Kronikk i Klassekampen 27. april 2012:

                  BARNEHAGEEKSPERIMENTET

Vi kjenner ennå ikke prisen vi må betale for å sende nærmest alle ettåringer i barnehage.

                                               Christian W. Beck

                                        Førsteamanuensis i pedagogikk UiO

 

Myndighetene har lykkes med full barnehagedekning. Prisen kan bli skader på barns oppvekstmiljø, et tema som i dag er blitt et tabu. Hensikten med full barnehagedekning var neppe at 80 % av ettåringene skulle gå i barnehagen, de fleste i full tid, over 40 timer i uken og mange av dem i gigantbarnehager.

Ettåringen i barnehagen, er et sosialt eksperiment. Noen mener dette går bra. Andre er i tvil, men de fleste tvilerne sender ettåringen i barnehagen likevel. Jeg tror tvilen bunner i at folk mener det har blitt for mye barnehage.

Målet kan noen ganger hellige middelet, sies det. I barnehagen er det omvendt. Målet må rettes inn etter middelet. Målet må kunne formuleres pedagogisk, gjennomføres i en institusjon og være noe pedagogene kan bruke sin profesjonalitet på. Ut av dette kommer tidens barneideal om det lærende og kompetente barnet.

Forskjellen mellom primær- og sekundærsosialisering er viktig (Sosiologene: Peter Berger og Thomas Luckmann). Den primære er først i tid, gjelder grunnleggende trygghet, forholdet til signifikante andre som barnet er helt avhengig av og er grunnleggende for barns identitet. Den sekundære bygger på nok av den primære, og gjelder innføring i spesiell kunnskap, roller og samfunn.

I barnehagen rår sekundærsosialiseringen, fokuset er på læring og mestring av rollen som barnehagebarn, som skal forholde seg til andre barnehagebarn og de voksne i førskolelærerrollen. Men slike rollespill er ikke noe for de minste.

I den tidlige primære sosialisering de første barneår dreier det seg om de nære relasjoner, identitet og sinnsro. Grunnleggende livsforhold som bare i liten grad kan i varetas med profesjonell barnehagepedagogikk.

Hjemme handler man i første person, man er Kari, Per, mamma og pappa. Primærsosialiseringen forutsetter førstepersons relasjoner. I barnehagen blir man behandlet mer distansert i tredje person, som et ”det” i den pedagogiske plan og i samsvar med barnehagens logistikk.

Den erfarne og omsorgsfulle førskolelærer vil prøve å få førstepersons forhold til barna, men det er grenser hvor langt det er mulig i en barnehage. Det oppstår en grunnleggende restkategori av primærsosialisering som verken hjemmet eller barnehagen ivaretar. Dette snakkes det lite om og det kan være en mulig årsak til stress hos barnehagebarn.

Norsk barnehageforskning har to merkelige særpreg. For det første en manglende interesse for å sammenligne barn i barnehager med de som ikke går der. Slikt gjøres i andre land, men i Norge er dette blitt oppfattet nærmest som et svik mot barnehagene. De aller siste årene har vi fått sammenligninger av språkutvikling hos barn. Men slike sammenlignende studier skulle vært gjort på bred front fra begynnelsen av 1990-tallet fram til ca 2007. Senere har sammenlignende studier blitt nærmest umulige fordi de få barna som ikke går i barnehagen er forskjellige fra de som går i barnehage på så mange andre forhold.

For det andre vegrer norske barnehageforskere seg for å trekke inn forskning fra utlandet, særlig utenfor Skandinavia. De sier at dette er irrelevant fordi norske barnehager har bedre kvalitet, de har færre barn per voksen og har bedre utdannet personell enn i de fleste andre land, som f eks USA, England og Tyskland. Dette har ført til at f eks den nye stressforskningen på barnehagebarn ikke gjøres i Norge. Norske barnehageforskere sier at slik forskning er uinteressant her og dessuten at det er uetisk å måle stresshormonet kortisol på barn. Når slik forskning omsider trekkes inn her i landet er det av medisinere og psykologer.

Forskning viser at barnehagebarn er mer stresset enn andre barn om formiddagen. Stresset går ned igjen om kvelden. Men likefullt viser forskning at ungdom på 15 år som har vært mye i barnehage før de er tre år er mer stressede enn andre 15-åringer.

Språktrening har prioritet, innvandrerbarn skal integreres, men paradoksalt er det i barnehager med fleste innvandrerbarn det snakkes minst norsk. Tidlige språkferdigheter er funksjonelle. Barn som kan snakke tidlig, kan foreldre snakke med om hvordan de har hatt det om formiddagen, og førskolelærere kan lettere håndtere mange barn, når disse kan snakke.  Men tidlig språklæring i barnehagen kan være et symptom på stress, en slags stressmestring.

Restkategorien av grunnleggende sosialisering som ikke blir ivaretatt verken hjemme eller i barnehagen klistrer barna til jevnaldringsgruppa og barnehagen, som kilde til anerkjennelse og identitet. Det opplærte og kompetente barnehagebarnet blir senere effektivt i sitt arbeid, noen rene arbeidsnarkomaner og de blir råe til å jobbe i grupper.

Jeg ser konturene av ”tiltaksgenerasjonen”. Tiltaket kan være programmet, skolen, laget, jobben, staten, forbruk, media o.l. Økt etterspørsel etter tiltak er en barnehageeffekt. Barnehagebarnet trigges senere i livet av tiltaket, de blir initiativrike, selvsikre og glade innenfor. Men grensen er klar, de vil sjelden utfordre tiltaket. Jeg kan observere dette blant studenter. De er flinke og likandes og elsker å jobbe i grupper, men mange er redde for å gjøre feil, mer enn før, særlig jentene. Aldri har avhandlinger vært så tettpakkede med referanser som i dag. Hvis du sier at de skal besvare en oppgave med å tenke selv, blir de usikre. De mener at de blir kritiske av å lese kritisk teori, men de er sjelden virkelig kritiske til universitetet og faget.

Dagens barn har også en dragning ut av tiltaket. I en masteravhandling i pedagogikk nylig var det et klart funn at 10-åringer ikke ser på organisert fritid som ekte fritid.

Som voksen er barnehagebarnet målrettet, vant til å være mye hjemmefra og de er lojale mot jobben. Barnehagen er svært funksjonell i forhold til arbeidslivet, profesjonelle karrierer og kapitalisters profitt. Men dette er neppe til barns beste. Prisen for full barnehagedekning kan bli flere stressede, ukritiske og uselvstendige mennesker, som kontinuerlig roper etter nye tiltak.