W.G. Sebald: Austerlitz

Thomas Hylland Eriksen

Levende historie, desember 2004

Den fire og et halvt år gamle Jacquot Austerlitz blir plassert på et vestgående tog ut av Praha i tolvte time. Faren har flyktet til Paris, men moren har ventet for lenge og kommer seg ikke ut i tide. Barnet havner hos et dypt religiøst ektepar i Wales, hvor han vokser opp med nytt språk, nytt navn og ny identitet. Leseren møter ham først som ung, deretter som middelaldrende mann. Gjennom hele sin oppvekst har han dels vært uvitende om, dels fortrengt, hvem han er. Så skjer avgjørende ting som får ham til å grave i sin egen – og Europas – mørke fortid. Idet han konfronteres av bestemte lukter, synsinntrykk og personer, utløses skred av erindring som får den mørkeste tid i det 20. århundres historie til å dirre av liv. Det er rystende lesning.

Omtrent slik er innrammingen omkring en av de mest forunderlige bøkene jeg noen gang har lest. Forfatteren, som døde i en trafikkulykke i 2001, har skrevet en bok som nesten er magisk i sitt suggererende, visuelle og poetisk dystre språk. Boken er gjennomgående illustrert med fotografier, mange av dem kornete og litt uskarpe, som skaper en effektiv illusjon av dokumentarisme. Og selvfølgelig er boken i grunnen dokumentarisk, og på sin måte sannere enn mange historiebøker, selv om personen Austerlitz og hans familie er oppdiktet.

Austerlitz er en hyllest til erindringen, et vitnesbyrd om betydningen av å huske. Forfatteren får den lille historien om individet Austerlitz til å speile den store historien om holocaust og nazismen. For barnet Austerlitz glemte både seg selv og krigen, og når den voksne Austerlitz nøster opp sin egen families tragiske historie, tvinges han også dypt inn i det europeiske kollektive ubevisste; detaljene mange helst vil glemme om ghettoene og konsentrasjonsleirenes redsler. Slik det i mange år var bekvemt for Austerlitz å glemme sin egen histore, er det en konstant fare for at vi europeere glemmer at den obligatoriske davidsstjernen og konsentrasjonsleiren var ektefødte barn av det moderne Europa. Den sikreste medisinen mot at noe lignende skal hende igjen, er at vi insisterer på å holde erindringen ved like.

I og med at det har vært utgitt tusenvis av bind om annen verdenskrig, synes sjansene for å si noe friskt, nytt, gripende og sjokkerende mindre og mindre for hvert år. Austerlitz er en slående original og vakker bok som viser at kunststykket fremdeles er både mulig og nødvendig.