Mønsterbesvarelse i rettsøkonomi valgfag våren 2001

Oppgave

Drøft betydningen av transaksjonskostnader for valg av rettsregler på kontraktrettens område

Besvarelse av kandidat 3377, Marianne Jenum. Karakter: A

 

Jeg vil i innledningen presentere den ideelle kontrakt som en målsetting i kontraktretten. Jeg vil forklare hva transaksjonskostnader er, og vise dets negative virkning generelt. De to måtene å angripe problemet med transaksjonskostnader vil bli presentert.

Deretter vil jeg behandle en kontrakts ulike stadier. Jeg vil først i en positiv analyse vise hvordan transaksjonskostnadene virker på det aktuelle stadiet. Så vil jeg i en betinget, normativ analyse undersøke hvordan transaksjonskostnadenes negative virkninger best kan unngås ved kontraktrettslige regler, under et ønske om effektivitet. Til slutt vil jeg enkelte steder søke å forklare gjeldende rettsregler ut i fra et ønske om å effektivisere kontraktretten.

1 Innledning

I en rettsøkonomisk analyse av valg av regler på kontraktrettens område, er det naturlig å ta utgangspunkt i den ideelle kontrakt.

Den ideelle kontrakt bestemmes av frikonkurransemodellens likevektsløsning, og er derfor den kontrakt der alle ressurser og risiki er effektivt allokert. Som i frikonkurransemodellen vil partene, under visse forutsetninger, selv komme frem til likevektsløsningen eller den ideelle kontrakt. Selv om det ikke er eksplisitt uttalt av lovgiver er den naturlige målsetting for kontraktretten å bidra til oppfyllelsen av den ideelle kontrakt. Dette fordi den ideelle kontrakt representerer den løsning partene selv ville valgt dersom forholdene lå til rette. Dessuten er det i likevektsløsningen størst mulig samlet overskudd og mest mulig til fordeling mellom partene.

Forutsetningen for den ideelle kontrakt er:

Transaksjonskostnader er alle ressurser forbundet med avtaleinngåelse. Det inngår for det første søkekostnader; ressurser ved å finne fram til aktuell kontraktspart. For det andre inngår forhandlingskostnader; ressurser brukt på å komme til enighet om avtale og om de nærmere avtalevilkår. Til slutt inngår kontrollkostnader; ressurser forbundet med å kontrollere overholdelse av avtalen, og evnt. sanksjonere brudd.

TK vil være lave ved en helt enkel avtaleinngåelse, som ved hjelp av 1 l melk i butikken. Ved en komplisert, f.eks. bygging av en oljeplatform, vil TK kunne utgjøre enorme summer. Generelt er det antatt at visse variabler har betydning for TKs størrelse: Få kjente og vennligsinnede parter vil medføre lavere TK enn der det er mange, ukjente og fiendtlige parter. Myk forhandlingsstrategi vil gi lavere TK enn hard. Hvis avtalen dreier seg om en standard vare og rettighetene er klare blir det lavere TK enn hvis avtalen gjelder spesielle varer og rettighetene er komplekse. Til slutt vil enkel kvalitetskontroll og sanksjon gi lavere TK enn ved komplisert kvalitetskontroll og sanksjon.

Selv om TK kan være svært lave, er forutsetningen at TK=0, urealistisk. Det vil alltid være behov for en viss ressursbruk – tid og krefter – også ved enkle avtaler.

Ronald Coase, vinner av Nobels minnepris i økonomi i 1991, viste i sin artikkel "The Problem of Social Costs" at TK forhindrer ellers effektiv avtale, dersom TK er høyere enn partenes samlede fordel av avtalen. Der TK ikke er så høye at de hindrer avtale utgjør TK likevel en reduksjon av fordelen ved avtale.

På bakgrunn av dette er det 2 måter å gripe an problemet med TK.

Det betingede, normative Coase-teorem sier at dersom ønsket er effektivitet, bør man ved lovgivning redusere eller helst fjerne TK som hinder for effektive avtaler.

Det normative Hobbes-teorien sier at lovgivningen bør redusere ulempene ved at effektive avtaler ikke inngås. Hvis effektivitet er målet, bør enn rådighet legges der den verdsettes høyest.

For kontraktretten er dette mer passende formulert ved minstekostnadsprinsippet: Den part som kan bære en risiko til lavest kostnader, skal ha risikoen.

Det er altså 2 "råd" til lovgiver dersom man ønsker en effektiv kontraktsrett: Minimalisere TK, og/eller legge risiko der den bæres til lavest kostnader.

(Årsaken til at rådene er forskjellige, er ulik tiltro til lovgivers evne til å finne en effektiv løsning for partene. Coase valgte å minimalisere TK fordi han var skeptisk til lovgivers evne til å finne og vurdere partenes nytte/kostnader. Rådet utledet av Hobbes teorier er begrunnet i Hobbes’ skepsis til rasjonelle parters evne til å komme til enighet om gjensidig fordelaktige avtaler).

2. Avtaleinngåelsen

Hvilken betydning har TK for avtaleinngåelsen?

Som nevnt viste Coase at TK kan forhindre inngåelsen av en ellers effektiv avtale. Jeg skal illustrere dette med et eksempel.

A vil selge en eiendom som B vil kjøpe. A vil minst ha 500.000,-, B er villig til å betale 600.000,-. Den samlede fordel av avtalen er da 100.000,-. Det dreier seg om en verdifull "vare", A og B kjenner hverandre ikke, markedet er stort, og eiendomsprisene gjør at A og B er harde forhandlere.

Det vil brukes ressurser på å komme i kontakt, gjennom tid, kostnader ved annonser, reise, osv. Så vil det brukes ressurser på å komme til enighet om avtalevilkår og fordeling av samarbeidsoverskuddet. Til slutt vil det koste å kontrollere avtalens oppfyllelse, B vil vite at eiendommen er fri for heftelser og at A ikke lenger kan disponere over eiendommen, samt være sikret hvis A likevel skulle disponere urettmessig.

Hvis TK>100.000,-, blir det ingen avtale.

Hvis ønsket er effektivitet, hvordan kan TK’s negative virkning på avtaleinngåelsen minimaliseres?

Å minimalisere TK i dette tilfellet kan gjøres ved å gi regler om mellommannsformer som letter avtaleinngåelsen. En profesjonell megler med stort kontaktnett vil bruke mindre ressurser på å finne en kjøpr. Videre vil prospekt, en arrangert budrunde og standardisert kontrakt lette kostnader ved forhandling.

Regler om registrering av eierskifte i grunnbok, og regler om grunnbokens positive og negative troverdighet vil bidra til å senke kontrollkostnadene.

Tilstedeværelse av TK taler også for å gi regler som bidrar til å senke TK ved avtaleinngåelse, under et ønske om effektivitet.

Eksistensen av regler om mellommannsformer og registreringsordninger med rettslig sikkerhet kan etter dette forklares som et forsøk på å effektivisere kontraktretten ved å minimalisere TK.

3. Avtalens innhold/avtalevilkår.

Hvilken betydning har TK for avtalens innhold?

Ved den ideelle kontrakt er alle forhold regulert i avtalen – avtalen er fullstendig. Å komme til enighet om alle eventualiteter krever enorme TK, og kan også vise seg å være umulig – all risiko kan ikke forutsees.

Rasjonelle parter vil velge å la deler av avtalen stå åpen hvis TK ved å oppdage risiko og komme til enighet er større enn den kostnad den uregulerte risiko representerer. (=rasjonelle kontraktshull). Partene vil velge å bruke ressurser på å komme til enighet dersom kostnad ved å ikke regulere risikoen er større enn TK.

TK representerer altså enten en hindring for regulering av risiko eller en ekstra kostnad ved regulering av risiko. Begge deler er uønsket.

Hvis ønsket er effektivitet, hvordan kan TKs negative virkning minimaliseres ved fastleggelsen av avtalens innhold?

Lovgiver kan foreta en risikoregulering ved deklaratoriske regler.

Ved å velge deklaratoriske regler med risikofordeling som passer partene i de fleste tilfeller, minimaliseres TK, ettersom bare mindretallet vil bruke ressurser på å avtale en annen ressursallokering.

For å oppnå dette må lovgiver ha informasjon om partenes kostnader og deres forutsetninger, f.eks. partenes forhold til risiko og informasjon. Videre må lovgiver finne den regel som gir effektiv ressursbruk når det er tatt hensyn til partenes forutsetninger. Den deklaratoriske regel bør være likevektsløsningen under de forutsetninger flertallet av partene har.

Dette kan illustreres ved å se på ansvaret for mangelfull vare.

Ved forbrukerkjøp er det naturlig å forutsette at selger har full informasjon og er risikonøytral, mens forbrukerkjøper ofte har mangelfull informasjon og er risikouvillig. Hvis det forutsettes at selger har lavere reparasjonskostnader enn kjøper, er den effektive løsningen å la selger ha mangelsansvar, jfr. minstekostnadsprinsippet. Belastningen for selger vil gi et skift i tilbudskurven som gir en prisøkning tilsvarende kostnaden, dvs. en effektiv løsning.

Ved selgeransvar vil man også unngå ulempene ved at kjøper er risikouvillig og kanskje overvurderer reparasjonskostnadene.

Dersom lovgiver finner ut at flertallet av selgere vil ha lavere reparajonskostnader enn kjøpere, bør det gis en deklaratorisk regel om mangelsansvar. I de tilfelle der kjøper kan reparere billigst, kan partene evnt. avtale seg bort fra regelen.

Dersom det gis preseptoriske regler som antas å gi eff. løsning i de fleste tilfeller, avskjærer man muligheten for at mindretallet ved avtale finner konkrete, effektive løsninger.

Eksistensen av kontraktsrettslige regler om avtalevilkår, kan etter dette forklares som et forsøk på å effektivisere kontraktsretten ved hjelp av minstekostnadsprinsippet.

 

4. Hvilken betydning har TK ved kontraktsbrudd?

Enkel spillteori viser at effektive avtaler ikke inngås uten en sanksjonsregel ved kontraktsbrudd. Hvis partene vil optimalisere samlet fordel, bør de avtale en sanksjon ved kontraktsbrudd. Slik avtale krever TK.

Som vist under punkt 3 kan lovgiver minimalisere den negative virkningen av TK ved å lage en deklaratorisk sanksjonsregel, så flertallet av partene slipper å avtale dette.

Hvis ønsket er effektivitet, hvilken sanksjonsregel bør lovgiver velge? Jeg vil behandle kontraktsbrudd v/mangel og alternativene retting og erstatning. Spørsmålet er hvilken av de 2 reglene som bidrar best til å minimalisere problemet med TK.

Ved rettekrav er selger forpliktet til å reparere varen slik at den blir kontraktsmessig. Selger står ansvarlig for rettekostnadene (RK). Ved erstatningskrav er selger forpliktet til å erstatte mangelens verdi. Selger er ansvarlig for mangelskostnadene (MK). Selger kan unngå MK ved å rette mangelen, mangelens verdi er da lik null.

Retting er en effektiv sanksjon så lenge RK<MK. Hvis RK>MK ville selger være tjent med å tilby kjøper erstatning i stedet for å rette. For kjøper er det det samme om han får kontraktmessig vare, eller mangelens verdi erstattet – verdien av kontraktsmessig vare er den samme. Selger kan bare unngå RK ved avtale med kjøper. (En slik forhandlingssituasjon stiller kjøper sterkt fordi han ikke har noe å tape på at forhandlingene strander. Selger derimot, har fordelen RK-MK, ved avtale. Kjøper vil kunne betinge seg nesten hele denne fordelen ved avtale. Avtalen vil medføre TK, kanskje større TK fordi kjøper kan være en hard forhandler. Erstatningsansvar er en effektiv sanksjon, både når det RK>MK og når RK<MK, ettersom selger velger. Selger vil i egeninteresse velge det som gir lavest kostnader, og er ikke avhengig av avtale med kjøper.

Hvis ønsket er effektivitet, bør lovgiver velge erstatningsansvar. Selger vil velge den effektive løsning. Den initiale effektiviteten er ikke avhengig av at RK<MK som ved retting. Ved initial ineffektivitet vil retting medføre TK. Imidlertid vil erstatningsansvar også medføre kostnader. Bl.a. må mangelens verdi fastsettes.

Kjøpslovens § 34 gir selger i utgangspunktet plikt til å rette, men unntar fra plikten der retting volder selger "urimelig kostnad eller ulempe". Denne regelen kan forklares som et forsøk på å effektivisere kontraktsretten ved å minimalisere TK.

Der det foreligger "urimelig" ulempe, er selger uavhengig av avtale med kjøper (og TK).

Et annet spørsmål er om kriteriet for initialineffektivitet: RK>MK, er tilstrekkelig til at retteplikten bortfaller etter kjl § 34...

5. Utfylling

Hvilken betydning har TK for valg av fremgangsmåte og utfylling av kontrakter?

(Jeg tar ikke stilling til betydningen av at generell utfylling vanligvis gjøres av lovgiver – gjennom regler, og konkret utfylling normalt gjøres av domstolen i en enkelt sak).

Som vist, medfører TK at rasjonelle parter inngår ufullstendige kontrakter. Når kontraktene må utfylles tilsier et ønske om effektivitet at utfyllingen imiterer den ideelle kontrakt generelt. Dette kan enten gjøres konkret, ved å imitere den ideelle kontrakt i et spesielt tilfelle, eller ved å imitere den ideelle kontrakt for de fleste. Hvis ønsket er effektivitet, bør man velge generell eller konkret utfylling. Spørsmålet er hvilken fremgangsmåte som best bidrar til å minimalisere problemet med TK.

Det forutsettes et marked med 2 grupper. For flertallet medfører risiko for lavt erstatningsansvar med kontrahenten og dermed lav likevektspris.

Effektive forholdsregler for å unngå erst.ans. er lave.

Mindretallet har risiko for høyt tap, dvs. høyt erstatningsansvar for medkontrahenten. Effektive forholdsregler blir derfor høyere, og prisen blir høyere enn for flertallet.

Ved generell utfylling – dvs. regel om lav erstatning, vil det oppstå TK for mindretallet som ser seg tjent med å avtale seg bort hvis gevinsten overstiger TK ved avtalen.

Ved konkret utfylling oppstår ingen TK, ettersom ingen behøver å avtale seg bort når de får en "skreddersydd" løsning for sin situasjon.

Dette kan tyde på at man bør velge konkret utfylling av hensyn til TK.

Imidlertid er en nødvendig forutsetning for konkret utfylling at partene gir tilstrekkelig informasjon om sin situasjon. Det medfører visse kostnader å gi slik informasjon. I tilfeller der bare et lite mindretall er i en spesiell situasjon, vil medlemmer av flertallet ha lite å vinne på å gjøre oppmerksom på dette. Kostnadene ved å opplyse om at man er en del av flertallet vil da lett overstige gevinsten. Dette gjør at mindretallet ikke blir kjent, de har en gevinst ved å tie. Denne strategiske adferden medfører et tap ved at det ikke kan tas effektive forholdsregler for mindretallet.

Valg av utfylling må dermed bero på en avveining mellom TK og fare for strategisk adferd.

Det er vanskelig å vurdere hvorvidt kontraktsrettslige regler er i overensstemmelse med disse betingede, normative råd. Grunnen er at det er en glidende overgang mellom tolkning – utfylling med deklaratorisk rett – konkret utfylling for domstolene – og lemping. Jeg går derfor ikke inn på om regler om utfylling kan forklares som et forsøk på å effektivisere kontraktsretten.

6. Lemping

Hvilken betydning har TK for lemping av kontrakter?

I den ideelle kontrakt forutsettes det at TK=0. I realiteten vil en faktisk kontrakt alltid innebære visse TK. Hvis ønsket er effektivitet, bør faktiske kontrakter justeres når forutsetningene for den ideelle kontrakt er brutt. Ved å justere kontrakten for brudd på forutsetningene, blir den faktiske kontrakt i bedre samsvar med den ideelle. Slik justering kan muligens oppnås ved lemping. Avtl. § 36 er den alminnelige formuerettslige lempingsregel.

Hvis ønsket er effektivitet, bør kontrakter lempes når forutsetningen om TK=0 er brutt?

Som nevnt medfører TK ufullstendige kontrakter, dvs. uregulert risiko. Jeg regner kostnadene ved å oppdage risiko som TK i denne drøftelsen. Synspunktene kan også sees under synsvinkelen manglende informasjon. Spørsmålet er om hensynet til effektivitet tilsier en lemping ved uregulert risiko?

Dersom en part forutså risikoen, eller burde forutsett en, ville han trolig vært best i stand til å forebygge risikoen til lavest kostnader. Minstekostnadsprinsippet tilsier da at risikoen legges på ham.

Men hvis han forutså risikoen er det ingen grunn til å lempe/justere prisen – en rasjonell part har allerede tatt høyde for risikoen i prisen. Lemping vil ikke bedre effektiviteten. Når han burde forutsett risikoen bør også risikoen for ikke å ha tatt forholdsregler falle på ham. Heller ikke her vil lemping vedrøre effektiviteten jfr. minstekostnadsprinsippet.

Dersom ingen av partene forutså/burde forutsett risikoen, tilsier effektiviteten at en fordeling av risiko følges av en lemping/justering av pris.

Konklusjon er at hensynet til effektivitet taler for lemping av pris ved plassering av uregulert risiko som ingen av partene har hatt mulighet til å forutse.

Det neste spørsmål er om lempingsregelen i avtl § 36 vil gi effektiv justering der TK har ført til uforutseelig, uregulert risiko.

Dette er et spørsmål om momentene i avtl § 36 fanger opp tilfellet med uregulert risiko.

Effektivitet er ikke nevnt, hverken i avtl. § 36 eller i forarbeidene. Kriteriet er hvorvidt avtalen vil virke "urimelig", under hensyntagen til flere momenter, bl.a. "senere inntrådte forhold".

Tilfelle med uregulert risiko faller inn under dette momentet.

Hvis ønsket er effektivitet, bør lemping p.g.a. "senere inntrådte forhold" skje der TK har ført til at ingen av partene har forutsett risikoen.

Høyesterettsavgjørelser om lemping av gamle festekontrakter, der den uforutsette verdistigningen har gjort prisen urimelig lav, kan etter dette forklares med et ønske om effektivitet.