Mønsterbesvarelse i rettsøkonomi valgfag våren 2000

Oppgave:

Anta at en målsetning for erstatningsretten er å minimalisere summen av aktsomhetskostnader og forventede skadekostnader. Diskuter om ulike ansvarsregler er egnet til å nå denne målsetningen og om sentrale skjønnsmomenter i norsk rett kan bidra til å frembringe et aktsomhetsnivå som er i overensstemmelse med samme målsetning. Begrens analysen til tilfeller hvor bare skadevolder kan forebygge skader.

Besvarelse av kandidat nr. 3240, Kjell Fredvik. Karakter: A

I Innledning

1. Generelt

Rettsøkonomien bidrar til å klargjøre rettens betydning i samfunnet. Dette oppnår man i hovedsak ved å undersøke om rettsregler bidrar til samfunnsøkonomisk effektivitet. Denne analysen kan deles opp i to. For det første må man bestemme hva som er samfunnsøkonomisk effektivt. Effektivitet i rettsøkonomisk forstand innebærer at ressurser utnyttes på en slik måte at de er til størst mulig nytte for individene i et samfunn. Effektivitet knytter seg således til individenes egen verdsettelse av ulike goder. For det annet må man undersøke om rettsreglene bidrar til en slik effektivitet. Dette gjøres ved bruk av ulike økonomiske modeller. For å kunne ha noen formening om hvordan rettsreglene virker, må man ha en teori om individers adferd. I rettsøkonomien forutsettes at individer er formålsrasjonelle. Det innebærer at de forsøker å minimalisere egne kostnader, for derved å få størst nytte av de ulike goder. De handler i egeninteresse. Individers adferd vil også naturligvis være påvirket av den enkeltes normer og moral. Dvs. at man tar hensyn til sin egen moral når man handler og ikke bare hvilken nytte handlingen vil få. Denne sammenheng ser man imidlertid bort fra i rettsøkonomien. Vi skal således undersøke hvordan rettsreglene virker uavhengig av individenes individuelle normer.

2. Nytten av rettsøkonomi

De ulike sammenhenger rettsøkonomisk analyse påviser, kan i hovedsak brukes i to tilfeller. For det første vil effektivitet være et reelt hensyn i rettsanvendelsen. Det er vel stort sett enighet om at momentet er relevant, spørsmålet dreier seg mer om hvilken vekt det skal ha. Det vil i mange sammenhenger være andre hensyn som må gå foran, men ikke alltid. Videre vil effektivitetskriteriet ofte innebære en presisering sett i forhold til de mer tradisjonelle vage og skjønnsmessige vurderingene som ofte forekommer i rettsanvendelsen. På den annen side krever effektivitet at nytten måles og tallfestes, noe som skaper usikkerhet og praktiske problemer.

For det andre vil effektivitetsbetraktninger være nyttig for lovgiver i forbindelse med endringer/utarbeidelse av nye regler.

Nytten av rettsøkonomien forutsetter imidlertid at man mener effektivitet er noe man bør streve etter. Skjønt dette vel er noe de fleste er enig i, da annet vil innebære en sløsing av ressurser.

II Analyse av ansvarsgrunnlagene i erstatningsretten

1. Avgrensning

Den fremgangsmåten som ble beskrevet innledningsvis vil nå bli benyttet ved en analyse av ansvarsgrunnlagene i erstatningsretten. Jeg konsentrerer meg om ansvarsgrunnlagene da jeg forstår oppgaven slik at vilkårene for årsakssammenheng og økonomisk tap faller utenfor. Det kan imidlertid vises at også disse vilkårene for erstatning bidrar til samfunnsøkonomisk ønskelig forebyggelse. Oppgaven begrenser seg videre til at det kan være skadevolder som kan forebygge skaden. Det er således den ensidige skademodellen (ulykkesmodellen som skal brukes. Den tosidige modellen faller dermed utenfor. Her brukes spillteori og betydningen av transaksjonskostnader kommer klart frem.

Jeg forstår oppgaven også slik at det kan være skadevolders aktsomhet som påvirker de forventede skadekostnadene. Aktivitetsnivået forutsettes dermed å være konstant.

2. Samfunnsøkonomisk effektivitet/presentasjon av modellen

Oppgaven presiserer selv hva som er målsetningen og dermed hva som skal anses som samfunnsøkonomisk ønskelig. Kriteriet er det man kan kalle minstekostnadsprinsippet. Dvs. at man ønsker å gjøre de totale kostnadene minst mulig.

Ulykkesmodellen

Vi ser på et samfunn bestående av skadevoldere og skadelidte. Vi forutsetter at aktørene er formålsrasjonelle; det er kun skadevolder som kan begrense sannsynligheten for skader ved å påta seg aktsomhetskostnader. Aktivitetsnivået er videre konstant.

Vi definerer

Samfunnets totale kostnader (TK) består kun av to komponenter. For det første skadevolders aktsomhetskostnader cx. For det andre forventede skadekostnader P(x)S.

Aktsomhetskostnader er kostnader skadevolder pådrar seg ved å ta forhåndsregler, slik at sannsynligheten for skade (P) reduseres. Et typisk eksempel er en sjåfør av en bil. Han vil bruke ressurser på å holde bilen i god stand, skifte dekk, vaske frontruter ol. Dette bidrar til at sannsynligheten for skade reduseres. Jo mer ressurser man bruker, dvs. jo mer man forebygger, dessto mindre blir sannsynligheten for skade. Dersom man fra før forebygger lite, vil det å forebygge litt til, koste lite. Dersom man allerede forebygger mye, vil det å gjøre bilkjøringen enda sikrere koste mye pr. enhet forebyggelse (aktsomhet). Aktsomhetskostnader cx hvor c er kroner pr. enhet aktsomhet x vil kunne fremstilles grafisk som vist i figur 1 (nedenfor).

Forventet skadekostnader defineres som P(x)S, hvor skaden S er konstant å vil påløpe hver gang det skjer en skade. Sannsynligheten for skade P er imidlertid avhengig av aktsomheten (x) skadevolder utviser. Denne sammenhegen kan også fremstilles grafisk som vist i figur 1. Når aktsomheten (x) er liten blir skadekostnadene høye. Etter hvert som x øker, synker forventede skadekostnader. Det er derfor naturlig å anta at grafen vil begynne et sted oppe på den loddrette aksen, for så å synke gradvis etter hvert som x øker. Samfunnets totale kostnader TK = cx + P(x)S. Dvs. summen av aktsomhetskostnadene og skadekostnadene for en gitt verdi av x.

Andre forutsetninger:

{short description of image}

cx: begynner i null og stiger ved stigningstallet c.

Vi ser at ved en gitt aktsomhet, kalt U*, er de totale kostnadene minst. Dersom ønsket er å minimalisere kostnadene er en aktsomhet tilsvarende U* samfunnsøkonomisk optimal. De totale kostnadene er da like P* som er lavere enn alle andre alternativer.

2. De ulike ansvarsgrunnlagene

Spørsmålet er så om de ulike ansvarsgrunnlag er egnet til å frembringe den ønskede aktsomhetsmengden U*. Dvs. om ulike ansvarsregler gir rasjonelle aktører (her: skadevolder) incentiver til å velge en forebyggelse tilsvarende U*. Jeg tar for meg tre ulike ansvarsregler.

a) Ikke ansvar

Situasjonen er her at skadevolder ikke må betale skadelidtes skadekostnader. Skadevolder er rasjonell, dvs. at han ønsker å minimalisere egne kostnader. Skadevolders kostnader er i dette tilfellet cx. Disse blir minst mulig dersom x = 0. Dvs. at han ikke forebygger i det hele tatt. Skadevolder vil dermed i egeninteresse velge x = 0. Dette er ikke i samsvar med hva som er samfunnsøkonomisk ønskelig. En regel uten ansvar bidrar dermed ikke til en optimal aktsomhet = U*.

b) Objektivt ansvar

Med objektivt ansvar forstås i denne sammenheng at skadevolder må dekke skadelidtes kostnader (P(x)S) uavhengig av hvilken aktsomhetsnorm han velger. I tillegg til disse ansvarskostnadene vil skadevolder også måtte bære egne aktsomhetskostnader cx. Dvs. at skadevolders totale kostander ved objektivt ansvar er lik samfunnets kostnader (TK) ved den aktivitet som utøves. En minimalisering av skadevolders kostnader vil si å minimalisere TK. Dvs. en aktsomhet lik U*. Samfunnets kostnader er internalisert i skadevolders kostnader. Hans beslutning bygger på de samme kostnader som gjelder for samfunnet totalt sett. Regelen gjør dermed at skadevolder i egeninteresse velger aktsomhet lik U*, dvs. samfunnsøkonomisk optimalt.

c) Culpa-regel

En slik regel må her forstås slik at skadevolder må dekke skadelidtes skadekostnader for aktsomhet som ligger lavere enn det culpa-regelen krever. For aktsomhet som tilfredsstiller culpa-regelens krav må skadevolder dermed ikke erstatte skadekostnaden. For denne situasjonen blir skadevolders totale kostnader kun egne aktsomhetskostnader. For en aktsomhet som ligger under culpa-regelens krav vil skadevolders totale kostnader bli aktsomhetskostnader pluss skadekostnader, dvs. TK. Dette kan fremstilles grafisk slik:

{short description of image}

Den røde fargen [fete kurver i denne kopien] representerer skadevolders kostnader ved ullike aktsomhetsnivåer x. Vi ser at skadevolder i egeninteresse vil velge en aktsomhet tilsvarende culpa-regelens krav, kalt U!. Hvorvidt dette er samfunnsøkonomisk optimalt avhenger av om culpa-regelens aktsomhetskrav settes lik den optimale aktsomheten U*. I den grad dette er tilfellet vil også en culpa-regel innebære samfunnsøkonomisk effektivitet. Er derimot aktsomhetskravet etter culpa-regelen for høyt, innebærer det en for høy aktsomhet sett i forhold til hva som er ønskelig. Og tilsvarende anvendt dersom aktsomhetskravet er lavere enn U*.

3. Domstolenes evne og vilje til å fastsette culpa-regelens krav til aktsomhet tilsvarende U*

Det hører til domstolenes oppgave å fastsette hva som skal være tilstrekkelig aktsomhet etter culpa-regelen. Avgjørende for om man blir holdt til ansvar, er om skadevolder kunne eller burde ha handlet annerledes. Analysen vil begrense seg til å undersøke hvorvidt de skjønnsmomentene som i teorien er tillagt vekt ved denne avveiningen, bidrar til at aktsomhetskravet settes lik U*. Analysen kan deles i to.

For det første skal det undersøkes hvorvidt skjønnsmomenter taler for at culpa-regelens aktsomhetskrav settes lik optimal aktsomhet.

For det andre må vi reise spørsmålet om avveiningen av skjønnsmomenter trekker i retning av et aktsomhetskrav lik U*.

a) De enkelte skjønnsmomenter

Bestemmende for hva som er optimal aktsomhet (U*), er helningen på de to kostnadskurvene (cx og P(x)S). Det er derved grunn til å anta at dersom skjønnsmomentene legger vekt på de samme forhold som bestemmer beliggenheten til aktsomhetskostnadene og forventede skadekostnader, er de egnet til å identifisere culpa-regelens aktsomhetskrav lik U*. Dvs. at dersom skjønnsmomentene legger vekt på aktsomhetskostnader og forventede skadekostander, er de egnet til å fastsette en optimal culpa-regel.

I de ulike fremstillinger i teorien er det fremsatt en lang rekke momenter domstolene legger vekt på ved fastsettelsen av aktsomhetskravet. Jeg vil plukke ut enkelte og søke å belyse sammenhengen til kostnadskomponentene.

1) Skadeevne

Skadeevne er et moment man mener bør tillegges vekt ved aktsomhetsvurderingen. Dette er i teorien definert på samme måte som forventede skadekostnader (P(x) S). Dvs. sannsynligheten for skade multiplisert med skadens størrelse. Dersom skadeevnen er stor, er det ett moment som taler for uaktsomhet. Tilsvarende, dersom skadeevnen er liten, taler det for at det skal mer til for at skadevolder bør holdes ansvarlig. Vi får dermed retningslinjen; "Jo høyere skadeevne desto lettere ansvar." Skal her vise grafisk at dette er i samsvar med vår modell.

{short description of image}

Vi ser av figuren at ved høye skadekostnader er det ønskelig med forholdsvis høy aktsomhet (Uhøy). Ved lave skadekostnader (dvs. lav skadeevne) er det ønskelig med lav aktsomhet (Ulav).

Vi ser dermed at retningslinjen som skjønnsmoment skadeevne leder til, er i samsvar med hva som etter vår modell er ønskelig aktsomhet.

Tilsvarende kan vises for skjønnsmomentene; sannsynlighet for skade og sannsynlighet for stor skade, som også knytter seg til beliggenheten av kurven for forventet skade.

2) Handlingsalternativer

Dersom man har flere handlingsalternativer og man uten særlig bruk av ressurser kunne valgt et annet, taler det for ansvar. I en slik situasjon vil aktsomhetskostnadene være lave.

Når man således legger vekt på handlingsalternativer, innebærer det at aktsomhetskostnadenes størrelse blir tillagt vekt. Teorien oppstiller en retningslinje på bakgrunn av skjønnsmomentet; om at jo flere "billige handlingsalternativer, dessto lettere ansvar." Dvs. at det kreves høy aktsomhet dersom billige alternativer forelå. Også dette er i samsvar med vår modell.

{short description of image}

Vi ser at lave aktsomhetskostnader tilsier en forholdsvis høy aktsomhet (Ulav). Og tilsvarende at høye aktsomhetskostnader tilsier lav aktsomhet (Uhøy).

Andre momenter som på samme måte legger vekt på aktsomhetskostnadenes størrelse er tidsperspektivet og individuelle egenskaper.

Analysen har dermed vist at skjønnsmomenter vi har sett på tar hensyn til forhold som er bestemmende for beliggenheten av aktsomhets og skadekurven. Momentene er således egnet til å fastsette et optimalt aktsomhetskrav. Tilsvarende kan gjøres ved andre momenter som oppstilles i teorien.

b) Avveiningen

Selv om momentene som sådant er egnet til å fastsette optimal aktsomhet, er det ikke sikkert at avveiningen av momentene på tilsvarende måte bidrar til det ønskede mål. Dette spørsmålet finner jeg mer vanskelig og løsningen er nok forholdsvis usikker.

For å se nærmere på dette spørsmålet kan det være lønnsomt å omdefinere hva som er optimal aktsomhet. Dersom fordelene ved å forebygge mindre (reduksjon i cx) er større enn ulempen i økte skadekostnader, er aktsomheten for høy, og det vil være en forbedring at den reduseres. Tilsvarende hvis merfordelen er mindre enn merulempen, er aktsomheten for lav. Optimal aktsomhet oppstår hvor medfordeler er lik merulempen. Dette kan vi kalle et harmoniseringsprinsipp basert på minstekostnadsprinsippet. Hvorvidt tilsvarende prinsipp gjelder i erstatningsretten ved avveiningen av skjønnsmomentene i culpa-regelen synes usikkert. Stavang i sitt hefte mener vel å finne belegg i teorien for at prinsippet til en viss grad gjelder. I så fall er også avveiningen egent til å fastsette et optimalt aktsomhetskrav.

4. Andre usikkerhetsmomenter ved fastsettelse av culpanormen

Jeg skal her kort se på hvilken innvirkning det kan ha på skadevolder at det knytter seg en viss usikkerhet til om domstolene i det konkrete tilfelle treffer den generelle aktsomhetsnormen.

For det første vil det være en viss risiko for at domstolene krever høyere aktsomhet enn hva normen generelt skulle tilsi. Denne risikoen innebærer at skadevolder får incentiver til å ha en noe høyere aktsomhet enn hva som er ønskelig. For det annet vil det være en risiko for at domstolene fastsetter en lavere aktsomhetsnorm. Dette gir skadevolder incentiver til ikke å være like aktsom som man ønsker. Skadevolder tar sjansen på å innrette seg noe mindre. Hvorvidt risikoen er størst for at domstolene fastsetter en for høy eller en for lav aktsomhetsnorm, synes vanskelig å si noe generelt om. Konsekvensene for skadevolder om han innretter seg for lavt, er imidlertid mye større enn om han utviser for høy aktsomhet. Det koster forholdsvis lite å innrette seg litt høyere enn ønskelig, mens det vil bli en stor økning i kostnadene om man innretter seg for lavt.

Dette taler for at usikkerheten med tanke på domstolenes fastsettelse av aktsomhetskravet tilsier at skadevolder vil utvise en noe for høy aktsomhet for å være sikker på ikke å komme i ansvar.

Dette problemet oppstår ikke ved objektivt ansvar. Hvorvidt objektivt ansvar ellers er å foretrekke framfor culpa fremgår ikke i særlig grad av vår analyse. For å få inn nye aspekter må nye kostnader trekkes inn, og forutsetningene for modellen endres. Typiske kostnader i denne sammenheng er transaksjonskostnader og administrasjonskostnader forbundet med å håndheve erstatningsreglene.

Konklusjon:

Analysen har vist at både en regel om objektivt ansvar og en regel om uaktsomhetsansvar (culpa) under visse forutsetninger er egnet til å minimalisere samfunnets kostnader ved risikofylt adferd. Begge regelsettene gir skadevolder de rette incentiver slik at han i egeninteresse velger en optimal aktsomhet. Når det gjelder culpa-regelen er imidlertid resultatet avhengig av at domstolene klarer å legge culpanormen på det samfunnsøkonomiske optimale nivå. Rundt dette knytter det seg selvsagt en viss usikkerhet, men både de momentene som blir tillagt vekt og avveiningen av dem, tyder på at målet langt på vei kan nås. Begge regelsettene kan dermed sies å være samfunnsøkonomisk ønskelige. De bidrar til effektiv ressursutnyttelse, i motsetning til en regel uten ansvar. Norsk erstatningsrett synes dermed å være i godt samsvar med effektivitetsbetraktninger.

*

Fotnote:

(1) Det er ikke foretatt rettelser av skrivefeil eller andre forbedringer av besvarelsen.

(2) Kurvene i besvarelsens figurer er nærmest identiske med dem i fagets anbefalte litteratur. Av tekniske grunner er derfor aksekors og kurver hentet fra denne litteraturen. Betegnelser på akser og kurver etc. er som i besvarelsen.