Om veiledning av forskere

Nils Christie

Jeg har en ungdomserindring: Familien hadde anskaffet bil. Jeg var den eneste med sertifikat. Min far ba meg enkelte dager kjøre ham inn til byen, jeg hadde saktens tid, satt bare der hjemme og prøvde å forstå noen bøker. Etter å ha kjørt ham noen ganger, sa jeg nei. Fortsatt har jeg dårlig samvittighet over denne mangel på hjelpsomhet.

Men Janet Frame satte ord på hvorfor det ble så tungt å kjøre bil på den tidlige morgen. Janet Frame er en dikter fra New Zealand. Hun hadde ikke så meget hud mellom seg og verden, og kom på galehus noen år. Der ville de lobotomere henne, men dagen før det skulle skje, fikk hun en litterær pris, og så ville de ikke likevel. Da hun kom ut, fikk hun låne en hytte ved siden av huset til en annen forfatter. De spiste jevnlig frokost sammen, og Janet syntes hun som takk for vennligheten måtte småsnakke litt under frokosten. Hun forteller(s.247):

If Mr Sargeson had breakfast with me, sitting on his side of the counter, I was inclined to chatter. Within the first week of my stay he drew attention to this. 'You babble at breakfast,' he said.

I took note of what he said, and in future I refrained from 'babbling', but it was not until I had been writing regularly each day that I understood the importance to each of us of forming, holding, maintaining our inner world, and how it was renewed each day on waking, how it even remained during sleep, like an animal outside the door waiting to come in; and how its form and power were protected most by surrounding silence.

Dette står for meg som noe av det helt sentrale: Hvordan skal vi legge betingelsene til rette for å bevare den indre ro?

* * *

Å forske er å finne fram til noe som for oss i vår kunnskapsverden er ukjent. Det er en overskridende prosess. Vi sitter fast i det kjente. Vi skal veilede folk til å kunne se noe nytt, fortrinnsvis noe vi selv ikke har sett. Vi skal lære folk å bli innovatører, forberede dem til en livsgjerning hvor det sentrale er å få øye på en annen virkelighet enn den vi er vennet til, eller lært opp til å se. Veiledning i forskning må vel da i stor utstrekning bli veiledning i de grunnleggende forutsetninger for overskridelse.

Nettopp ro synes å være en av disse forutsetninger. Selv synes jeg det er best å arbeide fra morgenen av, da har natten vasket sinnet. Mine råd til meg selv og andre er derfor å gjøre så lite som praktisk mulig om morgenen før virksomheten starter. Det er på den tiden ikke "lov" å gjøre noe annet. Telefoner, avtaler, rydding av skrivebord, - alt dette kan gjøre når roen er slitt bort. Men andre situasjoner kan også ta vare på roen. Reiser kan være fint. Det tilvante slipper taket. Eller flyplasser, der er det ingen forventninger om at noe skal skje, så det skjer. Yngvar Løchen har skrevet om dette. For noen vil natten være den beste tid for overskridelse. Natten som et rom helt for en selv.

En annen forutsetning for å få noe til, må vel være å ikke snakke sitt tema i stykker. Snakke må man, men ikke før man er kommet så langt man makter på egen hånd, og slett ikke før tankene har festnet seg så godt at de ikke blåses bort av den første motvind. Av samme grunn bør man ikke la sine tanker leses i stykker. Det er sarte prosesser vi arbeider med. Å finne noe nytt krever beskyttelse av det nye. Den som mener å ha funnet noe, må få tid til å festne funnet.

En tredje forutsetning, her formet som et råd, vil være å vente med å gå til det andre har skrevet når man skimter et tema. Først bør man gå til seg selv med temaet, og være der en stund. Deretter kan man gå til biblioteket. De vedtatte sannheter og synsmåter står der i alle sin kraft. Målet er jo å finne noe annet, noe hittil ikke sett eller sagt. Da bør man vel ikke veilede forskere til en ekstrakvote av det vedtatte allerede i starten. Men senere skal man selvfølgelig gå til litteraturen.

Alt dette betyr jo at den veiledede må komme til veilederen når hun eller han er ferdig til det,- moden. Ikke når veilederens kalender sier at tiden burde være moden.

Hvor tett et forhold bør det være mellom de to?

Ikke særlig tett. Mine studier ville i hvert fall ikke overlevd om noen skulle gått tett innpå meg med krav om å se det jeg skrev, og for å kontrollere kurs og fremdrift. En gang bodde jeg nesten et år i en by nord i landet for å skrive bok om sosial kontroll i bysamfunnet. Det ble bok, men om noe helt annet. Hadde noen presset meg til oppgjør i henhold til forskningsplanen, ville intet kommet.

Og hvor nært et forhold?

Før, - i urtiden - hadde jeg konstant dårlig samvittighet for at jeg ikke tok meg bedre av dem jeg veiledet. At jeg ikke tok meg mer av dem som hele mennesker. De gikk på grunn, kjærester forlot, husleier kvalte dem eller barn var på randen av all verdens elendighet. Av og til trådde jeg vel til for å hjelpe, men som oftest visste jeg det ikke. Enkelte kollegaer visste. De førte timelange samtaler med de fleste av dem de veiledet. Min samvittighet ble enda svartere.

Men etter hvert har jeg klart å se noen fordeler i en viss fjernhet. Ved ikke å vite fullt så mye, er det lettere å holde avstand - for begge parter. Det blir en konsentrasjon om det egentlige, om forskningstemaet. Og det blir lettere å fastholde universelle standarder ved rådgiving og vurdering. Avstand gjør det også lettere å unngå at det oppstår de helt tette vennskapsforhold til den veiledede. Det lyder så vakkert at man skal bli venn med den man veileder. Men med en strøm av kandidater, i det minste på hovedfag, blir jo situasjonen umulig - tidsmessig og følelsesmessig. Det er grenser for hvor mange vennskap man kan holde aktivt i live. Noen må ut når nye kommer til. Hvis kandidatene man veileder er konvertert til nære venner, så er det venner som må ut når de nye kommer til. Det kan bli tunge brudd.

Hvor hjelpsom bør man være?

Passe. Hvis noen spør, vil jeg svare. Føre en samtale. Lese, hvis noen brenner av lyst til å vise fram. Komme med forslag, hvis noen ber om det. Lese gjennom noen avsnitt meget grundig og detaljert, som eksempel. Men det er voksne mennesker vi har med å gjøre. De skal ikke barnsliggjøres. De skal ikke holdes på skolebenk. De skal finne ut selv.

Faste avtaler?

Hvorfor det? De kommer vel hvis de finner det nyttig. Jeg har, på hovedfag, vanskelig for å huske hvem jeg har formelt veiledningsansvar for, og hvem som bare kommer. Man fører samtaler med dem som dukker opp. Med et syn på de veiledede som slike som i stor utstrekning bør få være i fred, blir det ikke en umulig oppgave å ha en åpen dør til nokså mange. Men jeg er ikke helt konsekvent i tilbakeholdenheten. Det hender jeg spør folk jeg møter hvordan det går, og også kommer med en invitasjon til en samtale om dette synes naturlig. Noen ber om faste avtaler, og får det. Omkostningene ved tilbakeholdenhet kan være at enkelte av angst eller beskjedenhet holder seg for mye borte. Alternativet, at de skulle føle seg tvunget til å komme - altså føre en samtale de ikke ønsker - eller at de skulle eksponere seg for tidlig, er verre.

* * *

Noen fag vil ha helt andre veiledningstradisjoner. Mange forskere i mitt eget miljø vil også se annerledes på veiledningsoppgaven. Jeg er ikke ute for å endre andres praksis, bare for å skape rom også for egen. Hvis vi er enige om at nyskaping står sentralt blant våre formål, at det ukjente er vårt landskap, og at vi ikke er sikre på veien dit, da må det være viktig å åpne for mangfold også i veildningspraksis. Jeg er også klar over at det slett ikke er sikkert at mine anbefalinger vil øke gjennomstrømningen. Men så er det da heller ikke sikkert at økt gjennomstrømning vil føre til økt nyskaping.