This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 


Retten til å være hybrid. Om å lese De sataniske vers



Thomas Hylland Eriksen


Morgenbladet
, 1994

Romanen er død, har man sagt i noen år, trukket på skuldrene og mimret nostalgisk om den mytiske moderne urtiden for mange, mange år siden da romanlesning skapte en felles offentlighet av dannede mennesker som møttes i salonger og på kafeer for å bedrive estetisk og politisk kritikk. Men i Kenya ble Ngugi wa Thiong'o fengslet etter å ha oppført et skuespill, og hans siste roman ble for et par år siden beslaglagt av politiet; i Nigeria ble Wole Soyinka nektet utreisetillatelse i forrige uke fordi man risikerte at han ville baksnakke regimet om han dro til Europa; og i sjahens Iran sang Reza Baraheni en grusom elegi om fjernede nyrer og glinsende bukhinner etter 102 dagers tortur.

Litteraturens betydning i Europa er kanskje beskjeden for tiden, men i andre verdensdeler inngår den i en kamp om retten til å definere hvordan verden ser ut. Svært ofte får denne kampen uttrykk som en konflikt mellom moderne innstilte liberalere og religiøse tradisjonalister eller andre autoritære krefter. De sataniske vers er bare en roman, javel, men både boken selv og den globale oppmerksomheten omkring den og dens forfatter speiler, riktignok i ekstrem form, en konflikt som gjennomsyrer mange samfunn i verden, og ikke minst de postkoloniale: konflikten mellom den moderne rettighetstenkningen og den tradisjonalistiske ortodoksien. Og la oss for en gangs skyld unngå å sette merkelappen "vestlig" på den individbaserte rettighetstenkningen. En slik merkelapp bidrar til å forsterke et ødeleggende skille mellom "oss" og "de andre", og stiller for den saks skyld også torturerte forfattere i "ikke-vestlige" land i et merkelig lys. For kan de ikke være sudanesiske eller saudiarabiske, altså "ikke-vestlige", selv om de går inn for menneskerettighetene?

Modernitet vil si å benekte at tradisjon, skikk og bruk kan brukes til å legitimere dagens praksis. Den impliserer derved kritikk, tvil og bevisste innovasjoner. Den finnes både i "øst" og "vest". Salman Rushdies store roman er, på ett nivå, en sammenhengende hyllest til moderniteten. Foreløpig har den tilsynelatende virket mot sin hensikt, ettersom den er blitt brukt som påskudd til å skjerpe polariseringen mellom verdslige og tradisjonalistiske grupper i muslimske land, men kanskje vil det om tyve år være mulig å si at den bare var noe forut for sin tid?

Salman Rushdie ble nærmest over natten en av de virkelig store litterære kjæledeggene både i nord, sør, øst og vest da han utgav overflødighetshornet Midnattsbarn i 1981, og han befestet posisjonen et par år senere med den ikke mindre burleske oppfølgeren Skam. Uforlignelig og suverent lot han øst og vest møtes på mange nivåer; i fortellerteknikk og komposisjon (det høres tydelige ekkoer av både Dickens og Tusen og en natt), i tematikk og språkbruk, i personenes indre liv og i historienes flertydige og underfundige moral. Han fremstod som en brobygger av rang og som en av de aller største historiefortellerne på det eurasiske kontinent.

De fleste av Rushdies beundrere ble mindre begeistret da den tredje romanen i serien, The Satanic Verses, utkom i 1988, men av forskjellige grunner. I muslimske land var det mange som følte at Rushdie hadde falt dem i ryggen ved å spotte en religion de tross alt fremdeles holdt for å være sann og god. I Europa og Nord-Amerika hadde store deler av det romanlesende publikum problemer med å forstå hva deres fortellerguru hadde skrevet. Hva Rushdie gjorde i De sataniske vers var imidlertid verken mer eller mindre enn å videreutvikle prosjektet som ble påbegynt i hans to foregående romaner, nemlig å tematisere kulturmøtet mellom øst og vest på tusen måter: bokstavelige, allegoriske, parodiske. Han går her mye lenger enn tidligere, og trekker veksler på store deler av sin betydelige kunnskap om islam, det indiske subkontinent, Storbritannia og de mange forskjellige, og tildels motstridende, mytologiene som er karakteristiske for de ulike kulturområdene -- fra thatcherismen til de eldgamle sanskritiske puranaene, for å nevne ytterpunktene.

 

Å lese De sataniske vers kan tidvis sammenlignes med å lese Ulysses. Ikke så rent sjelden får man en nagende mistanke om at man virrer omkring på toppen av isfjellet, uten kløkt og kunnskap nok til å nærme seg de skatter som skjuler seg under vannflaten. Av de hundrevis av historier, allegorier, symboler og ironier Rushdie virvler opp i De sataniske vers, er det bare en liten brøkdel som uten videre kan fanges opp av et gjennomsnittlig europeisk bokklubbmedlem. For å forstå boken fullt ut på alle sine nivåer, må man kanskje først bli Salman Rushdie. Men det hjelper åpenbart også godt å være en tålmodig, kunnskapsrik og assosierende Axel Jensen.

For dem av oss som verken er Rushdie eller Jensen, hjelper det å lese Axel Jensens bok Gud leser ikke romaner. Denne tykke, men tett og fint komponerte boken er nemlig nøyaktig det undertittelen lover at den er, altså en vandring i Salman Rushdies verden. Den er ikke noe flammende oppgjør med islamsk fundamentalisme eller et patetisk forsvarsskrift for romanen som kunstform, men først og fremst en kunnskapsmettet guide til de symbolske universene Rushdie trekker veksler på i sin store roman.

Innledningsvis forklarer Jensen hva en fatwa er, nemlig en "juridisk erklæring fra en ekspert på det islamske lovverket (shariaen)". I Midtøsten ble det for eksempel erklært anti-kaffe-fatwaer på 1500-tallet, ettersom det ble antatt at Profeten ikke ville ha drukket kaffe. I Tyrkia ble tyve offiserer torturert og henrettet etter at en anti-tobakk-fatwa ble erklært. Imidlertid ble disse fatwaene avviklet, den siste gjennom en mot-fatwa erklært av en annen religiøs leder. Det eneste som trengs for å annullere dødsdommen er faktisk en mot-fatwa. Den må imidlertid avsies av noen av de høye sjia-ayatollahene. Det er ikke nok at du og jeg og Axel Jensen gjør det. Men det er løgn at fatwaen mot Rushdie ikke kan oppheves.

De sataniske vers er ikke et blasfemisk smedeskrift, men en roman om eksilet og den kulturelle hybridiseringen eller kreoliseringen eksilanter erfarer. Hovedpersonene Saladin Chamcha og Gibreel Farishta reiser fra Bombay til England og tilbake. Deres liv er turbulente (også bokstavelig: som kjent faller de ut av flyet!) og preget av rotløshet og tvisyn. Derfor blir også de islamske delene av romanen, som blant annet tar opp Muhammeds (Mahounds) levnetsløp, preget av tvisyn og flertydighet. Eksilet, fremmedheten og distansen til egen kultur innebærer for Rushdie et tap av uskyld som er irreversibelt og som smitter over på alle deler av tilværelsen, også forfedrenes myter.

Samtidig er eksilantenes forsøk på å skape synteser av østlige og vestlige strømninger ofte dristige og intellektuelt stimulerende. Rushdie har alltid vært interessert i okkultisme, og Jensen minner om at personen Mhatre i De sataniske vers, som dukker opp nettopp når Saladin Chamcha fordyper seg i teosofiske tekster, må være inspirert av den engelske okkultisten Mathers, som var aktiv i slutten av forrige århundre. Teosofien er som kjent et forsøk, i manges øyne mislykket, på å koble sammen europeisk og indisk mystisisme.

Hvorfor reiser Saladin og Gibreel med Air Indias flight nummer 420? Dette, forklarer Jensen, skyldes nok at tallet 420 er indernes versjon av ulykkestallet 13. 420 er satt sammen av Char (4), Sau (100) og Bis (20), og Charsaubis er hindi for en sjarlatan.

I noen av de mest instruktive delene av sin bok viser Jensen hvordan Rushdie har brukt sagn og myter fra både hinduismen, sikhismen og islam. Disse verdnene, hvor gutter blir til piker etter å ha dukket seg i tjern, hvor Shiva og Parvatis elskovsakt kan vare i tre tusen år, og hvor guder uten større dikkedarer ikler seg menneskekropp og gjennomgår de mest bisarre transformasjoner, passer som hånd i hanske til Rushdies eget surrealistiske historieprosjekt. Når det gjelder Guru Nanak, sikhismens grunnlegger, og hans biografi, er den så eventyrlig at den i Jensens øyne "ligner mer på en historie skrevet av Salman Rushdie enn biografien til grunnleggeren av en religion". Og -- interessant nok -- det finnes knapt hinduer som anser hans frie bruk av hinduistisk mytologi som blasfemisk.

Så er det noe spesielt ved islam tross alt? Det mener Jensen utvilsomt, selv om han ikke er fremmed for at for eksempel kristendommen i perioder har fungert like undertrykkende og dogmatisk. Når det gjelder hinduenes teori og praksis, gjengir Jensen et langt brev Rushdie skrev til Rajiv Gandhi da den daværende indiske statsministeren forbød romanen et halvt år før fatwaen ble utstedt, av frykt for å miste hundre millioner muslimske stemmer ved neste valg. Det spesielle ved islam i sin konservative utgave, er ikke at den nødvendigvis er mer blodtørstig og inhuman enn andre ideologier, men at den er et lukket tankesystem hvor nye tolkninger og nye ideer i sin alminnelighet oppfattes som truende og potensielt blasfemiske. Koranen slutter jo til og med å være hellig når den blir oversatt.

Er det så fremdeles noen som er forbauset over at troende muslimer er fornærmet på Rushdie? I så fall har de ikke lest Axel Jensens bok. Han viser tydelig hvorfor romanen står i diametral motsetning til islam, uansett hvordan man tolker denne religionen. Hos Rushdie begår profeten usedelige handlinger, engelen Gabriel (Gibreel) blir ateist og grisespiser, og mange andre unevnelige ting skjer. Som Jensen påpeker, finnes det neppe noen hellig bok som er helligere enn Koranen for tiden. De kristne er på defensiven og har lenge drevet kildegranskning og skriftfortolkning av sin, mens hinduer og buddhister ikke har noen hellig bok i betydningen et autoritativt skrift bestående av åpenbaret guddommelig sannhet. Å antyde at Koranen er ett av flere store og innsiktsfulle verker, og at Kapitalen kanskje er den overlegen på enkelte punkter, er imidlertid en fryktelig tanke for alle troende muslimer, uansett om de støtter fatwaen eller ikke. Ifølge Jensen gir den ikke rom for pluralisme innenfor sitt virkefelt. "Mange tenksomme muslimer," skriver Jensen, "folk som ser med sorg og forskrekkelse på det bildet av islam som er skapt av presteskapet i Iran, (Š) har gitt uttrykk for ubehag når de blir konfrontert med Salman Rushdies ironiske profanering." Det er nok sant, men ikke sannere enn at troende kristne føler seg ille til mote når grisevitsene om Jesus og Satan brer om seg.

Islamister er naturligvis ikke alene om å forsøke å kneble annerledes tenkende. Jensen minner om at begrepet fundamentalisme skriver seg fra USA i midten av forrige århundre, da det først ble brukt av liberale kristne om opplysningsfiendtlige og stokk konservative kristne; og Rushdie fremstiller kristne gruppers kamp mot darwinismen som et speilbilde av den islamske dogmatismen. Rushdie visste naturligvis at mange ville bli fornærmet av boken hans, ikke minst fordi den er skrevet på en slik måte at det er nødvendig med inngående kunnskaper om India og islam for å forstå alle hans allegorier.

Hva han imidlertid ikke kunne forutse, var at det ville bli utstedt en dødsdom over ham; at Allah i en av sine mest innflytelsesrike inkarnasjoner verken leste romaner eller anerkjente romankunsten som sådan. Milan Kundera skriver at Rushdie-saken nettopp handler om romanens legitimitet. Det er med andre ord ikke selve innholdet i Rushdies angivelige blasfemi som er interessant, men retten til å fortelle historier, til å reise kritiske spørsmål, til å dyrke individualiteten, og til å skape symbolleker med tabubelagte emner som råmateriale. Homi Bhabha skriver for sin del, i en subtil analyse av De sataniske vers, at Rushdies blasfemi ligger i selve kulturoversettelsen han gjennomfører, altså i hans forsøk på å tolke mulige betydninger inn i de sakrale tekstene. Rushdie spør seg dels hva som rent faktisk kan ha skjedd, dels hvordan vi i dag kan forstå de islamske mytene, og antyder noen tolkningsalternativer med god hjelp av sin dikteriske fantasi. Som en konsekvens av Rushdies påvisning av tekstenes mangetydighet, går de over fra å være sakrale tekster til å bli litteratur. Dette kan ikke oppfattes som noe annet enn blasfemiske og farlige tanker av dem som holder Koranen for å være en hellig tekst.

De sataniske vers er på flere måter en bok om eksilet. Jensen skriver at den "er en roman om mer eller mindre skadeskutte trekkfugler i tvelyset mellom Rajiv Gandhis India og Maggie Thatchers England". Selve eksilet, og den hybridiserte eller kreoliserte identiteten eksilanter utvikler, er imidlertid en trussel mot enhver type rettroenhet. (Det er trolig derfor enkelte eksilgrupper overdriver sin troskap mot tradisjonen, altså fordi den kommer under umåtelig press.) For øvrig er det ikke bare islam som blir relativisert i romanen. Saladin Chamchas drøm om å være fri og rotløs ville oppfattes som blasfemisk innenfor enhver tradisjon; det er med andre ord eksiltilstanden som sådan som er truende. Stikk i strid med hva mange tror, tematiserer Rushdies roman ikke konflikten mellom "Øst" og "Vest" eller for den saks skyld mellom kristenheten og islam. Konflikten ligger i forholdet mellom det nye og det gamle, mellom det hybridiserte og det rotfestede, mellom det åpne og det lukkede. Slik sett preger den livet i moderne samfunn, og ikke minst eksilantens liv, som i langt større grad er mellom enn inni. Denne posisjonen er truende for alle som går inn for grenser og renhet, uansett hva de kaller seg.

Et beslektet problem, som Rushdie må ha reflektert over, er hans rolle som talsmann for de fattige, marginaliserte og koloniserte folkene. Ettersom islam i store deler av Afrika og Asia blir betraktet som en antikolonialistisk religion, er det mange, også ikke-troende, som opplever Rushdies uhøytidelige omgang med skriften og troen som et svik og et brudd på hans lojalitet overfor Den tredje verden. Slik ser han det imidlertid ikke selv, og som Jensen skriver: "Det er som talsmann for en forsinket opplysningstid, som frihetsevangelist for den tredje og fattige verden at vi finner noe av forklaringen på den aggressive, den polemiske Rushdie: Våg en selvstendig tanke til en forandring. Og slipp jentene løs." Han er med andre ord villig til å ta opp kampen mot tradisjonalismen.

Mange diktere er blitt myrdet, av stater og av selvstendige terrorister, siden fatwaen mot Rushdie ble erklært. Dette har foregått, blant annet i det USA-vennlige Saudi-Arabia, uten at begivenhetene er blitt verdiget en eneste lederartikkel i europeiske og nordamerikanske nyhetsmedier. Algerie er delt på midten mellom grupper som mener at religionen bør være integrert i politikk og samfunnsliv (derav uttrykket intégriste, fransk for "fundamentalist") og grupper som går inn for en verdslig, rettighetsbasert stat. Lignende skillelinjer finnes også i andre land. Ved å insistere på den kritiske tanke og individets ukrenkelighet kan Rushdie, om han ikke blir monopolisert av grupper som er interessert i å skape fiendebilder av islam, fremstå som noe langt mer betydningsfullt enn som en tapper forsvarer av ytringsfriheten, nemlig som et forbilde for de mange millioner av mennesker som på forskjellige måter blir undertrykt av autoritære tradisjoner. Fortellinger som ikke bare handler om myrdede forfattere, men også om vilkårlig tortur, om tilstramming av purdah-reglementet for kvinner, om passinndragelse og forskjellsbehandling på bakgrunn av slektskap, kaste eller etnisk tilhørighet -- slike fortellinger kan gi et presist og politisk akutt innhold til det etterhvert møllspiste begrepet om menneskerettigheter, og kan bidra til å øke Salman Rushdies betydning som forsvarer av en moderne politisk og estetisk orden.

Sett i et slikt perspektiv, blir De sataniske vers også en kommentar til det nigerianske regimet som nettopp nektet Wole Soyinka å besøke kolleger i Europa, til hindufundamentalistene i India som gang på gang gjør det klart at landets 130 millioner muslimer lever der på deres nåde, til tradisjonalister i Tanzania som fortsetter å omskjære pikebarn. I et slikt perspektiv kan De sataniske vers leses som en hyllest til tvilen, kritikken og individets ukrenkelighet. Den er bare en roman, men duverden for en roman.

Axel Jensen: Gud leser ikke romaner. En vandring i Salman Rushdies verden. Cappelen 1994. 395 sider.


Nexus