Sosial kontroll

Ofte er det klokt å gå til ordenes opprinnelse. Kon-troll er en norsk utgave av order control, som er en etterkommer av ordet contra-roll; d.s.v. noe som ruller i motsatt retning. En motbølge, motstand.

Uten utfoldelse ble det ikke folk av oss. Men ikke grenseløst. Kroppen setter sine grenser, og krever mat og søvn. Det sosiale liv setter sine grenser. Den ene får ikke beholde ordet hele kvelden, da blir det verken lystig lag eller, om det skulle være ønsket, en god dialog. Noen avbryter, ruller mot. Blant ukjente settes også grenser. Trafikken overvåkes kanskje med fjernsynskameraer. Går det for fort, kommer det bot til bileieren i posten. Går det alt for fort, kommer politiet. Kontroll av enkeltindividet. Men på bildet som viser at bilen kjører så alt for fort, der er passasjeren sladdet over. Det har Stortinget bestemt. Kontroll av kontrollørene.

Et helt sentralt skille i kriminologien går mellom den primære og den sekundære kontroll. Om dette skille står det noe i "Hvor tett et samfunn?", særskilt i avsnitt 4,3. Men tenk selv, før du slår opp i boken. Tenk over hva du selv synes er karakteristisk for den primære kontroll, og for den sekundære. Hvem er typiske utøvere, og hva er karakteristiske forskjeller i virkemåte mellom de to kontrolltypene?

Det finnes ikke sanne svar på disse spørsmål bare mer eller mindre fruktbare eller hensiktsmessige svar i forhold til det man selv ønsker å si eller skrive. Og man må, etter selv å ha tenkt seg fram til en oppfatning, kunne redegjøre for hva folk som har skrevet mye om dette har ment, eller hva som er den vanlige oppfatning. Men ordene, inndelingene, kategoriene er også våre egne. Finn ditt eget svar. Se deretter etter hva andre mener. Og begrunn eventuelt ditt alternative svar.

Men så til ordene. Den primære kontroll må jo bety den første, den sekundære den annen. Primærkontroll må rimeligvis ha noe med kontroll fra dem som kommer til først, eller noen som står nærmest. Mor står der, og så slekt og venner som de primære, de første. Den sekundære kontroll kommer fra en eller noen som står som nummer to, altså fjernere.

Men primær og sekundær står også for grad av tilhørighet til noe utover en selv. Primærgruppen står ofte for den man tilhører gjennom fødsel, eller for grupperingen som anses som spesielt nære og med bånd som er særlig sterke. Familien blir på ny eksemplet, men det gjør også tett sammenvevde organisasjoner. Enkelte kriminelle organisasjoner sees karakteristisk nok som "familier", - forbryterfamilier. De primære grupperinger er slike hvor det er naturlig å si "vi".

I kontrast til dette kommer organisasjoner hvor man bare er løselig tilknyttet til de andre, - aksjeselskapet er typeeksemplet hos Dag Østerberg (1977, s.15). Forholdet mellom en kjøper og en selger som ikke kjenner hverandre er et annet eksempel på sekundærsystem. Livet blant ansatte innen store organisasjoner kan være et tredje eksempel. Man har arbeidsgiver felles, men behøver knapt kjenne hverandre. En annen sak er at det innen store organisasjoner kan utvikles mindre enheter med sterke personlige bånd. I politiet oppstår det ofte slike primære grupperinger, likeledes i den lille militære enhet under krig. Ytre usikkerhet eller oppfattede fiender kan skape spesielt sterke bånd - og vi-følelse - innad.

Den primære kontroll kan være av ekstraordinær styrke. Mors og fars ord, eller vennenes. Som lite barn, eller i samfunnsformer hvor familien er den helt dominerende enhet, der kan knapt noe måle seg med den primære kontroll. Primærkontrollerte sammenhenger har også en særlig styrke i evnen til å hente normbrytere tilbake til fellesskapet. Fortapte sønner vet at de har rettigheter. Det vet også de noe mer midlertidig utstøtte, grov kjeft kan de få, men det er likevel og uaansett en plass for dem. Man er som deltaker i primære relasjoner innehaver av en nesten uuttømmelig sosial kapital. Primærelasjonen overskygger avviket. Ved sekundærrelasjoner overskygges avviket av kontrolløren, og den handlende blir sitt avvik.

Eller med litt andre ord. Man kan ha slått sin bror. Men man sees ikke av den grunn som voldsforbryter innen familien. Det går et bredt bånd fylt av meningsbærende tråder mellom partene i de primære relasjoner. At han kan slå, blir en liten tråd blant de mange. Men så kommer alle de andre; han er ofte generøs. Han har ofte reddet meg fra farer på skoleveien. Han hadde sutteklut veldig lenge. Far slår ham for mye. Uansett; han er min bror. Men O.K. om jeg kjefter på ham. Han er den han er.

Helt annerledes blir forholdet til de sekundære relasjoner. Her er det ikke brede bånd med masse småtråder, men en enkelt dominerende tråd. Handlinger er ikke, de blir. Om slaget mot broren blir sett og registrert av en politimann, er sansynligheten stor for at handlingen settes inn i en strafferettslig forståelsesform. Den blir en forbrytelse. Og den handlende blir en forbryter. Politimannen kan kanskje se at den som slår også er mye annet, men dette annet blir relativt uvesentlig for politimannen, for statsadvokaten, for dommeren. Når handlingen observeres av sekondærkontrollører, blir den svært ofte bærer av de typer mening som sekundærkontrolløren har med seg i sitt arsenal av forståelsesmåter. Forbrytelse og forbryter i den rettslige ramme. Fattigdom og fattig i den sosiale, sykdom og syk i den medisinske. Gjennom å være spesialister, samtidig som de vet så lite om det dagligdagse, det alminnelige, ved den person de møter, vil disse sekundærkontrollører skape mening i sin institusjons bilde.

Vår type samfunn er preget av at vi kjenner hverandre mindre. Den primære kontroll blir derfor relativt sett av mindre omfang. De primære står nær. De kan derfor være spesielt effektive i å hindre uønskede handlinger. At de primære blir borte kan derfor føre til økt forekomst av uønskede handlinger. Men samtidig som den primære kontroll er redusert i omfang, er det skjedd en voldsom vekst i den sekundære kontroll. Gjennom veksten i strafferettsapparatet vil en stadig større andel av det muligens økende antall uønskede handlinger gis den mening å være kriminalitet, samtidig som deres utøvere gis den mening å være kriminelle. I 1950-årene registrerte politiet i Norge 20 000 handlinger de kalte forbrytelser. I dag registrerer de 250 000 slike handlinger. Denne utvikling i tallene gir ikke trygt grunnlag for å si at kriminaliteten øker. Hva vi kan si er at de strafferettslige klassifiseringer oftere blir anvendt. Jeg har forsøkt å beskrive veksten i sekundærkontrollen og grunnlaget for den i boken "Kriminalitetskontroll som industri."

* * *

Den annen hovedinndeling av typer kontroll, går mellom den uformelle og den formelle. Den for meg ukjente uniformerte politikvinne jeg møter på gaten er en karakteristisk representant for den formelle kontroll. Hun er medlem av en stor organisasjon; politiet. Hun er bærer av organisasjonens symboler; uniformen. Hun er trenet i hvordan hun skal forholde seg om bestemte handlinger finner sted. Fengselsbetjenten står i samme situasjon overfor fangen. De kjenner hverandre, - kanskje gjennom års samliv i fengslet. Men forholdet er verken primært eller fullstendig uformelt. Det kan, i de gode stunder, være hyggelig og fylt av spøk og latter. Men bakom ligger sterke styringer. Betjenten er utdannet til jobben, han opptrer så å si etter manuskript, følger en rolle, og adlyder overordnedes krav. Formelle organisasjoner - og byråkratiet er et ytterpunkt i eksempelrekken på slike - er preget av at utøverne er trenet til:

Klare eksempler på den formelle kontroll møter vi innen rettsapparatet. Dommeren kan dømme til straff. Straff er et onde som er ment slik. Dommeren utmåler pine, og går rolig hjem til middag. Den dømte bøyer sitt hode og går i fengsel. Dommeren er beskyttet gjennom formalitetene. Men beskyttelsen er ikke like sterk for lalle formelle kontrollører. Sosialsjefen i småbyen kvier seg for å foreta sterke inngrep mot en familie som kanskje ikke er som den burde være mot yngstebarnet. Sosialsjefen vet at han kan komme til å møte mor og far på postkontoret eller i butikken. De kan komme til å si noe. Det kan svogeren deres på postkontoret også. Sosialsjefens formelle yrkesutøvelse utsettes for primærkontroll - fra dem han står i et vi-forhold til i småbyen. Dommeren i samme by kan gå noe tryggere, beskyttet av høyere rang og klarere rolleforventninger.

I rendyrket stand kan forholdet mellom primær og sekundærkontroll og uformell og formell kontroll fremstilles i denne firefeltstabellen. Et typeeksempel på primær-uformell kan være familiemiddagen.

Primær Familiemiddagen Arvesammenkomst

Sekundær Fangen-betjenten Børsen

i samtale om tippe- Rettssalen

kupongen

Men så kommer blandingsformene: Om du skulle ha en slektning ansatt i politiet og han i familiemiddagen sa noe om hva han mente var dine tvilsomme vaner ved å sykle mot rødt lys, var da dette et eksempel på den primære eller den sekundære kontroll? Poenget her er ikke å svare ja eller nei, men tenke gjennom særpreget ved denne type middagssamtale

Familiemiddagen er en av de mange arenaer for den primære og samtidig den uformelle kontroll. Her er ikke følelsesnøytralitet. Et lite sukk fra den middagsansvarlige om sønnen Per enda en gang kommer for sent. Mer enn sukk om han kommer med ring i nesen. Om settingen hadde vært en annen, et privat advokatkontor, og nesen med ring satt på en nyansatt, kunne det hele gått meget hurtig; et brev fra senioradvokaten med beskjed om valg mellom fjerning av ring eller avskjed.

Men for å få full glede av middagsbordets sosiologi, må også en annen dimensjon av betydning for den sosiale kontroll tas i betraktning. Det er skillet mellom system med likhet og ulikhet i makt. Min grandtante måtte stå til middag, hvis hun ikke spiste på kjøkkenet. Primærrelasjonens uformelle preg er ikke hva som mest faller en i tankene. Hennes opptreden med ring i nesen stående ved middagsbordet ville blitt enda kortere enn den nyansattes på advokatkontoret. Min grandtantes middagsbord var formelle, og hennes far handlet i kraft av sikker sedvanerett. Mer uklar er maktfordelingen i familier innen industrisamfunnene. Sønnen kan ta seg mat på kjøkkenet, og er glad til. Eller han kan si at om de ikke liker neseringen hans, vil han flytte ut, begynne å bo sammen med noen han kjenner i en nedrivingsgård. Ringen blir sittende, og han også. Sosialsjefen har tross alt makt til å komme med pålegg, om enn med forsiktighet, i den lille by. Dommeren kan uten hensyn til primærkontrollørene dømme til pine bare det ikke blir mer enn hva de høyere retter finner passende.

Disse eksempler har to dimensjoner, så her bør vi være på vakt. De inneholder beskrivelser av maktforskjeller. Likhet kan føre til maktesløshet, eller i det minste til at de som ønsker ringen bort av nesen eller barn sendt til fosterforeldre må anvende forsiktige, uformelle metoder. Men beskrivelsen inneholder også elementer som vi kan like eller mislike. Vi kan som kriminologer studere fenomenene, forsøke å forstå hva som foregår. Men vi kan selvfølgelig også vurdere hendelsene. Begge deler er legitimt, bare vi sier skikkelig i fra når vi gjør hva.

Av og til blandes den primære og den sekundære kontroll. Liv Finstad beskriver dette med uttrykket "Den betalte familie", i en bok med nettopp dette navn om et behandlingskollektiv for stoffbrukere. Selv bruker jeg i "Bortenfor anstalt og ensomhet" betegnelsen "betalt vennskap" om det som kan bli situasjonen for ensomme mennesker hvor sosialarbeideren nesten blir deres eneste sosiale kontakt. På ny kan det være klokt å stoppe opp og tenke. Hva er det for noe spesielt med familien, hva er dens spesielle styrke? Kan dette særpreget bevares om noen av medlemmene betales for å være der, mens andre kanskje er der på tvang? Og hva er særpreget ved vennskap, er det ikke blant annet gjensidighet i ydelser? Hva så om den ene er betalt av staten?

Med dette eksemplet får vi illustrert at kriminologien ikke bare er til for å kaste lys på avvik og sosial kontroll, men også til å kaste lys tilbake på det vanlige. Vi forstår mer om familien om vi analyserer hvorledes den fungerer i uvanlige situasjoner. Vi får klarere lys på det vanlige i Norge ved å se på det uvanlige, eller den del det står strid om.

Ytterligere et tema illustreres gjennom det foregående, gjennom alt det foregående. Det er som følger: Vi er alle kontrollører. Og vi er alle kontrollert. Noen er det også i navnet som kontrollørene på transportmidler eller kino. Andre i gavnet som politi. Men tar vi med de primære, så blir det jo oss alle. Sosial kontroll er bygget inn i sosialt liv. Vi styrer hverandre, alle. Et smil når handlinger eller selve samværet er OK, et manglende smil, det kan bety en begynnende katastrofe, en rynke i pannen, ord, fravær fra samvær, eller hos noen slag. Alle har vi vært mottakere av det meste. Og avsendere. Vi har hindret avvik, eller forsøkt, og vi er blitt hindret, eller forsøkt hindret. Men så reises selvfølgelig spørsmål om hvorledes dette virker når det skjer formelt og blant sekundærkontrollører.

På ny har dette konsekvenser for studiet av kriminologi. Vi kommer ikke med blanke ark. Vi kommer med masse kunnskap. Den kunnskapen må ikke avskrives som "uvitenskapelig". Den må anvendes, som en rik kilde. Kanskje den rikeste. Vi vil aldri kunne lese oss til så mye som vi har erfart. Men erfaringene må systematiseres, settes inn i forståelsesrammer som kanskje kan finnes i dette faget. Kriminologien er ikke et fag for synsing, men et fag hvor dype spørsmål forsøkes satt inn i forståelsesrammer hentet fra de generelle samfunnsvitenskaper eller fra de humanistiske fag.

* * *

Ytterligere tre dimensjoner kan være nyttige ved tenkingen om sosial kontroll. De henger sammen, derfor vil de bli diskutert samlet. Den første går på nær-fjern. Som oftest vil den primære kontroll være mellom mennesker som står nært til hverandre, fysisk såvel som sosialt. Det er da pannerynkene blir så effektive. Men det er ikke alltid slik. Vi kan ha den beste vennen i en annen verdensdel. Et lite ord fra ham i et livsvalg kan bli viktigere enn fra noen annen. Eller de helt nære kan bli så nære at deres ord eller miner blir slitne, tilvante. Vi merker dem ikke lenger. De sekundære kontrollører blir fjerne selv om de står nært. Det har blant annet sammenheng med at vi ofte vet så lite om dem. Ofte er det kommet forslag om at politiet burde gå med navneskilt eller i hvert fall nummer. Mot det protesterer politiorganisasjonene. De vil ikke nødvendigvis gjenkjennes. Det kan forstås, de er ikke beskyttet av rang som dommeren. På den annen side svekker det selvfølgelig muligheten for kontroll av kontrollørene at man ikke vet hvem de er.

En konsekvens av nærhet er at den gjensidige informasjonsmengden som oftest blir større ved nære enn fjerne forhold. Familiemedlemmer vet mye om hverandre, selv om det finnes mange teknikker for å skjule seg også i familien. Sosialsjef og klient i småbyen har også mye gjensidig kunnskap. Det gir mulighet for myke svar. Man vet at barnet pleier å roe seg, spesielt hvis mormor kommer på besøk. Man vet at far er greiest alene. Man kan dessuten ha mye å gå på. Det finnes kapital i godt vennskap. Noen feilskjær trekker på tillitskontoen, men det kan være en del igjen, og ytterligere samvær kan føre til at kapitalen på ny kan stige. Mer informasjon gjør også at man forstår mer. Den litt rare mannen i småbyen blir ikke skremmende. Den berusede følges stilferdig hjem. Man vet hvem det er og hvorledes de pleier å være. Man behøver ikke tilkalle sekundærkontrollører.

Endelig: Nærhet får også konsekvenser for et viktig skille i typen av rettslig kontroll av avvikende atferd. Dette er mellom strafferettslig og sivilrettslig kontroll. Straff har som nevnt å gjøre med tilsiktet påførelse av pine. Den som har gjort noe galt, skal lide. Men i nære forhold er ikke dette en så naturlig løsning. Sosialsjefen kvier seg for inngrep. Og naboer kvier seg for å anmelde hverandre til politiet. Småsamfunn har vansker med maktanvendelse, særlig den som fører til tilsiktet lidelse. Dette vil være en grunn til at når småsamfunnene går opp i de store, vil det samtidig være en tendens til mer bruk av straff.

Nils Christie.