This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 


Historien som destruktiv kraft

Thomas Hylland Eriksen

Svenska Dagbladet, januar 1995

Denne artikkelen, som var den første i en rekke understreckare (kronikker) skrevet for SV.D., ble utgangspunktet for boken Myt, historia och identitet (Bonnier Alba 1996, norsk utgave Kampen om fortiden, Aschehoug 1996)



India, har V.S. Naipaul skrevet, er et land som har alt for mye historie. Å reise gjennom India er å forflytte seg gjennom lag på lag av sivilisasjon fra oldtidsbyene Harappa og Mohenjo-Daro i Indusdalen via de store buddhistiske, hinduistiske og muslimske dynastiene til The British Raj og etterkrigstidens moderne indiske stat. Mange av Indias regioner har hatt sin gullalder. I loslitte og lutfattige Bihar stod buddhismens vugge; marathiene minnes sin helt Shivaji fra 1600-tallet; og i området rundt Delhi vitner mogulenes palasser om en muslimsk fortid preget av rikdom og storslagenhet.

Denne kulturhistoriske rikdommen kan, som Naipaul antyder, vendes til en forbannelse. For i et land med en så lang og mangfoldig historie, vil praktisk talt alle landets innbyggere kunne føle at de er ofre for historisk urettferdighet. Hinduer har mishandlet og undertrykt muslimer; muslimer har invadert og dominert hinduer; brahminene har i Nehrus og Gandhis sekulære India tapt mye av sin tradisjonelle autoritet; sikhene er i perioder blitt forfulgt, senest i 1984; rajputene og marathiene har brent, myrdet og voldtatt langt innover Ganges-sletten og stammefolkene og lavkastene har helt siden hinduismens fødsel befunnet seg nederst på stigen. Dersom historien skal brukes som politisk lærebok, kan praktisk talt alle indere oppdage at de har noe å hevne.

Som vi smertelig har fått erfare i mange deler av verden de siste årene, leses historien nettopp på en slik måte i mange land. Et sørgelig indisk eksempel fra de siste par årene, som jeg vil beskrive i en viss detalj, har mange europeiske paralleller.

I byen Ayodhya, som ligger midt i hinduismens historiske kjerneområde, stod i flere hundre år en moské, Babri Masjid, som ble reist av Babur, den første av Indias mogul-herskere. Sjette desember 1992 ble moskeen jevnet med jorden av en rasende menneskemasse. Bakgrunnen var at Ayodhya ifølge hinduistisk tradisjon var guden Ramas fødested, og mange av hinduene på stedet mente at det i moskeens sted burde reises et tempel til ære for Rama.

Etter at moskeen var revet, brøt det ut kamper mellom hinduer og muslimer, særlig i Calcutta og Bombay, og flere hundre mennesker ble drept.

 


Det interessante spørsmålet i denne historien er ikke hvorfor rasende hinduer gikk løs på Babri Masjid-moskeen og ødela den med bare nevene, og det bør i rettferdighetens navn sies at det har vært sammenstøt mellom hinduer og muslimer i Ayodhya tidligere; i 1855 for å være nøyaktig. Spørsmålet er hvorfor aksjonen, som førte til en alvorlig forverring i forholdet mellom hinduer og muslimer, fant sted nettopp i desember 1992. En undersøkelse av faktorene som ledet frem mot ødeleggelsen av moskeen, viser tydelig hvor galt det kan gå når en tolkning av fortiden brukes som begrunnelse for nåtidige politiske prosjekter.

En religiøst basert nasjonalisme, hindutva, hadde vært på fremmarsj blant Indias hinduer i flere år før angrepet på Ayodhya-moskeen. Det nystartede høyreekstremistiske partiet BJP (Bharatiya Janata Party, Det indiske folks parti) var en sentral aktør her, og partiet benyttet enhver anledning til å mistenkeliggjøre muslimene, å minne om at de "egentlig" var inntrengere (det meste av India ble erobret av muslimer på 1500-tallet), og at det indiske folks sjel var dypt forankret i hinduismen. De fremstilte hinduismen som en tolerant religion som nå hadde tillatt muslimene å gå for langt, og som måtte kreve sin rett. Da det klassiske eposet Ramayana gikk som populær tv-serie i 1987-88, kastet BJP og den hinduistiske høyresiden seg begjærlig over den og trakk politiske slutninger av mytene. Blant annet går det frem av Ramayana at Rama ble født i Ayodhya.

Ikke bare kunsten og mytene, men også forskningen ble tatt til inntekt for hindusjåvinismen som BJP og deres medløpere stod for. Arkeologiske utgravninger i Ayodhya hadde nemlig tilsynelatende vist at det tidligere hadde stått et Ram-tempel omtrent der moskeen stod nå. Enkelte av arkeologene mente sogar at erobreren Babur hadde revet dette tempelet for å bygge sin moské. Sommeren 1992 ble det ved en tilfeldighet, nemlig veiarbeid, avdekket ruiner som lot til å styrke denne antagelsen. Dermed ble det et "offentlig faktum" at mogulene hadde revet et eldgammelt Rama-tempel i Ayodhya for å bygge sin moské. Kort etter gikk den rasende folkemassen til angrep på moskeen.

Historien slutter ikke her. Blant indiske arkeologer og historikere pågår fremdeles en livlig debatt om betydningen av de arkeologiske funnene i Ayodhya, og ettersom temaet er blitt politisk betent, refereres debatten i pressen. BJP og en gruppe akademikere som kaller seg "Historians' Forum" hevder at rivningen av moskeen har avdekket ytterligere funn som styrker hypotesen om et Rama-tempel, og mange av Indias hinduer tror dem uten videre. De er jo verken arkeologer eller historikere, og kan umulig sjekke kildene. Imidlertid utgav den anerkjente arkeologen D. Mandal i 1993 pamfletten Ayodhya. Archaeology after Demolition, hvor han gir en knusende kritikk av hypotesen om Rama-tempelet. Punkt for punkt demonstrerer han at ingen ting ved Ayodhya-funnene indikerer at noe slikt har eksistert. Mange indiske akademikere slutter seg til hans syn, og hevder at BJP og deres sympatisører har manipulert fakta for å få dem til å passe inn i et politisk prosjekt.

I desember 1994 ble Verdens Arkeologikongress (WAC) arrangert i New Delhi. Flere av Indias ledende arkeologer boikottet kongressen, ettersom arrangementskomiteen var dominert av høyreorienterte hinduer som var innblandet i Ayodhya-saken. Vi som var utenlandske delegater visste lite da vi ankom, men ryktet om den politisk betente saken spredte seg raskt. Ved en mottagelse tidlig i konferansen ble samtlige deltagere tildelt en hvit konvolutt som inneholdt fargerike brosjyrer med "ugjendrivelige bevis" for at Rama-tempelet faktisk hadde eksistert og var revet av muslimene. De unge kurta-kledde mennene som delte ut propagandaen ville ikke si hvem de representerte, men det skulle vise seg å være BJP som stod bak. Neste dag delte en annen gruppe ut brosjyrer til delegatene, men denne gangen dreide det seg om materiell som var kritisk til tolkningen av de arkeologiske funnene, og som advarte mot å så splid mellom religionene i India.

Ayodhya-saken har vært oppe i Høyesterett; den har vært debattert flittig på tv, i avisene, i akademiske fora og på politiske møter. For oss er det sant å si irrelevant hvorvidt det rent faktisk har eksistert et Rama-tempel eller ikke. Det som er interessant men langt fra unikt for denne saken, er at hendelser som kan ha funnet sted for flere hundre år siden får en så stor betydning i dag at de engasjerer store deler av den indiske befolkning, som tildels oppfører seg som om de var personlig berørt av Baburs handlinger. De aller fleste av dem som har deltatt i debattene eller voldshandlingene knyttet til Ayodhya, mener at det er avgjørende for nåtiden hva som skjedde i en fjern fortid. Dette er en foruroligende holdning.

* * *


Hvordan blir hendelser i en fjern fortid plutselig viktige i nåtiden? Det skyldes i alle fall ikke hendelsene selv. Årsaken må i stedet søkes i vår tids forhold til historien som kilde til moralske fortellinger om oss selv.
For over tredve år siden skrev Claude Lévi-Strauss, i en polemikk mot Jean-Paul Sartre, at historien langtfra representerte noe objektivt, men at den kunne sammenlignes med myter. Av alle de begivenheter som har funnet sted i fortiden er det bare ytterst få som blir tematisert av historikerne og som derved blir en del av "den felles kulturarv", og de blir vanligvis tolket moralsk, gjerne innenfor rammen av nasjonsbygging. Senere skrev Immanuel Wallerstein i en spissformulering at historien ikke skapes av fortiden, men av nåtidens ønsker og behov. Med andre ord: Indiske politikere som ønsker å bygge sin karriere på hat mot muslimene, vil lete i arkivene og på utgravningsfeltene etter muslimske overgrep mot hinduer, og som man leter, finner man. De lange periodene av fredelig sameksistens, og de mange tilfellene av hinduistiske overgrep mot muslimer, blar de forbi. Historien er mangetydig, hvilket innebærer at det er mulig å trekke de moralske eller politiske lærdommer man ønsker av den, ettersom praktisk talt alt har skjedd i fortiden.

Slik brukes, og misbrukes, historien over store deler av verden. I Norge ble vikingene nasjonalisert i forrige århundre de ble tolket inn i en nasjonsbygging som var dem fremmed, og ble tatt til inntekt for 1800-tallets nasjonsbygging. Så sent som i desember 1994 skrev en norsk lektor i Dagbladet at den ensidige nasjonalistiske historieundervisningen var medskyldig i det norske nei til EU. Norske skolebarn hadde i generasjoner lært at Norge var det viktigste i verden, ettersom de fleste historiene de hadde lært om fortiden handlet om nordmenns heroiske kamp for frihet og selvstendighet. Disse historiene var ikke nødvendigvis usanne, men de forutsatte at man valgte bort alternative historier, som for eksempel kunne ha vektlagt Norges historie som en integrert del av Europas historie.

Russlandskjenneren Peter Normann Waage har skrevet at det knapt finnes en sten i Russland som ikke minst to etniske grupper kan gjøre historisk krav på. De skriver naturligvis hver sine historier, og fokuserer på ulike perioder, ulike hendelser, eller endog ulike tolkninger av de samme hendelsene. Og historiene, som formidles som moralske fortellinger, setter seg dypt i kropp og sjel hos den troskyldige lytter. Derfor finnes det den dag i dag serbere som er rasende på grunn av slaget i Kosovo, som fant sted i 1389. Historiene om tyrkernes grusomheter er blitt en del av deres egen biografi.

Som historikeren Uffe Østergård en gang bemerket, bare delvis i spøk: Skåne er Danmarks Kosovo, og ifølge en serbisk logikk, burde Danmark ha gjort territorielle krav på dette eldgamle kjerneområdet i dansk kultur. Poenget kan gjøres enda mer generelt: Praktisk talt alle folkeslag har sitt Kosovo, og om de leter, vil alle verdens folk vil kunne påvise, med henvisning til historiske kilder, at de er ofre for historisk urettferdighet.

Dette betyr ikke at det er umulig å drive nøktern og opplysende historieforskning. Men det betyr at den intellektuelles oppgave må være å tillate fortiden å være mangetydig. Når historien brukes besvergende, og når politikere påberoper seg den som sannhetsvitne og moralsk rettleder, er det all grunn til å være på vakt. Ayodhya-saken burde være en advarsel til oss alle om hvor galt det kan gå når man bruker sin tolkning av fortiden til å trekke moralske slutninger om nåtiden.

©Thomas Hylland Eriksen 1995


Nexus