sentralbyrå 2006). Selv om de har barna noe i barnehagen, kan de nå være mer fleksible og de styrer det hele mer selv.

Forskerne leter etter årsaken til det nye barnestresset, som et ukjente X. Men X virker ganske kjent for mange. Vi snakker om mor. Kommer ikke mamma snart, er det nok mange barn som tenker, men ikke tør si. "Nå må mor dra hjem og ordne opp", sa en av det litt modne kvinnelige studentene på et pedagogisk seminar.

Vi snakker ikke om hypermor. Hypermor er grenseløs og kan derfor lett forveksles og byttes ut med hyperfar, som en generalisert og ofte fraværende voksenfigur. Når mor blir konkret og tydelig så blir også far og andre personer tydeligere. Stressets årsaker får da ansikter.

En utearbeidende mor hadde så dårlig samvittighet for datteren sin, som var så lenge på skolen hver dag. En dag tok hun seg fri for å være virkelig å være hjemme og kose seg med barnet sitt. Langt ut på ettermiddagen ringte datteren og sa. "Fint du er hjemme mamma, jeg er hos Anna". Når mor er hjemme faller barna til ro. Får barn nok tid med mor de første årene, så kommer det tid for mer far og etter hvert andre personer i barns liv. Hypersosialiseringen slipper taket, og hyperbarnet kan puste friere.