This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

 

Ambivalens, fundamentalisme og verden etter 11. september

Thomas Hylland Eriksen

Sydsvenska Dagbladet, oktober 2002

 

For omtrent ett år siden, da store deler av verden fremdeles befant seg i sjokk etter 11. september, uttalte USAs visepresident Dick Cheney at "krigen mot terrorisme" ikke ville ta slutt i "vår levetid". Slik USAs utenrikspolitikk har fortont seg det siste året, tyder mye på at han får rett, men dette skyldes ikke terrorismen som sådan, men USA selv. I stedet for å erkjenne sin sårbarhet og innta en lyttende, dialogisk holdning, har USA som kjent reagert med en militaristisk, monologisk macho-politikk som har brakt selv landets nærmeste allierte i forlegenhet. Ultimatumet som ble stilt av Bush II i fjor lød: "If you are not with us, you are with the terrorists". Tydeligere kan det ikke sies. Her tillates ingen tvil, ingen tredjeposisjon, ingen ambivalens.

Både USA og landets blekksprutaktige motstander fortsetter å myrde sivile. Det er lite som tyder på at bombeattentatet på Bali blir det siste terrorangrepet før jul, og det er ikke mer sannsynlig at USA vil slutte å slippe bomber i hodet på uskyldige. USA har styrket problemet det bekjemper på to måter: dels gjennom direkte, militær og økonomisk støtte under den kalde krigen (til både Irak og Talibans forløpere), og dels gjennom straffeaksjoner som er så grusomme at de ikke kan resultere i annet enn et forsterket Amerika-hat over hele verden, og spesielt i de muslimske delene.

Alt dette har vært sagt mange ganger i løpet av det siste året, ikke minst av amerikanske dissidenter som Noam Chomsky og Gore Vidal. De har rett i mye, men på ett viktig punkt tar fatalistene feil: Det er ingen historisk nødvendighet i at USA skal valse over verden med trusler og vold, selv etter at landet er uten utfordrere som verdens hegemoniske supermakt.

Jeg skal nevne tre mulige kilder til en annen politisk tenke- og handlemåte enn den rådende. Alle er praktisk relevante forsåvidt som de hører til på den amerikanske høyresiden — ja, faktisk i det republikanske partiets nærområde.

 

Harvard-professoren Samuel Huntington har mottatt mye kritikk for sin "clash of civilizations"-tese, altså synet om at de dypeste konfliktene i verden etter den kalde krigen skyldes kulturforskjeller. Hans typologi over "sivilisasjoner" er altfor grovkornet til å være brukbar, og faktisk har amerikansk UD flere ganger presisert — i tråd med en slik kritikk — at konflikten med al-Qaida ikke er en konflikt mellom "Vesten" og "Islam". Imidlertid har Huntington et viktig poeng, nemlig at kulturforskjeller er en vesentlig faktor i konflikter.

En annen organisk intellektuell for den amerikanske høyresiden, som også har stor innflytelse hos makthaverne, er Francis Fukuyama. I The End of History and the Last Man hevder han omtrent det motsatte av Huntington, nemlig at alle folkeslag streber etter vestlig demokrati og høyt materielt forbruk, altså The American Way of Life. Dette begrunner Fukuyama, interessant nok, ved å henvise til Nietzsche og dennes begrep "vilje til makt", utlagt som et universelt behov for anerkjennelse [recognition] og respekt.

Huntington har rett i at kulturforskjeller er viktige, men tar feil når han knytter dem til store, angivelig homogene "sivilisasjoner". Fukuyama har rett i at anerkjennelse er en knapp ressurs, men tar feil når han tror at den bare kan oppnås ved å etterligne den amerikanske modellen. Kort sagt: En selektiv, kritisk lesning av de to amerikanske høyreintellektuelle kan lede til den slutning at nøkkelen til verdensfred ligger i respektfylt dialog.

Den tredje analysen som skal nevnes, befinner seg enda nærmere Det hvite hus. To analytikere ved The RAND Corporation, en thinktank knyttet til det amerikanske forsvarsdepartementet, har nemlig i flere år levert strategiske analyser som viser at konfliktene nå ikke lenger går mellom stater, men mellom stat og nettverk. Blant annet i boken Netwars, som utkom før 11. september, beskriver David Ronfeldt og John Arquilla et konfliktbilde der det ikke er den som har flest stridshoder og jagerfly som vinner, men den som klarer å infiltrere fiendens nettverk på de mest effektive måtene.

De relevante analysene finnes altså i det republikanske partiets nærområde, men de blir ikke brukt. I stedet har vi fått en situasjon som beskrives av den britiske forfatteren Tariq Ali som "a clash of fundamentalisms".

For tre år siden utga Oscar Hemer og jeg boken Ambivalens och fundamentalism. Der forsøkte vi å vise at fundamentalisme skaper fundamentalisme. Jo mer fundamentalistisk USA blir i sin unilaterale sabelrasling, desto mer fundamentalisme skapes på den andre siden. Hittil har geopolitikken etter 11. september — fra bombingen av Afghanistan til truslene mot Irak, opptrappingen på Vestbredden og eksplosjonen på Bali — vist at USAs "krig mot terrorisme" er en oppskrift på mer terrorisme. Den ambivalente holdning, som man blant annet finner hos tyske og franske politikere som advarer USA mot å starte nye kriger, blir betraktet som et tegn på svakhet innenfor et slikt verdensbilde. Det må man kunne kalle et historisk tilbakeskritt, og vi kan bare håpe at det vil være midlertidig.