Uniforum nr. 9, 23.08.01

Hvorfor vi trenger assisterende rektorer

Eivind Osnes, rektorkandidat
Camilla Serck-Hanssen, prorektorkandidat

Universitetet står i dag i den situasjon at det raskt må være i stand til å utforme en egnet politikk og finne gode virkemidler som svar på ytre endringer. Forskningsrådets satsing på Sentre for fremragende forskning og Stortingsmelding nr 27 om høyere utdanning er eksempler på slike ytre forhold. Samtidig foregår det hele tiden en indre endringsprosess som følge av fagenes utvikling på både forsknings- og utdanningssiden. Vi har i vår plattform for rektorvalget foreslått et organisatorisk grep som kan sette universitetet bedre i stand til å møte disse utfordingene. Vi ønsker å styrke universitetsledelsen ved engasjement av assisterende rektorer med ansvar for viktige områder av universitetets virksomhet. I det følgende begrunner vi dette forslaget nærmere.

Universitetet er organsisert med to linjer på alle nivå. Grovt sett skal den vitenskapelige linjen forme politikken mens den administrative skal bistå med den ekspertise som er nødvendig for at politikken skal kunne realiseres. Imidlertid vet alle at det i realiteten ikke så meget er snakk om to adskilte områder. Et vellykket resultat er avhengig av et samarbeid hvor den administrative linje beveger seg inn i det vitenskapelige området og den vitenskapelige linje er fortrolig med de administratives verktøy. Uten et slikt overlappende rom vil det ikke være mulig å utforme og realisere en god politikk. Men dette rommet er ifølge sin natur uten faste grenser, det oppstår gjennom dialog og kan bare eksistere videre gjennom et nært og kontinuerlig samarbeid. Det er derfor avgjørende at det finnes korresponderende funksjoner på de forskjellige linjene. I det store og hele er dette også tilfellet. Men interessant nok, på toppnivået i vårt system finnes det et unntak. Her har man administrative ledere for en rekke områder uten at disse har noen korresponderende vitenskapelige personer å forholde seg til. Særlig på tre områder er dette påfallende: studier, forskning og internasjonalisering. Fordi arbeid med disse områdene krever erfaring med og innsikt i substansen av vitenskapelig arbeid, vil det meget fort butte dersom det blir overlatt til den administrative linje alene.

De vitenskapelige toppledere, rektor og prorektor er pr. i dag de eneste vitenskapelige til å ta seg av problemer og utfordringer på overordnet nivå. Fordi rektor må bruke stadig mer av sin tid til kontakt med institusjoner utenfor universitetet er det i virkeligheten ofte prorektor som sitter alene igjen med oppgavene under de tre nevnte områder. Det burde være klart at én person er alt for lite til å opprettholde den nødvendige dialogen med den administrative toppledelsen.

Det er ikke bare i forhold til administrativ linje at den vitenskapelige toppledelse er for tynt bemannet. Rektoratets plikt er å utforme sin politikk, det må ha klare oppfatninger om hvordan universitet bør være og det må gi klare signaler nedover om målsettinger og virkemidler. Rekoratets utvikling av sin politikk er et normativt prosjekt. Det kan derfor ikke springe direkte utfra evalueringer og innsamlinger av fakta. Likevel er det opplagt at man ikke med rimelighet kan innestå for et syn på hvordan universitetet bør være uten også å mene å vite hvordan universitetet er og kan være. Å ha begrunnete oppfatninger om de to siste forhold krever i de fleste tilfeller nær kontakt med grunnplanet i vårt system. I mange tilfeller vil dekanene kunne formidle de nødvendige opplysningene, men ofte vil det dreie seg om spørsmål som krysser de etablerte grensene. At de tradisjonelle oppdelingene ikke alltid er hensiktsmessige er stadig klarere og gir seg uttrykk i en større grad av matrisestyring. Det er klart at rektor og prorektor ikke alene vil kunne makte å holde kontakten med grunnivåene. Slik sett har dagens system et demokratisk underskudd på universitetets vitenskapelige toppnivå.

Et enkelt grep som vil kunne bedre situasjonen betraktelig er det følgende. Rektor utnevner på fullmakt en liten gruppe vitenskapelige ansatte på åremål. Disse kjøpes fri fra endel av sine plikter, men forblir aktive forskere i sitt miljø. Disse personene fungerer som rektoratets støttegruppe. De bidrar med dialog med sentraladministrasjonen slik at avstanden mellom dennes arbeid og rektoratet krymper. De formidler ideer fra rektoratet til grunnplanet og innhenter informasjon fra dette tilbake til rektoratet. En slik støttegruppe ville også kunne styrke forberedelsen av saker til Kollegiet.

Opprettelsen av en slik støttegruppe er fullt ut forenlig med gjeldende regler. I praksis benytter rektoratet seg allerede av slike løsninger idet man utpeker ledere for utvalg og gjerne har en mer eller mindre fast, men uformell, gruppe man diskuterer viktige saker med. Vi ser det imidlertid som mer hensiktsmessig at denne ad hoc ordningen gjøres synlig og at de implisertes ansvarsområde gjøres klarere, gjennom å ansette hva vi vil kalle assisterende rektorer innenfor områdene forskning, undervisning og internasjonalisering. Man bør i tillegg vurdere om kontakten med de politiske myndigheter skal være et eget ansvarsområde.