Oppgave i rettsøkonomi valgfag høsten 2000

Drøft hvordan plassering av forskjellige typer av ansvar påvirker pris og omsatt mengde av en vare. Vis hvordan plasseringen av ansvar belaster tilbydere og etterspørrere. Hvilken betydning kan transaksjonskostnader og forsikring ha for konklusjonene? Drøft også hvorvidt lovgiver, ved plassering av ansvar, kan bidra til effektiv ressursbruk og en ønsket fordeling.

Besvarelse av Oddbjørn Slinning.

Karakter: A.

[De originale figurer er scannet inn. Den tekniske kvaliteten later dessverre noe tilbake å ønske. Noen rettelser av skrivefeil mv er gitt i klammeparanteser.] 

Innledning

Oppgaven spør etter en analyse av kontraktsretten med tanke på hvordan de sekundære kontraktsvilkår bør fordeles mellom aktørene (kjøper og selger). Det forutsettes at det foreligger en gyldig kontrakt mellom aktørene. Analysen kan være interessant for aktørene ettersom den gir svar på hvilken ansvarsplassering som gir det største konsument og produsentoverskuddet. Analysen er også interessant for lovgiver som skal regulere kontraktsretten, ettersom man må anta at effektivitet i hvert fall er en av flere målsetninger med kontraktsretten. Av samme grunn vil en slik rettsøkonomisk analyse ha betydning for domstolene som skal tolke kontraktsretten i tråd med dens formål.

I de videre analysene vil jeg uansett forutsette at hovedmålsetningen med kontraktsretten er å oppnå et størst mulig samfunnsøkonomisk overskudd. Jeg vil også forutsette at markedet hvor selger og kjøper opererer er i frikonkurranse og at det er i likevekt, slik at resultatet i utgangspunktet er Pareto-effektivt. (Velferdsteoriens 1. fundamentalteorem). Jeg forutsetter også at begge aktørene er rasjonelle.

De sekundære kontraktsvilkår jeg vil analysere er transportansvaret og mangelsansvaret. Analysen vil være todelt, hvor det første spørsmålet er om den foretatte ansvarsplasseringen som analyseres, er effektiv. Deretter hvordan ansvarsplasseringen påvirker fordelingen mellom partene. Oppgavens spørsmål om betydningen av transaksjonskostnader og forsikring, samt om lovgivers initiale plassering av ansvaret kan bidra til effektivitet, vil bli besvart underveis i drøftelsene der det måtte være relevant. Til slutt i besvarelsen vil jeg forsøke (hvis det blir tid) å forklare hva det er som bestemmer fordelingen av det totale overskuddet mellom selger og kjøper.

 

 

 

 

TRANSPORTANSVARET

Situasjonen i denne analysen er at kjøper og selger har enten like transportkostnader eller forskjellige. De ulilke situasjonene er illustrert i tabell 1.

 

Kjøpers transportkostnader

TABELL 1

Grafen på neste side illustrerer de situasjonene hvor kjøper og selgers transportkostnader er like.

{short description of image}

 

Figuren illustrerer på en klar måte at det ikke spiller noen rolle hvem av aktørene som blir pålagt transportansvaret når transportkostnadene er like. Ved kjøperansvar får vi et negativt skift i etterspørselkurven fra E0 til E1. Det reduserer den samfunnsøkonomisk optimale tilbudsmengde fra M0 til M1. Prisen kjøper må betale for varen blir redusert med det samme som det koster å transportere varen. (P2 - P1 = transportkostnadene).

Ved selgeransvar får tilbudskurven et positivt skift slik at den optimale tilbudte mengde også nå blir M1. Prisøkningen (P2 - P1) er også her like stor som transportkostnadene. Det samfunnsøkonomiske overskuddet illustrert med den rosa trekanten ved selgeransvar, og med den grønne trekanten ved kjøperansvar, er like stort. Det samme er tilfellet for produsent- og konsumentoverskuddet.

Konklusjon: Nettoprisen (pris minus transportkostnadene) og omsatt mengde påvirkes ikke av ansvarsplasseringen. Det spiller ingen rolle hvor lovgiver plasserer ansvaret.

Annerledes blir situasjonen hvis en av aktørene har høyere transportkostnader enn den andre. Vi forutsetter i det følgende at kjøper har høyere transportkostnader enn selger. (Figur 2)

{short description of image}

 

Vi ser av figuren at plasseringen av ansvaret påvirker både pris og omsatt mengde. Ved kjøperansvar får vi en lavere pris og en mindre omsatt mengde enn ved selgeransvar. Det samfunnsøkonomiske overskuddet er mindre ved kjøperansvar enn ved selgeransvar. Begge parter vil tape på at kjøper har transportansvaret. Dette siste illustreres ved at prisreduksjonen for kjøper når han påtar seg ansvaret (P2 - P1) er mindre enn transportkostnadene han pådrar seg. Selger vil tape ved at han må redusere prisen i større grad enn transportkostnadene ville ha blitt. Spørsmålet blir så hva som vil skje hvis kjøper har transportansvaret.

Den berømte økonomen Ronald Coase hevdet at hvis transaksjonskostnadene var ubetydelige og rettighetene til de rasjonelle aktørene klare, så vil de avtale seg rundt en slik Pareto-ineffektiv løsning som kjøperansvaret medfører. Partene vil se at ved å avtale selgeransvar vil både konsumenoverskuddet og produsentoverskuddet øke. Ut fra figur 2 ser vi også at konsument- og produsentoverskuddet øker forholdsmessig like mye hvis partene avtaler selgeransvar.

Under forutsetning av at transaksjonskostnadene er null og rettighetene klare, vil det oppstå en spontan avergang fra kjøperansvar til selgeransvar.

Hvis vi endrer på forutsetningene og sier at det foreligger ikke ubetydelige transaksjonskostnader, så vil størrelsen av disse kostnadene avgjøre om det oppstår en spontan overføring av ansvar. Hvis transaksjonskostnadene er så store for selger at summen av dem og hans transportkostnader er like store som, eller større enn, kjøpers transportkostnader, så vil det ikke lønne seg å avtale seg til selgeransvar. Dette viser at høye transaksjonskostnader kan medføre at man ikke oppnår en Pareto-effektiv løsning.

En av kritikerne til Ronald Coase var en økonom som het Hobbes. Han hadde ikke tro på at aktørene i praksis ville være så rasjonelle at de ville avtale seg bort fra et ineffektivt kjøperansvar. Han mente derfor at hvis man ønsket effektivitet, så måtte lovgiver legge ansvaret på den som kunne bære det på rimeligste måte. I vårt tilfelle med høye transaksjonskostnader bør derfor lovgiver legge ansvaret på selger, og dermed bidra til et størst mulig samfunnsøkonomisk overskudd.

Ut fra både figur 1 og 2 ser vi at det ikke har noen betydning for fordelingen av overskuddet mellom kjøper og selger, hvem som er ansvarlig for transportkostnadene. Konsument- og produsentoverskuddet øker forholdsmessig. Konsumentoverskuddet er arealet av [sic] over den stiplede linjen i trekanten som representer det samfunnsøkonomiske overskuddet. Produsentoverskuddet er arealet under den stiplede linjen.

Hvis forderlingen mellom konsument og produsent skal endre seg, må helningen på enten tilbuds- eller etterspørsel[kurvene] forandre seg. Dette er det markedet som bestemmer. Både konsument og produsent er dermed fanget av markedet. (Se mer om dette til slutt i oppgaven.)

 

MANGELANSVARET

 

Situasjonen her er at kjøper og selger har inngått en avtale om kjøp av en TV. Etter en tid viser det seg at TV'en feilfunksjonerer som følge av en svakhet. Spørsmålet om hvem som skal være ansvarlig for mangelen oppstår. I det følgende kan vi ta i betraktning ulike situasjoner der kjøper og selger i varierende grad er risikonøytral/risikoavers, og i varierende grad sitter på informasjon om reparasjonskostnadene. Se tabell 2.

 

 

{short description of image}

TABELL 2

 

Jeg vil bare foreta en analyse av alternativene 1 til 4, ettersom de øvrige alternativene kan analyseres ut fra en variasjon av de første fire.

 

Alternativ 1:

I denne situasjonen er både kjøper og selger risikonøytral, og de vet begge hva reparasjonskostnadene er (de har full informasjon). I det videre forutsetter vi at de reelle reparasjonskostnadene er på 300 kroner.

{short description of image}

På samme måte og av samme grunn som i tilfellet med fordelingen av transportansvaret når det var likt for kjøper og selger, blir også resultatet her at det ikke spiller noen rolle hvem som bærer ansvaret for mangelen. Er det selgeransvar ser vi at reparasjonskostnadene internaliseres i prisen ved at den øker tilsvarende. Ved kjøperansvar tilsvarer prisreduksjonen reparasjonskostnadene. Det samfunnsøkonomiske overskuddet er likt, og det samme gjelder konsument- og produsentoverskuddet. Lovgivers eventuelle plassering av ansvaret vil ikke påvirke hverken pris, omsatt mengde, eller overskudd. Resultatet er Pareto-effektivt uansett.

 

Alternativ 2:

Her endrer vi på forutsetningene slik at kjøper nå er risikoavers. Det vil si medføre en økt/ny kostnad på hans hånd hvis han får ansvaret for mangelen.

{short description of image}

 

Vi forutsetter her, og i det følgende, at risikokostnaden på kjøper [er] 100.

Av figuren ser vi at det er samfunnsøkonomisk fordelaktig med et selgeransvar istedenfor et kjøperansvar. Det vil også være fordelaktig for både kjøper og selger. Forutsetter vi at det ikke finnes transaksjonskostnader vil det spontant oppstå et selgeransvar. Selger vil være interessert i dette fordi prisøkningen P2 - P1) vil være større enn reparasjonskostnadene. Kjøper vil være interessert i dette fordi summen av reparasjons- og risikokostnadene vil være større enn prisøkningen. Resultatet etter den spontane ansvarsoverføringen vil være pareto-effektivt.

Hvis transaksjonskostnadene blir så høye at de, sammen med reparasjonskostnadene blir større enn prisøkningen, vil ikke selger være tjent med å avtale seg vekk fra kjøperansvaret. Resultatet forblir ineffektivt.

Som en følge av at transaksjonskostnadene ofte ikke er lave nok, bør lovgiver i denne situasjonen initialt legge ansvaret for mangelen på selger.

Når det gjelder spørsmålet om fordeling, så påvirker heller ikke her ansvarsreguleringen den. Konsument- og produsentoverskuddet vokser forholdsmessig like mye.

En mulighet for kjøper som er risikoavers, er å redusere sine risikokostnader ved å tegne en forsikring. En slik forsikring (ansvarsforsikring) vil bare være interessant å tegne for den risikoaverse aktør. Den risikovillige eller risikonøytrale aktør har ingen risikokostnader.

En ansvarsforsikring vil likevel ikke fjerne alle kostnadene forbundet med at aktøren er risikouvillig. Risikokostnadene vil bli erstattet med kostnadene forbundet med forsikringspremien. Denne premien vil riktignok være lavere enn risikokostnadene hvis det skal være interessant for aktøren å kjøpe den. Som et resultat av at kostnadene forbundet med det å være risikouvillig aldri vil forsvinne helt, vil det pareto-effektive resultatet fortsatt være selgeransvar i vårt eksempel, selv om kjøper skulle tegne en forsikring.

Alternativ 3:

I denne situasjonen kommer det et nytt element inn i analysen, nemlig at kjøper har mangelfull informasjon om reparasjonskostnadene. Det innebærer at kjøper kan tro at de er 200, som er mindre enn de reelle. Eller han kan tro at de er 400, som er større enn de reelle. I grafen nedenfor skal vi se hvilke mekanismer som trer i kraft avhengig av om kjøper undervurderer eller overvurderer reparasjonskostnadene.

{short description of image}

 

Hvis kjøper overvurderer reparasjonskostnadene vil det resultere i den lave etterspørselkurven E2, prisen P2 og den lave produserte mengde M2. Selgervil da se at produsentoverskuddet vil øke hvis han påtar seg ansvaret for mangelen. Det samme vil kjøper se, og de vil avtale seg bort fra kjøperansvar til selgeransvar. Det samfunnsøkonomiske overskudd øker fra arealet av den rosa trekanten til arealet av den gule trekanten. Resultatet blir pareto-effektivt. Markedsmek[an]ismene medfører at kjøpers overvurdering ikke får noen betydning.

Hvis transkajonskostnadene til hver av aktørene i forbindelse med avtalt selgeranvar er større enn 100, vil en slik spontan avtaleinngåelse ikke oppstå. Ansvarsplasseringen forblir ineffektiv.

For å fremme effektiv resursbruk bør derfor lovgiver i denne situasjonen plassere ansvaret for mangelen initialt hos selger. Ressursfordelingen blir ikke påvirket av ansvarsplasseringen.

Hvis kjøper undervurderer reparasjonskostnadene vil det resultere i den høye etterspørselkurven E1, prisen P1 og den produserte mengde M1. Selger som har full informasjon vil da ikke være interessert i å påta seg selgeransvar, ettersom hans produsentoverskudd vil bli vesentlig større nå enn ved selgeransvar. Økningen i produsentoverskuddet er illustrert i figur 5 ved den gule firkanten, som ligger mellom P1 og P2.

Kjøpers tap som en følge av feilberegningen vil være større enn økningen i produsentoverskuddet. Det betyr at det totale samfunnsøkonomiske resultatet/overskuddet blir mindre. Resultatet er ikke pareto-effektivt ettersom kjøper får det dårligere. I denne situasjonen bør derfor lovgiver, hvis målet er effektivitet, legge ansvaret på selger som har full informasjon.

Situasjonen med kjøperansvar og en undervurdering av reparasjonskostnadene innebærer at fordelingen av overskuddet mellom kjøper og selger blir forskjellig, forandrer seg. Hvis lovgiver ønsker å opprettholde fordelingen slik markedet bestemmer, så bør de innføre selgeransvar.

Alternativ 4:

I denne situasjonen er kjøper både risikoavers, og han har mangelfull informasjon om reparasjonskostnadene. Det medfører at vi får en risikokostnad som gjennomgående taler for at aktørene skal avtale selgeransvar, jfr. alternativ 2. På den annen side beror det på hvor stor den av kjøp[er] antatte reparasjonskostnad blir om det spontant vil oppstå selgeransvar. Risikokostnaden til kjøper er som før 100. De reelle reparasjonskostnadene er som før 300. Hvis kjøper tror at reparasjonskostnadene er 100, vil vi få en for høy etterspørsel. Hvis kjøper tror at reparasjonskostnadene er 300, vil vi få en for lav etterspørsel. Se figur 6.

 

{short description of image}

 

Konsekvensen er at selger bare vil påta seg et selgeransvar hvis summen av kjøpers risikokostnader og antatte reparasjonskostnad er større enn de reelle reparasjonskostnadene. I vårt eksempel har vi situasjonen hvor kjøper tror at reparasjonskostnadene er 300 (riktig), og risikokostnadene er 100. Summen av disse kostnadene (400) vil være større enn reparasjonskostnadene på 300. Etterspørselen blir lavere enn samfunnsøkonomisk ønskelig. Hvis transaksjonskostnadene er lave vil det lønne seg for både kjøper og selger å avtale selgeransvar.

Hvis kjøper tror at reparasjonskostnadene er 100, vil summen av reparasjonskostnadene og risikokostnad bli 200. Det vil medføre en høyere etterspørsel ettersom summen av disse kostnadene er mindre enn reparasjonskostnadene. Selger vil da ikke påta seg ansvar ettersom kjøpers feilaktige informasjon vil gi ham et høyere produsentoverskudd. Denne situasjon tilsvarer situasjonen i alternativ 3 hvor kjøper undervurderte reparasjonskostnadene.

Resultatet blir ikke pareto-effektivt. Hvis lovgiver ønsker effektivitet bør de derfor her innføre selgeransvar.

Denne siste situasjonen medfører også en forandring i fordelingen av overskuddet mellom kjøper og selger, til selgers fordel. Hvis lovgiver ønsker den fordelingen som markedet bestemmer, bør de innføre selgeransvar.

 

 

 

 

FORDELINGEN AV SAMFUNNSOVERSKUDDET MELLOM KJØPER OG SELGER

Innledningsvis tok jeg mål av meg å forklare hva det er som bestemmer fordelingen av overskuddet mellom kjøper og selger. Det er som jeg skal vise nedenfor, helningen på tilbuds- og etterspørselkurvene og intet annet. Helningen på disse kurvene bestemmes av det aktuelle markedet for varen. I figurene nedenfor har jeg tegnet inn markedet for to vareslag: brød og DVD-spillere. Etter en empirisk gjetning antar jeg at etterspørselkurven faller brattere for brød enn for DVD-spillere. Dette er fordi brødmarkedet antakeligvis er mettet, slik at en produksjonsøkning vil medføre at prisen folk er villig til å gi for enda et brød vil falle mye. For DVD-spillere er markedet motsatt, det er høy etterspørsel fordi produktet er nytt, og flere produserte produkter blir absorbert i markedet og påvirker etterspørselen i liten grad. [Denne forklaringen av kurvenes helning er ikke treffende.]

 

{short description of image}

 

 

 

{short description of image}

 

Vi antar så at en avgift faller bort på varene (momsreduksjon på matvare og bortfall av særavgiften på elektrisitetsvarer). I figur 7 ser vi at avgiftsreduksjonen vil øke konsumentoverskuddet betraktelig mer enn produsentoverskuddet, selv om de forholdsmessig øker like mye. Dette er slik fordi etterspørselkurven faller raskt.

I figur 8 ser vi at det er produsentoverskuddet som øker mest. Figurene viser at hvordan fordelingen av en kostnad i form av et ansvar, eller en gevinst i form av en avgiftsreduksjon blir, beror på det markedet man befinner seg i.

Modellene kan også tyde på at en momsreduksjon på brød vil medføre en betydelig fordel for konsumenten. En avgiftsreduksjon på DVD-spillere, er en betydelig fordel for produsenten. Dette naturligvis under den forutsetning at markedet faktisk er slik som modellert.