This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 


Ideen om India



Thomas Hylland Eriksen

"Jeg ble født i byen Bombay ... en gang i tiden. Nei, det holder ikke, det er umulig å underslå datoen: Jeg ble født i Doktor Narlikars pleiehjem den femtende august 1947. Og tidspunktet? Tidspunktet spiller også en rolle. Vel, det var om kvelden. Nei, det er viktig å være mer ... Ved midnatt, for å være ærlig. Klokkeviserne møttes i repektfylt hilsning idet jeg kom. Å, si det rett ut, si det rett ut! ­ I samme øyeblikk som India ble selvstendig, snublet jeg ut og inn i verden."

Slik lyder den berømte åpningen av Salman Rushdies Midnattsbarn (min oversettelse), den burleske historien om Saleem Sinai og de tusen andre barna som ble født da Union Jack ble senket for siste gang, idet et kjerrehjul på hvit bakgrunn, flankert av grønt og rødt, for første gang ble heist. Romanen, en allegori over det selvstendige Indias historie, følger Saleem og den nye nasjonen gjennom tredve så begivenhetsrike år at en utslitt og herjet Saleem til slutt regner med at han (og India?) ikke kan ha lenge igjen.

På dette punktet svikter jo analogien. Det India som i dag fyller femti år er like kaleidoskopisk og motsigelsesfylt som i 1947, men som stat er landet verken mer eller mindre robust enn den gangen ­ hvilket vil si at det balanserer hårfint mellom anarki og styring. Den indiske politiske kultur representerer en balansekunst som ingen andre land har klart å etterligne. I kontrast til europeiske stater, som fremdeles gjør sitt beste for å utrydde kulturell variasjon innenfor sine grenser, er ideen om India en idé om et grenseløst kulturelt mangfold som holdes sammen av en felles politisk kultur. De historiske forutsetningene tatt i betraktning, har India lykkes enestående.

Som London-historikeren Sunil Khilnani påpeker i The Idea of India (1997), var det på ingen måte gitt for femti år siden at det nye landet skulle få en demokratisk styreform. Verken under The British Raj eller tidligere hadde demokratiske institusjoner eksistert på subkontinentet. Med tanke på det etniske, religiøse og språklige mangfoldet, kaste- og klasseforskjellene og den enorme befolkningen, kunne man ventet at demokratiske fri- og rettigheter ville føre til kaos, krig og oppløsning. For å si det som det er, inntraff kaos, krig og oppløsning umiddelbart etter at selvstendighetsrusen hadde lagt seg, idet Pakistan ble skilt ut som en muslimsk stat med to filialer, Vest- og Øst-Pakistan (nå Bangladesh). Den blodige delingen var den dårligst tenkelige begynnelsen for det nye India, og minnene om Partition er fremdeles traumatiske. Desto større var den politiske elitens bragd i etterkant av myrderiene.

Indias mest innflytelsesrike ledere ved uavhengigheten var allierte, men de tenkte forskjellig. Den ene var Mohandas K. Gandhi, pasifisten kledd som tiggermunk, en karismatiker som var likegyldig til demokratiske prosedyrer og fiendtlig til staten. Gandhi var tradisjonalist og sverget til landsbylivet som veien til frelse. Den andre lederen var Jawaharlal Nehru, som var inspirert av marxistisk teori (selv om han aldri var så Sovjet-vennlig som russere og amerikanere har villet ha det til), og som ønsket å gjøre India til en moderne industristat. Typisk for forskjellen mellom Gandhi og Nehru var deres respektive syn på kastevesenet. Gandhi betraktet det som en religiøs institusjon, og regnet med at livet i landsbyene kunne fortsette omtrent som før etter at kastevesenet var avskaffet. Nehru så systemet derimot som et føydalt økonomisk system der den landsbybaserte arbeidsdelingen mellom kastene frøs fast ulikhet. Der Gandhi anbefalte en åndelig revolusjon for å bli kvitt kastevesenet, gikk Nehru inn for jordreform og industrialisering. Gandhi fikk kjælenavnet "Mahatma", altså "Store ånd", mens Nehru i sin ungdom gikk under navnet Joe. (Og så kan man gjette hvem av dem som fikk flest beundrere i et Europa som helst ville se India som et eksotisk eventyrland.)



Nehru ledet India fra uavhengigheten til sin død i 1964. Mange kommentatorer har lagt stor vekt på hans sosialistiske overbevisning, nasjonaliseringen av nøkkelindustrier og "selvbergingsindustrialismen". Imidlertid er det andre sider ved Nehrus visjon og praksis som lever videre i nittitallets nyliberalistiske India, og som han også fortjener å huskes for. Fremfor alt var Nehru en kompromissets og improvisasjonens mann. Hadde han forsøkt å styre India etter rigide programmer og femårsplaner, ville halve landet trolig ha skallet av i blodige frigjøringskriger. Hadde han vært sentralist av kinesisk eller sovjetisk type, ville han aldri ha kunnet forsone seg med flerpartisystemet, den føderalistiske desentraliseringen av makt og de språklige kompromissene.

Den indiske språkpolitikken er et godt eksempel på smidigheten som kjennetegnet Nehrus regjeringstid. Hindi og nært beslektede språk som panjabi og bhojpuri snakkes av nesten halve befolkningen. I de fire sørlige delstatene snakkes dravidiske språk som tamilsk, og de står fjernere fra hindi enn hindi står fra trøndersk. For å bevare husfreden, vedtok det indiske parlamentet en ordning med dusin regionalspråk og to nasjonale språk, hindi og engelsk, med en flytende arbeidsdeling seg imellom. Ordningen var uren og uryddig, og derfor fungerer den også i dag.
Språkpluralismen og det vedvarende religiøse mangfoldet, som foruten syv hundre millioner hinduer og godt over hundre millioner muslimer også inkluderer store grupper av kristne, parsier, jainer og andre, minner om at India er satt sammen etter en annen logikk enn europeiske stater. Forskjeller blir ikke oppfattet som truende, men som den selvfølgeligste ting.

Nehru var en improviserende leder. Han falt ikke for fristelsen til å gjenta Pakistans dumhet og erklære India som en religiøst basert stat, noe som ville ha vært fullt mulig etter Partition. Han visste videre at India verken bestod av tradisjonelle kulturelle fellesskap eller av moderne individer, men av begge deler, og at politikken måtte ta hensyn til dette. Han gikk inn for en politisk nasjonalisme heller enn en etnisk, religiøs eller kulturell nasjonalisme: Inder var den som levde i India, uavhengig av religion og morsmål. Personlig hadde han en avslappet holdning til kultur. Han så ikke en tilbakevending til en mytisk tilstand av kulturell renhet som noe mål. Kolonitiden hadde nok vært ydmykende, men den hadde samtidig gitt India anledning til å bli et moderne land.

På sitt beste er indisk politikk fremdeles tro mot Nehrus idealer, og det er et land gjennomsyret av politisk aktivitet, hvor stadig nye grupper tar til orde for utvidede rettigheter, organiserer seg, utgir tidsskrifter og går i demonstrasjonstog. Samtidig er motsigelsene i India fremdeles de samme som i de første årene etter uavhengigheten. Indere har oppnådd sivile og politiske rettigheter de fleste asiater bare kan drømme om, men den økonomiske ulikheten er fremdeles ufattelig for en europeer. Indiske samfunn er stort sett tolerante og fredsommelige, men kollektiv vold kan bryte ut plutselig; gjerne som et resultat av latente konflikter mellom kaster eller religiøse grupper. Og selv om mye har vært gjort for å sikre lavkaster, "kasteløse" og stammefolk politiske rettigheter, er føydale ordninger fremdeles vanlige.

Sist, men ikke minst: Selv om moderne indisk politikk bygger på individuelle rettigheter og respekt for mangfold, har religiøse sjåvinister hatt sterk vind i seilene de siste årene. BJP (Bharatiya Janata Party, altså "Det indiske folks parti"), direkte inspirert av europeisk, etnisk nasjonalisme, er for tiden det viktigste eksempelet. Partiet går inn for å gjøre India til et rent hinduistisk land, og har de siste årene vært en betydelig maktfaktor. Den beste gaven India kunne få på femtiårsdagen, måtte bestå i at denne uvedkomne importen ble returnert til avsenderen, gjerne sammen med noen gode råd om hvordan et Europa som vakler mellom fundamentalisme og ambivalens kan løse sine problemer med å respektere mangfold uten å miste fellesskap. På dette området er det nemlig ingen tvil om at vi har noe å lære av India.

©Thomas Hylland Eriksen 1997


Nexus