Verdiskapning og barnomsorg

Christian w. Beck

 

Et nytt politikerargument i 2006 for barnehager og mot hjemmeomsorg er under opptur. Man går mot økt kontantstøtte og andre økonomiske ordninger som gir foreldre som vil være mer hjemme med ungene sine en reell sjanse. Det gjelder ”verdiskapning”. Det er nå knapphet på arbeidskraft i Norge, alle foreldre må mobiliseres til fulltids utearbeid for å øke verdiskapningen i samfunnet. Med et slikt utgangspunkt blir valgfrihet en problematisk kostnad, men for hvem og etter hvilken verdimålestokk?  Man må ikke glemme at valgfrihet har egenverdi, som også kan gi økonomisk gevinst.

Hjemmeomsorg og barnehageomsorg kan ikke helt likestilles. Det er jo bare en del av hjemmeomsorgen som evt mer eller mindre skal erstattes av barnehage. Det viser jo at det er verdier rundt barndom og hjemmeliv både for barn og voksne, som barnehagen ikke kan erstatte og som ikke kan måles i penger og nasjonalprodukt. Det er vel ikke slik at politikerne mener småbarnsforeldre skal presses ut i arbeidslivet på bekostning av barn?

Studenter, arbeidsledige, deltidsansatte og andre har katastrofalt dårligere muligheter 
til fødselspenger enn de som er i fullt arbeid. Utdanning og småunger er en utmerket kombinasjon, som bør oppmuntres. 
 
Da kan foreldrene (mødrene) også komme fortere i arbeid når 
de er ferdige med å studere og barna har blitt større. 
 
Å si at det egentlig er fordommer og kulturelle faktorer som svekker valgfriheten, er en avsporing.  
Mange som ville være hjemme lengre, er ikke det pga økonomi.
 
Å utfordre dagens statlige subsidieringer av barneomsorg er å utfordre den moderne øvre middelklasse, 
den nye privilegerte klasse. 
Man kan snu politikernes kulturelle argument mot økonomisk valgfrihet på hodet å si at de middelklasseforeldrene som vil jobbe enda mer, 
gjør det av kulturelle og identitetsmessige grunner. For mange av disse er karrieren det viktigste, uansett hva en barnehageplass måtte koste.
 
Istedenfor dagens ekstreme skjeve fordelingen av subsidiene til fordel for høyt-lønnede/barnehage, hvorfor ikke ta utgangspunkt som
grunnprinsipp at et barn er et barn, gi barn lik barnetrygd (summen av alle barnesubsidier) uansett omsorgsordning, men likevel gi noe ekstra for
 
a) barn i barnehage
b) etter lønn
c) oppmuntre til fleksible løsninger
 
Da vil man best kunne få til den arbeidsdeltagelse som småbarnsforeldre selv ønsker, noe mer er vel ikke meningen?