Hvis man reflekterer over det man skal si, blir det ikke lett å få noe sagt. Som det å åpne et foredrag.

Jeg kunne si: "Ærede statssekretær, Hr. formann, Mine damer og herrer". Det er visst slik det vanligvis gjøres.

Men ved å si det slik har jeg jo samtidig sagt så meget mer. Ved å gjøre det som er vanlig har jeg flagget konformitet. Og jeg understreker rangaspektet, først stat, så formann, og så til sist forsamling. Dette blir enda mer markert gjennom formuleringen "Ærede". Statssekretæren er sikkert O.K. Men jeg kjenner henne ikke, og kan ikke vite om betegnelsen er fortjent.

Hva skulle jeg så ha sagt?

Jeg kunne jo sagt: Kamerater! Men det går jo slett ikke, ordet er for tett knyttet til den Øst-Europeiske fortid. Enda det egentlig kommer fra "camera" - kammers eller værelse, og altså dem man er i rom med. "Kjære venner" kan jeg heller ikke si. Det ville vært fullstendig falskneri, det er så mange her jeg ikke kjenner, og også blant dem jeg kjenner kan mange bli forbitrede fiender før dette foredraget er over.

Jeg tror jeg ender opp med å sløyfe åpningsordene. Tie med dem.

På dette punkt vil noen blant dere kanskje tenke: Skal han da aldri bli ferdig med innledningen og komme seg til poenget. Mitt svar vil være: Jeg er der allerede. Ord er bærere av budskap, doble budskap, tredoble budskap. Ord er bærere av mening. Det er hva som gjør dem så viktige, og så farlige.

Ord er bare spesialtilfelle av handling. Handlinger er språk, de er meningsbærere, og vi strever hele livet med å lære deres alfabet. En skygge over ansiktet. Et knytteneveslag. Eller enda kraftigere: Ikke-handlinger.

Jeg minnes David Cooper i Stockholm. Det var den store David Cooper, kjent fra samarbeidet Cooper-Laing, antipsykiatere og berømte. Nå var Cooper invitert som festtaler ved Socialhøgskolan i Stockholm. Der skulle de feire jubileum. Folk kom der i finstasen, livkjoler og langkjoler, formannen ønsket velkommen, introduserte Cooper, gav ham ordet. Det ble forventningsfull stillhet i salen. Den store Cooper stod på talerstolen. Stod. Og stod. Sa ikke et eneste ord. Gikk så ned fra talerstolen. Ble senere kjørt til flyplassen. I stor taushet.

Kanskje er dette ett av de mest meningsfylte foredrag som er holdt ved Socialhøgskolan, i hvert fall om man tar i betraktning all innsats deltakerne sikkert har lagt i tolkingen av Coopers språk den kvelden. Og om man tar i betraktning hvor godt deltakerne antagelig husker dette foredraget.

Mitt eget fag er kriminologi. Jeg må tilstå at det tok meg mesteparten av mitt profesjonelle liv å forstå at kriminalitet ikke finnes. Handlinger finnes. Handlinger i situasjoner. Først kommer handlinger. Deretter kommer den mening handlingene tillegges innen den situasjon de utspilles. Valget av ord er konklusjoner. Disse konklusjoner får konsekvenser for hvorledes vi ser og vurderer de opprinnelige handlinger. Men om det er slik reiser det seg et fascinerende spørsmål, nemlig: Hvordan vil våre organisasjonsformer preget våre valg av ord og derved den mening vi gir til de opprinnelige handlingene? Hvordan varierer den tilsynelatende "samme" handlings mening fra institusjon til institusjon - som familie, yrkesarena, helsevesen - eller innen forskjellige historiske faser? Om helsevesenet vokser, blir vi da mer omgitt av sykdom, gis da mer av hendelsene den mening at de tyder på sykdom?

Det ser slik ut. I Tornedalen påstås at det finnes så mange gale. Psykiatere finner dem. Men Tornedalingene ser litt annerledes på dette. Lena Gerholm(1993) sier i en artikkel i boken Ondskans etnografi som følger:

Men med dette har jeg jo sagt noe om Tornedalingene: De er på viktige områder språkløse. De har ikke ord om folks tilstander. De er ordløse. Og om det vil jeg si noe kanskje fryktelig i denne forsamling: Så bra, vil jeg si.

Jeg har et annet eksempel på det samme, denne gang fra organisasjonslivet. Tyve-tredve mennesker møtes i et representantskap to ganger i året . De fleste er norske, to er fra andre land i Norden. I tillegg er det stadig til stede en eller to fra utenomnordiske land. Minste felles multiplum blir engelsk. Vi må derfor alle snakke det språket hele tiden.

En ulykke, tenkte jeg de første ganger. Vi hakker i vei, blir som barn igjen, får ikke fram våre tanker på en nyansert og presis måte. Og slett ikke med eleganse. Men etter hvert er jeg kommet til å tvile på ulykkens omfang. Temaene i representantskapet er viktig for medlemmene. Meningene må fram selv på kluntet og barnslig vis. Og fram kommer de. Men kortfattet, vi orker ikke å si mye og i lange setninger på fremmedlandsk, så sakene går nokså fort unna. Og det som kommer fram, kommer enkelt, vi har ikke så fine ord på det fremmede språk. En ulempe, kunne man si, vi er klokere enn vi lyder. Men en stor fordel når det gjelder å forstå poengene. Innleggene blir ganske enkelt ærligere, rett på sak, uten oratorisk glasur. Det er særlig de spesielt taleføre på hjemmespråket som klager. Hjelpeløse sitter de der, og er blitt som vanlig folk igjen.

* * *

Ord er farlig redskap. Ikke alle ord. Ikke alltid. La meg si noe om de ord som er særlig farlige.

Den første type farlige ord er de som er skapt før erfaringen, enten den personlige, eller gjenom fordyping i fenomenet eller tenking om det ordet omfatter. Begrep betyr å gripe om. Men om det ikke er noe å gripe om, om det ikke ligger hendelser eller tanker inne i begrepet, så blir jo begrepet tomt. Man kan vel lære seg ord som demokrati og folkestyre, og også at Norge er eksempel på et slikt land, men vil man anvende ordet, oppdager man jo hurtig at dette er ord uten fast innhold, at det er ord som ved sin flertydighet er vel egnet til å kamuflere uenighet og å skape fred i landet. Narkotika er et annet mangfoldig ord, det lar nikotinbrukere, legemiddelforeskrevne nervemidler og alkoholbrukere i fred med sine sysler, mens oppmerksomheten kan konsentreres om en liten utgruppe. En konsekvens av denne tanke er vel at folk ikke burde lære å bruke, og ganske spesielt ikke å skrive, slike ord før de visste svært meget annet. Kanskje man ikke burde lære å skrive før man visste det meste, helst gjennom personlig erfaring. Som universitetslærer er det en av mine erfaringer at jeg stadig forsøker å frata studentene finordene deres. Jeg forsøker å si; glem ordene, fortell meg konkret hva det dreier seg om, gi meg beskrivelser, episoder, lag pantomine, men bruk ikke de store ordene før de er fulle av innhold, - og kanskje selv ikke da. Imperialisme, demokrati, kapitalisme, psykopati, residiv, intensivbehandling, debilitet, arbeidsløshet..... Ja nettopp arbeidsløshet dette siste tilsynelatende enkle ordet som folk stadig bruker. Arbeidsløs. Hvilket falskt budskap. Som om det skulle finnes arbeidsløshet. Våre samfunn vrimler av arbeidsoppgaver, jobber som burde gjøres. Det er ikke arbeid, men lønn som mangler. Lønnsarbeidsløse er det rette ord. Men det ordet peker på et fordelingsproblem, og ikke på en antatt problematiker, den arbeidsløse.

En annen type skadelige ord er de monopoliserte. Det er profesjonenes ord. I stor utstrekning er de skapt for å symbolisere makt; helsepersonellets hvite frakk med stetoskopet i brystlommen er språk, på samme måte som den latin de anvender når de skal beskrive oss. Juristene har sine kapper og sine ord, spesialord har også pedagogene, dysleksi er visst honnørordet her. Anomie og stratifiering er blant sosiologenes . Disse ordene er profesjonenes eiendom. Det får legfolk merke om de stjeler ordene, forsøker å anvende dem til sine formål. Klient betyr egentlig den som kommer når herren plystrer. Nåde den klient som snakker tilbake med herrens ord.

En tredje type skade-ord av særlig interesse i vanlig sosialt samvær er de monopoliserende. Med dette har jeg i tankene ord som på en måte trenger alle andre ord til side i omtalen av en person. "Morderen" er et slikt ord. Eller "skapsprengeren". Eller den "narkomane". Men folk er jo verken mordere, skapsprengere eller narkomane på heltid. De er så mye anet. Snille og hjelpsomme, uvaskede, kanskje pene i tøyet, gode til å synge, generøse, løgnaktige, slibrige overfor damer, kunnskapsrike, flinke med høns. Forekomsten av monopoliserende ord har sikkert med samfunnstypen å gjøre. Hvor folk kjenner hverandre lite, vil en eneste egenskap lett sees som dekkende for det hele. Craig Calhoon (1995) innfører begrepet kategoriske identiteter, dette i kontrast til mer komplekse forståelser av totale personer eller nettverk av konkrete sosiale relasjoner. Mitt eget bilde av dette siste er det gammeldagse bygde- eller landsbysamfunnet hvor menneskene fremtrer som helheter, typer, hvor vi kjenner mange sider ved hvert individ, og hvor derfor en enkelt karakteristikk sjelden får feste. Mennesker er jo så mangfoldige, forståelsen krever en roman om hver enkelt. Romanene bygges opp gjennom stadige muntlige gjenfortellinger i disse samfunn. Dette kontrast til bysamfunnet blant ukjente, hvor den ene egenskap kan få stor klebekraft nettopp ved å være det eneste vi vet.

Og hvilke ord er fine?

Jeg har allerede gitt noen eksempler - fra Tornedalen. Om tomten var prydlig, vedboden full og ytterlampen kom på og av på passelige tider, så var personen O.K. Handling er språk. Ord er bare spesialtilfeller av handling.

Men om så er tilfelle, kan det jo sies noe viktig om ordene. Det kan sies at de kanskje ikke bestandig er så viktige. Vurdert ut fra situasjonen til mennesker som er ekstraordinære på en eller annen måte kan det jo hende at de fleste vanlige ord er av typen monopoliserte eller monopoliserende. De beste ordene for dem er kanskje handlinger, gestikuleringer, mimikk, gråt, latter, gledestegn. Jeg er ikke sikker på om det jeg nå sier er riktig, men min oppgave her er vel ikke først og fremst å si det riktige, men å famle etter andre enn de vedtatte perspektiv. Og da vil jeg si som følger: Kanskje man ikke bare skulle lære bort ord, men først og fremst lære de vanlige lærere opp i de ordløses språk.

Vi har jo et talende eksempel fra døvstummes verden. Om døve intet kunne høre og derfor heller ikke kunne snakke, skulle de læres opp til å lese på munnen, og deretter trenes til å lage de lyder som hørende mennesker forbinder med språk. Forbudt var å gjøre som mange døve selv fant på; snakke ved tegn og fakter, eller i den mest utviklede form; snakke gjennom et felles tegnspråk. Det er ikke mer enn noen få ti-år tilbake at dette forbud var rådende lære i døvepedagogiske kretser. I dag er tegnspråket så anerkjent at noen vil se det som et overgrep mot en minoritetsgruppe å gi noen av tegnspåkbrukerne hørselen tilbake gjennom operative inngrep. Jeg lar det problem ligge, og spør isteden; finnes det andre grupperinger som også burde bli sine læreres lærere?

Hva umiddelbart faller i tankene, er alle de andre ordløse, fra hjerneskader, ekstraordinære gener, eller slike som bare av uforståelige grunner aldri bruker det vi kaller ord. Men de sier selvfølgelig noe. Noen kanskje ved en bevegelse i en lillefinger. Andre gjennom et voldsomt kroppsspråk. Mange av disse er likevel er gjenstand for kontinuerlig språktrening for å få dem over til vårt språk. Til å si "mat", til å si "tørst". Eller kanskje lese, eller til og med skrive. Mitt spørsmål vil være: Hvem har læringens behov, de, eller vi? Burde vi ikke bruke det meste kreftene til å lære oss deres språk, framfor å tvinge dem over til vårt?

Mine tanker går til en kvinne jeg kjenner, la meg kalle henne Marianne. Hun bor på Vidaråsen landsby, et sted for mange ekstraordinære mennesker. I fritiden sitter hun nesten bestandig sentralt plassert, i stuen, i hjørnet av en sofa og ser i en bok med bilder av malerier. Jeg har aldri vekslet ord med henne, for hun har ingen. Men jeg husker henne intenst fra en episode en gang i 1970-årene hvor jeg bodde i landsbyen. Stortingets sosialkomite kom på besøk, og mange på Vidaråsen var litt oppkavet.

Sosialkomiteen skulle ha kaffe og samtale om landsbyens behov. Det var viktig. Det skulle skje i huset hvor Marianne bodde. Det skulle skje i stuen. Sosialkomiteens formann, Jo Benkow skulle sitte mest sentralt, tenkte husmor. I sofaen. Det tenkte ikke Marianne der hun satt. Hun gjorde aktiv fysisk motstand mot forsøk på å ledes bort. Heldigvis besinnet husmor seg, og ble klok som hun pleide. Marianne ble sittende å myse i billedboken. Jeg mener jeg kunne skimte et bitte lite smil bakom mysingen.

For Vidaråsen var det en lykke. En sentral aktør var tilstede gjennom hele samtalen. En påminnelse om hva det hele dreiet seg om.

Men hvorfor gjorde Marianne det?

Noen vil si, fordi hun var treig. Hun satt hvor hun satt fordi hun satt der.

Men så var det for noen måneder siden. Marianne bodde nå i et annet hus i landsbyen. Men fortsatt satt hun i en sofa, nettopp der hvorfra det meste av det sosiale liv kunne observeres. Men ikke bare hadde hun flyttet, hun hadde også fått ny arbeidsplass. I mange år arbeidet hun hver formiddag på dukkeverkstedet med å dytte ull ned i dukkekropper. Nå var hun flyttet til keramikkverkstedet. Der var det spor etter henne. Tre utrolig interessant bilder bakom glass og ramme. Sterke farger, i min tolking med klare religiøse motiv. De overstrålte alt på verkstedet. Marianne hadde laget dem dagen før. Hun tegner hele dagen. Har ikke tid til vanlige pauser, får kaffekoppen båret bort til seg. Hun er et ordensmenneske som alltid har villet ha ro og ryddighet rundt seg. Keramikerverkstedet er ofte støyende kaos, slike ganger blir bildene sterkest. At Marianne kom dit skyldtes en tilfeldighet. Dukkeverkstedet hadde sommerlukking, Marianne ble tatt med til keramikerverkstedet, ble hjulpet til farger og papir, og så var det gjort. Bokstavelig talt. Da sommerlukkingen var over skulle noen leie henne til hennes gamle arbeidsplass på dukkeverkstedet. Marianne protesterte og skrek så det gav gjenlyd over hele landsbyen inntil hun ble leiet ned til pottemakeriet med tegningene. Dagen etter forsøkte man seg også i retning dukkeverkstedet, med samme resultat. Så forstod man språket.

* * *

På dette punkt kan vel enkelte kanskje undres; var det ikke om betydningen av å lese og skrive dette skulle handle?

Jo nettopp. Men som antydet i den skisse av innholdet som jeg sendte til de bekymrede arrangører, er det om u-betydeligheten av å lese og skrive jeg vil uttale meg. Ord må jo ligge til grunn for lesing og skriving. Men hva jeg forsøker å få forståelse for, er jo at ord bare er et spesialtilfelle av handling, at det er de handlende som bør være lærere for oss ordrike, og at det er handlingenes meninger vi bør lære oss å tolke. Men hvis så er tilfelle, kommer vi jo i den situasjon at for noen blir selv de enkleste ord til skade-ord av den type jeg før har beskrevet. Innsatsen for å få folk til å lese og skrive selv de meget enkle ord, eller kanskje ganske spesielt disse, blir en manifestering av hvilket språk som er det viktige. Viktigere enn å investere i lese- og skriveferdigheter blant de ekstraordinære, må derfor være å investere i den ferdighet å tolke ekstraordinære menneskers handlinger eller utydelige språk, oversette handlingers meninger slik at vanlige mennesker kan forstå disse språkformer som andre fremmede språk. Ganske spesielt må mennesker som ferdes nær de ekstraordinære hjelpes til konsentrasjon om studiet av hva som sies.

Jeg vet intet om denne saks realiteter, så kanskje er det jeg nå sier vel ivaretatt, men for sikkerhets skyld dette: Det må vel være et selvfølgelig sak at det på enhver vernepleieskole eller innen enhver spesialpedagogisk utdannelse finnes som det helt dominerende hovedfag hvorledes man skal forstå det språk som er av en annen art enn de vanlige ord flertallet bruker. Helt sentralt må stå temaer om handling som språk, om kroppsspråkets grammatikk, om gruppeatmosfærens signalkarakter, eller om sorguttrykk blant døvblinde. Om disse fag ikke finnes, må de oppfinnes. Det er ikke først og fremst vi som skal lære bort. Det er vi som skal lære. Eller, i en annen formulering: Om adferd sees som språk, må vel spesialister på disse områder ha som sin helt sentrale oppgave å utforske disse språklige uttrykk og deretter formidle kunnskapen til oss andre. Spesialistene må bli tolker fra annerledeslandet, ikke lærere i annerledeslandet. De må først og fremst lære oss de andres språk, ikke de andre vårt. I analogi til døvesaken - men jeg understreker stadig at jeg nesten intet vet om praksis - må det være vel så viktig å formidle særpreget ved de ordblindes skrivemåte slik at vi lettere kan forstå deres tekst, enn å drille ordblinde inn i majoritetens språklige former. Jeg vil heller møte en tekst med eiendommelig stokkede bokstaver fra et fritt-tenkende menneske, enn en frisert tekst fra en som er tuktet til konformitet. Vi strever da også ellers enkelte ganger med tekster på fremmede språk eller med gotisk skrift.

Da Portugal som det første land i Europa fikk sin første gramatikk skrev forfatteren i et følgebrev til dronningen at her fikk hun et styringsmiddel over det skrevne ord. Boktrykkerkunsten var oppfunnet. Herskerne fryktet de ukontrollerte skrifter. Med gramatikken i sin hånd ville herskere vite hvilke ord som hadde legitimitet

Har jeg da ingen kjærlighet til de ord som de fleste bruker, og til ordene i den store litteratur ?

Det har jeg. Men ikke brukt for herskerformål. Vakre ord, som musikk, enkle ord, som kan bygge opp spiraler av forståelse. Jeg har til og med gått så langt at jeg har utgitt en artikkel med råd om skriving. Om bruk av ord for å bli forstått. Der står det mye om skrivehandicap. Ikke om ordsvakhet og slikt som man lærer å mestre på de steder hvor mange deltakere ved denne konferanse arbeider. Men om det motsatte skrivehandicap; om angsten for å legge fram sine tanker så enkle som de er, vise seg fram så naken som man egentlig er og om den uforståelige tekst som følger når man skriver for å gjemme bort sin nakenhet. Det samfunnsmessige problem med ordene er ikke bare at noen kan dem for dårlig, men omvendt, at mange kan dem for godt, så godt at man kan gjemme seg i dem, eller herske og herse med dem. Skulle jeg få velge meg helter, blir det de ordmanglende eller de ordsvake som strever, vet om strevet, og hvor også vi andre vet hva som skjer. Det blir ikke ordgyterne med de flotte be-grep om ingen ting, disse brukere av maktens honnørord til så liten forstand. Heller ikke blir det fremmedordbrukerne som ved sine ordvalg bringer omgivelsene til taushet.

Kanskje man kunne si det slik: Det finnes to typer språklige defekter. Det er på den ene side de ordløse og de ordsvake. Men så, på den annen side finner vi ordgyterne, misbrukerne av ord, de som formørker vår forstand og fjerner tankens klarhet ved de tusen ord hvor hundre ville klart seg, eller som bruker hundre ord hvor taushet burde vært svaret. Når hørte man om en spesialpedagog som trådde til for å hjelpe oss mot denne type språklig defekt? Og for å gå enda litt videre på denne tanke: Hvor er analysen av det skadelige i avhandlingen på 600 sider hvor sluttsummen for leseren ble en tankerekke på noen linjer? Hva er konsekvensene for de fåmælte at de sterkttalende produserer så mye verbal støy?

Men kan man da forstå uten ord?

Nå er jo ordet "å forstå" et meget vanskelig ord. La meg forsøke å gi det et innhold via egne erfaringer. Jeg foreleser ofte for ekstraordinære mennesker, slike som er antatt å være dumme. Mange er ordløse. Og jeg foreleser gjerne, og med stor glede i slike sammenhenger. Med glede fordi det så ofte hersker en egen type vennlighet i auditoriet, en åpen lydhørhet og begeistring. Noen ler på steder hvor jeg ikke venter latter. Noen beveger seg til uventede tider, noen kommer med utrop der stillhet er forventet. Men det hersker samtidig en atmosfære av smittsom glede blant tilhørerne. For noen er det en glede bare ved å være til stede, som en del av en helhet, en frydefull opplevelse av fellesskap. Andre kan glede seg over en spøk i forelesningen, og venter spent på den neste. Mens atter andre gleder seg over resonnementet, over strevet med å komme til forståelse, over opplevelsen ved å vinne innsikt. Varme følelser, gode vibrasjoner - optimale forutsetninger for læring.

Noen ganger når jeg forerleser i slike sammenhenger, er det som å være tilbake ved Berkeley - University of California - litt etter 1968. Den samme nysgjerrighet. Den samme glede. Følelser som ikke vendes innad, men som generøst deles med andre i en felles og ofte svært stimulerende entusiasme.

Men er dette helt sant? Forstår de virkelig. Brukes ikke bare de usedvanlige som påskudd, slik at antatt normale kan glede seg over livet og forelesningen og innbille seg at det også er bra for de ekstraordinære? Forstiller de seg ikke bare, fyller de ikke bare opp rommet og lytter til ord og toner de ikke egetlig har noe forhold til?

Jeg kan ikke være sikker, og slett ikke om alle. Men hva jeg kan si, og da av bitter erfaring, er at også disse tilhørere er selektive. Jeg har nok hatt noen seire som foreleser i disse sammenhenger, men også klare nederlag. forelesninger som ikke har fenget, forelesninger helt uten respons. Som oftest fordi jeg har forfalt til de vanlige akademiske broderiene med helt unødig fremmede ord og i situasjonen irrelevante opplysninger om hvem som sa hva når, - framfor å gå rett til sakens kjerne. I foredrag om rettferdighet; hvem skal ha plass i livbåten hvis det ikke er plass til alle? Hvis temaet er straff; er å knipes med glødende tenger den rette pine?

Men vi kan gå dypere i temaet og spørre: Hvordan kan vi vel noengang vite om vi virkelig når fram til hverandre, og leventuelt hvordan? Usedvanlige mennesker er ofte som levende hemmeligheter. Vi kan aldri vite sikkert. Autistiske barn er på mange måter det største mysterium. Hva foregår inne i dem, hvorfor snakker de ikke, eller så lite, hvorfor forklarer de seg ikke? Vi vil aldri være sikre. Og da må vi vel holde oss til de vanlige spillereglene for å hanskes med tvil: Ved tvil, velg da det alternativ som er best for den antatt svakeste part. Ved rimelig tvil, regn den mistenkte som uskyldig. Ved tvil, regn med at den andre hører, ser, mottar, tenker. Men prøv selfølgelig hele tiden å lete deg fram til den annens bølgelengde.

* * *

Som vår verden er, må det leses og skrives. Det er jeg glad for. Jeg har som så mange en dyp kjærlighet til begge virksomheter. Men denne kjærlighet må ikke gjøre oss blinde for at lesing og skriving også fører til tap. Bokstavenes fremmarsj kan sees som fremskritt, men var samtidig imperialisme. Asbjørnsen og Moe skrev ned folkeeventyrene, og sendte dem tilbake til bygdene i form av bøker. Men hvor skriftspråket kommer inn, svekkes den muntlige tradisjon.

En annen formulering av det samme tema er at skriftspråket blender og blinder oss. Den ene kan nå så mange, Å kunne lese og skrive blir selvinnlysende goder. Men nettopp dette selvinnlysende gjør at vi mister av syne betydningene av de andre språk. Dobbelt vanskelig blir det hele fordi vi må bruke lesing og skriving som middel til å skape forståelse for at det burde sies mindre.

Hva blir min konklusjon? Skal vi ikke hjelpe fok til å mestre det vanlige språk, lese og skrive, utnytte sine muligheter optimalt? Mitt svar blir både ja og nei. Skriftspråket, herskernes språk, massenes språk, har et absolutt hegemoni. Det trenger intet forsvar i vår sammenheng. Ordet er bindeleddet i vår verden, det skrevne ord er den første forutsetning for et liv hvor det meste av vårt tankeutbytte er med mennesker vi aldri møter. Skriftspråket lar oss møte mennesker når de er på sitt beste, gjør det mulig å holde fast ved både egne og andres tanker, bygge videre, skape kultur. Det er bra at flest mulige med muligheter, lærer seg dette språk.

Men samtidig har saken en annen side. Om de ordløse eller ordsvake sees som tomme kar som skal fylles, eller som bærere av defekter som skal repareres, blir det vanskeligere å opprettholde interessen og respekten for det språk som allerede er der. For den ordløse er norsk et fremmedspråk. For meg er den ordløses kroppsspråk et fremmedspråk. Ved å lede den annen inn i mitt språk, blir jeg herskeren. Og jeg hersker allerede over så meget at jeg har råd til å gi vike. Ved å insistere på betydningen av at den annen lærer mitt språk, spesielt om det er klart at mestringen i beste fall blir yderst mangelfull, understreker jeg min overlegenhet, og også ubetydeligheten av den annens eget språk. Ved insisterende opplæring i mitt språk kan jeg forvandle en ordløs men uttrykksfull person til en med noen ord, men uten uttrykk.

Spesialopplæring blir på denne måten et tveegget sverd. Det blir som ved så mange andre hjelpetiltak; den hånd som hjelper, brenner også. Brenner opp tiltroen til det som var fra før. Det er selvfølgelig fint å kunne majoritetenes språk, og å kunne det feilfritt. Samtidig: Hvor mange rare, spennende, opprørske eller nyskapende tanker skal aldri få sitt uttrykk fordi innehaveren vet at grammatikk såvel som ortografi ikke kommer til å etterleve de offisielle standarder? Men det er jo nettopp derfor den ordsvake skal hjelpes. Ja, men hvor mange tanker går tapt i strevet? Hvor mange tanker blir ikke tenkt fordi energien er gått med til å skrive riktig? Kanskje blir også tanken konform ved at ordene blir det? Men om vi forutsetter at tankene ikke dør, men får en bedre form, akseptabel for de fleste, er ikke det bra? Jo, men her kommer dronningen av Portugal inn i bildet. Om man ser bort fra de mer ekstreme tilfelle, symboliserer hjelp til ordblinde aksept av formalkrav, aksept av at bare de tanker er gyldige som uttrykkes i den autoriserte form. Tankens tyngde reduseres i betydning når antall stavefeil øker.

Skulle jeg famle meg mot en konklusjon, blir den denne: Man kunne tenke seg spesialpedagogens rolle utviklet i et spenningsfelt mellom lærerens og tolkens rolle. Mitt inntrykk er at det har vært lagt alt for stor vekt på lærerrollen og at det ville ha en rekke gode konsekvenser om spesialpedagogen i langt større grad ble sett, og så seg selv, som en tolker av lavmælte gruppers utydelige språk.

Calhoon, Craig: Critical Social Theory: Culture, History and the Challenge of Difference. Oxford and Cambridge, Blackwell 1995

Cummings, Elaine and John Cumming: Closed ranks. Cambridge, Harvard University Press l957

Gerholm, Lena: Galenskap og Djävulskap. En jämförelse av tre förklaringar till schizofreni. s.103-118 i: Gerholm, Lena och Tomas Gerholm: Ondskans Etnografi, Carlssons1993