This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

 

 

Tidstyranniet

 

Thomas Hylland Eriksen

Denne epistelen ble opprinnelig trykt i Morgenbladet, januar 2000, og gjentas her, nærmest som en påminnelse. — THE, desember 2000.


Nå er det endelig mulig å slå fast at det har vært påfallende stille omkring tusenårsskiftet. Det er bare på det kommersielle området (og i databransjen, av forståelige grunner) at sifrene 2-0-0-0 allerede i flere år har vært å se overalt. At tidsskiftet betyr noe for mange mennesker, er det ingen tvil om — blant annet var det en viss interesse for nyttårsfeiring på tidstyngede steder som Fiji og Jerusalem. Men det var påfallende få tenkende mennesker som grep den enestående anledningen tusenårsskiftet gav til å sette strek, gjøre opp status, lansere en ny, radikal visjon.

Selvfølgelig er tallet tilfeldig, om ikke annet fordi det er knyttet til en religionsstifter som rent faktisk må være født flere år før begynnelsen på sin egen tidsregning. Dessuten er vi til det kjedsommelige blitt fortalt, av utrettelige innsendere til leserbrevspaltene verden over, at det 21. århundre strengt tatt ikke begynner før i år 2001, ettersom tallet "0" ennå ikke var innført i vestlig matematikk da Dennis den lille skapte den kristne tidsregning på 500-tallet. Ifølge jødisk tidsregning befinner vi oss i år 5760, den buddhistiske kalenderen skriver år 2544, og muslimene er ikke kommet lenger enn til 1420.

Likevel skal ikke tusenårsskiftets symbolske betydning — tallet med tre nuller etter — undervurderes. De siste månedene av 1999 bør ethvert tidsmessig menneske ha følt en veksling mellom utmattelse og ryddetrang. (Selv ryddeg jeg i bokhyllene på kontoret. Når første januar kom, med tre nuller etter, skulle iallfall bøkene stå ordnet i hyllene!) 19. november 1999 mottok mange epost som opplyste om at dette var den siste datoen som bestod utelukkende av oddetall. Den neste datoen med utelukkende oddetall vil bli 1. januar 3111, altså om ca. 37 generasjoner. Slikt betyr kanskje lite, men det betyr ikke ingen ting. Symboler er like viktige som mat og drikke.

Den generelle trettheten på ideologiens og politikkens område er åpenbar. Debatt om grunnleggende politiske spørsmål er nesten forsvunnet helt, etter at etniske konflikter og globaliseringsdebatter har erstattet venstre/høyre-aksen over hele verden. Selv de religiøse dommedagsprofetene har vært mindre synlige enn forventet. Det siste tiåret har vært uoversiktelig, utydelig, udefinerbart. Mange har søkt tilflukt i ironien og den postmoderne filosofiens forbløffende speilkabinetter, eller vernet seg mot verdens kompleksitet ved å forskanse seg i en dogmatisk tankebygning, den være seg darwinistisk, nasjonalistisk eller religiøs.

Det kan se ut som om kulturen i øyeblikket har større behov for en tenkepause enn for en stor visjon. Det passer utmerket. Faktum er at ettersom det 21. århundre strengt tatt ikke begynner før 1. januar 2001, og det er umulig å påstå at år 2000 inngår i 1900-tallet, befinner det kommende året seg i en slags limbo-tilstand; det er verken det ene eller det andre. Det er altså et år som kan brukes til hva som helst.

 

Så langt har jeg skrevet om tallmagi knyttet til tidens gang. Mitt forslag skal nå være at det kommende året brukes til å avsløre en annen form for tidsmessig tallmagi, som er langt mer utbredt og mer konsekvensrik enn manipulering med årstall og årtusener, nemlig tidstyranniet det moderne mennesket umerkelig er blitt underlagt i stadig økende grad. Allerede på 1930-tallet skrev Lewis Mumford at det moderne samfunns mest disiplinerende og kontrollerende oppfinnelse var klokken. Nå befinner vi oss i nærheten av en smertegrense for hva kulturen kan tåle av tidstyranni.

Det tyvende århundets historie kan betraktes som akselerasjonens historie: For hundre år siden var f.eks. krigens hastighet identisk med den avstand en hest kunne tilbakelegge i et gitt tidsrom, og skulle man fra A til B, eller kontakte en person i et annet land, måtte man være forberedt på lang ventetid og forsinkelser. Ved århundrets utgang er det i prinsippet ingen forsinkelser lenger (jeg ser for argumentets skyld bort fra Gardermoen). Globale nettverk av telekommunikasjon har fått rommet til å implodere: satellitt-tv, internett og mobil telefoni har gjort oss ekstremt tilgjengelige, og har tilsynelatende medført en kraftig effektivisering av kommunikasjon. De siste tiårenes fantastiske teknologiske innovasjoner har imidlertid vist seg å ha alvorlige bivirkninger: de stykker opp tiden i stadig mindre biter, de tar bort mellomrom og pauser, og medfører krav om absolutt og kronisk tilgjengelighet. Paradoksalt nok er virkningen av denne tidsbesparende teknologien at de som bruker den, får dårligere tid enn noen gang før. Aldri tidligere har så mange hatt så mye å gjøre på så liten tid. Resultatet er ikke bare at den raske, oppjagede tiden erstatter den langsomme, kumulative tiden på stadig flere områder, eller at vi blir mindre produktive enn tidligere fordi vi bruker så mye tid bare på å kommunisere med omverdenen — men også at øyeblikkets tyranni fører til historieløshet. Det oppstår knapphet på sammenheng og helhet. Alt er her og nå. Dette er en av årsakene til den ideologiske tafattheten som kjennetegner vår tid, for uten en klar forestilling om fortiden, er det umulig å se for seg en fremtid.

Som en nordamerikansk såpeåpera står tiden stille i rasende fart: rik på ytre dramatikk, fattig på utvikling og sammenheng. Det mest akutte politiske prosjektet for det 21. århundre består derfor i å ta tiden tilbake. Bruk det kommende limbo-året til å kreve retten til å være utilgjengelig, retten til langsom tid og stille fordypning uten forstyrrelser fra informasjonssamfunnets støysendere, til å forstå hva som har brakt oss hit og hvordan vi kan gjenvinne kontrollen over vår egen tid! Så kan vi komme tilbake til verdensproblemene i 2001.