Bombingens Problem
Av Elisabeth Eide, Dagsavisen 15.09.2002
Marit Nybakk har fått selskap av en partifelle, Helga Strømme,
i sitt forsvar for bombingen av Afghanistan. Begge henviser til
Talibans ekstreme kvinneundertrykking. Begge insinuerer at de som har
et annet syn på dagens krig mot Afghanistan, har ’glemt’
Taliban-regimets grusomheter mot kvinner. Det vet de neppe noe om. Selv
har jeg reist i Afghanistan under Taliban og følt en flik av den
frykten mange afghanere, spesielt kvinner, levde under, og jeg har
publisert en roman som forsøker å trenge inn i denne frykten – og i
spørsmålet om hvorfor mange afghanere i starten støttet Taliban. Også
den sittende presidenten, Hamid Karzai.
Men bomber man seg bort fra slike regimer? Hvis Nybakks og Strømmes
logikk skal være konsekvent, burde de også ha støttet Sovjetunionens
invasjon i 1979 og deres ti år med krigføring i Afghanistan.
Argumentene som kom fra Moskva var de samme som ble brukt i fjor og som
ennå føres i marken: Vi bomber for å bli kvitt et tilbakeliggende og
undertrykkende system, for å frigjøre kvinnene. I allianse med ’våre
venner’ i Kabul.
Det fungerte dessverre motsatt. Sovjeterne og deres allierte fòr svært
brutalt fram. Over en million mennesker ble drept i denne krigen, og
folk som hadde arbeidet for kvinnerettigheter fikk det mye
vanskeligere, nettopp fordi de som påsto at de representerte framskritt
og kvinnesak drepte slektningene deres og minela landet deres. Er det
umulig for Nybakk og Strømme å se USAs ’feilbombinger’, bruk av
klasebomber og antakelig også utarmet uran i Afghanistan-krigen i et
slikt historisk lys?
Hvis Strømmes og Nybakks logikk skal følges videre, hvorfor ikke da
bombe Saudi-Arabia? Talibans brutale atferdsregler for kvinner (og
menn) gjelder der, faktisk var Talibans systemer i mangt og mye
blåkopier av saudiske leveregler. Utro personer blir pisket og/eller
drept, tyver mister hånd og fot. 15 av de 19 som sto bak 11. september
var saudiarabere. Men her kommer den vestlige dobbeltmoralen til syne:
Dette regimet har vært og er en (om enn i disse dager noe vaklende)
alliert av USA – og dermed indirekte også av Norge. Saudi-Arabia har
USA bruk for som base i et angrep på Irak.
Nybakk og Strømme demonstrerer at de mangler kunnskap om de kreftene
som regjerte før Taliban, og som med noen unntak er brakt tilbake til
makten i dag. Det ble dokumentert steining av kvinner i enkeltprovinser
også før Taliban kom på arenaen. Voldtekt og bortføring av kvinner var
svært utbredt. Dette vet afghanske kvinner. Blant annet derfor var og
er de kritiske til måten krigen mot terror blir utkjempet på – og til
de kreftene USA har alliert seg med. Av hensyn til sivilbefolkningen og
landets framtid ba 19 afghanske kvinneorganisasjoner om bombestans i
fjor høst. Var det de hadde å si uviktig? Også kvinnene i RAWA, som
samarbeidet med reporter Saira Shah om filmen "Beneath the Veil"
(sterkt Taliban-kritisk, vist på norsk TV tre ganger høsten 2001), tar
avstand fra USA og de nye makthaverne i Kabul. Kvinneministeren fra
Bonn-regjeringen, Sima Samar, har også kritisert de nye makthaverne i
Kabul skarpt. Hun ble fratatt jobben etter rådsforsamlingen i juni,
fordi det ble reist tvil om hun ville forsvare Sharia – mens Nybakk ser
ut til å tro at Sharia-lover er et Taliban-fenomen. Har ikke Nybakk og
Strømme lagt merke til disse kvinnene? Eller notert seg det faktum at
sedelighetspolitiet (de fryktede dyd-og-synd-myndighetene) fra
Taliban-tiden fremdeles eksisterer som institusjon i Afghanistan?
For oss som har forsvart alternative, fredelige løsninger etter 11.
september, er det vanskelig å bevise hva slike alternativer ville ført
til, siden de ikke ble forsøkt. Vi vet hva krigsstrategien har fått
til: Noen tusen afghanske sivile ofre, brutale overgrep mot
krigsfanger, de fleste av lederne for Al Qaida og Taliban fremdeles på
frifot og ufred i en rekke provinser. Ser ikke Nybakk og Strømme hvor
opportunt det er for USAs ledere å henvise til Talibans fall og
kvinners rettigheter når deres erklærte hovedmål ikke er nådd?
Hvis de to AP-kvinnenes primære mål er å støtte kvinner i Afghanistan,
hva med å lytte litt mer til det de har å si? Er det ikke en gang
problematisk at bombingen fortsetter nå, lenge etter at Taliban har
falt, og dermed skaper enda større problemer for den nye regjeringens
troverdighet? Og ser dere ikke grunn til en viss refleksjon over at
norske F16-fly skal på vingene og slippe sin last over det krigsherjede
landet? Millioner av afghanere vil trenge nødhjelp kommende vinter,
unge og gamle. Men Norge vil bruke mer ressurser på krig enn på slik
hjelp. For å stille det på spissen: Hvordan kan den norske
krigsinnsatsen bidra til å bedre kvinnenes stilling i Afghanistan i
månedene som kommer?