Ungdom som språk.

Ord er farlig redskap.

Jeg overveiet om jeg skulle åpne med å si "Kjære deltakere". Men så kom jeg til å tenke på at "kjære" deltakere, eller enda mer "Kjære forsamling" sikkert er del av signalsystem i troskretser. Det kunne gitt inntrykk av at jeg forsøkte å innynde meg med falske klær, omtrent som jeg skulle åpnet ved å sagt kjære kamerater på et sosialistmøte. Enda kamerater rent språklig bare henspiller på å være i samme rom med, i kammer.

Å være ung er også en del av et signalsystem.

Det er først og fremst et signalystem fra samfunnet. Det er vi som har skapt ungdommen. Ungdom er ikke, den blir. Med Bibelen i hånd kan man vel si at Gud skapte mann og kvinne. Senere kom riktignok noen besværlige mellomkategorier i tillegg. Men om ungdom står det lite. Jeg har her søkt veiledning i Det Norske Bibelselskap. Ungdom er nevnt i Salmenes bok. Men kategorien er dårlig spesifisert. Av sammenhengen synes nå jeg det ser ut som om ungdom bare er en forskjønnende betegnelse for alt folket: "Ditt folk møter villig fram på ditt veldes dag. I hellig skrud kommer din ungdom til deg, som dugg av morgenrødens skjød". Barn finnes det derimot mye av i Bibelen, men barn er en mye greiere avgrensbar kategori, på linje med kjønn. Mens derimot ungdom ligger vidt åpent for sosiale tolkinger av typen "kamerater" eller "kjære forsamling".

Ved lesing av Bibelen såvel som av historiske verker må man visst kunne si; det fantes ikke ungdom på den tiden. Alexander den store hadde gjort sitt livsverk og døde mett av dage i en alder av 33 år. Kronet ble han da han var 20, men da var han allerede en erfaren kriger. Jesus døde da han var 30-33 år, disiplene var i begynnelsen av 20 årene, - reneste ungdomsgjengen ut fra vår forestillingsverden. Men vi behøver ikke gå langt tilbake for å finne noe lignende. Rudolf Nilsen døde som 28 åring, Arne Garborg var utgiver og bladstyrar da han var 26. Moren min var i lønnsarbeid fra hun var 16. De var ikke ungdommer, men unge voksne, disse her.

Senere ble det mer vanlig med lang utdannelse, og vi fikk flere ord på tilstanden. Vi fikk begrepet "backfish", deretter "tenåring". Men så sprakk tenåringsbetegnelsen av enkle språklige grunner, ungdomstiden stanset ikke ved at-ten eller nit-ten, men nå uklart en gang i tyveårene, om den da i det hele tatt stanser.

Hvorfor ungdom oppstår som egen sosial kategori er et stort og spennende spørsmål som jeg her i hovedsak må la ligge. Det har mye med utdanningssystemet. Vårt samfunn krever lange studier, vil noen hevde. Jeg har nok mine tvil, og tror mye av både barn og ungdomstilstanden skyldes voksnes bekvemmelighetshensyn. Utdanningssystemet er også et utelukkelsessystem, utelukkelse fra det vanlige, fra voksenheten. Men i steden for å gå videre inn i den tanken, vil jeg spørre som så:

Hva sier det om et samfunn at det er slik organisert at en meget stor del av befolkningen er i venteposisjon som ungdom? Etter sigende en god tilstand, men innehaverne er ikke helt med. Ikke med på det egentlige; å være voksen, - mener de voksne, selv om Peter Pan ville sett annerledes på saken der han rømte fra voksenheten.

Etter våre kategoriseringer burde jo fortidens store kvinner og menn ventet litt med å utføre sine storverk. Alexander var ikke helt tørr bak ørene. Ungdomsgjengen til Jesus ville p.g.a. manglende alder neppe vært tatt helt alvorlig.

Eller formulert på en annen måte: Ved å operere med den omfattende kategorien ungdom, blir en stor del av befolkningen gjort ubetydelig. Riktignok sier vi ofte, at i vår type samfunn er det ungdom som glorifiseres og som skjemmes bort. Det er kanskje riktig når det gjelder konsum av enklere forbruksvarer musikk og TV. De teller nok mer enn pensjonister, men mindre enn vanlige voksne. Helt gamle lyttes ikke til med iver i et samfunn som påstår at ting går fremover og at nytt er godt. Men de nokså gamle er på topp både i makt og anseelse - bare se på gruppebilder av våre industriledere - kanskje er de også på topp i konsum selv om de holder dette noe mer diskret.

Hvis vi ser på kategoriinndelinger som språk, blir mitt forslag til tolking av ungdomskategoriens blotte eksistens at det ved hjelp av denne kategorien symboliseres at det er skjedd en maktforskyving i samfunnet, en maktforskyving som fører til en tilstivning av den eksisterende samfunnsordning. De gammeldagse hovedprotestanter, de som enten vant kriger og endret landegrenser eller vant verdidebattene, eller i det minste skapte avklaring ved at de måtte bekjempes, disse er jo ikke i dag med blant de voksne, blant dem som må regnes med. De kan ignoreres, framfor bekjempes, avskrives fremfor lyttes til. Kanskje ungdom har overtatt noe av middelklassens gamle kvinnerolle? De er synlige mest som konsumenter. Så blir til gjengjeld fremtredelsesformen, utseendet, meget viktig.

Men la meg så spørre videre. Om de ikke er helt med, så snakker de likevel. Hva er det de sier, inne i ungdomskategorien sin? Hva er deres glade budskap?

De fleste sier nok det samme som de vanlige voksne. Som voksne vil også de ha det. Men det er en dyp ambivalens til stede, for i tillegg lyder annen tale. For det første, hos noen, Peter Pan syndromet som Brunstad nevner i sin artikkel om den blå timen i menneskelivet; jeg gruer meg til å bli voksen. La oss vente lengst mulig. Det er slett ikke alle som hamrer på døren for å komme inn i de voksnes rike. Det er en del som tøyer ungdomskategorien helt til den siste barndommen begynner å skimtes. Det er ikke flertallet som gjør dette, men noen. Kanskje vi kunne se disse "noen" som speidere for fremtiden. Seismografer.

Hva er det de gruer til?

Det er et fenomen som ergret meg i mange år, inntil jeg kom til motsatt resultat. Det er ungdommens café-liv. Hvorhen jeg vandrer i Oslo by, andre også forresten, ser jeg ungdom på café. Sitter der, henger der, noen, eller store grupper, gjør ikke et slag, burde gjort noe, jeg haster irritert forbi til neste statsoppgave.

Men kanskje de i mellomtiden tar seg av samfunnsoppgavene? Lever i community - kommunale former - opptatt av det sosiale, av hverandre, av fellesskap. Uendelige samtaler om seg selv, om hverandre, om verden. Ofte opptatt av fundamentale spørsmål. Men samtidig uforpliktet. Ofte snakksomt, litt kjedsommelig lyder det for meg.

I invitasjonen til dette seminaret omtales "ungdomsgenerasjoner som er blitt kulturelt og religiøst fristilt". Men er nå det helt riktig? Kanskje er de fristilt i forhold til industrisamfunnet, som det er organisert akkurat nå. Men det er vel ikke helt sikkert aat de er fristilt i forhold til mer grunnleggende verdier, gammeldagse verdier. Favorittsosiologen min, Charles Cooley skriver i boken om "Social organization" (1909,1956) om det forunderlige at vi fortsatt kan lese og glede seg over de greske tragedier. Alle kan det, utdannede som u-utdannede. Kanskje mest de siste. Og Cooley har en forklaring. Vi forstår grekerne fordi de behandler grunnleggende livsspørsmål. Vi kan ikke vokse opp uten å være blitt konfrontert med dem. Jeg vil føye til; livsspørsmål av lignende type som behandles rundt café-bordene.

Og på ny kan vi spørre: Hva ligner denne café-kultur? Jegerkulturer hvor kvinner tar seg av alt annet og jaktdagene er få, der sitter visst mennene ofte slik. Eller de ligner kvinnene ved vannposten, - dog uten selv å måtte bære vann.

Betraktet utenfra blir man ikke bare glad i det man ser. De er så lite motivert. Tar ikke i et tak, for å få orden på seg selv og verden. De kunne vel studere botanikk i det minste, vært rustet til å gå inn for grønne verdier. Men de bare sitter der, noen til nød med litt interesse for cannabis-planten, mange med interesse for nicotinblader.

Men sitting er jo også et språk. Sittingen kan tolkes som ønske om bekvemmelighet, og jeg står ikke den tolking helt fremmed. Men den kan jo også tolkes på flere andre måter. Kan hende ungdom tvinges til å vente så lenge i skole og lønnsarbeidsløshet at de ikke våger å prøve seg utenfor caféen? At de blir reddere og reddere. Men en annen tolking er mer interessant: Den går på at deres sitting på caféen er et utsagn om at den voksne verden kjører på feil spor, et spor på vei mot avgrunnen. De kan gå ombord, kanskje tilkjempe seg en lønnet stilling på toget, men om de nå samtidig mener at kursen er gal, da er det kanskje ikke bare rart om de blir sittende.

Zigmund Bauman anvender et bilde i sin bok "Modernity and the Holocaust". Ja, nettopp et bilde, på veggen. Slik kan vi se på Holocaust. Et bilde. På en vegg. Det hendte. Nå er det over. Vi må ikke glemme. Men vi må videre.

Men redslene kunne jo også sees på en annen måte. Ikke som et bilde, men som et vindu. Gjennom det kan vi se verden med nye øyne. Det er et vindu som gjør det mulig for oss å se at Holocaust ikke var et resultat av onde mennesker, monstre. Heller ikke et resultat av dårlige sosiale arrangement, f.eks. de autoritære trekk og ordninger i den tyske nasjon. Isteden ser vi Holocaust som en fullbåren frukt av vår nåværende samfunnsorden. Vi ser at Holocaust er den naturlige følge av hovedprinsippene i vår industrialiserte hverdag; rasjonalitet, byråkratisering, vitenskapeliggjøring, og så, framfor alt, nyttiggjøring. Jeg foreleser akkurat i disse dager om ghettoen i Lodz. Den som kanskje klarte seg lengst før også den ble tilintetgjort i 1943. Lodz var Polens Manchester. Ghettoens leder, Rumkowski, insisterte på at overlevelsen avhang av at de fortsatte produksjonen. Tyskerne ville ikke tilintetgjøre ghettoen om de klarte å produsere tilstrekkelig med uniformer og materiell til krigsmakten, mente han. Ghettoen ble en gigantisk fabrikk for Wehrmacht. Men det var noen uproduktive der, gamle og syke. Nåja, de fikk reiseordre, vi vet hvor, samlet sammen av ghettoens jødiske politistyrker. Det fantes også barn. Rumkowski forsøkte å beskytte dem ved å sette dem i arbeid, som voksne. Men kravene fra tyskerne økte. Tog etter tog av deporterte, stadig samlet sammen av de jødiske sikkerhetsstyrker, rullet ut av Lodz. Tilbake kom brukte klær. I ett av de siste tog sendte man visstnok Rumkowski. Jeg sier visstnok, fordi det epos om Lodz jeg bygger på tok slutt 3o juli 1944, noen dager før avgang for siste tog.

Kanskje, det er altså stadig min tanke, kan vi gjennom ungdoms cafe-vinduer skimte noen protestanter. Det er vel ikke det ord de selv ville sette på hva de sier. Og de er selvfølgelig som vi alle dobbelte i sine tanker og ønsker, de ønsker seg også jobb og status, det vanlige, som vi andre som allerede har fått det. Men samtidig tror jeg altså de sier, og at det er derfor de kanskje mest følsomme blant dem blir sittende så lenge, at dette toget er kjørt galt tidligere, og vel kan gjøre det på ny. De ser et helsestell med jernhårde prioriteringer, med fortrinnsrett for aktive mennesker i lønnet arbeid. De ser hvordan sosiale forskjeller stadig øker, de ser det økende antall millionærer, de ser hvordan lønnsarbeidsløsheten holdes konstant. Og de ser eller hører om sykehjem med tre på rommet ved reisens slutt. Og de ser ingen tegn til endring. De mener å vite at mot disse krefter er de selv som intet å regne. De blir rolig sittende ved cafe-bordet på valgets dag.

Dessuten, kunne vi føye til, er det jo noe meget gammeldags de holder på med. De snakker. De produserer ikke stort annet enn ord, og så litt gjensidig omsorg. Men det var jo slik i middelalderen også. Folk gjorde ikke stort. Det var så mange feiringsdager. Og folk hadde ikke funnet på at de skulle produsere mer enn de umiddelbart trengte. Cafe-ungdommen greier seg også, så vidt. Cocaen er ikke så veldig dyr. Foreldre, slekt, venner og av og til sosialkontoret er innhøstingsområder som gjør tilværelsen mulig.

Det sliter nok litt i sjelen min å komme med denne tolking. Jeg synes de kunne komme seg ut av stolen og ta oppvasken hjemme. Men så er det andre, høyst konkrete stemmer i mitt nærmiljø som sier: Det kunne de nok, og stolens behagelighet er stadig en mulig forklaring. Men mulig er også den tolking at det er så mye de synes de må forstå i denne uoversiktlige verden, at det derfor er både tryggere og bedre om de blir sittende der de sitter, med avstand til alt og alle, også til dem de burde ære og hjelpe, enn om de langsomt suges inn i det vanlige og derved går på galt tog. Bedre for dem selv, og kanskje også for oss om vi oversetter deres handlinger - eller ikke-handlinger - til vårt språk.

Nils Christie.