VG-debatt 3. september 2010:      

            KONSTRUERT SKOLEHVERDAG

                      Christian W. Beck 1. amanuensis i pedagogikk UiO

Gjennom Forskningsrådet skal det nå opprettes et kunnskapssenter for utdanning. Det skal her holdes oversikt over all nasjonal og internasjonal utdanningsforskning, for som det blir sagt; politikere og praktikere skal få svar på hva som gir kvalitet i utdanningssystemet.

At et slikt senter ytterligere vil forsterke maktgrunnlaget for myndighetenes bilde av skolen, synes uunngåelig. Det er makteliten av politikere, forskere, byråkrater og organisasjoner som vil drive senteret og mest kan gjøre bruk av det, ikke lærerne, elevene, foreldrene eller folk flest.

Forskningens oppgave er å undersøke faktisk virkelighet for å finne ut nye ting. Utdanningsforskningens hovedoppgave er blitt en annen, den skal frambringe kunnskap for at skolevirkeligheten kan konstrueres slik regjeringen ønsker. ”Forskning viser” er tidens mantra, ikke minst for å svare på spørsmålet om hva som er en god skole. Utdanningsforskningen kan ikke svare på dette.

Dagens utdanningsforskning er i krise. For det første har utdanningsforskerne i stor grad blitt statens lojale oppdragsekspertise. De få tilløpene til uavhengig og nytenkende forskning får ikke økonomisk støtte.  For det andre ser mange utdanningsforskere ut til å lide av berøringsangst mot virkeligheten.

Nye faktiske beskrivelser av skolen, gjort av elevene, lærerne og foreldrene, eller av forskere direkte med observasjon, intervju og spørreskjema i skolen, blir det stadig mindre av. Det er mye resirkulering av gamle data og gammel teori.

Nye data er ofte styringsdata f. eks om barnehage- og skoleelever samlet inn av Statistisk sentralbyrå, departementer, direktorater osv.. som koples sammen med data fra store forskningsprosjekter, nasjonale prøver, kartleggingsundersøkelser og internasjonale test-resultater (f. eks PISA).

Register-data kan gi fornuftig forskning, men i økende grad blir slike data analysert av betrodde forskere som arbeider tett opptil den offentlige forvaltning.  i et samrøre mellom forskning, byråkrati og politikk konstrueres så myndighetenes offisielle skolevirkelighet, langt fra enhver konkret skole.  

Storebror ser deg, du er zoomet inn i detalj, både i videoer, tekst og tall. Men alle disse annen-hånds-dataene kan likevel gi et falskt virkelighetsbilde. Uavhengige forskere har liten tilgang til kritisk gjennomgang av de samme dataene. Det er vanskelig å finne ut om den konstruerte skolevirkeligheten er sann eller falsk.

I de siste 10 årene har stabilt 8-10 % av elevene opplevd mobbing. Statlige anti-mobbe-programmer har dermed ikke virket.  Programmene fortsetter på et irrasjonelt grunnlag og for å framstille mobbeproblemet som så vanskelig at skolen må la seg styre av eksperter. Politikerne, forskerne og byråkratene framstår som skolens redningsmenn. 

Dagens utdanningsforskning er i hovedsak organisert og finansiert av staten gjennom Kunnskapsdepartementet, via Utdanningsdirektoratet og gjennom Forskningsrådet. Forskning på skolen må tilpasse seg myndighetenes oppfatning av hva som er en god skole for å få penger. Slik forskning har i de senere år fokusert mer på styringssystemet rundt skolen og mindre på den daglige skolevirkelighet.

Forskere og andre som aksepterer og aktivt deltar i samsvar med myndighetenes virkelighetsforståelse belønnes med karrieremuligheter og offentlig anerkjennelse. Skoler, lærere og elever belønnes med premier.

Bruk av video i pedagogisk forskning er en spennende nyvinning. Video kan brukes til å beskrive faktisk skolevirkelighet, f. eks kan lærere og elever selv bruke videokameraer for å dokumentere selvopplevd skoleliv.

I regi av Forskningsrådet er det nå i gang et forprosjekt hvor hensikten er å prøve ut metodisk kobling av store registerdata med videopptak fra klasseromsforskning. Det synes å være to måter å koble disse to konstruerte datakildene på i slike undersøkelser. Enten må man finne fram til de konkrete lærerne og elevene på videoene og slå dem opp i Folkeregisteret for å kunne gjøre mer omfattende analyser av de samme personer, noe som bryter med alle krav til personvern. Eller man kan illustrere resultatene fra de store registerundersøkelsene med videoopptak. Resultatene blir ikke mer sanne av slik illustrering, bare mer suggererende. Prosjektet virker nærmere overvåking enn forskning.

Behovet for fri utdanningsforskning er akutt. Vi trenger forskere som modig utfordrer de offisielle sannheter og beskriver skolen som den er.

Vi har fått Wiki-leaks som lekker hemmelige dokumenter fra Pentagon. Vi trenger Skole-leaks som gir oss nye gyldige beskrivelser av norsk skole.