Frigjøring av skolen

                                                     VG-debatt mai  2003

                                           Av Christian W. Beck

                     

 

Alle forsvarer den lille private matbutikken på hjørnet. De har bedre varer og det er hyggeligere å handle der enn i store upersonlige supermarkeder, som er dønn like over hele landet. Når det er snakk om skole snur mange trill rundt og forsvarer en overbyråkratisert likhetsskole Det er selvfølgelig forskjell på matbutikker og skoler. Men frihet, menneskeretter og mangfold er enda viktigere når det gjelder kunnskap og utdanning, enn når det gjelder mat.

    Bondevik-2 regjeringen fikk en stor oppgave. Den måtte gi landet en ny friskolelov. Forslaget til ny friskolelov ble vedtatt i Stortinget mai/juni 2003.

    Enhetsskolen har utviklet seg fra å være et folkelig utdanningsløft for 100 år siden, til å bli en sovjetskole og et tilnærmet statlig skolemonopol. Den blir dyrere og dårligere for hver dag som går. Enhetsskolen har gjort sitt, den er moden for historiens skraphaug. Rettferdighet og felleskap gjennom utdanning må ivaretaes på annen måte. Friskoler laget av nabolag og andre interessegrupper kan bli et nytt fellesskapslim i samfunnet.

   Montessorri skoler, steinerskoler og kristne skoler har med den eksisterende privatskole loven vært i en tvetydig situasjon. Med 1,7 % av de norske grunnskoleelevene innenfor sine vegger har de tappert drevet fram alternative måter å drive skole på. De kristne privatskolene har i dag de beste avgangskarakterene fra 10. klasse. Steinerskolene gir ikke karakterer i det hele tatt.

    Samtidig har sosialistenes motvilje mot privatskoler politisk kunstig holdt antallet frie og private skoler lavt i Norge. Eksisterende lov gir dagens privatskoler et mini-monopol, en beskyttelse mot konkurranse. I Danmark går 13 % av elevene i friskoler. Sverige tredoblet antallet friskoleelever til ca 5 % etter sitt friskoleslepp i 1992.

    Nyere undersøkelser fra OECD og annet hold viser at elever fra arbeiderklassen og bygdene, og innvandrerelever skårer høyere på prøver i fag hvor kultur og språk spiller mindre rolle, for eksempel i matematikk og naturfag. Skolen utjevner bedre forskjeller mellom sosiale klasser når den minimaliserer fagenes kulturelle innpakning

     Dette er interessant fordi norsk skole har et motsatt ideal. Når norsk skole har høyere kostnader, flere lærere pr elev og middels faglige resultater er dette en forventet effekt av norsk skoles kulturelle og sosiale målsettinger. Men når skolen vektlegger kulturmøter og sosial kompetanse, for å komme underpriviliigerte grupper i møte, da forvandles ofte lokal kultur og etnisk tilknytning til ny middelklasse mentalitet. Dette har langt på vei blitt enhetsskolens pedagogikk

   Det er ofte elever fra såkalte underpriviligerte grupper som blir spesialundervisningsklienter i skolen. Mye forskning viser imidlertid at spesialundervisning hjelper dårlig mot sosial bakgrunn. Det kan se ut til at disse elevenes problemer ofte er skolen selv. En enslig mor fra arbeiderklassen og hennes barn er yndlingsklienten til spesialisttjenestene rundt den ordinære skoleundervisningen. Når denne moren ser at hjelpesystemet og tiltakene bare gjør vondt verre, prøver hun å dra ungen sin ut av systemet Da blir det ofte ramaskrik.

.    Sosiologen Basil Bernstein påviste allerede på 1970-tallet i England hvordan den nye middelklassens pedagogikk var usynlig, med vekt på kommunikasjon og prosesser. Arbeiderklasseelevene greide seg best i en synlig pedagogikk med vekt på teoretisk og praktisk fagkunnskap. Spørsmålet er om ikke enhetsskolen er i ferd med å få en fornyet sosial klasse karakter. Den er blitt et instrument for den nye middelklassen, for den kulturelle elite i utdanningssystemet, i media og ellers.  Disse verner om sine interesser. Dette er kanskje den viktigste grunn til sentimental enhetsskole nostalgi og motstand mot den nye friskoleloven

    Tiden er overmoden for en ny norsk friskolelov.  Alle som vil, og på en seriøs måte er i stand til å gi et skoletilbud, bør få prøve seg. En ”fri” skole må både være fri fra økonomiske profittmotiv og fri fra statsdirigering. 85 % - 90 % av hva en tilsvarende offentlig skole får til drift pluss dekning av utgifter til bygninger er en helt ok økonomisk ramme. Men hvorfor ikke gi dem 100 %  slik at statsskoler og friskoler står likt? Hvis man da som i lovforslaget trekker tilbake statsstøtten ved ytterligere privatøkonomisk støtte, da finnes det ikke lenger rom for sosialistenes dogmatiske argumenter om at friskolene er rikmannsskoler.

    At man setter en terskel for friskole-start knyttet til menneskerettigheter, er også helt greit. Verre er det hvis staten prøver å innholdsdirigere friskolene ved å bruke statens læreplan for enhetsskolen (i dag L 97), kun med begrensede muligheter til avvik, som mal for godkjenning. Ille vil det også være hvis kommunene på en eller annen måte skal få vetorett mot etablering av friskoler. Begge disse momentene ser jeg som angstlevninger fra enhetsskole perioden.

    Kunnskapshevning, åndsfrihet, danning, flere opplyste mennesker i det offentlige rom og større mangfold i norsk utdanning fortsetter tilstrekkelig frihet, uavhengig av lokale og nasjonale politiske tilfeldigheter.