FRAMSTEGETS ÅRHUNDRE

Av Nils Christie

I

I det spenn av tid jeg har livserfaring fra, var okkupasjonsperioden i Norge fra 1940 til 1945 blant de beste av alle tider. Jeg var for ung til å krige, men gammel nok til å profitere på det som ble ulykke for mange. Profitere ved at livet ble så enkelt; på den ene siden fienden, okkupanten, - tyskerne og deres medløpere - og så på den annen side alle andre, alle vi anstendige. Fienden var ond og farlig, spesielt var medløperne slik. Det var ikke bare respektabelt, men påbudt å hate dem. Livsoppgavene var enkle og selvinnlysende nødvendige; dyrke, bytte varer, bytte nyheter. Anstendige aviser fantes nesten ikke, radioene var beslaglagt og bare for illegalt bruk, og T.V. var ennå ikke kommet til landet. Man måtte lese bøker. Nettene var mørklagte og reiser kompliserte. Man ble der man var og drømte om bedre tider uten å vite at de var der akkurat da, - for den store majoritet av befolkningen som ikke ble direkte rammet av henrettelse, fangenskap og tortur, eller deportasjon.

Det holdt, til et stykke ut i 1950-årene. Gjenoppbyggingsårene. I Nord-Norge hadde den brente jords taktikk vært anvendt. Mye å gjenoppbygge, enkle mål. Men ikke lenger fullt så enkelt. Partiene var tilbake. Min far sukket tungt, hvorfor kunne de ikke holdt på samholdet. Vi hadde jo vært enige, helt til krigens slutt. Nå spiret de tusen konflikter. Levestandard og skuffelse økte i takt. Men fortsatt var det nok å gjøre. Ved presidentinnsettelsen 20.januar 1949 holdt Harry Truman sin store tale og fortalt at all verden skulle få det som Nord-Amerikanere. Vi må starte, sa presidenten, på et dristig nytt program som vil gjøre gevinsten fra vitenskapelige og industrielle landevinninger tilgjengelig for forbedringer og vekst i den underutviklede del av verden.

2o.januar 1949, det var den dagen underutviklingen begynte, sier mexikaneren Gustave Esteva (1992, s.7): Ordet underutvikling var brukt før, men ikke i en slik sammenheng, og ikke som samlende symbol på utviklingens retning avsendt fra den sterkeste blant verdensmakter. Eller, i en annen formulering i den samme bok, men denne gang av Ivan Illich (s.89): På disse tider ble mennesket forandret, fra homo sapiens til homo miserabilis. Man kom til den oppfatning at mennesket hadde visse basale behov. Hvis ikke disse ble ivaretatt, hadde ikke mennesket det godt. I underutviklede land hadde ikke mennesket dekket sine basale behov. Derfor måtte man gå ut og gjenskape all verden i industrilandenes bilde. Det skjedde en transformering fra ønsker - slik som vi alle har - over til behov, og da behov bestemt av eksperter på slikt. Eksperter på hva som var standardene for god helse, hva som var standardene for trygghet, og hva som var standardene for hva som skulle regnes som fattigdom. Behov ble antatt å være objektivt bestemt, - noe skadelig om de ikke ble tilfredsstillet. Lidelsen ved manglende behovstilfredsstillelse ble utålelig, i det minste tyngre å bære, ved å stride mot den menneskelige natur.

Georg Henrik von Wright (1993) skriver om ideenes ferd fra Jerusalem,via Athen og til Manchester. Kanskje han burde tatt med Washington som på en måte ville gjøre all verden til Manchester.

Dette er det grunnleggende.

II.

Men har vi det da ikke bedre? Er vi ikke nærmere behovstilfredsstillelsen, som definert av eksperter?

Det reiser seg her noen fundamentale spørsmål ved å måtte bestemme hvem som er "vi". Europas velstand er i meget stor utstrekning basert på tapping av andre kontinenters ressurser. Våre våpen var bedre, mer effektive, enn de andres. Vi kunne, i Sven Lindqvists ord (1992), "utrota varende jävel". Og vi gjorde det langt på vei.

Jeg vokste opp under inntrykket av Hitlers bestialitet. Etter hvert som vi fikk mer og mer kunnskap om konsentrasjonsleirene og om utryddelsene steg det langsomt opp en forakt for min far som hadde reist til Tyskland mot slutten av 1930-årene, - spist, drukket, handlet med folk i det landet. Men så begynte det andre bildet av Sovjetsamveldet å dukke opp. Utryddelsene, Gulagenes betydning, ikke bare for terroren, men også rent materielt for å holde Sovjetstaten i gang. Men hvorfor bare fordømme min far hjem fra Tysklandsferd eller ungdomsdelegasjonene som oppglødd kom hjem etter turer mot Øst? Hva med forrige århundres kunstnere og forskere som i skarer dro fra land til land i det sentrale Europa, nettopp mens disse land var fullbeskjeftiget med sine folkemord, særlig i Afrika? Hitler og Stalin var nykommere. England, Frankrike, Belgia, Holland, og så til sist Keiserens Tyskland, alle i nær kontakt med sin tids fremste forskere og teknikere, hadde gått opp sporene lenge før herskere i vårt århundre, med enda større teknisk kunnskap, kunne perfeksjonere utryddelsen.

III

Og hva så, nå?

Den kaldeste krigen er over. Det har frigjort krefter til de indre fiender. I det tidligere Jugoslavia, i Russland, men også i USA. Landet som alle skulle utvikles til å ligne, og som derfor krever særlig oppmerksomhet, er på full fart inn i en lite kjent krig. For noen måneder siden satte man to nye rekorder i USA. For det første: Fangetallet passerte 1,5 millioner. Myndighetene snakker ofte om noe over en million, men det er fordi man ikke tar med dem som sitter i lokalfengslene, de såkalte jails. Den annen rekord er antallet som står under strafferettsvesenets tilsyn utenfor fengslene. Det tallet passerte nettopp 3,5 millioner. Sammen med de fengslede, er USA på denne måten kommet opp i over 5 millioner mennesker som står under straffeapparatets kontroll. Fem av ca 250 millioner innbyggere, det er to prosent av landets befolkning. Men nesten alle er menn. Dette betyr at tilnærmet fire prosent av alle menn er under straffesystemets kontroll. Men barn og gamle kommer ikke i fengsel, holder vi disse utenfor stiger andelen av de strafferettslig kontrollerte til syv prosent. Velstående mennesker kommer heller ikke i fengsel, annet enn rent unntaksvis. De som kommer dit, er unge, svarte, eller fra Latin-Amerika. Halvparten av alle fanger i USA er svarte, ytterligere 20-30 prosent er av Latin-Amerikansk herkomst. Blant unge, svarte menn bosatt i Washington eller Baltimore er nå over 50 prosent under straffeapparatets kontroll. Trolig ser det likedan ut i andre storbyer. Og dette er bare begynnelsen. Akkurat nå går en bølge av straffekrav over landet. "Tre lovbrudd og du er ute", heter slagordet. Realitetene er at du er inne, innesperret for livstid. Sammen med en rekke andre nye straffebestemmelser, vil dette føre til fortsatt vekst i fangetall.

Ordene "totalitær" og "tumør" stammer fra den samme rot; det er noe som svulmer, som tar plassen fra alt annet. Hitlers og Stalins riker var totalitære i den betydning at én enkelt idé fikk svulme opp og ta plassen fra alle de andre. Vår tids svulmende ide må vel kunne sies å være den om økonomisk og materiell vekst. Hvor kirke, universitet eller sykehus tidligere kunne stå som symbolbærere, ruver nå industribedriftene og forteller om hva som er både mål og midler. Universitetet, som jeg kjenner best, forsøkes organisert som om det var en bedrift, og arbeiderne belønnes med mest penger til den beste. Som om det var ønsket om penger, og ikke ønsket om å forstå som drev verket ved et universitet. Og som om noen bedriftsleder ved et universitet satt inne med, eller kunne komme til å sitte inne med midler til å avgjøre hvem som var den beste og derfor burde ha mest av den type belønning som er institusjonen vesensfremmed.

Men hvor den ene idé får svulme, der blir det vanskelig å ferdes for ideer og for mennesker av annet slag. Det blir mindre varians, mer, og flere, faller utenom. Men mennesker som ser seg i situasjoner uten legitime mål, og dessuten uten trygge sikkerhetsnett, slike mennesker er tungt styrbare. Fysisk makt blir den totalitære stats middel for å sikre sin væremåtes dominans. Den eksplosive vekst i fangetall som vi nå er vitne til i flere industrinasjoner, er etter mitt skjønn et resultat av denne situasjon. Når det så til overmål i flere stater også er vokst opp mektige industrigrener som tjener penger på selve innesperringen, er det vanskelig å se de gode grunner for at ikke veksten i fangetall bare skal fortsette. Hvorfor skal bare syv prosent av den voksne mannlige befolkning stå under strafferettslig kontroll? Hvorfor ikke fjorten ? Og hvorfor bare fjorten? Veksten i fangetall såvel som i henrettelsestall skaper trygge forhold for den trygge majoritet og for den ene verdi.

Esteva, Gustavo: Development. S. 6-25 i Wolfgang Sachs: The Development Dictionary. Zed books, Storbritannia og USA l992.

Illich, Ivan: Needs. S. 88-101, også i The Development Dictionary.

Lindqvist, Sven: Utrota varenda jävel. Bonniers, Sverige l992

Von Wright, Georg: Myten om Framsteget. Bonniers, Sverige 1993