Foredrag på pedagogisk duell Kjellern HE onsdag 23. September 2009. Arr: Studentutvalget UV-fakultetet UiO:

Mer spesialundervisning – løser det skolens problemer?

 Christian W. Beck

1.     Innledning

Spesialundervisning er ment å hjelpe barn som har det vanskelig i skolen. Slik hjelp kan være både nødvendig og bra, men:

1) Når antall spesialpedagoger øker, øker sannsyneligheten for feilaktig å få en diagnose, bli klient og bli stigmatisert. Med mange og pågående spesialpedagoger kan selv det normale bli en spesialpedagogisk diagnose.

2) Spesialpedagogene leter etter løsninger innenfor skolen. Dette kan beskytte skolen mot institusjonskritikk og hindre positiv skoleforandring.

Dagens skole er dominert av den utdannete middelklasse og av kvinnelige lærere. Når dobbelt så mange gutter som jenter får spesialundervisning er det fordi det er noe galt med gutter eller noe galt med skolen?

Når 30 % av elever fra yrkesfaglige studieretning på videregående dropper ut, er dette et sosial klasse problem og et etnisitets problem, ikke et spesialundervisningsproblem. Arbeiderklasse, gutt og etnisitet kan ikke være spesialpedagogiske diagnoser.

2.     Utviklingen av spesialundervisning

Jeg vil skille mellom spesialundervisning som betegnelse på en praksis og spesialpedagogikk som betegnelsen på spesialundervisningens teori og ideologi.

a)     To forskjellige forståelser av spesialpedagogikk

Vi finner to ulike spesialundervisnings forståelser:

1)      Bl annet fra Wikipedia (2009): Man kan rette fokus mot barn og voksne med lese- og skrivevansker (for eksempel dysleksi), matematikkvansker, sosiale og emosjonelle vansker, språk- og talevansker, syns- og hørselsvansker og mot mennesker med ulike typer fysiske og psykiske funksjonshemminger.

2)      ISP`s nettside (2009) finner vi en annen forståelse: Institutt for spesialpedagogikk mener deres virksomhet skal: fremme:
- Kultur for læring
- En likeverdig, tilpasset og inkluderende opplæring for alle.

Den første definisjonen er spesialundervisning forstått som praktisk-pragmatisk virksomhet i skolehverdagen med vekt på konkrete individuelkle  læringsproblemer og tilrettelegging for funksjonshemmede – type 1 spesialundervisning.

Den andre definisjonen er av spesialpedagogikk som spesialundervisningens teori og ideologi. Her blir spesialundervisning dreid i retning av normalpedagogikk med fokus på nye sosiale skoleproblemer  og skolen som system. En akademisk forståelse med eksperter og programmer i hovedrollene – type 2 spesialundervisning.

b)     Dagens situasjon

c)      Noen tall (Kilde: GSI 2008)

 

1992/93

2008/09

Antall spesial elever (spesund - type 1)

25.000 (4,5 %)

30.000 (5 %)

Årstimer spes und – type 1

3.5 mill (13 %)

5,9 mill (14 %)

Årstimer utover ordinær + spes undervisning = spesund - type 2

3.2 mill (11 %)

6.5 mill (16 %)

 Ressursøkningen fra 1992/93 til i dag (2008-09) har hovedsakelig vært i type 2 spesialundervisning, til tospråklighet, kontaktlærervirksomhet, pedagogisk veiledning, sosial pedagogikk og særlig byrdefull undervisning. Den samme utvikling kommer tydelig fram i TV-serien på NRK ”Læreren”.

Individuelt tilpasset opplæring kan være  et gode for eleven når dette defineres som type 1 spesialundervisning forankret i en juridisk rettighet. Individuelt tilpasset undervisning som type 2 sopesialundervisning blir fort en ideologisk floskel.

Den nye skjevheten i spesialundervisningen avdekkes når ressurser bevilget til type 1 spesialundervisning brukes strategisk for å skaffe skolen er generelle ekstra ressurser spesielt til type 2 spesialundervisning.

3.     Utviklingen i skolen

Med henvisning til land som Finland er mer spesialundervisning særlig på lavere trinn en viktig faktor i en nasjonal strategi for bedre kvalitet i skolen. Men i Finland bedriver man spesialundervisning av type 1. Utviklingen i norsk skole har gitt mer spesialundervisning av type  2. I foreldreundersøkelsen (Beck og Vestre 2008) oppfatter foreldrene skolens problemer mer som sosiale enn faglige. De nye sosiale skoleproblemene gir økningen i type 2 spesialundervisning en tilsynelatende legitimitet. Spørsmålet er likevel om ikke slik spesialundervisning retter oppmerksomheten bort fra at årsakene til skolens nye sosiale problemer som mobbing og atferdsproblemer, er skoleinstitusjonen selv, ikke minst veksten i skoletid.

Mye tyder på at veksten i skoletid i moderne land har nådd en optimal grense. Ytterligere skolevekst fører til at mer av barns hverdagsliv blir et sosialt skoleliv Elevene og lærerne trettes ut og resultatet blir mindre tid og energi på opplæring. Politikere og byråkrater framhever i kjølvannet av de dårlige PISA (2006) resultatene at læring av grunnleggende kunnskap er skolens primæroppgave.

Men man må først ha ro og trivsel i skolen for å få til en god undervisning. Dette gjør at den sosiale uro likevel blir skolens primæroppgave.

4.     Opprettholder spesialundervisningen en dårlig skole?

Spørsmålet som framtvinger seg er: Bidrar spesialundervisningen i skolen til å opprettholde en dårlig skole?

Har vi fått en spesialundervisning som passer som hånd i handske med den franske sosialfilosof Foucoult`s (1977)  teori om skolen som en moderne disiplinerende og innesperrende institusjon hvor spesialundervisning er ”den korrigerende diskurs” for å opprettholde normaltilstanden i skolen?

Foucault`s argumentasjon er følgende:

a)     Målet med spesialundervisningen er å opprettholde dagens normaltilstand i skolen,

b)     Diagnoser på enkeltelever og skoler gir grunnlag for spesialundervisning som korrigerende praksis for å beskytte skolen.  For mange ADHD-diagnoser og skoleprogrammer mot mobbing, atferdsprogrammer som PALS o l er i første rekke systembeskyttelse, ikke bare av skolen, men også av byråkratiet og ekspertvelde rundt skolen.

c)      Med korrigerende spesialpedagogiske praksis både på individ og system nivå undras skolen kritikk og normaltilstanden med en dårlig skole opprettholdes.

En slik utvikling kan plassere skolen og spørsmålet om spesialundervisningen inn i en generell kritikk av Norge som en av de S(må)O(lje) S(stater) SOS-stater, som lider av petromania   (Sætre 2009).

 Den rike olje-nasjonen Norge har i følge Sætre fått et rikt og oppblåst statsapparat som en konserverende sløvhetsfaktor. Jeg mener dette også rammer skolen:

a)     Vi skjerper oss ikke for å oppnå bedre opplæring, vi har nok penger og arbeid selv med lite utdanning og dårlige karakterer

b)     Vi unngår systemkritikk av skolen. Fordi slik kritikk truer statens og mektige profesjonsgruppers interesser.

En slik tilstand kan opprettholde og øke  en ressurskrevende spesialpedagogikk. Mulighetene for grunnleggende forbedringer av skolen svekkes tilsvarende.

5.     Konklusjon

Mer skole inkludert SFO gir mindre hverdagsliv, flere sosiale skoleproblemer og økt behov for spesialundervisning. Dette gir en skadelig tendens i retning av hypersosialisering av norske barn (Beck 2009). Dette går verst utover arbeiderklasseelever og gutter.

Jeg mener: Mindre skoletid og mer deltagelse i arbeidslivet og mer hverdagsliv vil klargjøre og minske behovet for spesialundervisning, gi en bedre opplæring og en bedre barndoms- og ungdomstilværelse.

Referanser:

Beck, C. W. (2009): Hypersosialisering. Oplandske bokforlag. Vallset.

Beck, C. W. og Vestre, S. E. (2008) Foreldremeninger om skolen. Didakta Norsk Forlag. Oslo.

Foucoult, M. (1977): Overvåkning og straff. Gyldendal. Oslo.

Grunnskolens datasystem- GSI (2009): http://www.wis.no/gsi/tallene/

Institutt for spesialpedagogikk – ISP (2009): Nettsider (forsiden): http://www.isp.uio.no/

Sætre, S. (2009):  Petromania. J.M. Stenersens Forlag. Oslo 

Wikipedia (2009): Spesialpedagogikk. http://no.wikipedia.org/wiki/Spesialpedagogikk