This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

 

Livet i akademia

Nye tekster fra Morgenbladet

 

Våren 2005 skrev jeg hver tredje uke en spalte på baksiden av Morgenbladet. Jeg skal ikke påstå at de er kumulative, men de har en indre sammenheng ettersom de tar opp noen karakteristiske aspekter ved akademisk liv, for eksempel fusk og selvbedrag. Her er noen av disse tekstene.

Hva skal det bli av alle sammen?

Hvorfor er akademikere misfornøyde?

I akademiet

Traddutore traditore

Litterær kleptomani

Livlig fantasi

Superlett og supersterkt



Hva skal det bli av alle sammen?


Produksjonen av eksamenskandidater går på høygir. Tallene peker oppover nesten overalt i OECD-landene, og det kreves stadig mer formell utdannelse for å utføre arbeid man tidligere ble kvalifisert til underveis. Med et kvikt hode, en positiv innstilling og et åpent sinn var man godt rustet til å tre inn i arbeidslivet i midten av forrige århundre. Den gangen hadde du en utdannelse hvis du hadde artium.

Min far ble født i Tromsø i 1934. Familien var fattig, og de hadde bare råd til å sende ett av barna på gymnaset. De andre måtte ut og tjene til livets opphold etter realskolen. Faren min vant – han var både eldst og flinkest – og noe sier meg at søsknene hans aldri tilga ham at han fikk seg en utdannelse. Senere tok han et år på Journalistakademiet, men som tyveåring var han i full sving i arbeidslivet som journalist, senere som redaktør og FN-ansatt presseekspert.

Dere vet selvfølgelig hva jeg skal si. I våre dager er ikke eksamensformen som tidligere het examen artium, en utdannelse. Så sent som i 1980 var det halvparten av ungdomskullet som fullførte skoleslaget som samme år skiftet navn til videregående skole, allmenn studieretning. Tyve år senere var det halvparten av ungdomskullet som, etter fullført videregående, begynte på Universitetet. Skulle man bli noe da, måtte man minst være cand. mag., og helst skulle man ha hovedfag. Så kunne man kanskje få jobb som saksbehandler i offentlig sektor etterpå.

Det har vært sagt at det ligger mye skjult arbeidsledighet i veksten i utdanningssektoren. I stedet for å fø på arbeidsløse over trygdebudsjettet, kan Staten låne dem penger for å studere. Det er noe i denne analysen, men den er for enkel. Det er riktig at livets skole er undervurdert i dette samfunnet, med sin hang til målbare kvalifikasjoner og kroniske tendens til å forveksle reell kompetanse med formell kompetanse. Samtidig krever den økte spesialiseringen en mer spesialisert befolkning.

Likevel er det ikke så underlig at mange spør seg hva det skal bli av alle sammen når de blir ferdige. Tidlig på 1970-tallet var det en ledig stilling på Institutt for sosialantropologi i Oslo, og man hadde en kandidat i en nyutklekket magister. Veteranene foreslo at hun kanskje kunne publisere prøveforelesningen sin, så hadde hun iallfall en publikasjon når hun sendte inn søknaden?

Det var da, det. I dag lyses det ikke ut en stilling ved samme institutt uten at det kommer inn iallfall tyve søknader, stort sett fra mennesker med både doktorgrad og en respektabel publikasjonsliste. Bare én blir ansatt, men de nitten andre, som har befunnet seg mer eller mindre sammenhengende i en utdanningssituasjon i over tyve år, har saktens andre muligheter. De kan overleve fra hånd til munn med korttidsengasjementer, satse på å klore seg fast på et forskningsinstitutt, søke lykken i Forskningsrådet (i konkurranse med talløse andre), eller prøve seg i den litt mindre konkurranseutsatte høyskolesektoren.

Det er ikke enkelt. Veksten i antall mennesker med doktorgrad har vært mye raskere enn befolkningsveksten de siste tiårene, og det er ikke forskerstillinger til alle.

I fjor utførte Foreningen av britiske sosialantropologer (ASA) en undersøkelse blant personer som hadde avlagt doktorgrad i antropologi de siste ti årene. Resultatene, som er ved å bli offentliggjort, er virkelig interessant lesning, og de bekrefter på flere punkter en tilsvarende undersøkelse som ble utført på personer med hovedfag i antropologi fra Norge noen år tidligere.

ASA hadde klart å spore opp noe over 600 av de drøyt 700 menneskene det gjaldt. Svarprosenten var litt over 50%. Over halvparten av dem som svarte, hadde ikke-akademiske jobber i offentlig og privat sektor. Av dem som hadde akademiske jobber, var det godt under halvparten som arbeidet ved et sosialantropologisk institutt. Av disse var igjen bare en brøkdel fast ansatt. Så kan man bare spekulere over situasjonen til de mange som ikke engang følte lojaliteten til foreningen sterkt nok til å svare.

Det mest oppsiktsvekkende ved ASAs undersøkelse er imidlertid svarene på spørsmål om hva det har betydd for folk å ta doktorgraden. De fleste sier, beroligende, at det har vært lærerikt. Men det går også frem av undersøkelsen at andelen som oppgir at det har styrket deres selvtillit å ta doktograden, er ti prosent! En av systemets tydeligste virkninger ser altså ut til å bestå i dets evne til å knekke unge menneskers tro på at de betyr noe. Man får bare håpe at tallene ville være noe annerledes i det mer egalitære, uformelle universitetssystemet vi har her i landet. Men sikkert er det ikke.

Jeg kom i tanker om denne undersøkelsen da jeg slumpet til å lese en artikkel om Thor Heyerdahl. Han klarte seg jo gjennom livet uten å ta embedseksamen. Det var visst ikke noe i veien med selvtilliten hans heller.

* * *

 

Hvorfor er akademikere misfornøyde?

Nikolaj Kopernikus Universitet ligger i Toruns gamle bydel. Den er mindre enn Krakows og mindre intakt enn Rigas eller Prahas – innimellom teglstenshusene er det noe nytt og noe jugend – men blandingen gjør den desto mer levende. Selve universitetet har like mange studenter som Oslo, de ansatte blir presset til å publisere “internasjonalt” (altså på engelsk), og studentutvekslingsprogrammet Erasmus gir byen et svakt, nesten umerkelig hint av noe kosmopolitisk.

Litt utpå kvelden spør jeg mitt vertskap, professorer og doktorer ved det humanistiske fakultet, hvordan de har det med seg selv og jobben sin. Svaret er nølende, som det ville ha vært i et tilsvarende miljø hvor som helst i verden. De har det ikke så aller verst, vedgår de, men de har flere studenter nå enn før og dessuten en voksende administrativ byrde ... og så er det denne hersens kvalitetsreformen som er i ferd med å bli tredd nedover hodet på dem, da...

Det er et underlig paradoks at universitetsansatte har så lett for å klage over sin arbeidssituasjon. Forskjellene dem imellom er store. Amerikanske professorer ved høyt rangerte universiteter kan ha fete lønninger og beskjedne plikter; britiske professorer har på sin side mindre reisebudsjett og mindre administrativ hjelp enn de norske; de tyske troner på toppen av et rigid hierarki der det er Herr Professor ditt og Frau Doktor datt fra tidlig til sent; i Sør-Afrika må mange ta konsulentoppdrag for å klare avdragene, og får dermed ingen tid til fri forskning; og i postkommunistiske land er betalingen dårligere og bibliotekene mindre velutstyrte enn i vest. Og likevel klager alle. Enten klager de over at de har for mange studenter og dermed får for lite tid til egen forskning, eller over at myndighetene ikke forstår verdien av fri forskning, eller at de bruker hele arbeidsdagen til å administrere seg selv etter at sekretærene ble rasjonalisert bort. Eller, i mangel av noe alternativ, de utsondrer en generell matthet som gir omgivelsene inntrykk av at de jobber seg ihjel uten å bli satt pris på.

Uansvarlig generalisering? Jada, det gjelder selvfølgelig ikke alle. Praktisk talt ingenting gjelder alle. Men det er påfallende i hvilken grad universitetsansatte uttrykker misnøye med jobben sin. Vi har jo et av de frieste yrkene som finnes. Hvis vi skal male garasjen, kan vi ta fri noen timer midt på dagen for å få det unnagjort. Hvis det er sol, kan vi ta med oss rettebunken på Kafé Abel, med eller uten pils. Vi stempler verken ut eller inn. Riktignok gir fraværet av fast arbeidstid oss ikke rett til overtidsbetaling, men det er heller ingen som overvåker oss.

Det har vært sagt at uansett hvor mange frynsegoder de får, uansett hvor vakre omgivelsene er, uansett hvor dyktige studentene er og hvor lett undervisningsbyrden er, så vil akademikere alltid klage.

Hvorfor? Journalisten og eks-professoren Joseph Epstein tror han har svaret. Det er nemlig duksene fra skoletiden som blir universitetsansatte. De er vant til å være best i klassen, og blir raskt identifisert som forskeremner. De utkonkurrerer andre i kampen om stipendmidler, fortsetter å få gode resultater og ender til slutt, etter noen års midlertidighet, med fast jobb. Dermed er de uavsettelige, i frie stillinger, med rimelig høy status i samfunnet og en relativt lett arbeidsbyrde. Fremtiden virker strålende. Nå skal de vie sitt liv til å undervise hengivne studenter om vanskelige emner, skrive innflytelsesrike bøker og nyte de lange feriene og den fleksible arbeidstiden fullt ut.

Epstein tror at akademikerne begynner å mugne i 40-årsalderen, når de innser at de får skrevet mindre enn de hadde planlagt, når det de faktisk får skrevet viser seg å ha null betydning utenfor et lukket kretsløp, når undervisningen blir rutinemessig, og når de oppdager at mange av dem som gjorde det dårligere på skolen enn dem selv, brisker seg i Mercedeser, bidrar til å forme samfunnet og lever livet.

Dette er en bitter og sjikanøs analyse, og den er neppe helt dekkende. Noen universitetsansatte ser jo nærmest ut til å trives med det de gjør. Dessuten skal ikke andre årsaker utelukkes. Ettersom akademikere ikke har fast arbeidstid, slutter arbeidsdagen deres aldri. De, for ikke å si vi, har alltid uleste bunker, ubesvart epost, uanmeldte bøker og uskrevne artikler liggende, og alt skulle ha vært ferdig i går. Vel, vil noen innvende: Er ikke dette etter hvert situasjonen for ganske mange arbeidstagere også utenfor akademia? Ja, jo, mulig det. Kanskje bare én forklaring gjenstår. Akademikere klager fordi de har tid til det, og fordi ingen kan gi dem sparken.

* * *

I akademiet


Rafaels berømte maleri «I akademiet» forestiller Platon og Aristoteles idet de kommer gående gjennom en portal, åpenbart i ferd med å diskutere et filosofisk emne. Platon, den uforbederlige idealisten, peker oppover, mens den pragmatiske Aristoteles holder sin hånd horisontalt og moderat rett ut i luften, og er åpenbart i ferd med å si noe i retning av: «Så så, gamle ørn, ta det litt rolig i svingene nå!».

Filosofene flankeres av studenter og andre akademikere, som ser ut til å ha friminutt. Samtalen hørte nok til pensums uformelle del, som man i verste fall kunne høres i til muntlig.

For mange byråkratiserte akademikere fremstår Platons akademi som en idyll, et fristed for tanken og kjærligheten til kunnskap. Antikkens akademier ble aldri underlagt krav om økt gjennomstrømming.

Observante lesere av denne spalte vil ha registrert at jeg for noen uker siden spurte hvordan det kunne ha seg at så mange akademikere virket så misfornøyde. Uansett hvor gode betingelser de fikk, påstod jeg retorisk, var det sjelden de virket glade og takknemlige over å ha en så fin jobb.

Her kommer resten av resonnementet, i kortversjon, siden både undertegnede og andre har brukt spaltemetre de siste årene på å forklare hvorfor universitetssystemet er på ville veier.

1. Det som virkelig betyr noe i verden koster ikke penger, men tid. Langsom tid, for å være nøyaktig. Det gjelder for slike ting som kjærlighet, kunnskap og kjærlighet til kunnskap.

2. Når man begynner å prissette slike ting, slutter man å sette pris på dem.

Motsatt Marx’ historiefilosofi, begynte den bedriftsøkonomiske galskapen som komedie, og er i ferd med å slutte som tragedie. Komedien først: I 1997 skulle «Effektiviseringsprosjektet» ved Universitetet i Oslo spare inn 200 stillinger. Hvor mange årsverk som ble brukt på prosjektet er det ingen som kan, eller vil, svare på. Et av de første forslagene som ble lansert, bestod i å etablere et fjerde administrativt nivå mellom fakultetene og sentraladministrasjonen, for å «bedre kommunikasjonen».

Noen år senere sved bedriften av en del penger på en totalt intetsigende «kommunikasjonsplattform» (noen som har hørt om den i det siste? Ikke det, nei?). Så elendig var kommunikasjonen med de menige ansatte blitt, at det tydeligvis var utenkelig at man skulle be en tre-fire penneføre entusiaster blant professorene om å utforme en visjon. Vi ville med glede ha gjort det, som en naturlig del av jobben.

Men nå nærmer vi oss tragedien. Enkelte universitetsansatte klager nemlig ikke. De slutter. To av de beste vi hadde ved Universitetet i Oslo har sluttet i vår. «Personalsak,» sier myndighetene i minst ett av tilfellene. Hørt på maken!

Pølsefabrikken har forlengst erstattet Platons akademi, og det er ikke vanskelig å gjøre narr av den. Men det er et problem her. Man skal ikke se så lenge på Rafaels maleri for å registrere at alle på bildet er menn, og tar jeg ikke mye feil er få av dem bondesønner. Når retten til høyere utdannelse demokratiseres, kan ikke universitetslærerne regne med at bare topp motiverte og mentalt overutrustede mennesker tropper opp. Det blir mer papirarbeid av denne veksten. Flere kokker. Og deretter mer hersing med folk.

Hva som kan gjøres? Minst to ting.

For det første bør hver vitenskapelige ansatt bli tildelt en gruppe studenter som han eller hun har ansvaret for. I snitt blir det 12-13 på hver ut fra de nåværende studenttallene, som en kollokviegruppe med en klasseforstander. Behovet for administrasjon blir dramatisk redusert. Ved spesielle behov kan studentene ta timer hos andre lærere, men slikt går det an å ordne kollegialt. Kolleger sensurerer hverandres studenter til eksamen.

For det andre må universitetene slutte å selge seg billig med hippe reklamekampanjer på trikken. I stedet bør de si til vordende studenter at alle får en sjanse, men at det er sinnssykt vanskelig. Det stilles usedvanlig høye krav til selvstendighet, glød og disiplin. Alle som vil får prøve seg, men det skal være vanskelig.

Etter noen år med et slikt system vil akademikerne ha gjenvunnet kontrollen over studienes innhold, administrasjonen vil ha krympet drastisk ... og studenttallene vil muligens ha gått kraftig ned. Dermed vil det stå myndighetene fritt å nedlegge ulønnsomme fag som sosialantropologi og filosofi, for å nevne et par tilfeldig valgte eksempler. Med mindre et mirakel sletter den bedriftsøkonomiske fundamentalismen fra jordens overflate.

Javel, så får vi heller gå konkurs med flagget til topps. Heller det enn å gjøre det til en livsstil å klage, eller late som om vi driver en butikkjede.

* * *

 

Traduttore traditore


Det velkjente italienske uttrykket i overskriften anklager oversetteren for å være en forræder fordi oversettelser uvegerlig antas å være misvisende og urettferdige gjengivelser av originalteksten.

Dette er, for å si det mildt, å skjære alle over én kam. Det er himmelropende kvalitetsforskjeller mellom oversettelser, og det er ikke nødvendig med noen lærd utredning for å bli overbevist om at sånt har betydning. En forklaring på at Hamsun aldri slo kommersielt gjennom i den engelskspråklige verden, var at de tidlige oversettelsene var dårlige. Claude Lévi-Strauss’ teoretiske hovedverk, La pensée sauvage (no. overs. Den ville tanke), ble så hjelpeløst oversatt til engelsk på midten av 1960-tallet at den urettmessig regnes som uleselig i store deler av verden.

Konsekvente relativister mener at oversettelse er prinsipielt umulig, eller i at det minste alltid vil være en rest, et uutsigelig je-ne-sais-quoi, som er uoversettelig. Vitenskapsfilosofen Paul Feyerabend slo ganske enkelt fast at den beste oversettelsen av en bok av Dostojevskij ville være en bok av Dickens. Walter Benjamin mente på sin side at originalspråket burde skinne gjennom i en oversettelse, slik at leseren ikke glemte at han ikke hadde originalen foran seg.

Men oversette må vi. Oversatte bøker er grenseoverganger mot verden, og de nordiske landene oversetter uforholdsmessig mye i forhold til folketallet, noe som skulle borge for kosmopolitisk bevissthet. Norsk ligger på 14. plass i UNESCOs statistikk over språk det oversettes til, dansk og finsk litt foran og svensk like bak. Interessant nok oversettes det over dobbelt så mange bøker til tysk som til engelsk.

Siden 1979 er 22 000 bøker blitt oversatt til norsk, mens litt over 8 000 bøker er blitt oversatt fra norsk til andre språk. Et lignende avvik finner vi også i statistikken for andre språk, med selvfølgelig unntak for engelsk. I samme periode er 100 000 bøker oversatt til engelsk, mens over 800 000 bøker er blitt oversatt fra engelsk. Til sammenligning er 35 000 bøker oversatt fra spansk og færre fra arabisk enn fra norsk. Derimot oversettes det tre ganger så mye fra svensk som fra norsk. Dette er ikke en uinteressant opplysning i en kulturoffentlighet som er sprekkeferdig av stolthet hver gang en norsk forfatter blir verdiget en notis i en utenlandsk avis.

Men til saken: Oversetterne er språkets usynlige, og skammelig ukronede, nøkkelpersoner. De blir så godt som aldri kreditert med nyord i ordbøker, og selv om mange av dem klekker ut både ord, metaforer og elegante formuleringer, er det som regel forfatteren av originalen som får æren. Avisanmeldere vier oversetterne sjelden mer enn en linje eller to, om de da overhodet nevnes. Mangelen på anerkjennelse er kanskje årsaken til at oversettelser til norsk er så ujevne. Av og til jubler man over oversetterens språk – jeg gjorde det sist under lesningen av Kjell Risviks versjon av Mahfouz’ Kairo-Trilogien. Andre ganger vrir man seg i vånde over pinlige bommerter og feilaktig syntaks. Men slike variasjoner får ingen fremtredende plass i offentligheten. I det store og hele får oversetterne verken den motstand eller støtte de fortjener. Dermed blir det med oversettelser som med en del former for akademisk tekstproduksjon, at det ikke har så mye å si om man gjør en god eller dårlig jobb, ettersom det verken finnes pisk eller gulrot.

Nåvel. Min kone og jeg har i en årrekke drevet høytlesning av oversatte bøker. I begynnelsen, da utvalget begrenset seg til pekebøker og greie fortellinger om Tassens besøk på tivoli og slikt, gikk det greit. Men ganske snart oppdaget høytleserne at de måtte forandre på språket for å få det til å klinge riktig og for at lytterne, som strevde med å tilegne seg et korrekt østnorsk, skulle forstå hva som mentes. Når Filifjonkas barn sa «Jada, snille mor,» måtte jeg for eksempel rette replikken til «Jada, kjære mor». I den svenske originalen står det snälla mor, en høytidelig form av snälla mamma, som på norsk betyr omtrent «kjære mor».

Årene går, og pr. i dag har vi blant annet lagt bak oss fem bind Harry Potter, for øvrig med forbausende lite skurring underveis. I øyeblikket er vi i gang med serien om ‘Den onde greven’, skrevet av en størrelse som kaller seg Lemony Snicket. Serien handler om tre foreldreløse barn som er arvinger til en stor formue, og den onde Grev Olafs forsøk på å tilrane seg pengene. Det blir sagt om J. K. Rowling at hun ikke er noen Tolkien; om Snicket kan man nok si at vedkommende knapt er noen Rowling. Mange vil kort sagt betrakte serien som underlødig litteratur. I vår familie liker vi nå bøkene ganske godt likevel. Uansett er det ingen grunn til at dårlige bøker skal være dårligere oversatt enn gode bøker. En venn som oversatte bøker for Fredhøis forlag for et par tiår siden, bekjente gjerne over en øl at han ofte forbedret språket i bøkene han oversatte. Etter noen flere øl innrømmet han at han også tidvis forbedret innholdet. De som leser dårlige bøker i oversettelse, bør i det minste kunne kreve at de skal være godt oversatt!

Tredje bind i ‘Den onde greven’ heter ‘Iglene i innsjøen’, og jeg setter meg til tastaturet kort etter at vi har avsluttet den. Her er det mye som ikke er som det skal. Vamlevannet skifter navn til Vemodsvannet underveis, Hufsehulen blir hetende Gallegrotten, og restauranten Den engstelige klovnen heter i mesteparten av boken Den ivrige klovn. Det er mange pedagogiske ironiseringer over ord og uttrykk i boken, og her har oversetteren stort sett ikke brydd seg med å finne norske ekvivalenter, men lar det i stedet stå til. Tante Josefine beskriver «Suppen er ferdig» som et idiomatisk uttrykk, som rett og slett betyr at middagen er ferdig (hæ?). «You-know-who» blir oversatt til «Du-vet-hvem» og ikke «Den-du-vet». Klaus må fortelle Mr. Poe at han er klar over at «agitert» betyr opprørt (gjør det?), og når grev Olaf freser «Sannheten, sjmannheten», forklarer fortelleren at hvis man legger til bokstavene «sjm» foran et ord, gjør man narr av det. Ja, det er riktig, det. I jødisk slang fra New York gjør man det. Som i «Translation, schmanslation».

Det ser for meg ut som om oversetterne bør få flere priser, mer penger og mer tid.

* * *

 

Litterær kleptomani


Debatten omkring Alnæs-saken, som ble gjenåpnet og deretter gjennomført som repetisjonsøvelse i fjor høst, åpner for en prinsipiell debatt om plagiat. Parafrase er ikke nødvendigvis plagiat. Indirekte gjengivelse av innholdet i en annen tekst er ikke plagiat, forutsatt kildehenvisninger. På den annen side er det heller ikke nødvendig å kopiere ordrett for at noe skal være plagiat. Det kan være nok å kopiere et fortellergrep, en original idé eller en narrativ struktur. Men det er uklart hvor grensene går.

Jorge Luis Borges forteller i en av sine noveller om Pierre Menard, forfatter av «Don Quijote». Om Menard får vi vite at han nylig døde, og etterlot seg et beskjedent korpus av tekster. Hans største bragd var imidlertid ukjent for alle unntatt ham selv. Menard hadde nemlig krevet deler av Cervantes’ Don Quijote . Han hadde verken skrevet den av eller parafrasert den etter hukommelsen. «Hans beundringsverdige ambisjon var å produsere sider som sammenfalt, ord for ord, linje for linje, med Miguel de Cervantes’,» forklarer fortelleren. Forarbeidet var formidabelt. Det vanskeligste var kanskje å glemme hele verdenshistorien fra 1602 til i dag.

Fortelleren beskriver Menards prestasjon som «mer subtil» enn Cervantes’, og snakker om den som «kanskje vår tids mest betydelige» arbeid. Kanskje han hadde rett. Plagiat var det iallfall ikke. Menards tekst var en helt annen enn Cervantes’, selv om den var identisk. Det er dette paradokset novellen utforsker.

Plagiat er bevisst avskrift. Nå er det vel sjelden at de som blir tatt med buksene nede «tar en Menard», men de skylder ofte på klisterhjerne, tidspress og slurvete forskningsassistenter. Av og til må de innrømme sin brøde, og det kan koste penger og prestisje. Uansett er det sjelden at plagiat blir kjent. Historikeren Peter Charles Hoffer, som nylig skrev en bok om fenomenet, sammenligner det med kakerlakker på kjøkkenet: For hver du ser på gulvet, er det hundre til bak komfyren.

Dette henger sammen med at det ofte er de mektige og kjente som plagierer de avmektige og ukjente, noe som kan gjøre det vanskelig å ta affære. Det kan fremstå som smålig og kranglevorent å påstå at en mer berømt kollega har stjålet fra en selv.

Plagiat er sannsynligvis svært utbredt. En survey-undersøkelse blant 1200 økonomer viste i fjor at førti prosent av de spurte mente at de var blitt plagiert. Blant studenter er plagiat et voksende problem, særlig på grunn av Internett, hvor man ikke bare kan finne relevante, ukjente tekster kvelden før innlevering, men hvor det også finnes firmaer som selger nyskrevne besvarelser om alt mulig for åtte-ti dollar stykket.

Slikt blir sjelden oppdaget. En av de få gangene plagiat ble oppdaget ved mitt institutt, skyldtes det at det tilfeldigvis var sensors tolv år gamle hjemmeoppgave til grunnfag som var blitt plagiert. En del år tidligere ble en essaysamling av en kjent norsk akademiker refusert fordi forlagets konsulent oppdaget at det meste var oversettelser fra publiserte engelskspråklige tekster. Få fikk vite om dette.

I USA har blant annet to svært produktive populærhistorikere, Stephen Oakes og Stephen Ambrose, blitt avslørt de senere årene. Akademias sedvanlige diskresjon i plagiatsaker ble umulig ettersom både Oakes og Ambrose var kjent gjennom mediene. Flere kommentatorer påpekte at når forfattere som disse forlot akademia til fordel for det lukrative allmennmarkedet, ble det fristende å droppe arkivarbeidet og sette sammen collager av andres tekster i stedet for å skrive sine egne. Leserne ville jo ikke merke det uansett.

Disse enkeltsakene til tross: Det er sjelden at plagiat blir offentlig kjent, og like sjelden at den skyldige blir straffet. En historiker jeg snakket med, sa at jo, Alnæs hadde skrevet av ham, men ikke ordrett. I Alnæs’ versjon var språket blitt litt flatere. Men historikeren så ikke noe poeng i å ta affære. Han var i kildelisten, riktignok på feil sted, og det finnes verken entydige kriterier for plagiat eller offisielle instanser som er villig til å ta det på alvor. I en tid som flommer over av tekster som aldri før, der Internett gjør klipping og liming enkelt og hvor produksjonspresset frister mange til å ta snarveier, er det mye som tyder på at innsatsen på feltet bør rustes opp. Medmindre man aksepterer at slaget er tapt, at alle skrifter er intertekstuelle palimpsester uansett, og at forfatteren er død. Da blir det den mest vinnende tv-personligheten som selger flest bøker, og iallfall ikke den som har gjort kildearbeidet og klekket ut de treffende karakteristikkene og sceneanvisningene.

* * *

 

Livlig fantasi


Av alle Mummidalens innvånere er Hemulen den vanskeligste å bli dus med. Hemulen er både rettskaffen, grundig og troverdig. Intellektet hans er det heller ikke noe i veien med. Samtidig er det et faktum at ingen hemul noen gang har vist det minste tegn på skapende fantasi eller humoristisk sans. Når Mummipappa forteller sin gamle venn at han ofte funderer over hvorfor ting er som de er og ikke helt annerledes, ser Hemulen på ham med et spørrende blikk: Er det ikke bra nok som det er, kanskje?

Hemulen ser ikke noe poeng i å fantasere, men er derimot opptatt av å få oversikt over fakta. Hobbyen hans er selvfølgelig å samle. I sitt mest ulykkelige øyeblikk innser Hemulen at han har samlet alle planteartene i Mummidalen. Nå er han ikke samler lenger, jamrer han, bare eier. Først når Mummitrollet påpeker at han kan begynne å samle på noe annet, for eksempel steiner, kvikner han til.

I forskningens verden kryr det av hemuler, og det skal vi i det store og hele være takknemlige for, selv om det ikke er fritt for at man stundom får den hemulske snusfornuften i vrangstrupen og drømmer om en verden der det er plass til flere forskere av typen Lille My.

Det stikk motsatte av en hemulsk forsker er imidlertid den rastløse, idérike, lidenskapelige forskeren som har en så livlig fantasi at han ikke lar virkeligheten skygge for sine visjoner.

For noen uker siden skrev jeg i denne spalten at plagiat sjelden blir offentlig kjent. Det er mulig at det samme gjelder for vitenskapelige arbeider basert på fabrikerte data. De mest kjente eksemplene er uansett spektakulære og skandaleombruste, og har gjerne endt i personlig tragedie.

Å bli tatt i plagiat er flaut, men å bli tatt i forfalskning av data er nok til å ødelegge et forskerliv. Ta biologen Paul Kammerer (1880-1926), for eksempel, han skjøt seg da han ble avslørt. Kammerer var tilhenger av lamarckismen, altså læren om at ervervede egenskaper kan videreføres til neste generasjon (slik at f.eks. smedens barn skulle bli født med store muskler), og ‘beviste’ det ved å fabrikere data om padders kroppsvorter.

Psykologen Cyril Burt var heldigere. Gjennom et langt liv (1883–1971) hadde han øvd innflytelse på britisk utdannelsespolitikk med sitt syn om at intelligens var medfødt. Burt var berømt for sin mangeårige, sensasjonelle forskning på éneggede tvillinger som var blitt adskilt kort etter fødselen. Han hadde funnet mange slike par, og alle bekreftet at de fleste personlighetstrekk var medfødt. Han slapp å oppleve ydmykelsen ved å bli avslørt; det var året etter at Burt døde at det ble vist at tvillingforskningen hans bygde på fabrikerte data. Ingen klarte å oppspore de to kvinnene som angivelig hadde samlet inn dataene, og trolig eksisterte de ikke. Selv om det er umulig å bevise definitivt at tvillingparene ikke fantes (de var selvfølgelig anonymisert), regner de fleste med at iallfall en del av Burts data var fiktive.

At Burt og Kammerer forfalsket data, betyr ikke nødvendigvis at konklusjonene var gale. Dette blir imidlertid fasit etter fjorårets avsløring av Reiner Protsch (som pyntet seg med den falske tittelen ‘von Zieten’). Den sigarrøykende, Porsche-kjørende Protsch var professor i Frankfurt i hele 30 år før han ble avslørt, og hadde publisert en rekke oppsiktsvekkende arbeider om menneskets forhistorie. Blant annet hadde han ‘vist’ at mennesker og neandertalere levde samtidig i Nord-Europa og kanskje fikk avkom sammen. Etterforskningen av Protsch viste ikke bare at han blant annet hadde datert en to hundre år gammel skalle til 27 400 år, men også at han var ute av stand til å betjene sin egen karbondateringsmaskin.

Fabrikering av data kan få mer alvorlige konsekvenser enn plagiat. Den amerikanske psykologen Eric Poehlman ble for noen uker siden dømt til å betale 200 000 dollar i bøter, og risikerer inntil fem år bak murene. Poehlman hadde brukt fabrikerte data om kvinners menopause både i publikasjoner og i vellykkede søknader om forskningsstøtte.

Den største røverhistorien er uansett to hundre år gammel. Den handler om mannen som kalte seg George Psalmanazar og som skrev en detaljert bok om Formosa (Taiwan) – landets historie, geografi, styresett og sedvaner – og fikk den utgitt i London i 1704. Han underviste studenter i ‘formosisk’, et språk han selv hadde funnet opp, og holdt lærde foredrag rundt omkring. I virkeligheten hadde Psalmanazar, som forega å være en japaner som hadde konvertert til kristendommen, aldri vært utenfor Europa.

Det måtte gå galt, og Psalmanazar døde mange år senere som angrende synder. Kanskje til og med som angrende hemul.

 

* * *

Superlett og supersterkt


Det er vel så at noe av det som skiller oss mennesker mest merkbart fra andre pattedyr, er vår umettelige appetitt på billedlig tale – metaforer, similer og så videre. Hvis jeg sier om en felles bekjent at han er som en padde, skjønner du hva jeg mener; men hvis en padde sier til en annen padde at en av deres felles bekjente er som et menneske, vil samtalen raskt stoppe opp. I vår verden er "kålhue" en kurant karakteristikk av et medmenneske, men en katt ville neppe finne på å fornærme en annen katt ved å kalle vedkommende et musehue. Eller for den del et kålhue.

Billedlig tale er universell, det har blant annet Lakoff og Johnson vist i Metaphors we live by (1980). Metaforer fra ulike kulturer springer ut av allmennmenneskelige erfaringer – opp og ned, kroppen, vått og tørt og så videre. Men de er jo også kulturspesifikke. På Mauritius sier man om folk som til stadighet roter seg opp i konflikter at «han er en sånn type som står og rister kokospalmen». I Norge snakker man om «løvetannbarn», sånne som spirer i mørket og med uforklarlig kraft sprenger seg opp og ut gjennom asfalten. På Mauritius finnes ikke løvetann. Der snakker de derimot om det multietniske samfunn som en fruktsalat, og om kulturell hybriditet, der grensene viskes ut og alt blander seg med alt, som en fruktkompott.

Billedlig tale kan også være ganske privat. Den nylig avdøde, dypt savnede antropologen Eduardo Archetti omtalte en gang en genierklært kollega som et marsvin. Archetti hadde nemlig forsket på marsvin blant ecuadorianske bønder, der disse gnagerne, uten å utrette noe spesielt, ble tillagt magiske egenskaper.

Descartes skrev at dyr var «som avanserte maskiner». Hvilke maskiner han hadde i tankene aner jeg ikke, siden han skrev over hundre år før dampmaskinen. (Kanskje trykkerier? Eller vindmøller?) I nyere tid er mennesker, rettere sagt våre hjerner, blitt sammenlignet med en annen type maskiner, nemlig datamaskiner. Hva godt det kan føre med seg, er vanskelig å si. Gregory Bateson skrev en gang at når man brukte analogier, burde man se nærmere på den opprinnelige konteksten for å få et forvarsel om problemene man ville komme opp i. Hva hjerner og datamaskiner angår, er det strengt tatt nok å slippe en datamaskin ned i en vannpytt. Den blir umiddelbart handlingslammet. Det gjør derimot ikke vi, altså er analogien neppe fyldestgjørende.

Språklige bilder springer altså ut av en bestemt erfaringsverden. Jeg har følgelig ofte lurt på hvilken metafor eller analogi som ligger til grunn for troen på at en håndfull forskere i verdensklasse kan løfte det nasjonale nivået. I de fleste vestlige land finnes «sentre for fremragende forskning», der de ansatte skal få tid og penger til å forske, hvor de forventes å skape storartede ting, og hvor de også skal bidra til at det generelle nivået på forskningen i landet blir bedre.

Den opplagte metaforen er «trickle-down-effekten», kjent fra bistandsverdenen. En tid var det mange som trodde at bare man produserte en tilfreds middelklasse i fattige land, ville resten komme etter. Erfaringen forteller oss imidlertid at når det regner på presten, kan klokkeren som regel la paraplyen bli igjen hjemme.

Dette ser også ut til å gjelde i forskningen. Veldig mange akademiske artikler blir knapt sitert overhodet, mens noen få blir sitert av veldig mange.

Så hva slags analogi snakker vi om her? Det var først da jeg leste om den sensasjonelle nye oppfinnelsen ved SINTEF i Trondheim at ting begynte å falle på plass. Der har forskere (sikkert i verdensklasse) funnet opp et karbonbasert materiale som er ti ganger sterkere og ti ganger lettere enn stål! Det kan brukes til å forsterke eksisterende strukturer, på samme måte som jernstenger brukes til å armere betong. Fremtidens plastbiler og plastfly, sier de, vil sannsynligvis være bygget over en matrise av dette materialet.

Der har vi analogien, tenkte jeg. Når de befinner seg i en kunnskapsøkologi med innslag av noe superlett og supersterkt, blir hele økosystemet både sterkere og lettere enn før. Helheten av forskningen blir som et superlett fly, og ingen trenger å vite at mesteparten er billig, gebrekkelig plast.

Vel. Descartes tenkte muligens på trykkerier. Kunstig intelligens-folkene har tenkt på datamaskiner. Hvis forskningsarkitektene tenker på nanokarbonrør, forklarer det en hel del. Det eneste problemet er at i virkelighetens verden vil enkelte forskernettverk være fly som i sin helhet er laget av supermaterialet, mens de fleste er og blir stål og aluminium – eller, god forbid, ren plast. Man skal ikke innbille seg noe annet.