Kronikk Dagsavisen 2009:

YRKESOPPLÆRINGEN UT AV SKOLEN

Christian W. Beck PFI og Henrik Fladmoe ILS, Univ. i Oslo

 

Nå 3 år etter innføring av Kunnskapsløftet, gjennomfører bare 4 av 10 ungdommer sin fagutdanning på normert tid og 30 % av elevene i videregående, de fleste yrkesfaglige, dropper ut uten å fullføre (NOU 2008:16: Fagopplæring for framtida). Foreldre til disse elevene har selv ofte lite formell utdanning og trolig dårlige skoleerfaringer. Sporene til arbeiderklassen er klare. Skolen reproduserer sosiale klasseforskjeller, kanskje mer enn på lenge.

 

Med Lov om videregående opplæring av 1974 og nye læreplaner for allmenne fag, handels- og kontorfag og yrkesfag. ble skoleslagene for ungdom 16-19 år smeltet sammen. Skole-Norge var nå samlet i et rike som dekket hele opplæringsløpet. Målet om like muligheter til utdanning uavhengig av bosted med sosial oppjustering av yrkesfagene i felles skolebygg med gymnastradisjonen, syntes fullendt som konstruksjon. Arbeiderklassens ungdom fikk nå adgang til utdanning som skulle ivareta både den yrkesfaglig- og akademisk tradisjon.

 

Dette markerte et toppunkt, men ble også en mislykket struktur for yrkesfagene. Yrkesfagelevene ble tapere fordi skole, byråkrater og næringsliv ikke tok høyde for fullverdige yrkesfaglige løp/lærlingesystem. Generasjoner av elever måtte velge stadig nye grunnkurs fordi plassene på videregående kurs var et meget knapt gode basert på karakterer. Erstatningen fra myndighetene var oppretting av stadig nye grunnkurs. Elevene fikk en horisontal kvalifisering med 3 grunnkurs, men ingen fagutdanning.

 

Da Gudmund Hernes ble minister gjorde han noe med dette. Med Reform-94 ble de yrkesfaglige grunnkursene kappet fra 109 til 13. Elevene fikk rett til fagutdanning 2 år i skole og 2 år i bedrift eller fagbrev med 3 år i skole. Det ble også lettere å få lærlingeplasser. En klar forbedring.

 

Men riset bak speilet dukket opp i form av latinskolens teorifag som obligatoriske allmenne fag. For å sukre denne ”skolske” pillen ble faglærerne i matematikk, norsk, engelsk og samfunnsfag pålagt å yrkesrette fagene. Utfordringen var at de fleste lærerne hadde sin fagidentitet knyttet til akademiske studier fjernt fra yrkesfagenes erfaringer og tradisjon. Begrunnelsen for å innføre en akademisk relativt tung bør for yrkesfag-elevene var at de ikke skulle hindres på deres vei mot videre studier. Ingen er i mot at alle elever i Norge skal ha denne adgangen.

 

Det som er felles for de yrkesfaglige elevene er at de må foreta yrkesvalg når de er 15/16 år. De studieforberedende elevene kan utsette sine valg til etter russetid og muligens et år til med reparasjon av fag de mistet. Til overmål kan de også rekke militæret og en dannelsesreise til eksotiske land. Dermed kan de utsette yrkes- eller studievalg til de er ca. 21 år. 5-6 år seinere enn yrkesfag-elevene

 

Resultatene av mydighetenes manglende vilje til å la yrkesfagene få gode vilkår fortsatte under reform 94. Det er beklagelig at bildet ikke ble endret ved innføringen av Kunnskapsløftet. Med 2 (3) SV ministere i kunnskapsministeriets stol har meget lite forandret seg.

 

Det stabile er troen på at en felles skole er stedet hvor alle elever får best mulig utdanning.

Svært få uttrykker skepsis til at utdanning er synonymt med skole. Det er få personer fra yrkesfaglig utdanning som er i media.

 

Enhetsskolen reproduserte sosiale klasseforskjeller, var konkusjonen i Gudmund Hernes utredningsarbeid i 1976. Forskjellene i foreldrenes inntekt og yrkesstatus var avgjørende for elevenes opplæringsresultater. I dag er Norge blant de land som har flest studenter i høyere utdanning. Ambisiøse og flinke arbeiderklasseelever har nå alle muligheter for å nå til topps i utdanningssystemet.

 

Det er påfallende hvordan utdanningsforskerne på 1980-tallet mistet interessen for sosiale klasser. De ble opptatt av modernitet og identitet. Utgangspunktet var at alle var vi samlet i den nye store middelklassen. Å inkludere de få som falt utenfor ble en viktig skoleoppgave. Rådende skolepolitikk er i dag at enda mer lik skole for alle skal viske ut de siste rester av skolens sosiale klasseforskjeller.

 

Forskningsrapporter slår fast at i dag er det foreldrenes utdanning som forklarer forskjeller i elevenes opplæringsresultater, ikke inntekt og yrkesstatus. Vi har fått et slags tilnærmet lukket kretsløp. Barn med foreldre med mye skole tar selv mye skole osv.

 

Allmennlærerne, byråkratene, forskerne og spesialistene i skolen tilhører den utdannete middelklasse. Når elevene må være på skole hele dagen og målet er snart at alle minst skal ha bacheloreksamen, får vi en samlet kunnskapskultur i samfunnet som langt utover allmennfagene domineres av den utdannete middelklasse.

 

Det ser ikke ut til å spille noen rolle om det er borgerlige eller sosialdemokrater som styrer. Retorikken om likeverdig utdanning for alle elever forblir tom og innholdsløs. Frafallet reduseres ikke ved retoriske grep på pressekonferanser.

 

Arbeiderklassens skoleproblem er i dag ikke manglende muligheter til akademisk utdanning, men at yrkesutdanningen ødelegges av for mye skole. Reformpedagoger med den kjente pedagogen Jon Dewey i bagasjen har i 100 år prøvd å få plass til arbeideklassens praktiske kunnskap i skolen. Men mer skole betyr mer allmennteori, flere power-point presentasjoner og flere samtaler rundt de temaer middelklassen til enhver tid er opptatt av. Fjernt fra yrkesfagenes verden.

 

Flukten fra den videregående skole er et sosial klasseopprør. Svaret fra samfunnet bør være en dyptgripende utdanningsreform hvor yrkesutdanningen på en dramatisk annen måte enn i dag kobles til arbeidslivet. At yrkesutdanningen i framtiden foregår i ”bedrift-skoler” integrert i praktiserende arbeidsmiljøer, som et samarbeidsprosjekt mellom staten, LO og NHO, bør være normalordningen. Selvfølgelig kan dette forenes med krav også til læring av allmenn kunnskap. En slik reform vil gi ulike skoler, annerledes skoler, mer sosial rettferdighet, bedre opplæring og bedre sosial integrering