This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

Maktens arkitektur

 

Thomas Hylland Eriksen

 

I 1998 var jeg fast spaltist i Statsbyggs tidsskrift Bygg og Rom -- dette er en smaksprøve.


I riktig gamle dager, la oss si før rundt 1980, var det aldri noen tvil om hvor makten var konsentrert i samfunnet. Føydaltidens monumentalbygg -- slott, katedraler, festninger -- representerte henholdsvis den politiske, den religiøse og den militære makten. De ruvet og utstrålte tyngde og autoritet. Dørene var bevisst gjort større enn i andre hus, og vinduene satt høyere på veggen enn det som var vanlig: besøkende skulle føle seg små og svake når de banket på hos samfunnets mektige.

I industrisamfunnet var maktens arkitektur mindre pompøs, men ikke mindre påfallende. Dens bygninger var store og upersonlige klosser i grå betong, like firkantede som de ansiktsløse, effektive byråkratene som jobbet der og forvaltet samfunnets politiske makt.

Regjeringskvartalet i Oslo har lite av den føydale makten over seg, men desto mer av den industrielle. Etter den nylig avsluttede ombyggingen, har også siste skrik innen maktarkitektur meldt sin ankomst: den postmoderne, altså informasjonssamfunnets maktarkitektur.

Vi lever i en en tid da ingen vil vedkjenne seg at de har makt lenger fordi det er blitt flaut, men maktforskjeller signaliseres fremdeles i arkitekturen: Jo mer abstrakt samtidskunst på veggene i inngangspartiet, desto mer makt ligger i kontorene bakenfor. Jo større glassruter og høyere himlinger, desto mer penger har eierne. Og fremdeles skal sjefen ha det største kontoret og den høyeste stolryggen; i en høyblokk har han eller hun stadig hevd på denne arketypiske norske verdien, nemlig den beste utsikten. Hvis man for alvor ville gå inn for likhet og desentralisering av makten i Norge, kunne man begynne med å snu etasjefordelingen i en offentlig høyblokk på hodet. I så fall ville Statsministerens Kontor bli flyttet til første etasje i H-blokka, og den ettertraktede 17. etasje ville bli inntatt av Statsbygg Driftsområde Sentrum.

 

Dette vil neppe skje. Likevel er informasjonssamfunnet åpnere og mer demokratisk enn industrisamfunnet. Flere vet mer. Alt er gjennomsiktig, og folk flest har lært seg å lese maktens arkitektur med et mistenksomt blikk. Derfor må makten kle seg ut som noe annet enn det den er. I Statsbyggs bok om ombyggingen av Regjeringskvartalet står følgende å lese om høyblokken i sentrum av kvartalet: "Firkantet også, sier du? Ja, kanskje, men legg merke til det sterke surrealistiske innslaget på to av sidene. De andre er grå." Slik taler makthaverne i et samfunn som gjerne vil være demokratisk. Makten er altså blitt listigere, den har utviklet en smak for Jacob Weidemann og avrundede former, og den serverer nå ciabatta-brød og hvitvin i sine kantiner. Kontorbordene er ikke direkte runde (den anerkjente demokratiske fasongen siden Kong Arthurs tid), men de er heller ikke firkantede. De snor og vrir seg som firkantede bord som gjerne vil late som om de er runde, akkurat slik makten ter seg i våre dager. Ingen er lenger dum nok til å si: "Ja, jeg har mye makt." Ikke engang et bord.

I dag kamuflerer makten seg altså. Den vil ikke vedkjenne seg direkte at den er makt. I riktig gamle dager var maktkonsentrasjon dyster og mørk, så kom en rasjonalistisk og funksjonalistisk periode da den var heslig og massiv. Nå kjennetegnes makten av åpne lyse, luftige, nesten muntre rom med abstrakt originalkunst på veggene og italienske designmøbler i kantinen. Det gjør den ikke mindre mektig, men den er blitt sleipere. Og, må man tilføye, penere.

Et viktig ledd i ombyggingen av Regjeringskvartalet har bestått i å dytte flere ledninger inn i veggene, for å få bedre og raskere Internettforbindelser. Når Makten tedde seg før i tiden, snakket den med seg selv. For å gjøre det, måtte den som regel inn i et rom. Nå er ikke dette lenger nødvendig. Nå kan "noen av oss ha snakket sammen" uten å rikke seg fra kontorpulten,

Et bilde: Før talte kongen enten i mottagelsesrommet eller -- til folket -- på slottsbalkongen. Nå sender statsministeren epost, og moderniseringen av Regjeringskvartalet har bl.a. oppgradert de usynlige ledningene i veggen, som gjør det mulig å snakke sammen uten engang å bli sett. -- For de paranoide av oss: naturligvis et uttrykk for maktens usynlighet, det ofte gjentatte -- men ikke dermed sannere -- munnhellet om at det er umulig å vite hvem som har makt i dette landet. Tidligere: vanskelig å bruke maktsentrene til annet enn de var tiltenkt. Slottet i Oslo (Gateavisa, helt til de innså hvor mye det var å varme opp og holde rent), Kreml (same system, new management), gammelt fengsel her i byen (museum, men små fengselsceller og lite lys). Nå? Tja, kunne man ha brukt disse lokalene til noe annet?

Min umiddelbare innskytelse er naturligvis at hele dette komplekset godt kunne ha vært en høyskole eller et universitet. Statsministerens -- eller stasministeren, som NRK-journalistene så treffende har begynt å kalle ham -- nyoppussede kontor blir lett rektors kontor (som da vil få både stiligere lamper og tøffere pult enn hun har nå), de pompøse inngangspartiene (som fremkaller agorafobi selv hos den tapreste) kan med et enkelt håndgrep gjøres til lesesaler, Møllergata 19 kunne bli bibliotek eller museum (riktignok først etter en viss bruk av slegge) og så videre. En interessant konsekvens ville bli at undervisningsformene ville endres: ettersom det er så få store auditorier her nede, ville mer av undervisningen få preg av "noen av oss har snakket sammen". Så kunne departementsbyråkratene og politikerne flytte til Blindern, og holde intern konkurranse om forslag til hva de skulle bruke alle auditoriene til.

Bygningene kunne naturligvis også med et enkelt håndgrep gjøres om til kunstgalleri. Det henger så mye originalkunst der allerede, og det er så mange dyre designmøbler som med en liten plakett kunne presenteres som kunstverk for et godtroende publikum, at bare noen få håndgrep hadde vært nødvendige. På den annen side ville det bli et kunstgalleri med svært mange kuratorer og andre ansatte i forhold til antall bilder. Det er for mye sløsing med plassen til at de ville egne seg som familieboliger. Det er med andre ord, for å konkludere, relativt begrenset hva vi vil kunne bruke disse husene til når Marx' spådom om at "staten skal svinne hen" blir virkeliggjort. Mitt stalltips er at de blir overtatt av Geelmuyden og Kieses Internett-avdeling når den tid kommer. Men innen da vil sikkert også de fleste som jobber i departementene nå, være ansatt der; så forandringene blir ikke nødvendigvis så store i praksis.


©Thomas Hylland Eriksen 1998


Nexus