Kronikk VG 24/7 2013:

          Privatskoler – ingen trussel

             førsteamanuensis i pedagogikk Christian W. Beck UiO

 

Debatten om privatskoler preges av at slike skoler er noe myndighetene egentlig ikke ønsker, men må ha, for å oppfylle menneskerettskrav for livssynsminoriteter og pedagogiske alternative bevegelser.

Dette er merkelig. Skal kunnskapen fornyes og være tidsaktuell forutsetter dette frie og smidige skoler, som fort kan oppfatte og gi gode svar på nye kunnskapskrav. En slik skole ligner mer på dagens privatskoler enn på de offentlige.

Det blir gjentattt som et mantra: I morgen må vi leve av kunnskap, ikke av olje. Men byråkratiseringen av den offentlige skole gir tre kunnskapsproblemer: 1) Det tar for lang tid å fornye skolekunnskapen. 2) Kunnskapen rettes inn mot det som er lettest å måle og kontrollere og kunnskapen blir da for snever og kan få feil fokus. 3) Det nødvendige frirom til et privat kunnskapsengasjement for elever og lærere svekkes.

I verdenssammenheng har Norge få privatskoleelever, under 3 % i grunnskolen og 9 % i videregående skole. I USA ville norske privatskoler blitt kalt charterskoler, delvis frie offentlige skoler med statsstøtte. Amerikanske privatskoler uten statsstøtte finnes ikke i Norge. Debatten om privatskoler i Norge oser av frykt for det private.

I sommer har vi lest om privatskole-raidet som skal ha rasert svensk skole. Men når 92 % av elevene går i offentlige skoler er det urimelig å gi privatskolene skylden for dårlige svenske pisa-test-resultater. Dessuten ligger Sverige fremdeles, som Norge, i den store gruppen av vestlige land med middels pisa-test-resultater. Antall elever i svenske private videregående skoler har økt til 25 %, i første rekke på grunn av et nødvendig  opplæringsløft i praktiske yrker. Et løft offentlige skoler verken i Sverige eller Norge har greid å få til.

Argumentet mot privatskoler er i første rekke økonomisk. Man frykter at statstilskuddet på 85 % til private skoler skal havne i lommene på grådige kapitalistiske (ofte svenske) skolefirmaer. Man raser over at private videregående skoler blir lagt ned. Men i Norge pågår en storstilt nedlegging av 20-30 små offentlige grunnskoler hvert år, nærmest utelukkende av økonomiske grunner. Mange private aktører, f eks forlag, skoleutbyggere og busselskaper tar ut solid utbytte i det store statskapitalistiske skolemarkedet. Utdanning ensidig styrt av profittinteresser kan gå utover kunnskapskvaliteten. Men profitten lar seg styre i de nesten 50 % av barnehagene som er private og i helsevesenet, hvorfor da ikke også i skolen?

Er motstanden til privatskoler egentlig en redsel for at for mange privatskoler skal svekke den offentlige skole og statens grep om utviklingen av Norge?  Men det er vanskelig å se at privatskoler innenfor en solid privatskolelov skal være noen trussel mot samfunnsfellesskapet.

Perioden 1850 – 1900 var preget av mange privatskoler i Norge, særlig middelskoler og gymnas. Sentrale skolefolk som f eks Hartvig Nissen hadde sin privatskole, men samtidig et glødende engasjement for den offentlige skole. Privatskolene ble brukt til eksperimentering. De gode resultatene ble senere innført i den offentlige skole. Dette var gode 50 år for både offentlige og private skoler i Norge. I dag er situasjonen motsatt. Skal en privatskole bli godkjent må den ha en læreplan som er mest mulig lik den i offentlig skole.

Når den offentlige skole ikke gir befolkningen god nok kunnskap, kan det være individer og samfunnsgrupper utenfor mainstream, utdannet i private skoler, praktiske mennesker, kunstnere med mer, som plutselig har den nødvendige kunnskap som finanskriser, klimakriser, humanitære kriser og terrorsituasjoner krever.

Vi må snu privatskoledebatten. Privatskoler er et samfunnsgode. Vi trenger i dag flere privatskoler ikke færre. Hvorfor kan man ikke øke statstilskuddet til drift av privatskoler fra 85 % til 100 %? Da ville privatskoler være en mulighet for alle, og ikke være så private likevel.