|
Livet i akademia
Tekster fra Morgenbladet
Våren 2005 skrev jeg hver tredje uke en spalte på baksiden av Morgenbladet. Jeg skal ikke påstå at de er kumulative, men de har en indre sammenheng ettersom de tar opp noen karakteristiske aspekter ved akademisk liv, for eksempel fusk og selvbedrag. Her er noen av disse tekstene.
Hva skal det bli av alle sammen?
Hvorfor er akademikere misfornøyde?
Hva skal det bli av alle sammen?
Produksjonen av eksamenskandidater går på høygir. Tallene
peker oppover nesten overalt i OECD-landene, og det kreves stadig mer
formell utdannelse for å utføre arbeid man tidligere ble
kvalifisert til underveis. Med et kvikt hode, en positiv innstilling og
et åpent sinn var man godt rustet til å tre inn i arbeidslivet
i midten av forrige århundre. Den gangen hadde du en utdannelse
hvis du hadde artium.
Min far ble født i Tromsø i 1934. Familien var fattig, og
de hadde bare råd til å sende ett av barna på gymnaset.
De andre måtte ut og tjene til livets opphold etter realskolen.
Faren min vant – han var både eldst og flinkest – og
noe sier meg at søsknene hans aldri tilga ham at han fikk seg en
utdannelse. Senere tok han et år på Journalistakademiet, men
som tyveåring var han i full sving i arbeidslivet som journalist,
senere som redaktør og FN-ansatt presseekspert.
Dere vet selvfølgelig hva jeg skal si. I våre dager er ikke
eksamensformen som tidligere het examen artium, en utdannelse. Så
sent som i 1980 var det halvparten av ungdomskullet som fullførte
skoleslaget som samme år skiftet navn til videregående skole,
allmenn studieretning. Tyve år senere var det halvparten av ungdomskullet
som, etter fullført videregående, begynte på Universitetet.
Skulle man bli noe da, måtte man minst være cand. mag., og
helst skulle man ha hovedfag. Så kunne man kanskje få jobb
som saksbehandler i offentlig sektor etterpå.
Det har vært sagt at det ligger mye skjult arbeidsledighet i veksten
i utdanningssektoren. I stedet for å fø på arbeidsløse
over trygdebudsjettet, kan Staten låne dem penger for å studere.
Det er noe i denne analysen, men den er for enkel. Det er riktig at livets
skole er undervurdert i dette samfunnet, med sin hang til målbare
kvalifikasjoner og kroniske tendens til å forveksle reell kompetanse
med formell kompetanse. Samtidig krever den økte spesialiseringen
en mer spesialisert befolkning.
Likevel er det ikke så underlig at mange spør seg hva det
skal bli av alle sammen når de blir ferdige. Tidlig på 1970-tallet
var det en ledig stilling på Institutt for sosialantropologi i Oslo,
og man hadde en kandidat i en nyutklekket magister. Veteranene foreslo
at hun kanskje kunne publisere prøveforelesningen sin, så
hadde hun iallfall en publikasjon når hun sendte inn søknaden?
Det var da, det. I dag lyses det ikke ut en stilling ved samme institutt
uten at det kommer inn iallfall tyve søknader, stort sett fra mennesker
med både doktorgrad og en respektabel publikasjonsliste. Bare én
blir ansatt, men de nitten andre, som har befunnet seg mer eller mindre
sammenhengende i en utdanningssituasjon i over tyve år, har saktens
andre muligheter. De kan overleve fra hånd til munn med korttidsengasjementer,
satse på å klore seg fast på et forskningsinstitutt,
søke lykken i Forskningsrådet (i konkurranse med talløse
andre), eller prøve seg i den litt mindre konkurranseutsatte høyskolesektoren.
Det er ikke enkelt. Veksten i antall mennesker med doktorgrad har vært
mye raskere enn befolkningsveksten de siste tiårene, og det er ikke
forskerstillinger til alle.
I fjor utførte Foreningen av britiske sosialantropologer (ASA)
en undersøkelse blant personer som hadde avlagt doktorgrad i antropologi
de siste ti årene. Resultatene, som er ved å bli offentliggjort,
er virkelig interessant lesning, og de bekrefter på flere punkter
en tilsvarende undersøkelse som ble utført på personer
med hovedfag i antropologi fra Norge noen år tidligere.
ASA hadde klart å spore opp noe over 600 av de drøyt 700
menneskene det gjaldt. Svarprosenten var litt over 50%. Over halvparten
av dem som svarte, hadde ikke-akademiske jobber i offentlig og privat
sektor. Av dem som hadde akademiske jobber, var det godt under halvparten
som arbeidet ved et sosialantropologisk institutt. Av disse var igjen
bare en brøkdel fast ansatt. Så kan man bare spekulere over
situasjonen til de mange som ikke engang følte lojaliteten til
foreningen sterkt nok til å svare.
Det mest oppsiktsvekkende ved ASAs undersøkelse er imidlertid svarene
på spørsmål om hva det har betydd for folk å
ta doktorgraden. De fleste sier, beroligende, at det har vært lærerikt.
Men det går også frem av undersøkelsen at andelen som
oppgir at det har styrket deres selvtillit å ta doktograden, er
ti prosent! En av systemets tydeligste virkninger ser altså ut til
å bestå i dets evne til å knekke unge menneskers tro
på at de betyr noe. Man får bare håpe at tallene ville
være noe annerledes i det mer egalitære, uformelle universitetssystemet
vi har her i landet. Men sikkert er det ikke.
Jeg kom i tanker om denne undersøkelsen da jeg slumpet til å
lese en artikkel om Thor Heyerdahl. Han klarte seg jo gjennom livet uten
å ta embedseksamen. Det var visst ikke noe i veien med selvtilliten
hans heller.
* * *
Hvorfor
er akademikere misfornøyde?
Nikolaj
Kopernikus Universitet ligger i Toruns gamle bydel. Den er mindre enn
Krakows og mindre intakt enn Rigas eller Prahas – innimellom teglstenshusene
er det noe nytt og noe jugend – men blandingen gjør den desto
mer levende. Selve universitetet har like mange studenter som Oslo, de
ansatte blir presset til å publisere “internasjonalt”
(altså på engelsk), og studentutvekslingsprogrammet Erasmus
gir byen et svakt, nesten umerkelig hint av noe kosmopolitisk.
Litt utpå kvelden spør jeg mitt vertskap, professorer og
doktorer ved det humanistiske fakultet, hvordan de har det med seg selv
og jobben sin. Svaret er nølende, som det ville ha vært i
et tilsvarende miljø hvor som helst i verden. De har det ikke så
aller verst, vedgår de, men de har flere studenter nå enn
før og dessuten en voksende administrativ byrde ... og så
er det denne hersens kvalitetsreformen som er i ferd med å bli tredd
nedover hodet på dem, da...
Det er et underlig paradoks at universitetsansatte har så lett for
å klage over sin arbeidssituasjon. Forskjellene dem imellom er store.
Amerikanske professorer ved høyt rangerte universiteter kan ha
fete lønninger og beskjedne plikter; britiske professorer har på
sin side mindre reisebudsjett og mindre administrativ hjelp enn de norske;
de tyske troner på toppen av et rigid hierarki der det er Herr Professor
ditt og Frau Doktor datt fra tidlig til sent; i Sør-Afrika må
mange ta konsulentoppdrag for å klare avdragene, og får dermed
ingen tid til fri forskning; og i postkommunistiske land er betalingen
dårligere og bibliotekene mindre velutstyrte enn i vest. Og likevel
klager alle. Enten klager de over at de har for mange studenter og dermed
får for lite tid til egen forskning, eller over at myndighetene
ikke forstår verdien av fri forskning, eller at de bruker hele arbeidsdagen
til å administrere seg selv etter at sekretærene ble rasjonalisert
bort. Eller, i mangel av noe alternativ, de utsondrer en generell matthet
som gir omgivelsene inntrykk av at de jobber seg ihjel uten å bli
satt pris på.
Uansvarlig generalisering? Jada, det gjelder selvfølgelig ikke
alle. Praktisk talt ingenting gjelder alle. Men det er påfallende
i hvilken grad universitetsansatte uttrykker misnøye med jobben
sin. Vi har jo et av de frieste yrkene som finnes. Hvis vi skal male garasjen,
kan vi ta fri noen timer midt på dagen for å få det
unnagjort. Hvis det er sol, kan vi ta med oss rettebunken på Kafé
Abel, med eller uten pils. Vi stempler verken ut eller inn. Riktignok
gir fraværet av fast arbeidstid oss ikke rett til overtidsbetaling,
men det er heller ingen som overvåker oss.
Det har vært sagt at uansett hvor mange frynsegoder de får,
uansett hvor vakre omgivelsene er, uansett hvor dyktige studentene er
og hvor lett undervisningsbyrden er, så vil akademikere alltid klage.
Hvorfor? Journalisten og eks-professoren Joseph Epstein tror han har svaret.
Det er nemlig duksene fra skoletiden som blir universitetsansatte. De
er vant til å være best i klassen, og blir raskt identifisert
som forskeremner. De utkonkurrerer andre i kampen om stipendmidler, fortsetter
å få gode resultater og ender til slutt, etter noen års
midlertidighet, med fast jobb. Dermed er de uavsettelige, i frie stillinger,
med rimelig høy status i samfunnet og en relativt lett arbeidsbyrde.
Fremtiden virker strålende. Nå skal de vie sitt liv til å
undervise hengivne studenter om vanskelige emner, skrive innflytelsesrike
bøker og nyte de lange feriene og den fleksible arbeidstiden fullt
ut.
Epstein tror at akademikerne begynner å mugne i 40-årsalderen,
når de innser at de får skrevet mindre enn de hadde planlagt,
når det de faktisk får skrevet viser seg å ha null betydning
utenfor et lukket kretsløp, når undervisningen blir rutinemessig,
og når de oppdager at mange av dem som gjorde det dårligere
på skolen enn dem selv, brisker seg i Mercedeser, bidrar til å
forme samfunnet og lever livet.
Dette er en bitter og sjikanøs analyse, og den er neppe helt dekkende.
Noen universitetsansatte ser jo nærmest ut til å trives med
det de gjør. Dessuten skal ikke andre årsaker utelukkes.
Ettersom akademikere ikke har fast arbeidstid, slutter arbeidsdagen deres
aldri. De, for ikke å si vi, har alltid uleste bunker, ubesvart
epost, uanmeldte bøker og uskrevne artikler liggende, og alt skulle
ha vært ferdig i går. Vel, vil noen innvende: Er ikke dette
etter hvert situasjonen for ganske mange arbeidstagere også utenfor
akademia? Ja, jo, mulig det. Kanskje bare én forklaring gjenstår.
Akademikere klager fordi de har tid til det, og fordi ingen kan gi dem
sparken.
*
* *
I akademiet
Rafaels berømte maleri «I akademiet» forestiller Platon
og Aristoteles idet de kommer gående gjennom en portal, åpenbart
i ferd med å diskutere et filosofisk emne. Platon, den uforbederlige
idealisten, peker oppover, mens den pragmatiske Aristoteles holder sin
hånd horisontalt og moderat rett ut i luften, og er åpenbart
i ferd med å si noe i retning av: «Så så, gamle
ørn, ta det litt rolig i svingene nå!».
Filosofene flankeres av studenter og andre akademikere, som ser ut til
å ha friminutt. Samtalen hørte nok til pensums uformelle
del, som man i verste fall kunne høres i til muntlig.
For mange byråkratiserte akademikere fremstår Platons akademi
som en idyll, et fristed for tanken og kjærligheten til kunnskap.
Antikkens akademier ble aldri underlagt krav om økt gjennomstrømming.
Observante lesere av denne spalte vil ha registrert at jeg for noen uker
siden spurte hvordan det kunne ha seg at så mange akademikere virket
så misfornøyde. Uansett hvor gode betingelser de fikk, påstod
jeg retorisk, var det sjelden de virket glade og takknemlige over å
ha en så fin jobb.
Her kommer resten av resonnementet, i kortversjon, siden både undertegnede
og andre har brukt spaltemetre de siste årene på å forklare
hvorfor universitetssystemet er på ville veier.
1. Det som virkelig betyr noe i verden koster ikke penger, men tid. Langsom
tid, for å være nøyaktig. Det gjelder for slike ting
som kjærlighet, kunnskap og kjærlighet til kunnskap.
2. Når man begynner å prissette slike ting, slutter man å
sette pris på dem.
Motsatt Marx’ historiefilosofi, begynte den bedriftsøkonomiske
galskapen som komedie, og er i ferd med å slutte som tragedie. Komedien
først: I 1997 skulle «Effektiviseringsprosjektet» ved
Universitetet i Oslo spare inn 200 stillinger. Hvor mange årsverk
som ble brukt på prosjektet er det ingen som kan, eller vil, svare
på. Et av de første forslagene som ble lansert, bestod i
å etablere et fjerde administrativt nivå mellom fakultetene
og sentraladministrasjonen, for å «bedre kommunikasjonen».
Noen år senere sved bedriften av en del penger på en totalt
intetsigende «kommunikasjonsplattform» (noen som har hørt
om den i det siste? Ikke det, nei?). Så elendig var kommunikasjonen
med de menige ansatte blitt, at det tydeligvis var utenkelig at man skulle
be en tre-fire penneføre entusiaster blant professorene om å
utforme en visjon. Vi ville med glede ha gjort det, som en naturlig del
av jobben.
Men nå nærmer vi oss tragedien. Enkelte universitetsansatte
klager nemlig ikke. De slutter. To av de beste vi hadde ved Universitetet
i Oslo har sluttet i vår. «Personalsak,» sier myndighetene
i minst ett av tilfellene. Hørt på maken!
Pølsefabrikken har forlengst erstattet Platons akademi, og det
er ikke vanskelig å gjøre narr av den. Men det er et problem
her. Man skal ikke se så lenge på Rafaels maleri for å
registrere at alle på bildet er menn, og tar jeg ikke mye feil er
få av dem bondesønner. Når retten til høyere
utdannelse demokratiseres, kan ikke universitetslærerne regne med
at bare topp motiverte og mentalt overutrustede mennesker tropper opp.
Det blir mer papirarbeid av denne veksten. Flere kokker. Og deretter mer
hersing med folk.
Hva som kan gjøres? Minst to ting.
For det første bør hver vitenskapelige ansatt bli tildelt
en gruppe studenter som han eller hun har ansvaret for. I snitt blir det
12-13 på hver ut fra de nåværende studenttallene, som
en kollokviegruppe med en klasseforstander. Behovet for administrasjon
blir dramatisk redusert. Ved spesielle behov kan studentene ta timer hos
andre lærere, men slikt går det an å ordne kollegialt.
Kolleger sensurerer hverandres studenter til eksamen.
For det andre må universitetene slutte å selge seg billig
med hippe reklamekampanjer på trikken. I stedet bør de si
til vordende studenter at alle får en sjanse, men at det er sinnssykt
vanskelig. Det stilles usedvanlig høye krav til selvstendighet,
glød og disiplin. Alle som vil får prøve seg, men
det skal være vanskelig.
Etter noen år med et slikt system vil akademikerne ha gjenvunnet
kontrollen over studienes innhold, administrasjonen vil ha krympet drastisk
... og studenttallene vil muligens ha gått kraftig ned. Dermed vil
det stå myndighetene fritt å nedlegge ulønnsomme fag
som sosialantropologi og filosofi, for å nevne et par tilfeldig
valgte eksempler. Med mindre et mirakel sletter den bedriftsøkonomiske
fundamentalismen fra jordens overflate.
Javel, så får vi heller gå konkurs med flagget til topps.
Heller det enn å gjøre det til en livsstil å klage,
eller late som om vi driver en butikkjede.
* * *
Traduttore traditore
Det velkjente italienske uttrykket i overskriften anklager oversetteren
for å være en forræder fordi oversettelser uvegerlig
antas å være misvisende og urettferdige gjengivelser av originalteksten.
Dette er, for å si det mildt, å skjære alle over én
kam. Det er himmelropende kvalitetsforskjeller mellom oversettelser, og
det er ikke nødvendig med noen lærd utredning for å
bli overbevist om at sånt har betydning. En forklaring på
at Hamsun aldri slo kommersielt gjennom i den engelskspråklige verden,
var at de tidlige oversettelsene var dårlige. Claude Lévi-Strauss’
teoretiske hovedverk, La pensée sauvage (no. overs. Den
ville tanke), ble så hjelpeløst oversatt til engelsk
på midten av 1960-tallet at den urettmessig regnes som uleselig
i store deler av verden.
Konsekvente relativister mener at oversettelse er prinsipielt umulig,
eller i at det minste alltid vil være en rest, et uutsigelig je-ne-sais-quoi,
som er uoversettelig. Vitenskapsfilosofen Paul Feyerabend slo ganske enkelt
fast at den beste oversettelsen av en bok av Dostojevskij ville være
en bok av Dickens. Walter Benjamin mente på sin side at originalspråket
burde skinne gjennom i en oversettelse, slik at leseren ikke glemte at
han ikke hadde originalen foran seg.
Men oversette må vi. Oversatte bøker er grenseoverganger
mot verden, og de nordiske landene oversetter uforholdsmessig mye i forhold
til folketallet, noe som skulle borge for kosmopolitisk bevissthet. Norsk
ligger på 14. plass i UNESCOs statistikk over språk det oversettes
til, dansk og finsk litt foran og svensk like bak. Interessant nok oversettes
det over dobbelt så mange bøker til tysk som til engelsk.
Siden 1979 er 22 000 bøker blitt oversatt til norsk, mens litt
over 8 000 bøker er blitt oversatt fra norsk til andre språk.
Et lignende avvik finner vi også i statistikken for andre språk,
med selvfølgelig unntak for engelsk. I samme periode er 100 000
bøker oversatt til engelsk, mens over 800 000 bøker er blitt
oversatt fra engelsk. Til sammenligning er 35 000 bøker oversatt
fra spansk og færre fra arabisk enn fra norsk. Derimot oversettes
det tre ganger så mye fra svensk som fra norsk. Dette er ikke en
uinteressant opplysning i en kulturoffentlighet som er sprekkeferdig av
stolthet hver gang en norsk forfatter blir verdiget en notis i en utenlandsk
avis.
Men til saken: Oversetterne er språkets usynlige, og skammelig ukronede,
nøkkelpersoner. De blir så godt som aldri kreditert med nyord
i ordbøker, og selv om mange av dem klekker ut både ord,
metaforer og elegante formuleringer, er det som regel forfatteren av originalen
som får æren. Avisanmeldere vier oversetterne sjelden mer
enn en linje eller to, om de da overhodet nevnes. Mangelen på anerkjennelse
er kanskje årsaken til at oversettelser til norsk er så ujevne.
Av og til jubler man over oversetterens språk – jeg gjorde
det sist under lesningen av Kjell Risviks versjon av Mahfouz’ Kairo-Trilogien.
Andre ganger vrir man seg i vånde over pinlige bommerter og feilaktig
syntaks. Men slike variasjoner får ingen fremtredende plass i offentligheten.
I det store og hele får oversetterne verken den motstand eller støtte
de fortjener. Dermed blir det med oversettelser som med en del former
for akademisk tekstproduksjon, at det ikke har så mye å si
om man gjør en god eller dårlig jobb, ettersom det verken
finnes pisk eller gulrot.
Nåvel. Min kone og jeg har i en årrekke drevet høytlesning
av oversatte bøker. I begynnelsen, da utvalget begrenset seg til
pekebøker og greie fortellinger om Tassens besøk på
tivoli og slikt, gikk det greit. Men ganske snart oppdaget høytleserne
at de måtte forandre på språket for å få
det til å klinge riktig og for at lytterne, som strevde med å
tilegne seg et korrekt østnorsk, skulle forstå hva som mentes.
Når Filifjonkas barn sa «Jada, snille mor,» måtte
jeg for eksempel rette replikken til «Jada, kjære mor».
I den svenske originalen står det snälla mor, en høytidelig
form av snälla mamma, som på norsk betyr omtrent «kjære
mor».
Årene går, og pr. i dag har vi blant annet lagt bak oss fem
bind Harry Potter, for øvrig med forbausende lite skurring underveis.
I øyeblikket er vi i gang med serien om ‘Den onde greven’,
skrevet av en størrelse som kaller seg Lemony Snicket. Serien handler
om tre foreldreløse barn som er arvinger til en stor formue, og
den onde Grev Olafs forsøk på å tilrane seg pengene.
Det blir sagt om J. K. Rowling at hun ikke er noen Tolkien; om Snicket
kan man nok si at vedkommende knapt er noen Rowling. Mange vil kort sagt
betrakte serien som underlødig litteratur. I vår familie
liker vi nå bøkene ganske godt likevel. Uansett er det ingen
grunn til at dårlige bøker skal være dårligere
oversatt enn gode bøker. En venn som oversatte bøker for
Fredhøis forlag for et par tiår siden, bekjente gjerne over
en øl at han ofte forbedret språket i bøkene han oversatte.
Etter noen flere øl innrømmet han at han også tidvis
forbedret innholdet. De som leser dårlige bøker i oversettelse,
bør i det minste kunne kreve at de skal være godt oversatt!
Tredje bind i ‘Den onde greven’ heter ‘Iglene i innsjøen’,
og jeg setter meg til tastaturet kort etter at vi har avsluttet den. Her
er det mye som ikke er som det skal. Vamlevannet skifter navn til Vemodsvannet
underveis, Hufsehulen blir hetende Gallegrotten, og restauranten Den engstelige
klovnen heter i mesteparten av boken Den ivrige klovn. Det er mange pedagogiske
ironiseringer over ord og uttrykk i boken, og her har oversetteren stort
sett ikke brydd seg med å finne norske ekvivalenter, men lar det
i stedet stå til. Tante Josefine beskriver «Suppen er ferdig»
som et idiomatisk uttrykk, som rett og slett betyr at middagen er ferdig
(hæ?). «You-know-who» blir oversatt til «Du-vet-hvem»
og ikke «Den-du-vet». Klaus må fortelle Mr. Poe at han
er klar over at «agitert» betyr opprørt (gjør
det?), og når grev Olaf freser «Sannheten, sjmannheten»,
forklarer fortelleren at hvis man legger til bokstavene «sjm»
foran et ord, gjør man narr av det. Ja, det er riktig, det. I jødisk
slang fra New York gjør man det. Som i «Translation, schmanslation».
Det ser for meg ut som om oversetterne bør få flere priser,
mer penger og mer tid.
* * *
Litterær kleptomani
Debatten omkring Alnæs-saken, som ble gjenåpnet og deretter
gjennomført som repetisjonsøvelse i fjor høst, åpner
for en prinsipiell debatt om plagiat. Parafrase er ikke nødvendigvis
plagiat. Indirekte gjengivelse av innholdet i en annen tekst er ikke plagiat,
forutsatt kildehenvisninger. På den annen side er det heller ikke
nødvendig å kopiere ordrett for at noe skal være plagiat.
Det kan være nok å kopiere et fortellergrep, en original idé
eller en narrativ struktur. Men det er uklart hvor grensene går.
Jorge Luis Borges forteller i en av sine noveller om Pierre Menard, forfatter
av «Don Quijote». Om Menard får vi vite at han nylig
døde, og etterlot seg et beskjedent korpus av tekster. Hans største
bragd var imidlertid ukjent for alle unntatt ham selv. Menard hadde nemlig
krevet deler av Cervantes’ Don Quijote . Han hadde verken skrevet
den av eller parafrasert den etter hukommelsen. «Hans beundringsverdige
ambisjon var å produsere sider som sammenfalt, ord for ord, linje
for linje, med Miguel de Cervantes’,» forklarer fortelleren.
Forarbeidet var formidabelt. Det vanskeligste var kanskje å glemme
hele verdenshistorien fra 1602 til i dag.
Fortelleren beskriver Menards prestasjon som «mer subtil»
enn Cervantes’, og snakker om den som «kanskje vår tids
mest betydelige» arbeid. Kanskje han hadde rett. Plagiat var det
iallfall ikke. Menards tekst var en helt annen enn Cervantes’, selv
om den var identisk. Det er dette paradokset novellen utforsker.
Plagiat er bevisst avskrift. Nå er det vel sjelden at de som blir
tatt med buksene nede «tar en Menard», men de skylder ofte
på klisterhjerne, tidspress og slurvete forskningsassistenter. Av
og til må de innrømme sin brøde, og det kan koste
penger og prestisje. Uansett er det sjelden at plagiat blir kjent. Historikeren
Peter Charles Hoffer, som nylig skrev en bok om fenomenet, sammenligner
det med kakerlakker på kjøkkenet: For hver du ser på
gulvet, er det hundre til bak komfyren.
Dette henger sammen med at det ofte er de mektige og kjente som plagierer
de avmektige og ukjente, noe som kan gjøre det vanskelig å
ta affære. Det kan fremstå som smålig og kranglevorent
å påstå at en mer berømt kollega har stjålet
fra en selv.
Plagiat er sannsynligvis svært utbredt. En survey-undersøkelse
blant 1200 økonomer viste i fjor at førti prosent av de
spurte mente at de var blitt plagiert. Blant studenter er plagiat et voksende
problem, særlig på grunn av Internett, hvor man ikke bare
kan finne relevante, ukjente tekster kvelden før innlevering, men
hvor det også finnes firmaer som selger nyskrevne besvarelser om
alt mulig for åtte-ti dollar stykket.
Slikt blir sjelden oppdaget. En av de få gangene plagiat ble oppdaget
ved mitt institutt, skyldtes det at det tilfeldigvis var sensors tolv
år gamle hjemmeoppgave til grunnfag som var blitt plagiert. En del
år tidligere ble en essaysamling av en kjent norsk akademiker refusert
fordi forlagets konsulent oppdaget at det meste var oversettelser fra
publiserte engelskspråklige tekster. Få fikk vite om dette.
I USA har blant annet to svært produktive populærhistorikere,
Stephen Oakes og Stephen Ambrose, blitt avslørt de senere årene.
Akademias sedvanlige diskresjon i plagiatsaker ble umulig ettersom både
Oakes og Ambrose var kjent gjennom mediene. Flere kommentatorer påpekte
at når forfattere som disse forlot akademia til fordel for det lukrative
allmennmarkedet, ble det fristende å droppe arkivarbeidet og sette
sammen collager av andres tekster i stedet for å skrive sine egne.
Leserne ville jo ikke merke det uansett.
Disse enkeltsakene til tross: Det er sjelden at plagiat blir offentlig
kjent, og like sjelden at den skyldige blir straffet. En historiker jeg
snakket med, sa at jo, Alnæs hadde skrevet av ham, men ikke ordrett.
I Alnæs’ versjon var språket blitt litt flatere. Men
historikeren så ikke noe poeng i å ta affære. Han var
i kildelisten, riktignok på feil sted, og det finnes verken entydige
kriterier for plagiat eller offisielle instanser som er villig til å
ta det på alvor. I en tid som flommer over av tekster som aldri
før, der Internett gjør klipping og liming enkelt og hvor
produksjonspresset frister mange til å ta snarveier, er det mye
som tyder på at innsatsen på feltet bør rustes opp.
Medmindre man aksepterer at slaget er tapt, at alle skrifter er intertekstuelle
palimpsester uansett, og at forfatteren er død. Da blir det den
mest vinnende tv-personligheten som selger flest bøker, og iallfall
ikke den som har gjort kildearbeidet og klekket ut de treffende karakteristikkene
og sceneanvisningene.
* * *
Livlig fantasi
Av alle Mummidalens innvånere er Hemulen den vanskeligste å
bli dus med. Hemulen er både rettskaffen, grundig og troverdig.
Intellektet hans er det heller ikke noe i veien med. Samtidig er det et
faktum at ingen hemul noen gang har vist det minste tegn på skapende
fantasi eller humoristisk sans. Når Mummipappa forteller sin gamle
venn at han ofte funderer over hvorfor ting er som de er og ikke helt
annerledes, ser Hemulen på ham med et spørrende blikk: Er
det ikke bra nok som det er, kanskje?
Hemulen ser ikke noe poeng i å fantasere, men er derimot opptatt
av å få oversikt over fakta. Hobbyen hans er selvfølgelig
å samle. I sitt mest ulykkelige øyeblikk innser Hemulen at
han har samlet alle planteartene i Mummidalen. Nå er han ikke samler
lenger, jamrer han, bare eier. Først når Mummitrollet påpeker
at han kan begynne å samle på noe annet, for eksempel steiner,
kvikner han til.
I forskningens verden kryr det av hemuler, og det skal vi i det store
og hele være takknemlige for, selv om det ikke er fritt for at man
stundom får den hemulske snusfornuften i vrangstrupen og drømmer
om en verden der det er plass til flere forskere av typen Lille My.
Det stikk motsatte av en hemulsk forsker er imidlertid den rastløse,
idérike, lidenskapelige forskeren som har en så livlig fantasi
at han ikke lar virkeligheten skygge for sine visjoner.
For noen uker siden skrev jeg i denne spalten at plagiat sjelden blir
offentlig kjent. Det er mulig at det samme gjelder for vitenskapelige
arbeider basert på fabrikerte data. De mest kjente eksemplene er
uansett spektakulære og skandaleombruste, og har gjerne endt i personlig
tragedie.
Å bli tatt i plagiat er flaut, men å bli tatt i forfalskning
av data er nok til å ødelegge et forskerliv. Ta biologen
Paul Kammerer (1880-1926), for eksempel, han skjøt seg da han ble
avslørt. Kammerer var tilhenger av lamarckismen, altså læren
om at ervervede egenskaper kan videreføres til neste generasjon
(slik at f.eks. smedens barn skulle bli født med store muskler),
og ‘beviste’ det ved å fabrikere data om padders kroppsvorter.
Psykologen Cyril Burt var heldigere. Gjennom et langt liv (1883–1971)
hadde han øvd innflytelse på britisk utdannelsespolitikk
med sitt syn om at intelligens var medfødt. Burt var berømt
for sin mangeårige, sensasjonelle forskning på éneggede
tvillinger som var blitt adskilt kort etter fødselen. Han hadde
funnet mange slike par, og alle bekreftet at de fleste personlighetstrekk
var medfødt. Han slapp å oppleve ydmykelsen ved å bli
avslørt; det var året etter at Burt døde at det ble
vist at tvillingforskningen hans bygde på fabrikerte data. Ingen
klarte å oppspore de to kvinnene som angivelig hadde samlet inn
dataene, og trolig eksisterte de ikke. Selv om det er umulig å bevise
definitivt at tvillingparene ikke fantes (de var selvfølgelig anonymisert),
regner de fleste med at iallfall en del av Burts data var fiktive.
At Burt og Kammerer forfalsket data, betyr ikke nødvendigvis at
konklusjonene var gale. Dette blir imidlertid fasit etter fjorårets
avsløring av Reiner Protsch (som pyntet seg med den falske tittelen
‘von Zieten’). Den sigarrøykende, Porsche-kjørende
Protsch var professor i Frankfurt i hele 30 år før han ble
avslørt, og hadde publisert en rekke oppsiktsvekkende arbeider
om menneskets forhistorie. Blant annet hadde han ‘vist’ at
mennesker og neandertalere levde samtidig i Nord-Europa og kanskje fikk
avkom sammen. Etterforskningen av Protsch viste ikke bare at han blant
annet hadde datert en to hundre år gammel skalle til 27 400 år,
men også at han var ute av stand til å betjene sin egen karbondateringsmaskin.
Fabrikering av data kan få mer alvorlige konsekvenser enn plagiat.
Den amerikanske psykologen Eric Poehlman ble for noen uker siden dømt
til å betale 200 000 dollar i bøter, og risikerer inntil
fem år bak murene. Poehlman hadde brukt fabrikerte data om kvinners
menopause både i publikasjoner og i vellykkede søknader om
forskningsstøtte.
Den største røverhistorien er uansett to hundre år
gammel. Den handler om mannen som kalte seg George Psalmanazar og som
skrev en detaljert bok om Formosa (Taiwan) – landets historie, geografi,
styresett og sedvaner – og fikk den utgitt i London i 1704. Han
underviste studenter i ‘formosisk’, et språk han selv
hadde funnet opp, og holdt lærde foredrag rundt omkring. I virkeligheten
hadde Psalmanazar, som forega å være en japaner som hadde
konvertert til kristendommen, aldri vært utenfor Europa.
Det måtte gå galt, og Psalmanazar døde mange år
senere som angrende synder. Kanskje til og med som angrende hemul.
* * *
Superlett og supersterkt
Det er vel så at noe av det som skiller oss mennesker mest merkbart
fra andre pattedyr, er vår umettelige appetitt på billedlig
tale – metaforer, similer og så videre. Hvis jeg sier om en
felles bekjent at han er som en padde, skjønner du hva jeg mener;
men hvis en padde sier til en annen padde at en av deres felles bekjente
er som et menneske, vil samtalen raskt stoppe opp. I vår verden
er "kålhue" en kurant karakteristikk av et medmenneske,
men en katt ville neppe finne på å fornærme en annen
katt ved å kalle vedkommende et musehue. Eller for den del et kålhue.
Billedlig tale er universell, det har blant annet Lakoff og Johnson vist
i Metaphors we live by (1980). Metaforer fra ulike kulturer springer
ut av allmennmenneskelige erfaringer – opp og ned, kroppen, vått
og tørt og så videre. Men de er jo også kulturspesifikke.
På Mauritius sier man om folk som til stadighet roter seg opp i
konflikter at «han er en sånn type som står og rister
kokospalmen». I Norge snakker man om «løvetannbarn»,
sånne som spirer i mørket og med uforklarlig kraft sprenger
seg opp og ut gjennom asfalten. På Mauritius finnes ikke løvetann.
Der snakker de derimot om det multietniske samfunn som en fruktsalat,
og om kulturell hybriditet, der grensene viskes ut og alt blander seg
med alt, som en fruktkompott.
Billedlig tale kan også være ganske privat. Den nylig avdøde,
dypt savnede antropologen Eduardo Archetti omtalte en gang en genierklært
kollega som et marsvin. Archetti hadde nemlig forsket på marsvin
blant ecuadorianske bønder, der disse gnagerne, uten å utrette
noe spesielt, ble tillagt magiske egenskaper.
Descartes skrev at dyr var «som avanserte maskiner». Hvilke
maskiner han hadde i tankene aner jeg ikke, siden han skrev over hundre
år før dampmaskinen. (Kanskje trykkerier? Eller vindmøller?)
I nyere tid er mennesker, rettere sagt våre hjerner, blitt sammenlignet
med en annen type maskiner, nemlig datamaskiner. Hva godt det kan føre
med seg, er vanskelig å si. Gregory Bateson skrev en gang at når
man brukte analogier, burde man se nærmere på den opprinnelige
konteksten for å få et forvarsel om problemene man ville komme
opp i. Hva hjerner og datamaskiner angår, er det strengt tatt nok
å slippe en datamaskin ned i en vannpytt. Den blir umiddelbart handlingslammet.
Det gjør derimot ikke vi, altså er analogien neppe fyldestgjørende.
Språklige bilder springer altså ut av en bestemt erfaringsverden.
Jeg har følgelig ofte lurt på hvilken metafor eller analogi
som ligger til grunn for troen på at en håndfull forskere
i verdensklasse kan løfte det nasjonale nivået. I de fleste
vestlige land finnes «sentre for fremragende forskning», der
de ansatte skal få tid og penger til å forske, hvor de forventes
å skape storartede ting, og hvor de også skal bidra til at
det generelle nivået på forskningen i landet blir bedre.
Den opplagte metaforen er «trickle-down-effekten», kjent fra
bistandsverdenen. En tid var det mange som trodde at bare man produserte
en tilfreds middelklasse i fattige land, ville resten komme etter. Erfaringen
forteller oss imidlertid at når det regner på presten, kan
klokkeren som regel la paraplyen bli igjen hjemme.
Dette ser også ut til å gjelde i forskningen. Veldig mange
akademiske artikler blir knapt sitert overhodet, mens noen få blir
sitert av veldig mange.
Så hva slags analogi snakker vi om her? Det var først da
jeg leste om den sensasjonelle nye oppfinnelsen ved SINTEF i Trondheim
at ting begynte å falle på plass. Der har forskere (sikkert
i verdensklasse) funnet opp et karbonbasert materiale som er ti ganger
sterkere og ti ganger lettere enn stål! Det kan brukes til å
forsterke eksisterende strukturer, på samme måte som jernstenger
brukes til å armere betong. Fremtidens plastbiler og plastfly, sier
de, vil sannsynligvis være bygget over en matrise av dette materialet.
Der har vi analogien, tenkte jeg. Når de befinner seg i en kunnskapsøkologi
med innslag av noe superlett og supersterkt, blir hele økosystemet
både sterkere og lettere enn før. Helheten av forskningen
blir som et superlett fly, og ingen trenger å vite at mesteparten
er billig, gebrekkelig plast.
Vel. Descartes tenkte muligens på trykkerier. Kunstig intelligens-folkene
har tenkt på datamaskiner. Hvis forskningsarkitektene tenker på
nanokarbonrør, forklarer det en hel del. Det eneste problemet er
at i virkelighetens verden vil enkelte forskernettverk være fly
som i sin helhet er laget av supermaterialet, mens de fleste er og blir
stål og aluminium – eller, god forbid, ren plast. Man skal
ikke innbille seg noe annet.