Som
ung forskningsstipendiat uten nevneverdig innsikt i de grunnleggende
mekanismene som styrte maktfordelingen i det akademiske liv, ble jeg
en gang tatt i skole av en amerikansk kollega. Han gjennomgikk en
vitenskapelig artikkel med meg, og forklarte underveis hvorfor forfatteren
henviste til bestemte skrifter og ikke til andre, hvorfor han hadde
adoptert et bestemt teoretisk perspektiv og kritiserte andre, og hva
takksigelsene ("Acknowledgements") mellom brødteksten
og sluttnotene betød. Da vi var ferdige med gjennomgangen,
viste det seg at praktisk talt hele artikkelen kunne leses som et
uttrykk for sosial konformitet og strategisk handling. Flere av de
siterte professorene var gjengangere i bedømmelsesutvalg ved
ansettelser, de obligatoriske knefallene for franske teoretikerne
var kontekstrelevante (Bourdieu ble sitert anerkjennende, mens Derrida
ble høflig henvist til et sidespor), og så videre.
Helt siden C. P. Snows nøkkelromaner fra britisk forskningsverden
og Thomas Kuhns påvisning av de sosiale og politiske aspektene
ved vitenskapelig kunnskapsproduksjon, har det vært allment
kjent at den tryggeste veien til suksess for en ambisiøs akademiker
består i å skrive av sine lærere og smiske med dem
som står over ham eller henne på rangstigen. I enkelte
land er konformitetspresset alvorligere enn i andre: Mens vi skandinaver
skryter av at vi oppmuntrer hovedfagsstudenter til kritisk tenkning
og selvstendig arbeid, knytter tyske og franske doktorander seg til
sine foresatte gjennom tette og forpliktende lojalitetsbånd,
og det anses ikke som god tone at en fransk akademiker offentlig kritiserer
sin gamle veileder. I USA er publiseringspresset så sterkt,
og konkurransen om tenure (fast jobb) så knivskarp, at
både kvalitet og originalitet lider.
Til tross for slike og andre internasjonale variasjoner, er det nok
mulig å generalisere om betingelsene akademikere arbeider under.
Praktisk talt alle akademiske fag er internasjonalt orientert, og
det er mange paralleller mellom de ulike nasjonale meriteringssystemene,
hvor forskning veier tyngre enn undervisning, hvor posisjon i maktapparatet
ikke nødvendigvis skyldes fremragende vitenskapelig innsats,
og hvor populærvitenskapelig formidling er en problematisk og
ofte diskrediterende virksomhet. Pierre Bourdieus Homo Academicus fra 1984, som nettopp er utgitt på svensk, tar sikte på
å utvikle noen allmenne innsikter om maktkampene og kunnskapsproduksjonen
i akademia. Bourdieu har i mange år interessert seg for utdanningsinstitusjonene,
og lenge før hans navn begynte å figurere i stillingssøknader
kamuflert som fagartikler var han kjent som utdanningssosiolog, et
felt han for øvrig har fortsatt å utforske i senere år
(Noblesse d'êtat: Grandes écoles et esprit de corps,
1989). Likefullt er det bare i Homo Academicus at han gjennomanalyserer
sin egen rolle, og han krever også av andre forskere at de skal
forstå den videre samfunnsmessige sammenheng deres arbeid inngår
i (gjennom såkalt refleksiv sosioanalyse). Bourdieu innleder
boken med et kapittel om de interne og eksterne faktorene som styrer
sosiologiens kunnskapsproduksjon (prestisje, maktkamp, påberopelse
av vitenskapelighet osv.), et tema han vender tilbake til underveis
i den empiriske analysen, og diskuterer på en avklarende måte
i det relativt nyskrevne (1987) etterordet.
For empirisk fundert er Homo Academicus. Bourdieu er en av
de få ledende teoretiske sosiologer som også arbeider
med bredt anlagte, konkrete undersøkelser av samfunnsmessige
forhold. Han er spydig når han kommenterer, vanligvis uten å
gi dem poeng i Social Science Citation Index ved å nevne
deres navn, sosiologer som lar seg lede av intuisjon, og han befinner
seg lysår fra alle slags dekonstruktivistiske prosjekter som
underminerer objektivistiske pretensjoner. Målet med Bourdieus
forskning er å objektivere objektiveringene, det vil
si å utvikle en metaforståelse av sosiale kjensgjerninger.
I en viss forstand er Homo Academicus et forbilledlig og typisk
arbeid fra Bourdieu, som forener de beste sidene ved hans sosiologi:
Han videreutvikler sitt skille mellom relativt atskilte former for
kapital (økonomisk, politisk, sosial og kulturell) ved å
rette søkelyset mot et nytt sosialt felt og en gruppe som har
mye av den siste formen og lite av de to første. Han utdyper
sin omstridte bruk av begrepet habitus (som gjerne må
oversettes til dagligspråket med "sosial vane") blant
annet ved å påvise systematiske likheter og forskjeller
mellom kategorier av akademikere. Boken bygger på grundige empiriske
undersøkelser og er full av gode iakttagelser og troverdige
analyser av sosialt determinert maktkamp og konkurranse; og en avgjort
bonus er det at han gjennom de refleksive partiene "lar oss kikke
inn i sitt verksted", som Bengt Gesser, forfatteren av det svenske
forordet, uttrykker det.
Homo Academicus er også et utstillingsvindu for noen
av Bourdieus mindre attraktive sider. Den er kjedelig og omstendelig
skrevet, full av selvutslettende forbehold han ikke tar konsekvensen
av i selve verket, og han kunne godt ha spart seg for sin engstelige
scientisme (som når han repetitivt og besvergende bruker ordet
"vitenskapelig", gjerne flere ganger i ett og samme avsnitt,
om sin virksomhet). Det er også kuriøst at den vanligvis
så metodologisk årvåkne Bourdieu ikke reflekterer
over feilkilden som ligger i at det meste av empirien er innsamlet
før 1968, mens boken ble skrevet i første halvdel av
åttitallet. Endelig er den sosiologiske determinismen, som Bourdieu
ofte med rette eller urette blir kritisert for, beklemmende og til
syvende og sist ensidig i denne boken. Selve hovedpulsåren i
fransk sosiologi går fra Durkheim og Mauss over Lévi-Strauss
til Bourdieu, og denne tradisjonen er ikke akkurat kjent for å
tillate enkeltpersoner å sprelle mye på egen hånd.
Noen av de spesifikke temaene Bourdieu tar opp, skal kort nevnes.
En stor del av boken er viet en nærstudie av konkurranserelasjonen
mellom fakultetene, hvor Bourdieu setter opp flere kontraster; mellom
de direkte "matnyttige" fakultetene (naturvitenskap, jus
osv.) og samfunnsvitenskap/ humaniora; og mellom en "sosietetspol"
(jus og medisin) og en "vitenskapelig pol" (naturvitenskap).
Når det gjelder maktkonsentrasjon og fordeling av kapital, finner
Bourdieu stort sett forutsigbare sammenhenger mellom familiebakgrunn
og prestisje. Mer spennende er analysen av konkurranse om sentrale
verv og posisjoner, og den kompliserte relasjonen mellom vitenskapelig
prestisje og politisk makt, samt de interne rangeringene av fag, hvor
"urene" empiriske og praktisk orienterte fag kontrasteres
med "rene", teoretiske fag, bekrefter i det minste det alle
akademikere allerede vet, nemlig at det gir høyest prestisje
å arbeide med "ren" vitenskap. Et interessant avsnitt,
som burde ha vært utviklet mer, har å gjøre med
tid og makt, og viser sammenhengen mellom akademisk kapital og retten
til å kontrollere sin egen tid -- et svært utbredt problem
i universitetsmiljøer.
Et ytterligere hovedtema er konsekvensene av etterkrigstidens kraftige
vekst i antall studenter og ansatte. Én interessant konsekvens,
som Bourdieu nesten er alene om å ha analysert, er den økende
etterspørselen etter "kulturelle varer" og den påfølgende
økte prestisjen for enkelte humanistiske fag, gjerne inspirert
av semiotikk og strukturalisme, som kan levere slike produkter. I
tillegg har rekrutteringsgrunnlaget for ansatte og studenter forandret
seg, noe som har gjort det mulig å stille spørsmålstegn
ved etablerte hierarkier. Men fremfor alt er akademikere blitt deklassert gjennom den voldsomme veksten. Det er på en slik bakgrunn Bourdieu
forstår mai 1968, og bokens brødtekst munner ut i en
personlig anlagt (og følgelig ganske "uvitenskapelig")
analyse av "krisen i 1968", som Bourdieu betrakter som et
uttrykk for deklasserte akademikerspirers kamp for tilværelsen.
(Den eneste befolkningsgruppen han virkelig gir uttrykk for nid til, er likevel de intellektuelle journalistene, som etter Bourdieus
mening har langt større innflytelse enn de har fortjent.)
Homo Academicus: En samling tungt skrevne selvfølgeligheter
og klosset formulerte teoretiske analyser (gi mannen en streng redaktør
med god språksans!), anakronistisk empiri (i 1997 ville analysen
ha vært innrammet av årsakene til den bedriftsøkonomiske
universitetsideologien som dominerer i dag), et provinsielt perspektiv,
uhemmet reklame for eget fag og en selvbekreftende kritikk av akademikernes
meriteringssystem (han er strengere mot sin jevnaldrende Raymond Boudon
enn mot avdøde guruer, og hvor er henvisningene til konkurrenten
Habermas, som skrev glimrende om kunnskap og ideologi på sekstitallet?).
Den er ujevn og dårlig redigert, samtidig som den er en viktig
bok ettersom den -- i likhet med alt Bourdieu skriver -- gir en dypere
forståelse av de sosiale mekanismene som ligger til grunn for
våre liv. At den nå blir utgitt på svensk skyldes
imidlertid ikke først og fremst dens kvaliteter, men at Bourdieu
i øyeblikket befinner seg nær toppen på de intellektuelle
"ti på topp"-listene han selv analyserer.
Pierre Bourdieu: Homo Academicus. 304 s. Stockholm: Brutus
Östling Bokförlag Symposion 1997. |
