This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 


En ny, men ikke særlig vidunderlig verden

Thomas Hylland Eriksen

Moderna Tider og Samtiden, høsten 1998




´Det 21. århundret vil ikke bli en mørk tidsalder. Det vil heller ikke gi de fleste mennesker den overfloden som historiens mest usedvanlige teknologiske revolusjon har gitt løfter om. Snarere kan det vise seg å være kjennetegnet av opplyst forvirring.ª Dette skriver Manuel Castells, som nylig utga den hittil mest imponerende analysen av informasjonssamfunnet.

Det har i løpet av de siste årene utviklet seg en arbeidsdeling mellom de mange gruppene av skribenter som tar opp globalisering. En del forfattere skriver om økonomisk globalisering; noen av dem er positive og mener at global liberalisme medfører økt rettferdighet og velstand i verden (f.eks. The Economist); mens andre er dypt kritiske, for eksempel Spiegel-journalistene Martin og Schumann (Globaliseringsfellen), som advarer mot tapet av lokal kontroll over økonomien. De betrakter globaliseringen som en sentraliseringsprosess som skaper fremmedgjøring og avhengighet de fleste steder i verden.

Andre skriver om kulturell globalisering, blant annet en rekke antropologer (som Arjun Appadurai og Ulf Hannerz) og kretsen av britiske kulturforskere rundt Stuart Hall. I denne litteraturen er fremveksten av en verden preget av hybridisering, flytende identifikasjon og kulturell kompleksitet ofte forbundet med fascinasjon og en alt i alt positiv holdning. For mange av disse forfatterne innebærer den nye verden av eksilanter, nomader og kulturelle bastarder vel så mye en frigjøring fra tilstivnede tradisjoner som en form for systemtvang. For dem er medaljens bakside ikke så mye de transnasjonale selskapenes fragmentering av arbeidslivet, men motreaksjoner som fundamentalisme og aggressiv identitetspolitikk.

Et tredje felt er den internasjonale debatten om menneskerettigheter, hvor ordet globalisering merkelig nok nesten aldri blir brukt overhodet -- til tross for at spredningen av menneskerettighetene er en av de viktigste formene for politisk og kulturell globalisering i det 20. århundret.

En fjerde offentlighet med utgangspunkt i globaliseringen, er den som konsentrerer seg om datateknologien og dens konsekvenser. Her spenner innfallsvinklene fra den konsekvent pessimistiske Paul Virilio via den ambivalente Jean Baudrillard til begeistrede frelste som redaksjonen i det innflytelsesrike California-magasinet WIRED.

For å bruke et moteriktig uttrykk, kan en si at de ulike debattene om globalisering har foregått i separate diskursive rom, til tross for at de berører felter som henger tett sammen. Derfor har vi nå i flere år ventet på en syntese av de ulike innfallsvinklene til det sene tyvende århundrets globalisering: vi har ønsket oss et analytisk grep som kunne vise sammenhengene mellom transnasjonal kapital, migrasjon, ny informasjonsteknologi og politisk overnasjonalitet -- samt motreaksjoner som identitetspolitikk, ´grasrotbevegelserª og fundamentalisme; en analyse som forener kjennskap til litteraturen med empirisk overblikk og teoretisk stringens. Jeg vil våge påstanden om at denne analysen nå faktisk foreligger, i et imponerende teoretisk og empirisk arbeid som dekker praktisk talt hele det samfunnsmessige feltet -- fra sikkerhetspolitikk til familiestruktur -- og hvor det empiriske sentrum for analysen er hele verden.

Den spanskfødte, Berkeley-baserte sosiologen Manuel Castells, som tidligere er mest kjent for sine studier av byens geografi og sosiologi, herunder den anerkjente The Informational City (1989), avslutter årtusenet ved å levere den mest gedigne -- og kanskje viktigste -- analysen av informasjonssamfunnet som hittil er skrevet. Det 1400 siders trebindsverket The Information Age er et voldsomt ambisiøst forsøk på å forklare hvilke transformasjoner verden for tiden gjennomgår, og den er allerede blitt sammenlignet med klassikere om industrisamfunnet som Marx’ Das Kapital og Webers Wirtschaft und Gesellschaft. Omfanget til tross, er Castells’ bidrag til grand theory atskillig mer lettlest enn det meste som skrives innen samfunnsvitenskap, inkludert Marx og Weber; den er spekket med statistikk, anekdoter, eksempler fra hele verden, referanser til aktuell teori og personlige digresjoner; og den munner ut i en syntese som nok vil overbevise mange, og som uansett vil bli gjenstand for omfattende seminarvirksomhet over hele verden i kommende tiår.

Selv om Castells bedyrer at han ikke driver med fremtidsforskning, er det et faktum at han beskriver en verden som er in the making -- en serie endringer vi står midt oppe i, som det blant forskere og andre skribenter er stor uenighet om. Vil Øst-Asia, til tross for det siste årets tilbakeslag, fremstå som klodens økonomiske sentrum om kort tid? Vil nasjonalstaten forvitre og erstattes av mer fleksible politiske organisasjonsformer, vil den overleve omtrent som før, eller blir den i stigende grad et redskap for etniske eliter? Vil Internett og beslektede elektroniske nyvinninger medføre grunnleggende forandringer i tenkemåte og samfunnsorganisasjon, eller er nettet først og fremst nok en markedsplass? Og kan fattigdomsproblemene og miljøkrisen løses innenfor rammen av den globale kapitalismen, eller er et radikalt systemskifte nødvendig?

Castells stiller disse og mange andre, beslektede spørsmål i løpet av sin rundreise på kryss og tvers i nittitallets verden, og hans generelle diagnose av verdens tilstand er entydig: Vi står oppe i en serie transformasjoner som er like gjennomgripende, og får like store konsekvenser, som den industrielle revolusjon, etableringen av nasjonalstatene og det liberale demokrati.

 

Nettets logikk

Den ´nye verdenenª Castells beskriver har sin opprinnelse i tre uavhengige prosesser som tilfeldigvis falt sammen i tid fra slutten av sekstitallet til midten av syttitallet: ´revolusjonen i informasjonsteknologi, krisen i både kapitalismen og statsøkonomiene samt deres omstrukturering, og oppblomstringen av nye folkebevegelser, som menneskerettighetsbevegelser, feminisme og miljøbevegelsenª (III:336). I skjæringsfeltet mellom disse tre prosessene oppstår nettverkssamfunnet.

Hvis man skal forsøke å karakterisere Castells' perspektiv med ett nøkkelbegrep, à la Marx' arbeid og kapitalª eller Webers ´byråkratiª, vil valget uten tvil falle på ´nettverkª. Han innleder første bind, The Rise of the Network Society, ved å slå fast at ´våre samfunn i tiltagende grad er strukturert omkring den bipolære motsetningen mellom Nettet og Selvetª (I:3). Med Nettet mener han noe langt mer omfattende enn Internett, selv om informasjonsteknologi har en sentral plass i hele verket. Nettet, hos Castells, er selve måten økonomi og politikk er organisert på i vår tid. Nettet er globalt og stedløst, men veven er likevel tettere i visse fysiske regioner enn i andre. Tettest er den på Stillehavets kyster, foreløpig i Japan og California. Samtidig har nettverksteknologien den åpenbare konsekvens at det er lett å etablere tette forbindelseslinjer som krysser kontinenter og verdenshav, og både produksjon, distribusjon og forbruk kan desentraliseres billig og effektivt.

Sagt på en annen måte, er Nettet et sammenfattende begrep for to beslektede prosesser: økonomisk globalisering og spredning av informasjonsteknologi som gjør avstander irrelevante. Kapital forvaltes nå, for første gang i verdenshistorien, i globalt integrerte finansmarkeder som holder åpent døgnet rundt -- når Børsen i London stenger, åpner Børsen i Tokyo. Uten informasjonsteknologi, altså datamaskiner og globale kommunikasjonsnettverk, ville dette ikke ha vært mulig. Der det tradisjonelle industrisamfunnet fungerte i ´stedsrommetª (the space of places), fungerer informasjonssamfunnet i ´flytrommetª (the space of flows). Fysisk nærhet er ikke lenger noen garanti for sosial og økonomisk nærhet, og ettersom global samtidighet nå er et faktum, er avstand heller ingen hindring for relativt nær og kontinuerlig kontakt. Det er denne tendensen Paul Virilio har advart mot i sine siste bøker, der han skriver at samfunnslivet fragmenteres og oppløses i en tid som er uten forsinkelser. Castells er mindre pessimistisk; i første omgang nøyer han seg med å slå fast at steder ikke forsvinner, men at deres mening og logikk blir absorbert av det globale nettverket. Den globale nettverksøkonomien innebærer ikke at alle samfunn blir like, men at de blir stadig tettere sammenvevet og i kontinuerlig kontakt med hverandre.

En stor del av første bind tar altså opp teknologiens konsekvenser for organiseringen av menneskelig virksomhet i tid og rom. Nå har også tidligere informasjonsteknologiske innovasjoner ført til store, og ofte uventede, forandringer. Det sies for eksempel at før telefonen ble vanlig, bodde de fleste norske politikere i bydelen Homansbyen i Oslo, for å kunne drive lobbyvirksomhet om kveldene. Da de fikk telefon, kunne de plutselig bo hvor som helst. Slike sammenhenger er enkle å påvise, og trenger ikke å føre til beskyldninger om teknologisk determinisme. I et intervju slo Castells således nylig fast at teknologi er ´et uskrevet blad som setter visse reglerª, og dette er også en reservasjon som stadig nevnes i boken. I praksis er Castells verken mer eller mindre teknologisk determinist enn Marx, og for øvrig har han en marxistisk bakgrunn som kommer til syne i den grundige og kompetente behandlingen som blir teknologi og arbeidsmarkeder til del i boken.

Nettverksøkonomien fører til krav om fleksibilitet og omstilling, og dermed større sårbarhet for arbeidstagere. Generelt, skriver Castells, ´blir den tradisjonelle arbeidsformen, som er basert på heltidsarbeid, entydige arbeidsoppgaver og et livslangt karriereforløp, sakte men sikkert borteª (I:268). Økonomien har ikke lenger noe fysisk sentrum, men er global med lokale nedslag. Dette får konsekvenser for arbeidstagere, som også er beskrevet blant annet av Martin og Schumann: Arbeid blir fragmentert i denne globale økonomien, som ikke er knyttet til steder (space of places) men til den flyten i nettverk som er muliggjort gjennom informasjonsteknologi (space of flows). Et resultat er at en stor del av arbeidsstokken blir overflødig og marginalisert. Det er fullt mulig å fø på dem, men det er ikke bruk for dem i produktivt arbeid. Imidlertid kan de overflødige arbeidstakerne like gjerne befinne seg i Bronx eller Örebro som i Burkina Faso.

Begrepet ´informasjonsøkonomiª, slik Castells bruker det, trenger en nærmere forklaring. Slik ordet brukes i dagligtalen og journalistikken, fungerer det ofte som en mantra, som en moteriktig besvergelse som viser at man ´følger med i tidenª. Castells tar avstand fra to presiseringer av begrepet: For det første er det ikke tilfellet at informasjon er blitt en viktig del av økonomien først i løpet av de siste årene -- kunnskap har vært en viktig innsatsfaktor siden mennesket begynte å bruke symboler. For det andre betyr ikke informasjonsøkonomi nødvendigvis at man først og fremst produserer informasjon i økonomien. Ideen om det postindustrielle samfunn, der man angivelig produserer mer informasjon enn industrivarer, er sannsynligvis gal; i et informasjonsteknologisk høyt utviklet samfunn som USA er 45% av verdiproduksjonen stadig knyttet til industrien. Imidlertid er informasjonsteknologien nå en integrert og nødvendig del av produksjonen i alle sektorer -- jordbruk, industri og tjenesteyting. (Nøyaktig hvor integrert den er, vil vi kanskje få vite 1. januar 2000, hvis de mest pessimistiske prognosene med hensyn til år 2000-problemet slår til.) I tillegg, skriver Castells, utgjør informasjon nå i stigende grad både råmaterialet og produktet. De nye teknologiene benytter informasjon snarere enn materie i produktutvikling. Microsoft, et av verdens raskest voksende konsern, produserer jo varer som kan transporteres elektronisk.

Marginalisering og identitetspolitikk

Det er særlig i annet bind at Castells går inn på endringer i menneskers erfaringsverden, skjønt han diskuterer massemediene og fenomenet ´virkelig virtualitetª (real virtuality) i bind I. Virkelig virtualitet inntreffer, skriver Castells, når det ikke lenger er et tydelig skille mellom hendelser på skjermen og utenfor. Baudrillards famøse analyse av Gulfkrigen passer inn her, men Castells' eget eksempel er hentet fra en debatt mellom Dan Quayle og en fiktiv såpeoperapersonlighet på amerikansk tv.

Når medier som tv og Internett smelter sammen, noe som allerede er i ferd med å skje, får vi et multimediasamfunn -- et samfunn der multimedia er menneskets viktigste symbolske miljø. Og slik den nye, fleksible nettverksøkonomien har sine tapere, får også multimediasamfunnet sine; Castells skiller mellom the interacting and the interacted, dem som handler aktivt og dem det handles i forhold til.

Bind II, The Power of Identity, om politisk kultur etter den kalde krigen, tar utgangspunkt i grunnpremisset om at vår tid kjennetegnes av voksende avstand mellom Nettet og Selvet, mellom globalisering og identitet. Stedstilknytning, gruppetilhørighet og ikke minst forutsigbarheten i hverdagen er blitt utydelig grunnet Nettets flyktighet og uoversiktelighet. Derfor kan ikke steder og grupper tas for gitt, men må skapes aktivt. Det er på denne bakgrunn at identitetspolitikk og kommunitarisme er blitt vesentlige politiske drivkrefter over hele verden ved årtusenskiftet, og bindet viser deres mangfoldige uttrykk og virkemåter.

Med unntak for de elitene som ´bebor de globale nettverkenes tidløse romª, er konstruksjonen av sted og tilhørighet et vedvarende og dypest sett uløselig problem i informasjonsalderen fordi makt og erfaring er atskilt i ´separate tid-rom-akserª. For å si det på en annen måte: Makten er global og utydelig, mens erfaringene fortsetter å være lokale. Det finnes ikke lenger noen korrespondanse mellom livsverden og politiske fellesskap på den ene siden, og makt på den andre side. Derfor svekkes det sivile samfunn, som ikke lenger kan henvende seg direkte til makten, og ´jakten på mening finner sted i rekonstruksjonen av defensive identiteter omkring fellesskapsprinsipperª (II:11).

Bindet tar for seg ulike identitetspolitiske ´motkulturerª; noen av dem retter seg direkte og tidvis aggressivt mot globaliseringen -- fundamentalistisk kristendom i USA, islamisme i Midtøsten, den beryktede Aum-bevegelsen i Japan, nyzapatistene i Mexico -- mens andre forsøker å reformere deler av systemet innenfra, ofte med et visst hell -- som kvinnebevegelsen og miljøbevegelsen.

Også klassiske identitetspolitiske bevegelser av nasjonalistisk og etnisk type blir behandlet, men Castells påpeker at nasjonale fellesskap ikke lenger nødvendigvis har ambisjoner om statsbygging. Ettersom makten befinner seg utenfor Staten, blir identitetspolitikken heller ikke knyttet til et statsbyggende prosjekt. I denne sammenhengen påviser han synkende oppslutning om politiske partier, og spår at fagbevegelsens tid er over. De første sidene av konklusjonen til dette bindet er faktisk det nærmeste han kommer til en elendighetsbeskrivelse: Nasjonalstaten har tapt mye av sin suverenitet, markedslogikken blir allestedsnærværende til tross for at ´markedene kan styre økonomien, men ikke samfunnetª, velferdsstaten forvitrer, den historiske samfunnskontrakten mellom arbeid, kapital og Staten brytes opp, flertallet av borgerne får forverrede livsvilkår, og det sosiale sikkerhetsnettet forsvinner. Overføringen av kulturell kunnskap mellom generasjonene blir problematisk når den patriarkalske familien går i oppløsning, delvis på grunn av feminismens suksess, og de klassiske politiske ideologiene, fra liberalisme til sosialisme, blir meningsløse og tar fatt på på ´en endeløs serie tilpasninger, idet de løper etter det nye samfunnet som støvete flagg fra en glemt krigª (II:355-6). Samfunnets nye Weltanschauung oppstår som et spenningsfelt mellom sentralmakt og narsissisme. Dette er ingen lystelig visjon, må man vel kunne legge til.

På den annen side, legger Castells til, kan de mange motstandsidentitetene utvikle seg til prosjektidentiteter, og kan legge grunnen for en ny type sivilt samfunn. Vi snakker her om ´miljøbevegelsen, feministene, religiøse fundamentalister, nasjonalister og lokalisterª, som altså blir pålagt den tunge bør å gjenskape fungerende demokratiske offentligheter og politisk styring der fagbevegelsen og de politiske partiene må melde pass. De mest vellykkede motstandsidentitetene, påpeker Castells, benytter seg av den nye maktens egne strukturerende prinsipper enten de er alternative lokalsamfunn eller Internettbaserte motstandsbevegelser; de er nettverksbaserte, fleksible, desentraliserte og i noen tilfeller stedløse.

Maktens utydelighet

Det siste bindet, End of Millennium, er en rundreise til de fleste større regioner i verden, med vekt på problemer og muligheter. I kapittelet om Sovjetunionen argumenterer Castells for at dette siste store imperiet gikk i oppløsning fordi dets tunge, trege økonomiske organisasjon ikke klarte å omstille seg til informasjonsalderen; andre steder analyserer han to av de viktigste resultatene av Sovjetunionens fall, nemlig etnisk nasjonalisme og organisert kriminalitet. Kapittelet om Afrika er ikke mer oppløftende; med noen få unntak, som Sør-Afrika, betrakter Castells Afrikas vanskjøttede stater, sammen med blant annet USAs urbane ghettoer, som ´informasjonskapitalismens svarte hullª.

Et av de mest interessante kapitlene er det som tar opp global kriminalitet, og spesielt narkotikahandelen som et nettverksfenomen på linje med annen transnasjonalt forretningsliv. Takket være sin fleksible nettverksorganisering, er det uhyre vanskelig å knekke de store narkotikakartellene. Til slutt behandler Castells den asiatiske Stillehavsregionen med stor autoritet, men uten profetiske evner -- krisen begynte etter at boken var gått i trykken -- og spørsmålet om europeisk integrasjon.

De store globale variasjonene som kommer til uttrykk i dette siste bindet (og ellers i boken) kan forstås ut fra Castells' overordnede nettverksmodell. Derfor skulle det heller ikke komme som noen overraskelse at han mener problemene må løses med utgangspunkt i nettets logikk. Det finnes ingen vei tilbake til den allmektige velferdsstat og dets liberale demokrati som suverene aktører; det politiske systemet blir tømt for makt -- om ikke for innflytelse. Imidlertid forsvinner ikke makten. I informasjonssamfunnet, skriver han (III:347), ´blir [makten] innskrevet, på et grunnleggende nivå, i de kulturelle kodene mennesker og institusjoner representerer livet og gjør beslutninger gjennom, herunder også politiske beslutningerª. I en viss forstand, fortsetter han, blir makten immateriell -- den er virkelig fordi den finnes overalt, men den ligger ikke i permanente institusjoner. Maktkampene utkjempes riktignok i massemediene, men mediene er ikke makthavere: ´Makt, sett som evnen til å forandre handlingsmønstre, ligger i nettverkene av informasjonsutveksling og symbolmanipulasjon, som skaper forbindelser mellom sosiale aktører, institusjoner og kulturelle bevegelser, gjennom ikoner, talspersoner og intellektuelle forsterkereª. Makten roterer mellom ulike eliter, den er ikke-lokalisert, og er derfor uhyre vanskelig å kritisere direkte.

Hva er nytt?

Mange av oss som arbeider innenfor en forståelse av verden som ligner Castells', møter til stadighet innvendingen om hva som er nytt med dette. For begynte ikke globaliseringen med Columbus i 1492, og var ikke radio og telefon like viktige oppfinnelser som datamaskiner? Castells er også blitt konfrontert med denne typen spørsmål, og i en fotnote i bind III, side 336, gir han en nyttig oversikt, som jeg vil tillate meg å sitere i sin helhet:

´Mikrochips og datamaskiner er nye; allestedsnærværende, mobile telekommunikasjoner er nye; genmanipulasjon er ny; elektronisk integrerte, globale finansmarkeder som fungerer i sanntid er nye; en sammenvevet kapitalistisk økonomi som omfatter hele planeten, og ikke bare deler av den, er ny; det er nytt at det meste av den urbane arbeidskraften i de mest avanserte økonomiene arbeider med kunnskap- og informasjonsbearbeidelse; det er nytt at over halvparten av klodens befolkning bor i byer; det sovjetiske imperiets fall, kommunismens bortfall og slutten på den kalde krigen er nytt; fremveksten av den asiatiske stillehavsregionen som en likeverdig partner i verdensøkonomien er ny; den utbredte motstanden mot patriarkatet er ny; den universelle bevisstheten om økologisk bevaring er ny; og fremveksten av et nettverkssamfunn, basert på flytrommet og på tidløs tid, er historisk ny.ª

Så trekker han pusten, og tilføyer: ´Men det er ikke poenget. Mitt hovedbudskap er at det spiller ikke egentlig noen rolle om dere tror at denne verden, eller noen av dens trekk, er nye eller ikke. Min analyse står på egne ben. Dette er vår verden, Informasjonsalderens verden.ª

På bakgrunn av de globale analysene, spesielt i bind III, kan det være nærliggende for pessimisten å trekke den dystre slutning at de afrikanske statene i oppløsning og det kaotiske tidligere Sovjetunionen gir et forvarsel om verdens allmenne beskaffenhet i det 21. århundret. Men det skulle vel allerede være klart at Castells tappert forsøker å bevare en optimistisk holdning til siste stund. I et intervju med det spanske Internett-tidsskriftet en.red.ando har Castells nylig kritisert venstresiden for å innta en defensiv holdning til de nye teknologiene, og for en konservativ holdning til nasjonalstaten. Han nevner, kanskje ikke videre originalt, men langtfra irrelevant, sikkerhetspolitikk og miljøpolitikk som globale utfordringer der den enkelte stat kommer til kort. I denne sammenhengen minner Castells om at venstresidens historiske raison-d'être har bestått i å fremskynde forandringer i samfunnet, ikke å bevare det bestående. Selv presiserer han at det 21. århundret ´ikke vil bli en mørk tidsalder. Det vil heller ikke gi de fleste mennesker den overfloden som historiens mest usedvanlige teknologiske revolusjon har gitt løfter om. Snarere kan det vise seg å være kjennetegnet av opplyst forvirringª (III:358).

Det er litt av en munnfull Castells tilbyr oss med sitt tokilosverk, men den har foreløpig ikke begrenset holdbarhet. Selv om hans konkrete empiriske analyser nødvendigvis blir foreldet -- mange av eksemplene var dagsaktuelle i 1994--6, da boken ble ferdigskrevet -- har han etablert et teoretisk rammeverk for å forstå en epoke som nettopp er begynt, som vil være anvendelig i mange år.

The Information Age sier ikke alt som er verd å sies om verden ved årtusenskiftet, om jeg skulle ha gitt inntrykk av det. For eksempel har Castells forbausende nok oversett internasjonal terrorisme som allmenn risikofaktor i en krympet verden, og de globale miljøproblemene får liten oppmerksomhet utover analysen av miljøbevegelsen. På det hermeneutiske plan er boken temmelig overfladisk: beskrivelsene av menneskers livsverdener er grunne og lite overbevisende; Castells farer dessuten med harelabb over et stort tema som historiens ideologiske betydning, han har en svak behandling av et viktig emne som forholdet mellom menneskers dagligliv og ny informasjonsteknologi i Den tredje verden, og når han beskriver bevegelser som feminismen og økologien, snakker han generelt fra utsiden og ikke fra innsiden.

Det er som totaliserende systembeskrivelse Castells' gigantiske syntese har sine sterkeste sider. Også på dette punktet holder sammenligningen med Das Kapital.

 

Kilder

Castells, Manuel: The Informational City: Information Technology, Economic Restructuring, and the Urban-regional Process. Oxford: Blackwell 1989.

Castells, Manuel: The Rise of the Network Society. The Information Age: Economy, Society and Culture, Vol. I. Oxford: Blackwell 1996.

Castells, Manuel: The Power of Identity. The Information Age: Economy, Society and Culture, Vol. I. Oxford: Blackwell 1997.

Castells, Manuel: End of Millennium. The Information Age: Economy, Society and Culture, Vol. I. Oxford: Blackwell 1997.

http://enredando.com/entrevista3.html

©Thomas Hylland Eriksen 1998


Nexus