Kronikk i Universitas 05.09.01 som utfordring til politikerne foran Stortingsvalget

KVALITET KOSTER
Av professor Eivind Osnes
Rektorkandidat

Vi har fått en såkalt "kvalitetsreform" for høyere utdanning. Men å snakke om kvalitet uten tilførsel av ressurser er tom retorikk. Foreløpig er pengene uteblitt. Det samme er skjedd med forskningsmidlene. Da Forskningsmeldingen ble behandlet i Stortinget for halvannet år siden, var det enighet om at Norges FoU-bevilgninger skulle økes til gjennomsnittlig OECD-nivå i løpet av en 5-års periode. På et møte på UiO i fjor høst ble statsråd Giske utfordret på oppfølgingen og svarte freidig: Hvem har sagt at bevilgningene skal være like år for år?

Det er åpenbart lettere få til vedtak om satsing på høyere utdanning og forskning, dersom en ikke tallfester satsingen. Det er imidlertid et lyspunkt at vi har fått utdanningspolitikere på Stortinget som forstår at kvalitet koster. Ved behandlingen i vår sluttet Stortingsflertallet seg til Universitets- og høgskolerådets kostnadsoverslag for reformen. Nå gjenstår det, for det første å se om regjeringen virkelig følger opp Stortingets krav, og for det andre om Stortinget selv som bevilgende myndighet klarer å realisere sine intensjoner.

Ikke alle vedtak Stortinget fattet i forbindelse med utdanningsreformen er like heldige. Ved hjelp av varierende støtte fikk Giske flertall for to forslag som kan ha uheldige konsekvenser. Det ene gjelder studiefinansieringen og betingelsene for omgjøring av en del av lånet til stipend. Å gjøre dette betinget av at studentene følger normert progresjon kan føre til at studentene sitter igjen med svarteper der institusjonene på grunn av f.eks. manglende ressurser svikter i oppfølgingen. Det er forresten ikke lett å vite hva Giske egentlig mener. Det kan se ut som om tidsplanen ikke skal tillegges vekt, bare studentene omsider tar vekttallene. Men når vil lånet da bli konvertert? Her er det behov for opprydding. En ny sammensetning av Stortinget kan rette opp dette. Det andre punktet gjelder spørsmålet om valg eller ansettelse av dekaner og instituttledere. Her fikk Giske flertall for ansatte ledere. Det er et standpunkt studentene støtter. Jeg tror det er en feilvurdering, fordi en slik ordning kan sette demokratiet på mellom- og grunnivå ut av funksjon. Er det noe sted studentene har innflytelse, er det nettopp her. Også på dette punkt tror jeg på omkamp etter valget. Det kan tenkes at et nytt Storting vil overlate til institusjonene selv å bestemme den interne styringsstrukturen.

Når det gjelder FoU-satsingen, har regjeringen slått inn på utsettelsens farlige vei. Problemet er at måltallet vokser i takt med industrilandenes satsinger. Norge vil derfor å stå overfor et formidabelt økonomisk løft, dersom vi fortsetter å skyve problemene foran oss. Stortingets tale er imidlertid klar: Norge skal opp på OECD-nivå innen 2005, og en vesentlig del av økningen skal komme som basisbevilgninger til universitetene og høyskolene. Kanskje lysner det endelig? I forbindelse med fremlegget av Revidert nasjonalbudsjett i vår annonserte regjeringen at det skal komme 1 milliard offentlige kroner ekstra hvert år i fire år. Men her er det minst to problemer: For det første må vi vente til Statsbudsjettet i høst før vi ser om løftet blir innfridd. For det andre ser det ut til at om lag 2/3 av den ekstra milliarden kan bli øremerket tiltak som regjeringen allerede er mer eller mindre forpliktet til å følge opp.

Går det likevel an å være optimist? Våre ledende utdanningspolitikere på Stortinget er iallfall enige om at landets fremtid er avhengig av at vi satser tilstrekkelig på forskning og høyere utdanning. Det kom også til uttrykk på et valgmøte om utdanningspolitikk i Georg Sverdrups hus nylig. Her lovet panelet av Stortingspolitikere å følge opp utdanningsreformen med bevilgninger og Forskningsmeldingen med økte, ikke-øremerkede basisbevilgninger til universiteter og høyskoler som ledd i opptrappingen av FoU-innsatsen til OECD-nivå. Det skulle også bare mangle. Når flere av våre gode forskningsmiljøer mangler penger å forske for, er det ikke bare trist for universitetet, men til stor skade for landet.

Så får vi se om valgløftene virkelig kan taes ut i kontanter!