Dette er en bok full av noe så uvanlig som tanker. Tanker til ettertanke.

Det er det to grunner til.

For det første; det er innhyllede tanker. Ordene er ofte vanskelige, setningene likeså. Det skyldes ikke den danske gjengivelse. Stan Cohen skriver slik. Og vil trolig skrive slik. Han gjemmer seg. Dessuten, og som den annen grunn: Ikke bare er tankene innhyllet, men de blir også hele tiden og helt systematisk tatt avstand fra, av og til allerede i neste setning. Eller de lanseres med selvironi. Som her (s.8):

Til overmål kommer så siste kapitel i den engelske utgaven som helt systematisk er Stan Cohens oppgjør med seg selv. Det er tatt ut i denne oversettelse, men vi vil i et etterord redegjøre for hans synspunkter.

En skattkiste full av tanker. Man finner, gledes - eller forarges - men så var det feil det man gledet seg over, - og man forarges, - hvis man da ikke allerede var forarget og nå får sjansen til å gledes, - en stakket stund.

* * *

Det er en kompleks mann med en mangslungen bakgrunn som skriver. Stan Cohen er født i Sør-Afrika og med universitetsutdannelse i England. I sitt nye hjemland ble han hurtig en av de helt ledende forskere innen området avvik og sosial kontroll. Han beskrev hvordan ungdoms adferd kunne føre til moralske panikker (Cohen l9 ). Senere er det vokst fram en svær litteratur som systematiserer og beskriver slike panikker Et annet helt sentralt arbeid fra englandsperioden (Cohen og Taylor l9 ) er studien av "Psychological survival", en undersøkelse av langtidsfangers overlevelsesmetoder. Hvordan makter man å eksistere, vel vitende om at det meste av resten av livet skal tilbringes innesperret, nær, men helt fjern, fra slekt, venner, kvinner? Viktigst er kanskje hvordan studien ble til. Her ble ikke anvendt spørreskjemaer og intervjuer, men deltakelse i et stort prosjekt for å forstå. Cohen og Taylor ledet studiegrupper i fengslet. Der gjennomgikk de den store litteratur; romaner, dikt, biografier. Etter hvert fikk de øye på at litteraturen kunne anvendes som et språk. Dette språket kunne hjelpe til med å formidle hvordan fangene selv hadde det i dennne fangetilværelsen som truet med aldri å ta noen ende. Som biografien om å ferdes i båt, alene, på jordomseiling, her fant de flere treffende beskrivelser av egen eksistens. På dette nivå endte studien opp med å finne betydelige likheter mellom fangers situasjon og alle menneskers situasjon

Stan Cohen reiste videre. Han brøt opp fra en trygg og lovende universitetskarriére, - hadde han forblitt i England, ville han nok snart vandret rundt med doktorgrads-kappe på gress-plene i Oxford eller Cambridge. (Det er bare dem med kappe som der får lov til å trå på det grønne gresset). Stan Cohen dro i steden til Jerusalem. Lærte seg hebraisk og ble professor i kriminologi. Og kom umiddelbart i konflikt med både universitet og nasjon. I England hadde han stått sentralt i oppbyggingen av den kritiske kriminologi. I Israel sto han hurtig sentralt i kampen for palestinernes rettigheter. I skrift og tale har han gått mot israeleres behandling av palestinernte, spesielt tilstandene i interneringsleirene, og helt spesielt det offisielle Israels forsvar for den tortur som har vært anvendt. Akkurat nå arbeider han med en generalisering av disse spørsmål: Hvilke typer rettsoppgjør blir de riktige og mulige - etter hvert som gamle regimer bryter sammen, eller når i det minste noen av de vepnede konflikter bilegges.

(Flemming: Jeg hørt ham ikke da han var her, stemmer dette sånn omtrent?)

* * *

Bokens hovedtema er den sosiale kontroll. På ett vis er jo alt samliv kontroll - kontra-rulling - påvirkninger som bølger fram og tilbake. Liv. Så vidt er ikke Cohens tema. Men det er heller ikke så snevert som straffeloven ville avgrense begrepet. Cohens tema ligger i et mellomsjikt, det er (s.9-10) "planlagte og programmerede reaktioner på forventede og relle normafvigelser..."

Cohens interesse er den brede strøm av tiltak skapt av den moderne stat for å motarbeide hva denne ser som avvik. Hvordan disse tiltak er oppstått, hvordan de endres, eller i det minste forsøkes endret. Strafferettstiltakene blir en del av dette, men også forsøkene på å etablere alternativer og alternativer til alternativene. Profesjonskritikken kommer sentralt inn, men også kritikken av forsøkene på å etablere former for alternativ konfliktløsning blir kritisert. Og så helt til slutt, hans selvkritikk over at alt han tar i, blir nettopp dette: kritikk.

Fortidens selvforståelse klassifiseres i tre hovedkategorier:

@Den naive fremtidsoptimisme - i ujevne sprang går det tross alt stadig fremover.

@Forsettene har vært de aller beste , men så gikk det likevel galt. Kanskje går det bedre neste gang.

@Det gikk galt - i forhold til den offisielle målsetning både for fengsel og for alternative tiltak. Men egentlig er det jo gått særdeles bra. Proletariatet er både blitt synliggjort, utskilt og holdt i tømme. Den sørgelige historie om samfunnets formalkontroll er egentlig en eneste stor suksess. Denne nytten viser seg på tre måter (s.38):

I motsetning til alt dette står nåtidens selvforståelse. Cohen fanger det inn i begrepet destrukturering, som han beskriver som en rekke fluktmanøvre; bort fra staten, bort fra eksperten, bort fra institusjonen, bort fra sindet, og tilbake til rettferdigheten. Cohen viser hvordan disse tanker stemte med "noe i tiden", og fikk sin støtte hos mennesker med helt forskjellige grunnsyn og interesser. Men samtidig mener han å kunne vise, at også dette siste, destruktureringen, er gått galt, eller i det minste bare kan oppvise tvetydelig resultater. I de tilfelle hvor institusjoner ble nedlagt, skjedde det ikke av gode grunner, men fordi man antok at det var billigst å gjøre det slik. Men så viser det seg ofte i praksis at alternativene verken er billigere, bedre eller mer humane. Alt i alt vokser systemet og blir stadig mer inngripende. Destruktureringspakken er

Altså enda en gang; alt går galt. Inntil han i siste kapitel sier at det allikevel ikke bare er gått galt.

* * *

Dette er ingen bok for troende. Det er en skeptikers bok. "Situasjonens ironi" er ett av Stan Cohens yndlingsuttrykk. Tingene er ikke som vi tror, og når vi ser ytterligere etter, er de ikke engang slik som de ikke er. Man kan fortvile under lesingen, gripes av oppgitthet. Usikkerhet er det eneste som med sikkerhet skapes. Usikkerhet og manglende tro på fremskrittet. Kanskje ikke det verste resultat. En nordisk leser vil finne igjen noe av det sammen, men i en helt annen form, i Georg Henrik von Wrights bok Myten om framsteget.(1993)

Men midt oppe i all denne tvilen, må samtidig fastholdes, at Stan Cohen både før og etter denne boken, i sitt politiske liv, fungerer som aktivist, ganske spesielt for å motvirke brudd på grunnleggende normer. Ikke som troende, men som en engasjert skeptiker som til tross for all tvil har gjort sine valg og står opp for det han velger.

Flemming Balvig Nils Christie