Innlegg VG 19/1 2013:

                             Prøver provoserer

                                           Christian W. Beck UiO

 

Det har kommet sterke reaksjoner fra Astri Søgnen, Utdanningsetaten i Oslo og fra enkelte rektorer (VG 17/1) etter VG-s reportasje om nasjonale prøver 15/1. Disse mener VG-s undersøkelse, som jeg har vært med på, misviser om at høyt fritak fører til bedre resultater på nasjonale prøver.  Andre kjenner seg igjen og noen vil bli kvitt de nasjonale prøvene.

 

1)     Oslo kommune vil ha det til at det er liten sammenheng mellom andel fritatte elever og Oslo-skolenes resultater på nasjonale prøver (Utdanningsetaten Oslo kommune 15/1 2013). De refererer til Revisjonsrapporten Oslo kommune (15/2010). Men leser man nøye her dokumenteres her allerede i 2008 en relativ klar sammenheng.

2)     Siden 2008 har antall fritatte elever i Oslo økt sterkt (doblet på 2 år). Oslo kommune har flere elever som kan fritas enn resten av landet og lavere prosent av disse som er fritatt. Men: summen av fritatte elever, av alle elever, ligger i Oslo over flere år ca 40 % over hele landet. Oslo kommune prøver å trekke antall elever med registrerte prøver inn i bildet. Denne kategorien er droppet av Utdanningsdirektoratet, fordi den er altfor usikker.

3)     Datainnsamlingen VG har gjort, er mer detaljert og nyansert enn det som tidligere er gjort om fritak og nasjonale prøver. Det er vanskelig å få tak i relevante data. Hvorfor har ikke Oslo kommune selv eller større forskningsinstitusjoner allerede gjort den undersøkelsen VG nå har gjort?

4)     Det er for skolene (18) med flest minoritetsspråklige elever sterkest sammenheng mellom fritak og resultater. Det er korrelasjon på 56 mellom fritaks-prosent og resultat og 57 mellom fritaksrate (fritatte/kan fritas) og resultat. Begge er signifikante på .02 nivå. Ca 30 prosent av variasjonen i resultatene forklares av fritak. Dette er et høyt tall. Mye, kanskje det meste av utdanningsforskningens resultater bygger på lavere forklart variasjon. Den sterke sammenhengen mellom fritak og resultater i år, er oppsiktsvekkende. Likevel er det sosial bakgrunn som forklarer mest av resultatforskjellene. Spørsmålet som stilles i reportasjen om resultater på nasjonale prøver nærmest fullstendig er forklart av fritak pluss sosialbakgrunn, og ikke er et resultat av Oslos kommunes stramme styringsregime med mye testing og kartlegging, er meget påkrevet.

5)     Det er i reportasjen gjort et klart skille mellom analysens resultater og min konklusjon: ”Svake elever holdes vekk for å blåse opp resultater”. Dette er gjennomtenkt.  Jeg mener forskeren har en dobbelt oppgave: både nøktern presentasjon av resultater og egen litt mer dristig konklusjon. Det er alt for lite av det siste i utdanningsforskningen. Forskeren er ikke byråkrat. Forskeren skal lete etter nye sammenhenger og nye perspektiver, selv om Oslo kommune og andre ikke skulle like disse.

Det er i utdanningsforskningen vanskelig å trenge gjennom styringssystemets vakthold rundt skolevirkeligheten. Her har VG-journalisten gjort et flott og tidkrevende arbeid. Den type samarbeid mellom forsker og journalist som har vært i denne VG-undersøkelsen, bør være eksemplarisk for framtida.