JENTENES SKOLE

                                     Første amanuensis i pedagogikk

     Christian W. Beck UiO

 

I løpet av de siste ukene har undersøkelser gitt oppsiktsvekkende funn om norsk skole. Elevene gjør det dårlig på pisatestene og guttene skårer klart dårligere enn jentene på de nasjonale prøvene. Aftenposten skriver 10. desember at menn velger bort høyere utdanning. Er det en sammenheng mellom funnene og peker en mulig sammenheng på mer grunnleggende forhold mellom samfunn og skole, som må fram i debatten?

 

Vi finner tre typer kunnskap i skolen: 1) Den analytiske, forankret i realfagene, objektivitet og fakta. Slik kunnskap er mest målbar på tester. På 1960-tallet da guttene fra øvre middelklasse på reallinjen hadde de beste skoleresultatene, dominerte denne kunnskapstypen. 2) Den fortolkende kunnskap er hentet fra den humanistiske tradisjon. Dette var på 1960-tallet kunnskapen til jentene på engelsklinjen. 3) Den praktiske kunnskap forankret i arbeid og hverdagsliv, var kunnskapen for håndverkerne fra arbeiderklassen. De to første var skolekunnskap den siste ble lært i arbeidslivet

 

Etter 2. verdenskrig ble skolen mobilisert og utvidet for å gi økonomisk vekst. Etter oljekrisen på 1970-tallet flatet veksten ut, men skolens utvikling fortsatte, nå begrunnet med livslang læring, kulturell identitet og sosial deltagelse.

 

Moderne land med høye brutto nasjonalprodukt per innbygger (BNP) skårer høyest på pisamålingene. Norge og USA er to ekstreme unntak, med svært høye BNP og dårlige pisaresultater. I europeisk sammenheng har i dag søreuropeiske OECD-land moderat BNP. Høyere utdanningen i disse landene har overvekt av studenter i humanistiske fag. Sør-Europa har i Europa de dårligste pisaresultatene. De øst-europeiske OECD-landene har lave BNP, men størst årlig økonomisk vekst i Europa. Koblingen mellom økonomisk vekst og utdanning er her i dag, som i Norge på 1960-tallet, sterk. Den analytiske kunnskap har hegemoniet. Deres pisaresultatene er oppadgående og bedre enn de norske.

 

De nordiske landene har høye BNP, men de har lavere årlig økonomisk vekst enn Øst-Europa. Norden bruker mest penger på utdanning og har de høyeste andeler av årskullene i høyere utdanning. I Norden utmerker Finland seg med lavest BNP og topp pisaresultater, det motsatte av Norge.

 

Hvorfor skårer Finland så mye bedre enn Norge på pisamålingene? Gode pisaresultater, økonomiens avhengighet av utdanning og vektlegging på analytisk kunnskap er sammenfallende. Finland opplevde alvorlig økonomisk krise både etter 2. verdenskrig og da Sovjetunionen ble oppløst i 1989. Også i de senere år har Finland vært nødt til å satse på kunnskap for å få økonomisk vekst. I finsk skole råder det analytiske kunnskapssyn. I Norge har vi hatt en helt annen utvikling. Vi tar høyt BNP som en selvfølge, oljen har gjort oss rike. Det er stor etterspørsel etter arbeidskraft, man trenger ikke mye utdanning for å få arbeid. Norsk skole er ikke, som i Finland, satt med ryggen mot veggen for å sikre samfunnets økonomi. Likevel har vi mye skole og et høyt utdanningsnivå.

 

Oljen kan ha skapt grobunn for en skole mer uavhengig av samfunnsøkonomien, med plass til et nytt humanistisk kunnskapssyn preget av danning og sosio-kulturelle dialoger. Skolens oppgaver kan da bli det den danske filosofen Løgstrup kaller livsopplysning. Noen mener en slik utvikling kan bringe Norge i en global frontposisjon når det gjelder kunnskap og skole.

 

Dagens norske skole legger derfor vekt på fortolkende kunnskap, både analytisk og praktisk kunnskap er satt til side. Dette er jentenes skole. Når den kvinnelige lærer legger opp til intime identitetsbærende tolkninger av litterære tekster, begeistres middelklassejentene, middelklasse guttene gjør akkurat det minimum som skal til for å få gode karakterer og arbeiderklasseguttene forsvinner ut i skolens ytterkanter og internettspillenes verden. I denne skolen får jentene best karakterer. På pisaundersøkelsene dominerer den analytiske kunnskapen, derfor gjør norske elever det her dårlig.

 

Jo lengre skoletiden blir både i antall timer av dagen og i antall år, desto mer øker for det første forståelsen for at praktisk kunnskap læres best i hverdagslivet og arbeidslivet utenfor skolen. For det andre ser man klarere at danning i en skole hvor barna er hele dagen, lett blir et tomt teoretisk skall rundt uopplyste og primitive sjeler, fordi livsopplysning forutsetter livsdeltagelse, som er noe annet enn skoledeltagelse. Til tross for et formelt høyt utdanningsnivå i befolkningen, kan vi risikere et kunnskapssvakt samfunn. Manglende praktisk og analytisk kunnskap i befolkningen kan gjøre det vanskeligere å holde oppe økonomisk og kulturell utvikling og ikke minst å takle klimakrisen.  

 

For livsopplysning av elevene kan det bli nødvendige å komme seg mer ut av skolen og inn i det sivile samfunn, arbeidslivet, hjemmene og i lokalsamfunnene. Dette kan føre til mindre skole, men likevel bedre kunnskaper. Kanskje det er dette guttene fornemmer, når de kutter ut høyere utdanning og ikke gjør mer enn å overleve i skolen.

 

Kanskje en slankere framtidsskole på enn annen måte en i dag må gi ansvaret for danning og læring av praktisk kunnskap av barn og ungdom til foreldre, frivillige organisasjoner, bedrifter og andre og konsentrere seg om det skolen tidligere har vært god på, opplæring i grunnleggende ferdigheter og analytisk kunnskap.