Atferdstrening, skolen nye formål?
Christian W. Beck 1. amanuensis i pedagogikk, UiO.
 
Diagnoser
Joar Tranøy påpeker i Morgenbladet 17. august det problematiske ved medisinering av skolebarn under tittelen "Pedagogene er problemet".
 Men pedagogene kan ikke ta ansvaret alene. Høsten 2006 arbeidet kunnskapsministeren helhjertet for innføring av atferdstreningsprogrammet
PALS for å få ro i skolen. Oppfølgingen kom nå i 2007 i form av en nasjonal kartleggingsundersøkelse av elevenes psykiske atferd.
2100 lærere har fått utdelt et vurderingsskjema med opptil 100 punkter hvor de blant annet vurderer om like mange elever dagdrømmer,
har tvangshandlinger, skader seg eller har prøvd på selvmord, er nervøse og overfølsomme, virker for opptatt av sex, har underlige ideer
eller er mistenksomme. Hensikten ble gitt av en av forskerne til VG 10. august: Å få en bedre norm til vurdering av norske elevers atferd
ved å undersøke et nasjonalt tverrsnitt. En del av undersøkelsen er en diagnostisk test på ADHD, noe verken lærerne eller foreldrene er informert om.
 
Tre kritiske spørsmål melder seg:
               1.) Hva slags grunnlag har lærere for å kunne vurdere slike spørsmål? Sjansene for at undersøkelsen skal få gyldige og pålitelige data, synes små.
               2.) Hvordan kan regional etisk komité ved NTNU i Trondheim gi sitt samtykke til undersøkelsen uten at foreldrene får tilbud om å gi sitt 
«informerte samtykke»? I retningslinjene for de regionale etiske komiteer blir det lagt spesielt vekt på at informert samtykke skal forebygge mulig
«krenkelse av personlig integritet» og «risiko for belastninger». Når barn blir utsatt for psykiatrisk screening, uten at foreldrene (eller barna) har bedt om det,
og når lærerne og skolen får kjennskap til resultatene, må begge kriterier sies å være oppfylt.
               3.) Hva skal undersøkelsen brukes til? I atferdterapeutisk tenkning blir lærere og elever redusert til manipulerbare stimulus (S) og respons (R). 
Ideologien har fått en ny opptur og mer avansert gyldighet gjennom begrepet evidens. Kjernen i krav om evidens er at noe virker når det har en målt effekt.
 Hvis undersøkelsen kan gi bedre atferdsprogrammer som gir mer ro i skolen, er den positive betydning påvist.
Evidens forutsetter et design, hvor årsaken til effekten er blant de variabler designet kontrollerer. Det er påfallende hvordan evalueringer av atferdsprogrammer 
etter noe tid, viser at det som ga effekt var noe utenfor designet, eller var så enkelt som at noen enkeltmennesker brydde seg og ga omsorg til barnet eller
ungdommen over tid.
               
Den norske atferdspsykologiske ekspertise finnes ved universitetene i Oslo, Trondheim og Tromsø med forgreninger ut i barnehage, barnevernet, 
den regionale barne- og ungdomspsykiatrien og nå i skolen. De har fått nærmest faglig monopol med stor tilgang på offentlige penger.
Metoden er først å gjøre barn og unge til psykiatriske kasus, så til elever. Dette er en trussel mot elevenes integritet og derfor mot god undervisning.
Evidensbaserte tiltak har skolen selv som en blind flekk. Skolen er her ingen variabel, men en konstant, en forutsetning for forskningen og tiltakene.
Når elever småbanker i pulten time etter time eller har langvarige tomme blikk, kan dette være forståelige reaksjoner og overlevningsstrategier
i en dårlig skole.
               
Forbygging av psykiske lidelser for barn og ungdom er viktig, men det må gjøres uten at skolen blir underlagt det psykiatriske og atferdspsykologiske univers. 
Undersøkelsen om skoleelevers psykiske atferd har et tvilsomt formål og en uakseptabel metode, og bør stoppes.