This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

Afrika og anti-eurosentrismen

Thomas Hylland Eriksen

Information, Dagens Nyheter, Morgenbladet oktober 2002

Nyheten om kuppforsøket i Elfenbenskysten og de påfølgende urolighetene, medførte ikke akkurat et jordskjelv i tv- og avisredaksjonene verden rundt. Vi er jo så vant til å lese om vold og ustabile politiske forhold i afrikanske land. Likevel hadde dette kuppforsøket fortjent litt fetere overskrifter. I flere tiår tilhørte kakao-landet Elfenbenskysten nemlig den lille, eksklusive klubben av afrikanske land der forholdene ikke var aldeles håpløse. Det så ut til å eksistere en slags orden på både økonomi og politikk i dette ressursrike, frankofile landet. Ikke slik lenger.

Det er ellers bare noen år siden Zimbabwe meldte seg ut av klubben, da president Mugabe tok steget fra lunefull uforutsigbarhet til paranoid galskap; og man skal i det hele tatt lete lenge etter afrikanske lyspunkter (det store unntaket er Sør-Afrika). Nå er det det første drøye tiåret etter avkoloniseringen som fremstår som Afrikas moderne gullalder. Den gangen, på 1960- og 70-tallet, regnet mange — ikke minst afrikanere — med at kontinentet befant seg i startfasen til en gjennomgående moderniseringsprosess med tilhørende økonomisk vekst og politisk demokratisering. Man ventet bare på det økonomiske take-off (liberalere) eller på at folkelige (les: elitekontrollerte) revolusjoner skulle gjennomføres og bære frukt (sosialister).

De er lenge siden nå. Riktignok har afrikanske statsledere nylig lansert det optimistiske begrepet "Den afrikanske renessanse" og på toppmøtet nylig, erstattet oberst Khadaffis hjertebarn "Den afrikanske union" den mindre ambisiøse "Organisasjonen for afrikansk enhet". Både renessansen og unionen er imidlertid rene luftslott, begreper uten referanse.

Afrikas hengemyr er seigere og dypere enn man kan finne noe annet sted, og katalogen over elendighet er lang: Sult og tørke, borgerkrig og AIDS, korrupsjon og nepotisme, statlig brutalitet og kleptokratiske regimer... Ingen annen verdensdel er i nærheten av den dystre situasjonen Afrika befinner seg i. For tyve år siden kunne afrikanske ledere fremdeles kritisere vestlig utbytting for at de fremdeles var fattige og desorganiserte. Nå innser de fleste av dem at det finnes én ting som er verre enn å bli utbyttet av Vesten. Det er å ikke bli utbyttet av Vesten. De siste tiårene har nemlig stadig flere internasjonale investorer trukket seg ut av de risikable arbeids- og varemarkedene syd for Sahara. Dermed har økonomiske indikatorer gått fra vondt til verre.

Det mangler ikke forklaringer på at utviklingen har gått feil vei — fra de marxistiske til de liberale, fra anti-kolonialistiske til pro-kolonialistiske. En personlig favoritt, som til og med trolig har noe for seg, er synet om at elefanten har mye av skylden. Faktum er nemlig at befolkningen vokste meget langsomt i Afrika etter jordbruksrevolusjonen — mye langsommere enn i Asia og Europa. Underbefolkningen gjorde det umulig å akkumulere store overskudd, etablere større byer og utvikle komplekse stater. Historikere påpeker at ville dyr generelt, og elefanter i særdeleshet, gjorde så stor skade på avlingene i afrikanske samfunn at en mulig økonomisk vekst ble effektivt forhindret. Dermed stagnerte de både teknologisk, politisk og økonomisk.

 

Forklaringen er for enkel til at den står seg alene, men den er langtfra irrelevant. Den dag i dag er det mange steder hasardiøst å ha selv en liten kjøkkenhage, enten det skyldes elefanter, bavianer eller andre glupske dyr. Elefantforklaringen skiller seg ellers ut ved sin amoralske karakter. Det er verken maktsyke, rasistiske europeere eller korrupte afrikanere som spiller hovedrollen. Kanskje tiden er inne for å forklare Afrikas elendighet uten å utpeke syndebukker, men moralistene har fremdeles gode dager, uansett hvilken side de står på.

I Europa er det ikke lenger god tone å si høyt at afrikanere nok har medfødte egenskaper som gjør dem lite forenlige med det moderne samfunns krav til organisering, arbeidsmoral og så videre. Men tar jeg ikke mye feil, er det mer enn en liten håndfull av europeere som, malgré eux, griper seg i å tenke at det er noe uavvendelig laverestående ved afrikanere, når de leser om grusomhetene i Rwanda, oppløsningen i Somalia, korrupsjonen i Kenya, maktmisbruket i Zimbabwe og AIDS’en i Botswana, eller hører en afrikansk statsleder snakke et europeisk språk med tykk aksent på fjernsyn. Elefantforklaringen har alt i alt mer for seg.

Om den vestlige dekningen av afrikanske forhold er kritikkverdig, er det sannelig også nok å utsette på den afrikanske, der anti-europeiske forenklinger florerer. Et karakteristisk eksempel er nyhetsmagasinet New African, som distribueres i hele det engelskspråklige Afrika, og som også er å få kjøpt i Vesten. Magasinet holder et jevnt godt journalistisk nivå, men det er også gjennomsyret av en ideologisk overbevisning om at Afrikas tragedier direkte eller indirekte er Vestens ansvar. En artikkel om valutasamarbeidet i den fransktalende CFA-sonen handler om en mulig økonomisk gevinst av samarbeidet i Frankrike; en artikkel om Johannesburg-møtet minner om at storkapitalen er delvis ansvarlig for fattigdomsproblemet; det fremheves i et intervju med Ugandas president Museveni at de vestlige landene driver for mye innblanding, og så videre. Isolert sett er samtlige artikler akseptable, men samlet gir de inntrykk av en aggressiv anti-europeisk holdning. Spesielt når bladets spaltister inkluderer en ung kvinne som raser mot vestlige bistandsorganisasjoner fordi de vil ha AIDS-medisiner til Angola, en viss president fra Zimbabwe som uimotsagt forsvarer sin skandaløse "jordreform", og en sjefredaktør som over to sider dveler ved europeernes skammelige oppførsel i kolonitidens Afrika.

Vinklingene velger magasinet naturligvis selv, og det kan med rette påpekes at Afrika trenger hjemmedyrkede alternativer til Vestens journalistiske hegemoni. Selvsagt. Men det siste Afrika trenger for å komme videre, er en intelligentsia som er mest opptatt av å massere sin egen offerrolle.

Eurosentrisme består i å betrakte Europa som det selvfølgelige midtpunkt i verden, og å vurdere andre folk og regioner ut fra en europeisk målestokk. En slik holdning er selvfølgelig nedlatende og fordummende. Anti-eurosentrismen, som kommer til uttrykk blant annet i New African, går ut på at man bygger sin identitet på det man er imot. Ved å gi Vesten skylden for hele katalogen over afrikansk lidelse, presenterer man ikke bare en feilaktig og lite anvendelig analyse av kontinentets problemer. Man gjør seg dessuten mentalt avhengig av nettopp den man ønsker å gjøre seg uavhengig av. Det er rent så jeg blir minnet om en anarkist jeg i sin tid omgikkes med. På bakgrunn av sin politiske overbevisning ønsket han å gjøre seg uavhengig av Staten. Derfor gjorde han sitt ytterste for å unngå lønnsarbeidet, slik at han kunne leve på trygd. Forstå logikken den som kan.