This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

Den norske bygda sett utenfra

I Mari Velsand Tjosås, red.: Ung framtid, s. 97-109. Oslo: Det Norske Samlaget 1996.

 

Thomas Hylland Eriksen

Store deler av den tidlig moderne norske skjønnlitteraturen, som ble skrevet i de første tiårene av århundret som nå er på hell (for Norge ble moderne på et sent tidspunkt sammenlignet med andre europeiske land), tar opp kontrastene og konfliktene mellom by og land. I tematikk og vinkling ligner den ganske mye på en hovedstrømning i etterkrigstidens afrikanske romankunst, som også skildrer innvånere i land som nettopp er blitt uavhengige, land som står midt oppe i en vanskelig, smertefull, men også løfterik serie forandringer. Og det nye -- kontorene, bilene, fabrikkene, bankene, restaurantene, universitetene -- er alltid forbundet med byene, i Nigeria som i Norge. Skal man henge med i den nye tid, sier disse bøkene -- fra Olav Duun til Chinua Achebe -- må man reise til byen. Men, advarer de, det har i så fall sin pris. Hjemme på bygda (eller i landsbyen, om man er i Afrika), råder nemlig det varme fellesskapet av slektninger og naboer, de velkjente skikkene og en fundamental trygghet. Der går livet sin gang, velprøvd, sikkert og tradisjonsbundet, slik det har gjort det i uminnelige tider. Byen er derimot preget av et hektisk strev, hard konkurranse og et fryktelig prestasjonspress hvor de fleste bukker under, av ensomhet, alle slags forvirrende forandringer og et ustoppelig jag etter trender og tidsriktighet. Byen tyter også angivelig over av all slags umoral, særlig av ustyrlig sex, lovlige og ulovlige rusmidler, egoisme, politisk uansvarlighet og skurkestreker. Det er friheten som står steilt mot tryggheten her; individet står mot kollektivet, moderniteten mot tradisjonen; det nye og usikre står mot det gamle og sikre.

De som bryter opp fra bygda eller landsbyen og reiser til storbyen, har ofte ambisjoner som det er umulig å realisere der de er vokst opp: De vil bli universitetslærere, kunstnere, kapitalister eller kirurger. Eller de er tiltrukket av byens mange fristelser; dette aspektet kalles "bright lights"-fenomenet i afrikanske land. Om man lever i en avsides bygd, enten det er i Kenya eller i Norge, får man lett følelsen av at the action is elsewhere; at alle slags spennende begivenheter finner sted praktisk talt alle andre steder enn der en selv befinner seg -- særlig i de neonopplyste byene med sine blinkende skilt og bærtende biler. I byene kan man puste ut, være seg selv (eller en helt annen, om man har lyst!), treffe vilt fremmede mennesker, slippe å treffe noen overhodet, flanere i hovedgaten og vise seg frem for en anonym offentlighet, gå ut og inn av et mangfold av miljøer. Byene er fulle av porter, og de har noe for enhver smak. Selv om det er en vanlig oppfatning i Norge at det er bedre å bo på landet enn i byen, foregår det stadig netto innflytting til byene, selv om den materielle levestandarden generelt er lavere der.

 

Mye har vært sagt og skrevet om kulturforskjellene mellom by og land. Sannsynligvis er det meste enten alt for generelt, overdrevet, misforstått eller foreldet. I våre dager blir ungdom og voksne eksponert for omtrent den samme kulturelle påvirkningen uansett hvor i landet de bor. De ser de samme tv-programmene og kinofilmene, de går i de samme klærne, spiser den samme frossenpizzaen til middag, avbestiller Månedens Bok fra de samme bokklubbene, har omtrent de samme verdiene og de samme oppfatningene om riktig og galt. Riktignok ligner bygde-Norge, med sine nordamerikanske biler, bensinstasjoner og videosjapper, mer på Midtvesten enn Oslo og Bergen, som i sin tur ligner mer på Amsterdam og Southampton; men både by og bygd er en del av den samme moderne kulturen. Og på Internet og World Wide Web, den nære fremtids viktigste kommunikasjonsmedium, er det ingen som bryr seg om hvor man bor i det virkelige liv: på nettet er det faktisk helt irrelevant om man befinner seg i Skjåk eller i Melbourne.

De kulturelle forskjellene mellom by og bygd er ikke videre interessante i denne sammenhengen. La oss derfor slå fast, med fare for å overforenkle grotesk (men slike forenklinger er nødvendige av og til!), at innbyggerne i Norge i grove trekk har det samme innholdet i hodene sine uansett hvor de bor.

Derimot er byer og bygder svært forskjellige når det gjelder sosial struktur. Hvorfor skulle homofile ellers søke mot byene?

For mennesker som har bodd i et urbant område hele sitt liv, er norske bygder først og fremst karakterisert ved sitt fravær, altså gjennom det de mangler. Hva er det så de mangler?

La meg begynne ved å si det slik: Tidlig på nittitallet kom det et visst antall busslaster med bosniske flyktninger til Oppdal, som ligger midt på snaufjellet noen timers kjøring syd for Trondheim. Oppdal er kjent i Norge som et sted hvor man kan kjøre slalåm og utvikle hudkreft i påsken, men det er også et tettsted som det bor noen tusen mennesker rundt. (Man bor ikke i tettsteder i Norge, men i sitt eget hus på betryggende avstand fra kommunehuset og kinarestauranten.) Det var ingen direkte hets mot bosnierne, faktisk syntes det som om de fleste av de innfødte sympatiserte med disse bleke, lavmælte flyktningene som hadde mistet alt -- hjembyen var bombet i filler, huset var ødelagt, familiemedlemmer og venner var drept, landet de var oppvokst i fantes ikke lenger.

Om oppdølenes møte med flyktningene var preget av taus sympati, hvordan opplevdes så møtet for flyktningene? For å forstå flyktningers erfaringer med Norge, og kanskje spesielt deres erfaringer med små norske steder, er det nødvendig å tenke gjennom dette landets særpreg. Norge er, i europeisk og global sammenheng, et land som er kjennetegnet av massevis av natur og nesten ingen mennesker. (En indisk lege, som ble ansatt som distriktslege et sted på Trøndelagskysten, spurte forbløffet, da hun ble vist rundt i stedets handlegate en lørdag formiddag, hvor alle menneskene var. Sannsynligvis befant halvparten av innbyggerne seg i gaten hvor hun gikk.) Det er også et land med et ekstremt klima, nesten uansett hvilket annet land man sammenligner med. Det er saktens riktig at det blir kaldt i fjellene på Balkan i desember og januar, men kulda varer ikke seks måneder.

Flyktningene i Oppdal var i hovedsak bymennesker fra Mostar og Sarajevo. De var vant til å våkne til lyden fra trikken, å spasere i gater og parker hvor det myldret av folk, å sitte på kafeer og drikke slivovitsj og diskutere politikk og litteratur. Deres fremste våpen mot høstens regnvær var ikke en heldekkende Helly Hansen-dress, men paraplyen. Den norske verdien fred og ro var for dem like fremmed som den melanesiske troen på at det er forfedreånder som gjør kvinner gravide må være for nordmenn. De var vant til å danse og kjefte og krangle og le; for dem var bråk og bevegelse tegn på liv. Som i mange andre europeiske byer, bodde de gjerne i trange små leiligheter, men de tilbrakte lite tid hjemme. Hjemme var et sted hvor man spiste og sov. Alle de store og små begivenhetene som gjorde at man fikk et samfunn, altså et fellesskap av mennesker, utspilte seg utenfor hjemmet; på arbeidsplassen, på markedet, på gaten, på kafeen eller danserestauranten.

Det er vel unødvendig å si at Oppdal ble et fremmed sted. Det er slett ikke verken Oppdals eller oppdølenes feil. Oppdølene ønsket faktisk å ta seg av flyktningene, å vise dem at de var velkomne og at de hadde de innfødtes sympati; men de ante ikke hvordan de skulle gå frem for å gjøre det! De hadde ingen sosiale fora hvor mennesker som ikke kjente hverandre kunne omgås -- og å invitere fremmede hjem til seg ville tross alt være å gå for langt, velvilje eller ikke velvilje.

Oppdal har et sentrum som består av noen bensinstasjoner, et kjøpesenter, et postkontor, et par banker og et par hoteller. På ett av hotellene er det en hyggelig liten pizzarestaurant, som etter hvert ble frekventert av stedets ungdom og av bosniske flyktninger. Mer er det ikke. Det bor ikke mennesker i Oppdal sentrum. Til forskjell fra de fleste andre folkeslag, foretrekker nordmenn nemlig å bo spredt om de kan. (Drømmen for blokkbeboere i Groruddalen er nok også eget hus med hage.) Den italienske landsbygda består derimot for en stor del av landsbyer som det rent faktisk bor mennesker i. De kan være store eller små, men de har alltid en piazza hvor unge og gamle møtes, hvor det sludres om været og avlingen, hvor det drikkes kaffe eller grappa, utveksles nyheter og hvor hovedaktiviteten er å få tiden til å gå i hyggelig selskap. Slik er det også i India, i mesteparten av Afrika og så videre. Mange steder, for eksempel på øyene i Det karibiske hav, er skillet mellom ute og inne praktisk talt visket ut. I landsbyene ligger husene hulter til bulter med hageflekker rundt, men dører og vinduer er alltid åpne, og man kan like gjerne innta ettermiddagsteen på trappen utenfor som i stuen. Man hilser på naboer som går forbi, man veksler noen ord med dem, og imens henger ungdommen på hjørnet, barna leker et eller annet sted i nærheten, og reggaemusikken fra en fjern ghettoblaster blander seg med prat og høners kakling. Dette er en svært åpen måte å leve på, uten skarpe grenser mot omverdenen. Privatlivets fred senker seg først når ytterdøren låses for natten.

Det er åpenbare klimatiske årsaker til at det har utviklet seg et mer markert skille mellom inne og ute i et land som Norge. Men at mennesker skulle gjøre sitt ytterste for å bo så spredt som mulig, ville likevel fortone seg som et mysterium for den karibiske øybefolkningen. Ikke desto mindre: Med unntak av fiskeværene langs den nordlige kysten, har ikke Norge landsbyer, det har tettsteder. Menneskene i disse områdene bor spredt. De har påkostede hus, dyre biler og parabolantenner. Men de har praktisk talt ingen offentlige rom.

"Fred og ro", dette erkenorske fenomenet, har man først og fremst hjemme hos seg selv eller eventuelt på hytta. Folk som ringer på, forstyrrer ens fred og ro. Det samme gjelder den særnorske aktiviteten kosen. Nordmenn koser seg helst i sofakroken med familie eller nære venner. I Karibien koser de seg ved store høytider som feires på åpen gate (fra karnevalet i februar til nyttårsfesten), på stranden, i kafeen og på kirkebakken etter gudstjenesten. Det er klart at denne typen forskjeller betyr at man får helt forskjellige typer av lokalsamfunn. Norge er, ved siden av Sverige, det landet i verden hvor innbyggerne bruker mest penger på å innrede sine hjem. Nordmennene lever i hjemmene sine på en måte som er fremmed de fleste steder i verden. Ikke vil de bo tett i landsbyer hvor selv den minste ekteskapelige krangel umiddelbart blir offentlig diskusjonstema og hvor man blir vekket midt på natten av naboens baby. Og ikke vil de tilbringe fritiden ute blant folk. I weekender og ferier søker de mot steder hvor de kan være alene; dette er faktisk ganske forskjellig fra den typiske italienske sommerferien, hvor familiene ligger som sild i tønne under solparasoller på stranden, uten at de oppfatter det som en plagsom situasjon.

Sosialantropologer, som studerer lokalsamfunn over hele verden, finner det som regel lett å gjøre feltarbeid i landsbyer i varme land, man treffer jo innbyggerne på gaten, i butikken og et dusin andre steder. Allerede etter første dag kjenner man et titalls mennesker. Skal man derimot gjøre feltarbeid i et norsk lokalsamfunn hvor hele befolkningen bor spredt og forskanser seg i hver sin villa, er det atskillig vanskeligere å vite hvordan man skal gå frem. Og likeledes: Sett at man var en bosnisk flyktning i Oppdal som savnet mer kontakt med lokalbefolkningen. Hvor skulle man begynne? Å innlede en samtale med en fremmed innfødt i køen på postkontoret, ville bare ha ført til at man ble oppfattet som gal og/eller plagsom. Å ringe på hos fremmede etter arbeidstid ville dels ha blitt oppfattet som truende, dels som utidig og påtrengende. Så får det heller bli pizzarestauranten, der kan man iallfall sitte og samtale med andre bosniere.

Nå finnes det naturligvis en mengde foreninger i de fleste norske bygder; leikarringlag, politiske partilag, kristne sammenslutninger og idrettsforeninger -- nordmenn er blant de mest organiserte menneskene i verden, med hele 17 millioner medlemmer fordelt på en befolkning på 4,5 millioner -- men det er neppe så lett for de fleste flyktninger å se meningen med slike foreninger, som er laget av, for og med mennesker som deler en hel virkelighet de ikke kan dele med folk utenfra. Det finnes kort sagt ingen enkle veier inn i det norske samfunnet, og sett utenfra, kan det virke som om et sted som Oppdal bare er en kuliss og ikke et samfunn. De som har bodd der hele livet vet bedre, men man kan bo et slikt sted ganske lenge uten å oppdage at det foregår noe som helst offentlig aktivitet.

Misforstå ikke. Jeg mener ikke med dette å si at det er noe fundamentalt galt med Norge. Sannsynligvis mener de fleste nordmenn at de bor i det beste landet i verden, og kanskje mener de fleste at deres eget hjemsted er det aller mest fortreffelige stedet på kloden. Men det er muligens bare for nordmenn at det er slik.

Nå er det ikke bare flyktninger og norske byfolk som besøker distrikts-Norge, men også et visst antall turister -- antallet er som kjent avhengig av hvor man befinner seg. Kanskje særlig etter den massive propagandaen landet kringkastet ut i verden i forbindelse med Lillehammer-OL, stiller mange turister med spesielle forventninger til Norge. Noen av dem blir kanskje skuffet allerede idet de lander på Fornebu. For hvor er de snøkledte viddene, de pittoresk rødkinnede kvinnene i folkedrakter og reinsdyrsledene? -- I stedet for det romantiske prospektkortbildet får de en ganske alminnelig flyplass slengt i fleisen, en Schiphol eller Heathrow i miniatyr med ganske alminnelige forretninger, kafeer og ventende drosjer utenfor. Møtet med bygde-Norge vil neppe være mindre skuffende, iallfall om turistene klarer å etablere en viss kontakt med den utkantnorske befolkningen. På de fleste måter er de jo alt annet enn eksotiske. Ikke går de i folkedrakter, ikke bor de i søte rødmalte hus, ikke går de på ski til jobben, og ikke jakter de på isbjørn om vinteren. Mange av dem vil vite hvor viktig damptrykket er for at man skal få en god kopp espresso, de kan forskjellen på en Toyota Corolla og en Mazda 626, og de fleste under 30 er fortrolige med de siste episodene av X-Files. Kort sagt: Mennesker i utkant-Norge lever stort sett slik mennesker i andre rike deler av verden gjør det. De er verken tradisjonsbundne eller naturnære. Og de verner om privatlivets fred mer omhyggelig enn landsens folk gjør det de aller fleste steder i verden. De er spesielle, men ikke på den måten de selv tror at de er forskjellige.

La oss, avslutningsvis, forsøke å finne en forklaring på den sterke dyrkelsen av privatlivets fred, som har gjort det så vanskelig å utvikle offentlige arenaer utenfor forenings- og idrettsmiljøene i distrikts-Norge. Det harde klimaet kan være en årsak til at husholdene blir så isolerte; det gjør det blant annet umulig å tilbringe fritiden utendørs på en avslappet og uformell måte. (Norsk friluftsliv har som kjent preg av ekspedisjonen.) Andre kalde steder i verden, for eksempel blant inuitene (eskimoene) i det nordlige Canada, lever folk imidlertid tett sammen -- de ville kanskje til og med mene at det er viktig å holde sammen når man lever under ekstreme klimatiske forhold.

En annen, alt i alt viktigere faktor er velstand. Mange sosialantropologer på feltarbeid har opplevd at det er vanskeligere å få kontakt med middelklassen enn med de fattige. De fattige lever vidåpne, offentlige liv, mens middelklassen forskanser seg bak gittergjerder og betongvegger. Jo rikere man blir, desto mer har man å tape på uformell sosial kontakt med andre. Det er bare de rike som trenger å låse døren, og som frykter for krystallet og sølvtøyet når de får besøk. Slik er det i de fleste deler av verden. De rike har lukkede klubber med formelt medlemskap; de fattige har buler, gater og torv hvor enhver kan delta om han lyster. Ettersom utkant-Norge stort sett mangler fattige, finnes ikke disse åpne miljøene her.

En tredje faktor er den historiske, som nok er uomgjengelig her. Det har vært utkjempet få kriger i Norge i de siste århundrene, og det har derfor ikke vært nødvendig for mennesker å klumpe seg sammen for å søke felles beskyttelse. Det er heller ikke usannsynlig at den svake statsmakten, spesielt i dansketiden da Staten faktisk befant seg på den andre siden av Skagerrak, har gjort det mulig for norske bønder å utvikle en sterk selvstendighet og sterke frihetsidealer, som de har knyttet til det å eie egen jord og egen gård. For over to hundre år siden roste Holberg den norske bonden for hans egenrådighet og selvstendighet, og hans karakteristikk gir gjenklang den dag i dag.

En fjerde faktor, som riktignok er vanskelig å påvise, har å gjøre med noe så vagt som verdier. Norge er preget av noe vi kan kalle egalitær individualisme, altså en ideologi om at alle bør være like (også kjent som Janteloven) samtidig som alle har å passe sine egne saker. Man skal ikke trø noen for nære! -- Kanskje er det derfor det har vært så lett å amerikanisere den norske landsbygda? For nordamerikanske biler, køntrimusikk og klær fra Levi' s og Wrangler er i dag sentrale bestanddeler i den materielle kultur i store deler av utkant-Norge, hvor innbyggerne forøvrig spiser frossen-pizza og drikker cola, røyker sigaretter, ser nordamerikansk film på video og handler på digre kjøpesentere akkurat slik de gjør i Midtvesten. Der har man også sterke frihetsidealer, et syn om at det er gildt å eie sitt eget hus, og en betoning av privatlivets fred som ligner den man finner i store deler av Norge. De sterke, romantiske drømmene om USA, eller "Amerika", som man gjerne kaller dette landet på norsk, skyldes ikke minst at de norske livsstilsidealene ligner på de nordamerikanske.

Og det gode liv på den norske bygda, som på den nordamerikanske, er noe man best får til bak husets fire vegger, eventuelt bak hagegjerdet. De andre, naboer og andre plageånder, er for det meste i veien. Men det er de til gjengjeld til gagns! For samtidig som det er vanskelig å få til det lekende, uforpliktende, åpne sosiale samværet i norske bygder som man av og til kan observere i storbyene, så følger man med i hverandres gjøren og laden. Bygdesladderet er et velkjent og fryktet fenomen, som fungerer effektivt som jungeltelegraf og som kan få selv den tøffeste avviker til å sette seg på toget med halen mellom bena, og som minner oss om at det helt klart finnes et fungerende sosialt fellesskap der ute i den pizzaspisende, videokikkende norske bygda, selv om det ikke er så lett å få øye på det.

Dermed er jeg fremme ved min kanskje paradoksale konklusjon: Ungdom flytter fra bygda til byen ikke bare "for å få seg en utdannelse", tjene penger eller plaske hemningsløst i syndens pøl. De gjør det også -- kanskje til og med først og fremst -- både for å kunne være alene og for å kunne være sammen med andre. I bygdesamfunnet får man i verste fall ikke anledning til noen av delene, vel å merke om man har vært skikkelig uheldig.

Hva så om man er heldig? Det er en annen historie. For når det kommer til stykket, må det være en grunn, hvor uforståelig den enn måtte være for bosniere og oslofolk, til at de fleste bygdemennesker i verden insisterer på retten til å fortsette å bo omtrent der de er født og oppvokst.

©Thomas Hylland Eriksen 1996



Nexus