|
Denne boken er nå utkommet i fem reviderte utgaver (ikke opplag) og har hatt minst like mange ulike omslag. Det første
omslaget til venstre) vakte en smule negativ oppmerksomhet
hos flere av de potensielle lesergruppene, blant annet enkelte
som mente atet bokomslag ikke på død og liv måtte
være utstyrt med overdimensjonerte kjønnsorganer på
forsiden. Forlaget var skeptisk til å skifte det ut, blant annet fordi
omslaget raskt ble godt innarbeidet, og fant på en kompromissløsning
ved annet opplag (nedenfor til venstre). Først ved tredje
opplag, som kom høsten 1995, fikk vi et nøytralt omslag alle kunne
leve med (nedenfor til høyre). I januar kom annen utgave av boken har med et nytt, oransje omslag.
Tredje og fjerde utgave fikk et stilig gult omslag med nøkkelhull, og femte utgave (våren 2011) har beholdt designet, men skiftet ut gulfargen med turkis. For å gjøre forvirringen komplett, skiftet en av forfatterne likegodt navn mellom fjerde og femte utgave.
Innhold
Forord av Khalid Salimi
Innledning
Del I. Kultur og tilhørighet i en verden uten grenser
1. Har vi en ny folkevandringstid?
Nedkrympingen av verden
Globalisering av kultur
Økende kulturell likhet
Arbeidsmigranter og flyktninger
Økonomiske og politiske aspekter
Maktforskjeller og migrasjon
2. Kultur: Forskjeller og likheter mellom mennesker
Det mangslungne ordet kultur
Det medfødte og det tillærte
Kulturelle forskjeller
Kultur og rase
Kultur, samfunn og individ
Kulturbegrepet i entall og flertall
Bevisst og ubevisst kultur
Kultur og kommunikasjon
Å forstå fremmede kulturer
Etnosentrisme og kulturrelativisme
3. Kulturkontakt og etnisitet
Kulturkontakt og gruppedannelse
Etnisitet og kultur
Etnisitet er imellom og ikke inni
Stereotypier og grenser
Opplevelse av kulturell avstand
Vertikal og horisontal etnisitet
Diskriminering og rasisme
Åpne og lukkede grupper
4. Nasjonalisme
Hva er en nasjon?
Nasjonalismens opprinnelse
Nasjonalismens Janusansikt
Nasjonalisme og etnisk konflikt
Identitet gjennom kontakt
5. Minoriteter
Minoriteter og majoriteter
Minoriteter og staten
Reaksjoner på statens politikk
Grader av integrasjon
Klasse eller kultur?
Blir minoritetene diskriminert?
Symbolmakt
6. Kulturell identifikasjon i Norge
Oppfinnelsen av Norge
Nasjonen som ideologi
Verden kommer til Norge
Hva består det særnorske i?
Norsk identitet i fremtiden
Kartet og terrenget
Trenger vi en identitet?
Generasjonskonflikter blant innvandrere
Etniske og andre merkelapper
Nivåer av identifikasjon
Overlappende identiteter
Krysspress
Rollekonflikter og kultur
7. Det flerkulturelle dilemma
Menneskerettigheter og kulturrelativisme
Likhet og forskjell
Politiske konflikter eller kulturkonflikter?
Kulturelle forsvarstaler
Moralsk likeverd og globalisering av moral
Toleranse og empati
* * *
Del II. Aspekter ved kulturkontakt
8. Kultur og kommunikasjon
Tegn og tolkning
Kommunikasjon og språk
Kontekst
Denotasjon og konnotasjon
Verbalspråk, kultur og maktforskjeller
Det ikke-språklige
Interesser og fellesnevnere
9. Kulturmøter i skolen
Primær og sekundær sosialisering
Klasse og kultur
Kulturforskjeller og skole
Morsmålsundervisning
Muslimske skoler?
Hensynet til de innfødte
10. Familiens mange roller
Familiens betydning
Hva er en familie?
Kjernefamilien og storfamilien -- to idealtyper
Tradisjonsbaserte og moderne samfunn
Familietilknytning
Kontakt med hjemlandet
Brødre med koner som familie
Kvinnedilemmaer
Sosial isolasjon blant kvinner
11. Kjønn, roller og autoritet
Kjønnssegregering
Muslimske menn og kvinner i Norge
Kjønn, alder og sosiale normer
Roller, autoritet og respekt
Forandringer i rollemønsteret
De eldre
12. Ekteskap
Når kvinner og menn giftes bort
Krav om samtykke og vigselsmndighet
Ekteskap som eneste samlivsform
Ekteskap angår familier
En eller flere koner
Skilsmisse
Naimas skilsmisse
Økning i antall skilsmisser
13. Den kulturelle kroppen
Det ureflekterte og implisitte
Kropp og sjel som atskilte enheter
Andre måter å se på kroppen
Enhet kropp-sjel
Kroppen som en vandrende historie
Kropp, helse og idealer
Berøring og vennskap
Omskjæring
14. Sykdom og kultur
Sykdom og avvik som relative begreper
Lekfolks forklaringer på sykdom
Ulike medisinske systemer
Asiatisk medisin
Hakimers praksis
Unani - for "moderne" eller "tradisjonelle"
mennesker?
Hva med faktakunnskap?
Et samfunns helseomsorgssystem
Konflikter mellom systemene?
Møter mellom innvandrerpasienter og norsk helsevesen
Disease og illness
Uttrykk og innhold
Rettigheter, muligheter og begrensninger
Innvandrere som helsearbeidere
15. Mat som kultur
Mat og ernæring
Mat-tabuer
Mat og ikke-mat
Sunt for meg, men ikke for deg
Mat har mening
Mat og migrasjon
16. Mennesket og myndighetene
Staten - det er oss
Lojalitet
Byråkrati og slektskap
Regelbundet moral og lojalitetsmoral
Kulturell kompetanse
Hvor går grensen for det offentliges ansvar?
Hvordan minske avstanden?
17. Fremtidsutsikter
Tillegg: Basisinformasjon
Noe litteratur
17. Fremtidsutsikter
(fra første utgave, 1994)
Først i køen ved informasjonsskranken i en bank i
Oslo sentrum stod en innvandrer, sannsynligvis en pakistaner. Han
hadde mistet personkortet sitt, og lurte på hvordan han skulle
forholde seg. Damen i skranken forklarte ham langsomt og tydelig
hva han hadde å gjøre, i et slikt tonefall man bruker
når man snakker til barn. I tillegg snakket hun så høyt
at alle i banken kunne høre hva som foregikk. Var hun klar
over hva hun gjorde, at hun nok en gang fortalte mannen (for det
var neppe første gang han hadde opplevd dette), med høy
og klar stemme, at han var en annenklasses statsborger? Noen ville
ikke nøle med å kalle en slik oppførsel for
symbolsk vold eller endog rasistisk oppførsel, men den er
subtil og kan ikke påvises "objektivt".
En bekjent, som i flere år hadde hatt sommerjobb i en kommunal
etat, fikk høre at etaten trengte nye sommervikarer. Han
ringte opp sjefen for å anbefale en venn. Da sjefen hørte
vennens navn, sa han at det ikke ble aktuelt. Mannen fulgte opp
og spurte hvorfor. Til slutt innrømmet sjefen, som var offentlig
ansatt, at etaten ikke ville ansette utlendinger. En slik politikk
er vanskelig å påvise når den bare uttrykkes uformelt,
men den er ikke desto mindre effektiv - den ydmyker, diskvalifiserer
og bekrefter at mørkhudede nordmenn og innvandrere er annenrangs
og stiller bakerst i de fleste køer.
En typisk mottagelse for en utlending - en turist, student, asylsøker
eller innvandrer - som for første gang kommer til Norge,
er et forhør fra en uniformert ungdom som med ubevegelig
ansikt lirer av seg insinuerende spørsmål om hensikten
med oppholdet.
Mørkhudede innbyggere av norske byer har etter hvert lært
seg hvilke restauranter, kaféer og nattklubber de kan besøke.
Mange steder slipper de nemlig ikke inn. Vi har vel alle vært
vitne til at innvandrere som er avholdsfolk nektes adgang til utesteder
i Oslo fordi de angivelig er berusede.
Diskriminering på bakgrunn av etnisk tilhørighet, hudfarge
og religion er forbudt ved lov i Norge, men loven forandrer ikke
nødvendigvis på alminnelig skikk og bruk. Er alminnelig
norsk skikk og bruk diskriminerende overfor minoriteter og utlendinger?
I mange tilfeller er den nok det. Dels behandles de som barn (som
uvitende og kanskje litt dumme), dels som handicappede (som det
er synd på), dels som potensielle forbrytere, dels som gjester
(som gjerne må få komme på besøk, men som
ikke bør ta seg til rette og begynne å stille krav
til samfunnet). Følgelig "trenger" de rettledning
og ofte irettesettelser.
Eksemplene som er skissert ovenfor er imidlertid ganske forskjellige.
Damen i banken tenkte sannsynligvis ikke over hva hun gjorde; kanskje
hun ikke engang var klar over at hun utøvet makt over innvandreren
- en makt som ikke bare lå i deres relasjon som bankkfunksjonær
og kunde, men i hennes overlegne beherskelse av den dominerende
kulturelle koden, altså den norske. Tollere og politifolk
på Fornebu handler sannsynligvis ut fra uvitenhet og kanskje
en smule maktglede; det er slett ikke umulig at de er så dårlig
informert at de går ut fra at det vanligvis er noe muffens
med folk som ser mørke ut. Når det gjelder diskriminering
på arbeidsmarkedet og på utesteder, skyldes dette kanskje
misvisende stereotypier, som kan ha sammenheng med uheldige erfaringer
med enkelte innvandrere. Selvsagt har de også hatt uheldige
erfaringer med nordmenn, men det ville være uøkonomisk
å begynne å nekte nordmenn adgang til nattklubber i
Oslo. Det sies også av og til, som grunn for "restaurantrasisme",
at norske gjester foretrekker at svarte holdes utenfor.
Selv om diskriminerende handlinger kan skyldes uvitenhet, tankeløshet
eller frykt for fremmede folk, kan de ikke unnskyldes dersom målet
er å oppnå likeverd mellom nordmenn og innvandrere.
Det må kunne kreves av voksne mennesker at de vet noe om hva
de gjør. Og de mange tusen små og store ydmykelser
innvandrere utsettes for gjennom noen år bidrar definitivt
ikke til å gi dem den trygghet og lojalitet til det norske
samfunn som er nødvendig for at man skal kunne snakke om
vellykket integrasjon.
Den sterke part i et ujevnt maktforhold vet nesten alltid mindre
om den svake enn den svake vet om den sterke. En gjennomsnittlig
pakistansk innvandrer vet veldig mye mer om Norge og norsk kultur
enn en gjennomsnittlig nordmann vet om pakistanske væremåter.
For hvor mange nordmenn kan med hånden på hjertet si
at de vet hva Vedaskriftene er, navnet på de fire hovedkastene
i India og på hovedstaden i Somalia, forskjellen på
"varm" og "kald" mat i Vietnam, folketallet
i Iran og Kurdistans beliggenhet? Det trenger ikke nødvendigvis
å være et krav at nordmenn skal vite like mye om innvandrere
som innvandrerne vet om dem selv; poenget er snarere at forskjellen
i kunnskap om den annen part sier noe om et ujevnt maktforhold som
imidlertid lett kan bli usynlig for den sterke part: han eller hun
oppdager rett og slett ikke den andres kultur, bare en ufullkommen
utgave av sin egen. Vi hører ikke hvor veltalende en somalier
er på sitt morsmål eller på arabisk, bare de grammatikalske
feilene han gjør når han stotrer frem en setning på
norsk.
Selv om vi er oppmerksomme på maktforskjeller av denne typen,
vil den vanligste teknikken for å minske dem også i
fremtiden bestå i at innvandrerne tilegner seg vår væremåte,
vårt språk og våre konvensjoner - ikke omvendt.
Å kreve det motsatte virker både urimelig og urealistisk.
Likevel er det nødvendig også for nordmenn å
være oppmerksom på noen typer av kulturforskjeller i
dagliglivet, ganske enkelt fordi kulturforskjeller preger det norske
samfunnet i en helt annen grad i dag enn på sekstitallet.
Som vi har forsøkt å vise i denne boken, bør
kulturforskjeller verken overdramatiseres eller underdramatiseres:
kultur er ikke et mystisk slør som gjør det umulig
å kommunisere med fremmede folk, men den er heller ikke uvesentlig.
Selv om kultur er flytende og omskiftelig og mangler tydelige grenser,
og selv om det er fullt mulig for en person å være "flerkulturell",
er det viktige aspekter ved kultur som er ganske "dypprogrammerte"
og som forandrer seg langsomt, og som varierer i dagens norske befolkning.
Noen fremtidsscenarier
Det er utelukket at Norge i overskuelig fremtid skal bli et etnisk
"rent" samfunn. Debatten om innvandrings- og flyktningspørsmål
kan derfor ikke handle om hvorvidt vi ønsker å ha innbyggere
uten norsk stamtavle i dette landet eller ikke. Det vil vi fortsette
å ha, uansett hvor mye enkelte måtte ønske å
unngå etnisk blanding "fordi det nødvendigvis
medfører konflikt", og uansett hvor mye andre måtte
tviholde på teorier fra mellomkrigstiden om at kulturen "sitter
i blodet".
Debatten kan imidlertid ta opp spørsmålet om hvor mange
ikke-norske innbyggere vi ønsker å ha her, hvilke midler
vi har for å regulere antallet, og hvordan vi kan gå
frem for å løse kulturkonflikter, redusere maktmisbruk
og få bukt med diskrimineringen av minoriteter.
Enhver fornuftig debatt om kultur og etnisitet i Norge må
ta utgangspunkt i det faktum at Norge verken er eller i overskuelig
fremtid vil bli kulturelt ensartet. Etterkrigstidens arbeidsvandringer
og flyktningstrømmer har nådd oss også - såvidt
- og det er umulig å stille klokken tilbake. I løpet
av de siste årene har etniske minoriteter dessuten gradvis
har fått anerkjennelse for sine krav om kulturell selvbestemmelse
og politisk beskyttelse, blant annet i FN. Det fleretniske samfunn
er kommet for å bli.
Ut fra tendenser i samfunnsutviklingen er det mulig å skille
ut seks forskjellige løsninger på det flerkulturelle
dilemma slik det fremstår i Norge. Avslutningsvis skal vi
kort beskrive dem, men vil overlate til leseren å vurdere
hvilket som er det mest sannsynlige.
Festningsscenariet er utopistenes drøm. De vil ha et lukket
og bevoktet land, og forsøker å gjenopprette faste
grenser og forestillinger om kulturell renhet. De vil neppe få
det som de vil, men de kan likevel få en viss politisk innflytelse
dersom de klarer å overbevise mange nok om at etnisk ensartede
samfunn er mer "naturlige" enn andre. For i så fall
vil deres tilhengere gang på gang bli konfrontert med et gjenstridig
fleretnisk terreng som nekter å rette seg etter deres ideologiske
kart, og dermed setter de i gang etniske konflikter, noe som kan
begrunnes ved at man hevder at mennesker med ulik kultur umulig
kan leve sammen.
Klassescenariet er en videreføring av festningsscenariet.
I dette tilfellet aksepteres minoritetenes nærvær, men
ingen ting gjøres for å integrere dem som likeverdige
deltagere i arbeidsmarkedet. Resultatet er at innvandrerne blir
en permanent underklasse som utfører helsefarlig og lavtlønnet
arbeid for nordmenn. De mangler norsk kulturell kompetanse, blir
ofre for daglig diskriminering, og får heller ingen støtte
til å opprettholde sin opprinnelige kulturelle identitet.
Barna risikerer å bli "halvkulturelle" og tilegner
seg bare ufullstendige brokker av norsk såvel som f.eks. tyrkisk
kultur. Dette scenariet inneholder i en viss forstand det verste
av begge verdener: verken retten til likhet eller retten til å
være forskjellig blir i praksis anerkjent.
Integrasjonsscenariet kan beskrives som den sosialdemokratiske drømmen.
I dette scenariet tillates minoriteter å være kulturelt
forskjellige, forutsatt at de støtter opp om sosialdemokratiske
kjerneverdier. Forskjellene som tillates er hovedsakelig av estetisk
art. Innvandrergrupper oppmuntres således til å drive
med husflid og og folkedans og de må gjerne koke krydret mat,
men de skal ikke gifte bort sine døtre til ukjente fettere,
og helst bør de avvikle koranskolene sine. Det norske samfunnet
seirer, og det fargerike fellesskapet blir i grunnen et traust skandinavisk
land med en anelse eksotisk krydder. Alle grupper får de samme
rettigheter og muligheter, men det blir vanskelig å være
kulturell avviker.
Fruktsalatscenariet markerer derimot et liberalt ytterpunkt. Etter
å ha sørget for at alle grupper har de samme rettigheter
og muligheter, trer sentralmakten her galant i bakgrunnen og tillater
det sivile samfunn å organisere seg selv. Dermed fremstår
samfunnet som en mosaikk av grupper med forskjellig kulturell identitet.
Fruktsalaten vil tillate kristne, muslimer og hedninger, individualister
og tradisjonalister, puritanere og hedonister, liberalere og klassiske
rasister å være seg selv så lenge de lar hverandre
være i fred. Ingen etnisk gruppe kan ha hevd på statsmakten,
som må arbeide hardt for å skape kompromisser og sørge
for en rimelig maktfordeling mellom gruppene. Scenariet er preget
av høy toleranse og en viss likegyldighet, ettersom ingen
aktivt forsøker å presse sine verdier på andre.
Med hensyn til retten til å være kulturelt forskjellig,
får dette scenariet toppkarakter; når det gjelder retten
til lik behandling kan det gå dårligere. Grunnen er
at fruktsalaten risikerer å forfalle til et samfunn hvor visse
etniske grupper blir permanente underklasser. Hvis kulturelt særpreg
blir respektert og dyrket i en så stor grad at medlemmer av
minoriteter for eksempel ikke tilegner seg den lille multiplikasjonstabell
og bøyningsreglene for svake tyske verb (de lærer i
stedet kurvfletting eller hinduiske mantraer), utvikler mosaikken
seg lett til en pyramide. Dessuten er det tendenser til en overfokusering
på kulturelle og etniske forskjeller i fruktsalatpregede samfunn.
Resultatet kan, som påpekt i kapittel 7, bli at enkeltpersoner
blir påtvunget en etnisk identitet de helst ville slippe å
ha. En ukritisk bejubling av kulturelle forskjeller i toleransens
navn kan faktisk i siste instans innebære at man aksepterer
maktmisbruk og undertrykkelse innenfor den enkelte gruppen. I verste
fall kan fruktsalaten utvikle seg til innvandringshaternes skrekkvisjon,
nemlig Konfrontasjonsscenariet. Denne typen flerkulturelt
samfunn er preget av dyp og bitter konkurranse om politisk og økonomisk
makt. Grunnen til at det er lite sannsynlig her, er at etniske nordmenn
har en total overmakt overalt i samfunnet. Konfrontasjonsscenariet
kjenner vi først og fremst fra land som Guyana, Fiji og Sri
Lanka, hvor det er store minoritetsgrupper som føler seg
diskriminert og tilsidesatt.
Fruktkompottscenariet er en variant av fruktsalatscenariet, som
på lengre sikt er sannsynlig i mange fler-etniske land. Fruktsalaten
er avhengig av at de ulike bestanddelene - epler, bananer, ananas,
fersken osv. - holdes klart adskilt, men at de svømmer sammen
i en felles sukkersaus. Når fruktsalaten blir til en fruktkompott,
er de forskjellige fruktene blandet sammen til en grøt. Med
andre ord: Fruktkompotten er et blandingssamfunn, en kreolisert
kultur hvor kulturelle elementer med forskjellig opprinnelse er
blandet sammen, men hvor det ikke er klare grenser mellom gruppene
eller "kulturene". Fruktkompotten kan betraktes som det
sivile samfunns tilsvar til integrasjonsscenariet, hvor staten insisterer
på å forme innbyggerne i sitt eget bilde. Her foregår
endringene nedenfra, ved at nordmenn, vietnamesere, tamiler, pakistanere
og somaliere spiller fotball og rock sammen, går på
de samme diskotekene og skolene, gifter seg med hverandre og ser
de samme TV-programmene. I et slikt samfunn vil mange norske nordmenn
kunne føle seg kulturelt mer i slekt med sine afro-norske
venner enn med norske innvandringsmotstandere.
En betingelse for at et slikt scenario skal kunne lykkes, ville
være at man på forhånd har en situasjon der mennesker
av ikke-norsk opprinnelse ikke blir utdefinert, men får erfaringer
som kan gi dem tilhørighet og lojalitet til det norske samfunnet.
I så fall må vi utvide definisjonen av hva det vil si
å være norsk. Vi må få et begrep om norskhet
som er basert på sivile rettigheter og ikke på en aldeles
urealistisk forestilling om kulturell likhet. Ikke bare innvandrere,
men også mange norskfødte vil sette pris på en
slik utvikling.
De seks scenariene er ikke gjensidig utelukkende, og med unntak
av konfrontasjonsscenariet finner vi elementer av samtlige i Norge
i dag. Festningsscenariet er nærværende i høyrepopulistisk
agitasjon og i deler av flyktningpolitikken, som sørger for
at de fleste asylsøkere blir avvist. Integrasjonsscenariet
er synlig i kritikken mot morsmålsundervisning blant innvandrere
og den manglende statsstøtten til moskéer, men også
i det offentliges tilbud om norskkurs for flyktninger. Situasjonen
i indre by i Oslo, hvor det er et stort innslag av blant annet tyrkere
og pakistanere, kan både tolkes som et tegn på klassescenariet
og som en del av en fruktsalat. Og fruktkompotten er lett å
få øye på i mange ungdomsmiljøer. Ingen
av scenariene er problemfrie, og forøvrig finnes konflikter
og motsetninger i alle samfunn, enten de er fler-etniske eller ikke.
Hvilken retning går vi i? Det kan vi ikke vite, men det er
verd å merke seg at festningsscenariet og konfrontasjonsscenariet,
som innvandringskritikerne setter opp som aktuelle motsetninger,
fortoner seg som de minst sannsynlige i landet vårt. Det er
åpenbart riktig at nordmenn og innvandrere ikke har mye felles
fortid, men det er like liten tvil om at vi har en felles fremtid.
©Thomas Hylland Eriksen og Torunn Arntsen Sørheim 1994
|
