This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

Arbeidstid


Thomas Hylland Eriksen

Teknologiforum, høsten 2004

Den nye teknologien skulle gi oss kortere arbeidstid. Det ser ikke ut til å ha skjedd, men forskerne er ikke enige om hvorvidt vi arbeider mer eller mindre nå enn for en generasjon siden. Faktisk finnes ikke noe presist svar på spørsmålet.

Statistikken tilsier at antall arbeidstimer har gått ned i Vest-Europa siden 1970-tallet. Vi har flere feriedager og går fra jobben tidligere enn før. Men samtidig er det en voksende del av arbeidsstyrken som ikke lenger opplever et tydelig skille mellom arbeidstid og fritid. Dette henger sammen med ny teknologi.

Av og til har vi sett reklamekampanjer for bærbare datamaskiner som reklamerer med at de gjør det mulig å ta med seg arbeidet hvor som helst: på en strand ved Middelhavet, i en flytogterminal, på kafé. Dette skjer. Om det fører til at man blir mer fleksibel, er en annen sak.

Mobiltelefonen skaper samme type «frihet» som den bærbare datamaskinen. Der jeg bor, går ikke folk til trikken lenger. De går til trikken og snakker i mobiltelefon, for å få et lite forsprang. Omtrent på samme måte forholder det seg med dem som fyller enhver pause på seminarer med mobilen, for ikke å snakke med mannen jeg observerte i en park for en tid siden; han sparket fotball med sin unge sønn, men tok ikke mobiltelefonen fra øret så mye som et sekund under fotballspillingen.

For et par år siden ble det lansert et forslag i Storbritannia om å forby sjefer å ringe sine ansatte utenom arbeidstid. Et slikt forbud vil neppe komme – hvordan skulle det håndheves? – men det er interessant at forslaget kommer nettopp nå. Jeg tror det skyldes mobiltelefonen. Tidligere kunne de fleste koble ut fra arbeidet når de gikk hjem. I Storbritannia gikk mange, særlig menn, på puben en time eller to de fleste dager. Der kunne ingen nå dem. Nå, derimot, kan telefonen ringe når som helst og hvor som helst, og hver gang den ringer gjør hjertet et lite ekstra hopp. Det kan jo være sjefen, og det kan være noe viktig. Jeg har selv sett nordeuropeere på strender i Syd-Europa ligge med mobiltelefonen ved siden av seg på håndkleet. Har de fri, eller er de på arbeid?

Den nye teknologien er som en mygg som summer i nærheten av øret 24 timer i døgnet.



Ettersom skillet mellom arbeid og fritid er blitt utydelig, lar det seg ikke måle om vi arbeider mer eller mindre enn før. I tillegg er tempopresset økt i mange yrker. Arbeidstiden er blitt mer intens. Det er mange som må ta med seg arbeid hjem de fleste dager, og en god del av dem har fått hjemmekontor finansiert av sin arbeidsgiver. Så slipper de å la eposten hope seg opp i helgene.


Et tegn på at det er noe usunt i dagens arbeisliv, er at den faktiske pensjonsalderen ser ut til å synke i våre samfunn. Et flertall utdanner seg nå til de er bortimot tredve år. Da etablerer de seg med familie og huslån, de får barn, og samtidig går de inn i sin første «ordentlige» jobb med tilhørende krav om å yte maksimalt. Når de endelig er godt etablert i arbeidslivet, barna har flyttet hjemmefra og lånet er nedbetalt, ønsker forbløffende mange å pensjonere seg. Dette til tross for at vi lever lenger og er sunnere enn tidligere generasjoner. Livssyklusen kan altså bli slik at man begynner med tredve år i institusjonalisert utdannelse – mange begynner i barnehage allerede i ett-årsalderen – med stor frihet og lite ansvar. Så kommer tredve intense og strevsomme år med arbeid, familie, gjeld og karrierepress, etterfulgt av en like lang periode der man endelig igjen er fri til å dyrke sine interesser, noe man aldri fikk anledning til da man var arbeidstager.

Jeg legger merke til det på åpne foredrag. Tilhørerne er stort sett enten pensjonister eller studenter. I fremtiden bør pliktene i samfunnet spres mer utover, og vi bør kreve at den nye teknologien skal gi fleksibilitet i praksis, ikke bare i reklamen.