This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 


Fra 68 til 86 og videre



Thomas Hylland Eriksen


Denne dukket nylig (januar 1998) opp under en harddiskopprydning, og den er så tidstypisk (for tidlig nittitall), besluttet jeg, at den kan fortjene noen kvadratmillimeter tjenerplass. Den ble trykt i Klassekampen i 1993.


Kalenderens tyranni viser seg på mange områder, ikke minst når historikere og lekfolk gir seg til å periodisere fortiden. Ettersom de fleste av oss er indoktrinert med desimaltallsystemet, og ettersom årene er ordnet desimalt innen vårt kalendersystem, snakker vi i vei om tiår, århundrer og årtusener som om de var objektive perioder. I norsk etterkrigshistorie går femtitallet følgelig for å ha vært optimismens og Einar Gerhardsens tiår; sekstitallet var det kulturradikale tiåret fullt av pasifisme og psykedelisk rock, syttitallet var det politiserte tiåret da ytre venstre langet ut mot et fremdeles velsmurt sosialdemokrati, mens åttitallet var dekadensens champagnesprudlende tiår da klasseforskjellene vokste og nordmenn oppdaget både det søte liv og massearbeidsløsheten. Klisjéer og etterpåklokskap preger denne typen erindringsarbeid, og selve periodiseringene er uklare og misvisende. Rent faktisk lar det seg ikke gjøre å dele fortiden inn i utvetydige epoker på denne måten, og når jeg likevel skal gjøre det i denne kronikken, er det mer for å sette to tenkemåter opp mot hverandre enn for å si noe om fortiden.

Mitt hovedanliggende er å forsvare åttitallsgenerasjonen, løst definert som nordmenn som enten skaffet seg eller droppet ut av en høyere utdannelse på åttitallet, mot den gjengse oppfatningen om at åttitallet bare var en politisk verdifull tid i den grad det kunne sees som en videreføring av syttitallet.

Individene som misvisende blir omtalt som sekstiåttere (på svensk: fyrtiotalisterna) utgjorde et mindretall av den barnerike etterkrigsgenerasjonen (også i 1968 var Unge Høyre landets største politiske ungdomsgenerasjon), og radikaliseringen av norske studenter skjedde for alvor først med EF-saken i 1972. Men radikalerne gjorde etter hvert mye av seg, og ettersom de i dag bekler stillinger som forlagsredaktører, lektorer, amanuenser og forfattere, har de nesten lykkes i å skrive historien om syttitallet slik at den nærmest fremstår som en sammenhengende kamp mellom arbeidere og borgerskap. Et høydepunkt var kanskje Dag Solstads roman 25. september-plassen, hvor leseren lett kan få det inntrykk at det var AKMED (Arbeiderkomitéen mot EEC og dyrtid) som sørget for å holde Norge utenfor EF i 1972.

Jeg skal ikke bruke spalteplass på å raljere over "sekståtternes" politiske gangsyn: den saken har andre, ikke minst angrende "sekstiåttere", tatt seg av til gagns. Derimot vil jeg argumentere for at åttitallsgenerasjonen, så langt fra å være apolitisk og nihilistisk, har lært av erfaringene fra seksti- og syttitallet, og bruker dem aktivt i sine forsøk på å fungere både på et politisk og på et menneskelig plan.

 

Åttitallsgenerasjonen ble voksne i spenningsfeltet mellom pønken og jappetiden. Begge disse strømningene hadde både noe tiltalende og noe uhyggelig ved seg. Pønken fremstod som et uttrykk for formålsløs brutalitet, jappismen som en tanketom omfavnelse av markedslogikken. Både pønken og jappismen syntes i sitt vesen å være nihilistiske og dermed frigjørende fra syttitallets humørløse tankepoliti: pønken på en infantilistisk systemkritisk måte, jappismen ved å se bort fra politikk overhodet.

I den samme perioden kom "postmodernismen" til landet, særlig formidlet gjennom tidsskriftet Profil, som forkynte at politikkens banaliteter var passé og at det heretter gjaldt å gi seg hen til estetikk, forførelse og lek. Light-utgaver av Profil med lekker layout og lite tekst, først og fremst det kortlivede Banzai, brakte den estetiserende holdningen ut til et noe større publikum, iallfall i Oslo. Trolig fungerte denne dreiningen i deler av kulturlivet terapeutisk for miljøskadde overlevende fra syttitallet, som endelig forstod at det neppe var deres feil at apartheidregimet og kapitalismen ennå ikke hadde falt, og at man like gjerne kunne gjøre det beste ut av situasjonen.

Disse tre, ganske forskjellige strømningene i åttitallets norske kulturliv, virker alle ved første øyekast fullstendig apolitiske. Slik kan de utvilsomt tolkes, men med mulig unntak for jappismen er de ikke uforenlige med politikk. Riktignok er både pønkens og "postmodernismens" logikk uforenlige med den "sekstiåtterske" måten å tenke om politikk på, fordi de ikke er progressive. Å være progressiv betyr nemlig at man er for fremskrittet (progress), og i vår tid er det vanskelig å tro at historien består av fremskritt.

Denne generasjonen er vokst opp med kjennskap til både Vietnamkrigen, CIA, KGB, Stalin og Pol Pot, og trekker oppgitt på skuldrene over en fordums "venstreside" som ikke bare forsvarte autoritære og bloddryppende regimer, men som også definerte seg selv gjennom det de var mot. En slik holdning hang sammen med en forestilling om en uendelig overflod (typisk for etterkrigstiden, som tok slutt rundt 1980), der ethvert krav innfris bare man krever på en tilstrekkelig insisterende måte.

Store deler av den gamle venstresiden var også fanget i en puritansk tenkemåte hvor annerledes tenkende ble mistenkeliggjort og stemplet som umoralske, og i en dualistisk moralsk verdensoppfatning, hvor tidens problemer fremstod som en kamp mellom gode og onde krefter. Åttitallet innebar et oppgjør med begge disse tendensene. Verdens fattigdom og miljøkrisen er nemlig ikke intensjonelt skapt: de skyldes ikke onde menneskers hensikter. Det er ikke i "Vestens" interesse å holde afrikanere under sultegrensen ‹ snarere tvert imot: "Vesten" vil ha nye markeder for sine varer. Det er heller ikke slik at "folkelige revolusjoner" og "sosialisme" har løst flere fattigdoms- og miljøproblemer enn andre politiske metoder. Og tidligere u-land som Sør-Korea har blitt industrialisert, selv om den marxistiske avhengighetsteorien hadde bevist at noe slikt var umulig.

Utopiske prosjekter som tok sikte på å løse alle slags politiske problemer har forlengst vist seg å være livsfarlige, bokstavelig talt. Forestillingen om at holdninger og handlinger kan være "progressive" bygger på en klokkertro på et fremskritt som det er liten grunn til å regne med, og historien er uten moral og retning. Dermed kan det heller ikke finnes en generell formelløsning på tidens politiske utfordringer. Ingen hegeliansk sannhet vil åpenbare seg i et forklaret lys og skape lykke og rettferdighet overalt.

Relativismen er også en viktig komponent i åttitallsgenerasjonens livsanskuelse. Den går kort og godt ut på at det finnes flere sannheter, og at sannheten avhenger av ståsted, erfaringer, interesser og kunnskap. Relativismen innebærer toleranse for annerledes tenkende, men kan også lett vippe over i selvironi og handlingslammelse: de andres politiske ståsted blir så fullkomment begripelig at man mister sitt eget.

Den ikke-utopiske, relativistiske politikken som preger vår generasjon har to hoveduttrykk. For det første får den uttrykk i ad hoc-politikk, altså i enkeltsaker (kampen for eller mot hvalfangst, mot dyreforsøk, mot privatbilismen og for privatsyklismen, mot giftdumping, for eller mot fri abort, for lavere tollsatser på import av matvarer fra fattige land osv.). Bellona er en typisk eksponent for tankegangen, og skiller seg ved sin pragmatisme skarpt fra syttitallets totale økofilosofi. Engasjement i slike saker viser nok til en helhetsforståelse av samfunnet, men tar ikke sikte på å forandre hele samfunnet. Iallfall ikke på én gang. Noe slikt ville nemlig være et stygt pek mot dem som bor i samfunnet og trives der.

Det andre hoveduttrykket for åttitallsgenerasjonens politiske engasjement kan kalles de nære spørsmåls politikk, og handler om personlig autonomi (selvstendighet) og retten til å velge egen livsskjebne. For en gammelmarxist som er overbevist om at forandring må organiseres sentralt slik at alle kan marsjere i takt, kan et slikt perspektiv på politikk virke både småborgerlig, idealistisk og egoistisk. Imidlertid er det ofte nødvendig å skape alternativer til de gjengse maktstrukturene i samfunnet for å realisere seg selv på egne premisser. Arbeidsdelingen i hjemmet kan være et eksempel: demokratisk innstilte personer vil dele likt på husarbeidet selv om det dominerende mønsteret går ut på at kvinner gjør mesteparten. I motsetning til utopistene, vil denne generasjonen imidlertid ikke insistere på at alle andre skal tenke og handle som dem selv: noe slikt ville være både urimelig og autoritært.

I stedet for å ta åttitallsgenerasjonen alvorlig, romantiserer enkelte "sekstiåttere", nå sist Trond Andresen (KK 22/6), snørrungene på atten som i 1993 for første gang har oppdaget at verden både har store fattigdomsproblemer og en alvorlig miljøkrise, og som mer enn gjerne skulle ha sett at det forholdt seg annerledes. Vil de finne nye attenåringer å idealisere når de nåværende fyller tyve og oppdager at verden er komplisert? Man spør seg selv.