Forskningspolitikk nr. 3, 2001

Den frie, forskerinitierte grunnforskningen trenger et differensiert finansieringssystem

Av Eivind Osnes

I Forskningspolitikk har Tore Olsen (4/2000), Hans Skoie (1/2001) og Francis Sejersted (2/2001) startet en debatt om det nye Forskningsfondet eller "Fondet for forskning og nyskaping", som er dets fulle navn. Det er grunn til å hilse denne debatten velkommen. Den berører ikke bare Forskningsfondet, men hele vårt offentlige forskningsfinansieringssystem. I denne sammenheng er jeg spesielt opptatt av finansieringen av den frie, langsiktige grunnforskning.

Skoie og Sejersted er kritiske til at Forskningsfondet er lagt under Norges forskningsråd. De hevder at det kan skade grunnforskningen at all offentlig støtte til forskning kanaliseres gjennom et sentralt forskningsråd. Jeg tror de har rett, og jeg deler deres bekymring. Norges forskningsråd, slik det nå er organisert, er i hovedsak et instrument for å styre statens forskningsfinansiering innen målstyrt og anvendt forskning og utvikling. Da Forskningsfondet ble opprettet, var det mange som håpet at det ville bli organisert utenfor Forskningsrådet, slik det ble gjort i Danmark. En slik plassering ble ikke vurdert i Forskningsmeldingen. Her innså man behovet for å fremme en "langsiktig og sektorovergripende forskning" som kunne kompensere for sektorprinsippet som er lagt til grunn for den offentlige forskningsfinansieringen. Og man besluttet å legge Forskningsfondet til Forskningsrådet for å ivareta dette behovet. Det var et feilgrep. Etter min mening vil en slik organisering snarere bidra til å forsterke sektorfinansieringen av norsk forskning.

Det sies ofte at Forskningsfondet skal prioritere de fire tematiske satsingsområder definert i Forskningsmeldingen (IKT, medisin og helse, marin, energi og miljø). Men det er bare en halv sannhet. I Forskningsmeldingen heter det at "fondet spesielt skal bidra til å realisere styrkingen av den langsiktige, grunnleggende forskningen i kunnskapsallmenningen og de mer langsiktige delene av de fire brede tematiske satsingene, herunder nye tiltak for kvalitet". Dette kan vanskelig forstås annerledes enn at en bred satsing på generell grunnforskning minst skal likestilles med de tematiske satsingene. Det gir også god mening: uten en bred plattform innen grunnforskning i sin alminnelighet vil vår evne til tematiske satsinger svekkes. Av denne grunn (men også av en rekke andre grunner det ikke er plass til å utdype her) bør den frie, forskerinitierte grunnforskningen prioriteres av Forskningsfondet. Fordelingen av fondets avkastning det første året kan imidlertid tyde på at den langsiktige, generelle grunnforskningen ikke er blitt tilstrekkelig tilgodesett.

Når Forskningsmeldingen som påpekt ovenfor ser ut til å erkjenne at sektorfinansieringsprinsippet som er lagt til grunn for Forskningsrådet kan være uheldig for den frie, langsiktige grunnforskningen, bør man på nytt gjennomtenke strukturen av rådet. Det har man anledning til å gjøre i forbindelse med den pågående evaluering av rådet. En mulighet er å vurdere en deling av Forskningsrådet i to, ett råd for anvendt og strategisk forskning der brukerne gjerne kan ha en betydelig innflytelse og ett råd for grunnforskning der forskerne har det avgjørende ord. For å sikre grunnforskningen levelige vilkår trenger man etter min mening et differensiert finansieringssystem. Dette bør ha minst tre pillarer:

· et forskningsråd som tilgodeser grunnforskningen

· et forskningsfond som er organisert uavhengig av Forskningsrådet og som etterlever de intensjoner som er nevnt i Forskningsmeldingen om også å ta vare på den frie, generelle grunnforskningen

· et universitet med tilstrekkelige basisbevilgninger.

Den siste pillaren bør kunne sikres ved at en betydelig del av den forespeilede økning av forskningsmidlene, som skal føre oss opp på OECD-nivå, kanaliseres direkte til universitetene.