Leonard Borgzinner, 1957-1990

Å Død, gamle kaptein, tiden er inne! Lett anker.
Dette landet kjeder oss, å Død! Heis seil!
Himmelen og havet er svarte som blekk,
men du vet våre hjerter er fulle av stråler!
Rekk oss din gift som lindrer og helbreder.
Siden denne ilden brenner våre hjerter
vil vi dukke til bunns i avgrunnen -
Himmel eller Helvete, det spiller ingen rolle!
Til bunns i det ukjente for å oppdage noe nytt!

Charles Baudelaire, fra "Le Voyage"

Verden er ond for mennesket i samme grad som det søker godheten i den. En slik søken er ikke bare dømt til å mislykkes, den utløser endog det Onde - som en rekyl. (...)

Den generelle sannheten er den stoiske: forsoningen med verden går gjennom fraværet av all søken. Vær i ro og gjør ingenting i det Godes navn. Den gode handling forsterker den onde tilstand.

Leonard Borgzinner, fra "Det ondes evangelium"

Jeg anbefaler deg min slags død, en frivillig død som kommer til meg fordi jeg ønsker det.

Og når skal jeg ønske det? - Han som har et mål og en arving vil døden på det tidspunkt som er gunstigst for hans mål og for hans arving.


Og av ærbødighet overfor sitt mål og sin arving vil han ikke henge opp flere falmede kranser i livets reservat.

Friedrich Nietzsche, fra Also Sprach Zarathustra, I

Jeg ble kjent med Leonard Borgzinner, alias Geir Arne Olsen, alias Leon Latex, like etter at han hadde utgitt sin novellesamling Universets Varmedød og andre selvmord (Solum 1982). Jeg hadde smuglest en av novellene i en bokhandel, og skrev til Borgzinner med en bønn om et gratiseksemplar - som jeg forøvrig mottok en uke senere sammen med et langt brev. Sannheten var imidlertid at jeg lenge hadde hatt et ønske om kontakt med Borgzinner, og tiggerbrevet var først og fremst et påskudd. Dette brevet, og Leons generøse svar, var begynnelsen på en lang og omfattende korrespondanse - først og fremst privat, men også gjennom offentlige fora som Gateavisa og Glasnost. Selv om jeg ikke traff Leon mer enn ti-tolv ganger i alt, regnet jeg ham som en nær venn. Leon var et kunstnerisk naturtalent. Allerede i tenårene skrev han fremragende science fiction-noveller og produserte profesjonelle, dristige fanziner. Det best kjente var pønk/rockfanzinet 666. Senere skulle Leon markere seg som en billedstormende, original tenker med et fantastisk språklig talent. Han hadde droppet ut av det statlige utdanningssystemet etter grunnskolen; han var selvlært som forfatter, tegner og filosof. Leon hadde et klart klassestandpunkt: han var stolt over sin bakgrunn i arbeiderklassen, dyrket det aristokratiske ved mennesket, og foraktet borgerligheten. Fra slutten av 1970-tallet av dukket Leon regelmessig opp i Gateavisas og Glasnosts spalter. Hans repertoar som artikkelforfatter var imponerende, og spente fra bruksanvisninger på romskipsbygging, kritiske presentasjoner av Nietzsche og Sapfo samt et fornøyelig forsvar for alkohol vis-à-vis cannabis, til dyptpløyende analyser av fascisme og anarkistiske teoribidrag. Leon var også gjennom hele 80-tallet en aktiv debattant i Gateavisa, og bidro etter min mening på en avgjørende måte til å gjøre bladet politisk interessant. Leons store intellektuelle aksjonsradius og uforlignelige evne til å spissformulere provokatoriske spørsmål, gjorde ham til et kraftsenter og en katalysator i den motkulturelle selvrefleksjon. Det meste av det siste tiåret bodde Leon i et mørkt, røykfylt rom med tunge stabler av papir og bøker rundt seg. Han var en sky person med få personlige venner. I Gateavisa-kretser og i science-fiction-fandom hadde han i mange år status som en mystisk figur. Få hadde truffet ham; mange hadde korrespondert med ham; enda flere hadde lest ham. Leons språklige kraft, hans klare tanke og originale perspektiver gav ham tidlig en unik kult-status blant sine lesere. De siste par årene hadde Leon og jeg liten kontakt. Vi drakk oss sanseløse på hjemmebrent og øl et par ganger sommeren 1988, og senere på året diskuterte vi innvandring i Gateavisa. Så reiste jeg til utlandet og fikk annet å tenke på enn Nietzsche, Heidegger og dekonstruksjon. Det siste halvåret han levde tok jeg aldri kontakt med ham, selv om jeg ofte tenkte at det var på tide med en prat og et par glass. Så var det plutselig for sent. Leonard Borgzinner levde sin skjebne fullt ut. Han tjente aldri penger. Han leste, skrev og tegnet det meste av døgnet. Leon hadde også stor personlig integritet og en varm, sympatisk personlighet som forbauset mange av dem som først og fremst kjente ham gjennom hans ofte polemiske skrifter. Leonard Borgzinner døde sommeren 1990, 33 år gammel. Min verden vil aldri bli helt den samme uten Leon.     THE, Oslo 1990   Nexus