|
Tilegnet
Ole Johan (1934-79)
og Ole Johan (1997-)
Prolog:
Darwin og de to kulturer
Kapittel 1. Samleren.
Kapittel 2. Empirikeren.
Kapittel 3. Teoretikeren.
Kapittel 4. Dissenteren.
Kapittel 5. Ideologen.
Kapittel 6. Etter Darwin.
Litteratur
Tidslinje
Navneregister
Prolog:
Darwin og de to kulturer
Kan den viktorianske
biologen Charles Darwin -- en samtidig av blant annet Leo Tolstoj,
Karl Marx og Ivar Aasen -- fremdeles, nesten halvannet århundre
etter utgivelsen av Artenes opprinnelse, sette sinnene i
kok? I visse deler av verden er svaret definitivt ja. I USA finnes
det fremdeles lærere som nekter å undervise i evolusjonslæren,
og ifølge meningsmålerne tror 47% av dagens voksne
nordamerikanere at Bibelens skapelsesberetning er bokstavelig talt
sann, og at mennesket ble skapt for mindre enn ti tusen år
siden. I og med en slik situasjon, sjokkerende for alle med et minimum
av kunnskaper om biologi, er det alt annet enn overraskende at Darwin
og darwinismen er sentrale temaer i den intellektuelle offentlighet
i den engelskspråklige verden. Årlig utgis det populærvitenskapelige
bøker, mange av dem originalverker i sin egen rett, som tar
opp evolusjonslæren generelt og Darwins bidrag spesielt, som
oppklarer alminnelige misforståelser og diskuterer, ofte på
kontroversielle og originale måter, muligheter og begrensninger
ved læren om artenes tilpasning og utvikling gjennom naturlig
utvalg. Flere av disse bøkene, som også innarbeider
de siste årenes bidrag til en utdypet forståelse av
livet på jorden, er blant de mest intellektuelt stimulerende
utgivelsene overhodet for tiden.
På denne
bakgrunn er det nesten trist at Skandinavia er så fattig på
aktive og veltalende kreasjonister, altså konservative, lærde
kristne som ennå ikke har gitt opp troen på at Bibelens
bokstav er sann og at Darwin tok feil i sin oppfatning om at det
er mulig å forstå naturen, inkludert mennesket, uten
å trekke inn Gud. Darwin er ganske enkelt ikke nærværende
i våre kritiske offentligheter, verken som grunnlegger av
moderne biologi eller som intellektuell motstander, og det til tross
for at spørreundersøkelser fra midten av nittitallet
antyder at hver femte norsking ikke tror at mennesket har utviklet
seg fra apelignende vesener.
Ved årtusenskiftet
anses det som en større mangel for en dannet skandinav å
ikke kjenne grunntrekk hos Freud, Marx eller Foucault enn å
være uvitende om hovedlinjene i utviklingslæren. Naturvitenskapen
er støtt ut av det gode selskap, og en generelt fiendtlig
eller likegyldig holdning til den er fremdeles alminnelig blant
humanistisk skolerte mennesker, førti år etter at C.P.
Snow skrev det berømte essayet "The Two Cultures",
en klagesang over den manglende dialogen mellom humaniora og naturvitenskap.
Likevel vil
jeg våge påstanden om at medlemmene av vår intellektuelle
offentlighet stort sett tror at de kjenner Darwin og hans vitenskap
godt nok. Med all respekt: Det stemmer nok ikke. Hvor mange er det
for eksempel, spesialistene unntatt, som vet at Darwin brukte åtte
år av sitt liv på å studere rur, fossile
og nålevende? Hvor mange er klar over at han verken snakket
om "evolusjon" eller "the survival of the fittest"
i den første utgaven av Artenes opprinnelse? Hvor
mange kan gjøre rede for sammenhengen mellom Darwins lære
og sosialdarwinismen? Og hvor mange vet hvordan syntesen mellom
Darwins teori og genetikken, grunnfjellet i mye av det tyvende århundrets
biologi, ble utviklet?
Misvisende
myter om Darwin, som delvis har sin opprinnelse i skjønnmalende
biografier fra hine hårde dage, blomstrer den dag i dag i
folkloren om darwinismens opprinnelse. En av dem lyder slik: Som
ung mann gjennomførte Darwin en jordomseiling med H.M.S.
"Beagle", og det var på denne reisen -- særlig
på Galapagosøyene -- at han utviklet sin teori om utvikling
gjennom naturlig utvalg. En annen lyder slik: Da det ble klart for
Darwin at en annen biolog, Alfred Russel Wallace, på egen
hånd hadde utviklet en teori som var identisk med hans egen,
skyndte han seg å skrive ut teorien som han ellers kanskje
aldri ville ha skrevet en linje om. En tredje myte handler om debattmøtet
mellom de nykonverterte evolusjonistene og den beryktede biskop
Samuel "Soapy Sam" Wilberforce sommeren 1860 -- og ennå
har jeg ikke nevnt noen av de mange mytene som knytter seg til selve
innholdet i den darwinistiske teorien. Teorien er enkel, og likevel
blir dens innhold og dens begrensninger ofte dårlig forstått
både av sine tilhengere og av sine motstandere.
Delvis skyldes
nok uvitenheten og de overforenklende mytenes stadige overlevelse
at kulturen fremdeles føler et dypt ubehag ved Darwin. Ubehaget
kan nok delvis spores til misforståelser av den darwinistiske
teorien, men det henger også sammen med en begrunnet frykt
for at et reduksjonistisk naturvitenskapelig syn på mennesket
skal ta overhånd, og i et mer moderat stemningsleie
-- at det kan synes som en intellektuelt umulig oppgave å
tenke darwinismen sammen med andre, særlig humanistiske, perspektiver
på mennesket. Jeg har skrevet denne beskjedne studien i Darwins
liv og idéverden delvis for å undersøke hvordan
det kunne ha seg at han oppnådde sin status som biologiens
eneste superhelt. Det underliggende og viktigste spørsmålet
er likevel hva som er det darwinistiske perspektivets styrker i
våre forsøk på å forstå livet, på
hvilke områder det kan tolkes på ulike måter,
og hvor grensene for dets gyldighetsområde må trekkes.
For å kunne se disse grensene, aktuelle som aldri før
i en tid da den biologiske vitenskap legger premisser for skjebnesvanger
teknologi, vil jeg i kapitlene som følger gå til kilden
selv og utforske grensene for Darwins egen intellektuelle verden.
For enhver forfatter, også en stor vitenskapsmann, røper
seg like mye ved det han mangler begreper om, som gjennom sitt faktiske
verk.
Dersom vi skulle
vurdere ham fra et humanistisk eller filosofisk ståsted, ville
Charles Darwin alt i alt fremstå som en uinteressant type.
Trolig var han mindre belest, iallfall innen disse fagområdene,
enn den gjennomsnittlige viktorianske gentleman. Han kjedet seg
på skolen, og var lite lovende som universitetsstudent. Som
forholdsvis ung mann mistet han helt sin tidligere interesse for
poesi og musikk. Shakespeare sa ham ingenting etter at han hadde
fylt tredve, og han klarte ikke å synge den enkleste melodi
rent. Da en vennlig nabo en gang forsøkte å prakke
på ham Kants moralfilosofi for å gi ham større
intellektuell dybde, ristet han trist på hodet over hennes
åpenbart forvirrede tilstand. Den samme naboen hadde tidligere
tilbudt seg å låne ham John Stuart Mills feministiske
manifest, On the Subjection of Women, hvorpå Darwin
hadde svart, uvanlig ubehøvlet til ham å være,
at herr Mill hadde nå sannelig et å annet å lære
av biologien. Han brydde seg lite om tidens samfunnsspørsmål,
og politikk forstod han seg dårlig på.
De fleste sjangertro
biografier fremstiller sine hovedpersoner som "komplekse personer".
Det gjelder også for de mange biografiene om Darwin, helt
fra sønnen Francis' nedtegnelser til de imponerende nærstudiene
av Darwins liv som er utgitt i løpet av de siste årene.
Jeg synes tvertimot Darwin var en ukomplisert mann; lett å
forstå som menneske, stort sett lett å følge
intellektuelt, lett å sympatisere med, og like lett å
bli irritert på og oppgitt over. Han var en beskjeden, generøs
og selvopptatt mann av god familie, som trivdes utmerket med å
dyrke sin hage. Han var en ensporet samler av fakta, naturelsker
og familiemann, men til forskjell fra de fleste av samme slag fikk
han i slutten av tyveårene tent en gnist som skulle brenne
hele livet: en lidenskapelig lengsel etter å forstå
naturens sammenhenger i strengt vitenskapelige termer.
Selv hans største
beundrere kan ikke med hånden på hjertet påstå
at Darwin var noen språklig ekvilibrist, og til forskjell
fra mange av dem som i dag skriver biologi for en dannet allmennhet,
slo han aldri om seg med litterære referanser, etter alt å
dømme fordi han ikke hadde noen. I sitt livsløp bygget
han gradvis et lukket kognitivt univers omkring seg, en glassklokke
som sperret kunst, litteratur og ikke-etterprøvbar spekulasjon
ute samtidig som han åpnet opp stadig nye felter for
vitenskapelig utforskning. Til forskjell fra sin storebror Erasmus
Darwin, som var åpen for impulser fra hele det bredspektrede
intellektuelle liv i den viktorianske metropolen London, stengte
Charles Darwin seg inne med få idéer og mange fakta.
Hans originalitet som tenker var nemlig beskjeden. Selv kongstanken
om evolusjon gjennom naturlig utvalg var tydelig påvirket
av såvel Adam Smiths idé om den usynlige hånd
og Thomas Robert Malthus' dystre befolkningslære, som av Jean-Baptiste
de Lamarcks evolusjonsteori fra det tidlige nittende århundret.
Likevel har
Darwin uten sammenligning gjort mer enn noen annen for å gjøre
biologien til en presis vitenskap. Han var den første til
å ta opp spørsmål som fremdeles blir stilt, stadig
med forbløffende stort intellektuelt utbytte. Få har
betydd mer for tenkningen i vår tid. Kimen han sådde
er kanskje i ferd med å slå ut i full blomst, på
godt og vondt, i vår tids stadig mer vellykte forsøk
på å kontrollere naturen, og i forsøkene på
å oppheve skillet mellom det menneskelige og naturen. Darwins
monumentale livsverk reiser grunnleggende etiske spørsmål
som har å gjøre med menneskeverd, menneskesyn og menneskets
plass i naturen. Disse utfordringene blir verken uaktuelle eller
ufarlige de nærmeste årene, og gjennom sin eiendommelige
blanding av visdom og naivitet, nysgjerrighet og blindhet, gir Darwin
selv den kanskje viktigste innfallsporten til dem.
5. Ideologen
Ingen annen
del av den darwinistiske teorien har skapt tilnærmelsesvis
like sterke negative reaksjoner -- og fortsetter å gjøre
det -- som dens behandling av mennesket. I Artenes opprinnelse
skrev Darwin nesten ikke et ord om deg og meg. Det var først
i The Descent of Man fra 1871, og i den mindre kjente The
Expression of the Emotions in Man and the Animals som utkom
året etter, at han gjorde rede for hvordan mennesket passet
inn i den generelle teorien om artenes utvikling. Men selv i tobindsverket
hvis fulle tittel lyder The Descent of Man, and Selection in
Relation to Sex, hvorav 250 sider handler om menneskets opprinnelse
og 578 sider om seksuell seleksjon, er han tvetydig på en
rekke punkter. Til spørsmålet om hvorvidt det finnes
et darwinistisk menneskesyn er svaret derfor uten tvil ja, men det
er mindre klart hvilke ambisjoner dette synet har når det
gjelder å forklare hvorfor mennesket er som det er. Dessuten
kan teorien om det naturlige utvalg presiseres på flere distinkte
måter som er konsistente med dens vitenskapelige pretensjoner.
Det avgjørende
aspektet ved Darwins perspektiv på mennesket, som ikke kan
misforstås, var uansett hans syn om at mennesket, i likhet
med amøber, beltedyr og civetter, hadde oppstått takket
være det naturlige utvalg. Dermed fullførte Darwin
en naturaliseringsprosess som var begynt flere hundre år tidligere.
De tidlige astronomene gjorde stjerner og himmellegemer til en del
av naturen, som kunne forklares med generelle bevegelseslover. Senere
ble stadig nye aspekter ved verden frigjort fra religiøse
forklaringer, og til slutt stod bare mennesket igjen -- mennesket,
skapt i Guds bilde som en unik og høyverdig del av skaperverket.
Denne oppfatningen ville Darwin til livs; han skulle erobre det
religiøse verdensbildets siste skanse. Guds eksistens ble
ikke motbevist av det darwinistiske perspektivet, men det henviste
Gud til en statistrolle i naturens store drama.
En diskusjon
av darwinismen og mennesket må for det første skille
mellom Darwins vitenskap og hans personlige overbevisninger, for
det andre mellom Darwins egne og andres tolkninger av teorien, og
for det tredje mellom vitenskapelige og ideologiske lesninger av
teorien. Hvis ikke risikerer vi å tråkke i den samme
salaten som så mange tidligere kommentatorer har gjort, såvel
begeistrede som rasende.
Hvor lite visste Darwin om mennesket?
"Det vil
bli kastet lys over menneskets opprinnelse og historie." Slik
skriver Darwin optimistisk, men forsiktig, mot slutten av Artenes
opprinnelse. Det var nemlig ikke tvil om at den viktigste årsaken
til at mange av hans samtidige ikke klarte å svelge evolusjonsteorien,
var implikasjonen om at mennesket -- i likhet med andre dyr -- var
et produkt av evolusjonen. I dag vet vi bedre, men det er likefullt
et åpent spørsmål hva vi vet. Forholdet
mellom læren om det naturlige utvalg og menneskets lodd er
nemlig like komplisert i dag som på Darwins egen tid.
Senere var
Darwin mindre tvetydig med hensyn til menneskets plass. I Descent
slår Darwin fast at forskjellene mellom mennesker og andre
pattedyr ikke er stor nok til at et eget taksonomisk rike kan innføres
for mennesket. Mennesket hører definitivt hjemme i dyreriket,
og avslutningsvis i boken skriver han, for å rydde unna enhver
tvil: "Jeg har her forsøkt å vise at noen av menneskets
mest distinkte trekk etter all sannsynlighet er blitt tilegnet enten
direkte eller, mer vanlig, indirekte gjennom naturlig utvalg."
Forskjellene mellom dyr og planter, skrev han videre, var større
enn forskjellene mellom ulike dyr, inkludert mennesket.
Mennesket var
dermed fratatt sine kosmiske privilegier. Slik Kopernikus hadde
vist at Jorden ikke var universets midtpunkt, viste Darwin at mennesket
ikke var livets sentrum. Alle skapninger vil plassere seg selv i
sentrum, men noe absolutt sentrum finnes ikke. Derfor viser Darwin
tegn til sterk irritasjon i sine notater der han omtaler vitenskapsfilosofen
Whewell, som "hevder at dagens lengde er tilpasset menneskets
søvnbehov!!! hele universet slik tilpasset!!! og ikke mennesker
til planeter -- uttrykk for arroganse!!"
I Descent
argumenterer Darwin mot Wallaces påstand om at menneskets
bevissthet er for kompleks til at den kan ha oppstått gjennom
naturlig utvalg. Først bemerker han at det er stor forskjell
mellom en apes og en fisks intellekt, og at apen nok trenger alt
den har av hjernekapasitet for å overleve. Så skriver
han:
- Ingen betviler
at disse egenskapene er av den største betydning for dyr
i naturtilstanden. Derfor er betingelsene gunstige for deres utvikling
gjennom naturlig utvalg. Den samme konklusjonen kan utvides til
å gjelde mennesket; intellektet må ha vært særdeles
viktig for ham, selv på et veldig fjernt tidspunkt, og gjorde
ham i stand til å bruke språk, å finne opp og
lage våpen, redskaper, feller osv., og gjennom slike midler,
sammen med hans sosiale vaner, ble han for lenge siden den mest
dominerende av alle levende skapninger.
Denne argumentasjonen
hviler ikke på empirisk grunn, for utforskningen av tradisjonelle
folk var kommet kort på Darwins tid. I dag kan forskningen
bekrefte at folkeslag som er fattige på teknologi kan være
rike på åndsliv -- de kompliserte kosmologiene og slektskapssystemene
hos innfødte australiere er et nærliggende eksempel
-- men det er vanskeligere å dokumentere at menneskets "mentale
overutrustning" er nødvendig for artens overlevelse.
En vanlig oppfatning i dag, som støtter seg på Darwins
egen analyse, er at proto menneskene på et gitt tidspunkt
nådde et kritisk evolusjonsmessig punkt der kulturell læring,
altså overføring av spesifikke, tilegnede kunnskaper
mellom generasjonene, ble etablert. Fra dette tidspunktet ble intelligens,
i betydningen oppfinnsomhet og hukommelse, en adaptiv ressurs ettersom
de kunnskapsrike og deres barn fikk et komparativt fortrinn i kampen
for overlevelse.
En slik modell,
som inkluderer kulturelle ferdigheter og kunnskap i de miljømessige
omgivelsene som påvirker seleksjonen, kan forklare hvorfor
menneskets evolusjon har foregått så raskt: På
samme måte som systematisk avl av hunderaser skaper mye raskere
endringer enn naturlig utvalg, som beror på endeløs
prøving og feiling, gir kulturens feedback-effekter evolusjonen
en retning den ikke ellers ville hatt. Det er med andre ord ikke
bare biologiske, men også kulturelle årsaker til at
mennesket teoretisk sett, dersom den hegemoniske vestlige livsstilen
overlever og spres globalt, kan bli mer pæreformet om bare
noen tusen år -- tilpasset et liv i sofaen og foran dataskjermen.
Kunnskapen
om såvel utdødde som nålevende menneskelignende
vesener var mangelfull på Darwins tid. Ingen overgangsformer
mellom ape og menneske var kjente, og faktisk ble det talt om "manglende
mellomledd" (missing links) mellom aper og mennesker
til langt ut i det tyvende århundret. Hullene begynte imidlertid
å bli fylt alt i Darwins egen levetid. Den første levende
gorillaen ble brakt til Europa i 1855. Richard Owen hevdet skråsikkert
at dens hjerne var like forskjellig fra menneskehjernen som fra
det australske nebbdyret. Huxley opponerte mot dette synet på
et offentlig møte hvor han etter eget utsagn "knuste
Owen".
I Antiquity
of Man (1863) viste den nølende Lyell, på bakgrunn
av nye paleontologiske funn, at mennesket var eldre enn tidligere
antatt; men han fikk seg aldri til å si rett ut at det hadde
utviklet seg gradvis fra apelignende forfedre. Darwin var skuffet
over sin gamle venn og læremester, men var desto mer tilfreds
da Huxley i samme måned utgav Evidences as to Man's Place
in Nature, hvor han dokumenterer det nære slektskapet
mellom mennesker og de store apene: "[D]e strukturelle forskjellene
som skiller mennesket fra gorillaen og sjimpansen er ikke så
store som dem som skiller gorillaen fra de mindre apene." Darwin
jublet over Huxleys mot, og utbrøt: "Hurra, apeboken
er kommet!" Illustrasjonen på forsatsen har riktignok
fått et lengre liv enn boken, men den er til gjengjeld en
udødelig klassiker. Den forestiller en rekke primater; en
langarmet og hårete gibbon helt til venstre, krumryggede apemennesker
i midten og et høyreist eksemplar av homo sapiens
ytterst til høyre. Tydeligere kan det knapt uttrykkes, og
om forfatteren kan det neppe sies at han ble mer katolsk enn paven,
men at han var en bedre publisist og en mer effektiv propagandist
er det liten tvil om.
Selv hadde Darwin vært på det rene med evolusjonsteoriens
implikasjoner for menneskesynet siden 1838, da han skriblet ned
følgende kryptiske, men mye siterte refleksjon: "Menneskets
opprinnelse nå bevist. -- Metafysikk må blomstre. --
Den som forstår bavian ville gjøre mer for metafysikken
enn Locke." Verken Huxley eller Darwin kunne sies å være
blant de første som påpekte slektskapet mellom aper
og mennesker. En av de første som studerte sjimpansens anatomi
var den engelske legen Edward Tyson, som to hundre år før
Darwin viste at det var slående likheter mellom artene. Til
tross for de åpenbare anatomiske likhetene, som også
den lærde Owen må ha kjent til, var ikke bare presteskapet,
men også den vitenskapelige offentlighet lite villig til å
gi darwinistene dette stikket. Delvis skyldtes motviljen en forestilling
om at mennesket ville bli "bestialisert" (ville fremstå
som dyrisk og amoralsk) dersom man innrømmet slektskapet
med de høyere primater. Et slikt synspunkt kan være
både godt og dårlig begrunnet, og ofte skyldes det at
teorien er dårlig forstått. I dag er det kjent at mennesker
og sjimpanser har 98,6% av sine DNA nukleotidsekvenser og hele 99,6%
av sine DNA-aminosyresekvenser felles. Utlagt betyr det at de to
artene deler særdeles mye av sitt arvestoff. Implikasjonen
for menneskets opprinnelse, er at våre stamfedre skilte lag
med sjimpansenes stamfedre for mellom fire og fem millioner år
siden. For stikk i strid med en utbredt misforståelse av darwinismen,
er det absurd å hevde at menneskets forfedre var sjimpanser
og gorillaer. Ikke bare mennesker, men også andre arter er
i forandring, og gorillaene kan på sin måte være
like forskjellige fra våre felles stamfedre som vi er.
Det oppdages
stadig nye "manglende mellomledd" og utdødde grener
på menneskets stamtre, og noen ble funnet allerede mens striden
om darwinismen raste. Funnet av et "apemenneske" i Neander-dalen
nær Düsseldorf i 1858 gav Huxley, den mest innbitt anti-kirkelige
av darwinistene, tematikken til en hel forelesningsrekke. I det
tyvende århundre er Darwins hypotese om at mennesket oppstod
i Afrika blitt bekreftet, særlig av makene Leakeys funn i
Øst-Afrika. Selv om puslespillet ennå ikke er komplett,
er menneskets evolusjon nå bedre kjent enn de fleste andre
arters. At mennesket er oppstått gjennom evolusjon er nå
ukontroversielt blant praktisk talt alle utdannede mennesker unntatt
særdeles konservative kristne, spesielt i USA.
Det betyr ikke
at alle spørsmål om forholdet mellom menneske og natur
er besvart, og enda mindre at mennesket har forstått seg selv
som åndsvesen fullt ut. Man skal faktisk vite ganske lite
om mennesket for å tro at det kan finnes et enkelt svar. Hvor
lite visste Darwin så om mennesket?
I sin store
bok om mennesket ser Darwin det som sin oppgave å krympe forskjellene
mellom dyr og mennesker, som prester og metafysikere har blåst
opp til det absurde. Slik han finner medfødte instinkter
hos mennesker, finner han også tegn til resonneringsevne og
intelligens hos dyr. Malthus' teori om befolkningsvekst, som han
uten forbehold hadde overført til dyreriket, gjaldt fremdeles
for mennesket, og i Descent står å lese:
- I likhet
med ethvert annet dyr, har mennesket uten tvil avansert til sin
nåværende sofistikerte tilstand gjennom en kamp for
tilværelsen som følger av hans raske formering; og
dersom han skal avansere enda høyere, må han forbli
gjenstand for hard kamp. (...) Følgelig må vår
naturlige vekstrate, skjønt den fører til mange
åpenbare onder, ikke minskes i særlig grad på
noe vis. Det bør være åpen konkurranse for
alle mennesker; og de mest velegnede bør ikke forhindres
av lov eller sedvane fra å lykkes best og oppdra det største
antall avkom.
Imidlertid tilføyer han at moralen og "den mest høyverdige
del av menneskets natur" ikke primært skyldes det naturlige
utvalg, men "vanens virkninger, resonneringsevnen, opplæring,
religion osv.", selv om menneskets "sosiale instinkter"
uten tvil skyldes det naturlige utvalg. Slike sosiale instinkter
gjenfant han for øvrig hos andre arter, spesielt hos insekter.
Sterile arbeidsbier, for eksempel, fantes for at de fruktbare skulle
kunne formere seg mer effektivt. Altruistisk atferd var med andre
ord gunstig for fellesskapet, for den utvidede familien. I nyere
tid har sosiobiologene, med insektforskeren Edward O. Wilson i spissen,
videreutviklet denne tanken, og de hevder således -- idet
de påberoper seg moderne genetikk -- at såvel menneskelige
som dyriske handlinger kan forklares som økonomiske kalkyler
der målet er å videreføre sitt arvestoff, enten
personlig eller via nære biologiske slektninger. Selv om en
slik tenkemåte kan finne støtte her og der i Darwins
egne skrifter, utviklet han den ikke selv. Tvertimot skal vi merke
oss at han anså kulturen for å være et unntak
fra prinsippet om det naturlige utvalg. Han skilte nemlig skarpt
mellom læring og instinkt, men nettopp slike forsøk
på å forene sin teori med samtidens konvensjonelle moral,
skulle føre ham ut i uklarheter og selvmotsigelser.
I sin andre
bok om menneske og dyr, The Expression of the Emotions in Man
and Animals (1872), var Darwin på tryggere grunn. Der
konsentrerte han seg om det han kunne best, nemlig å generalisere
ut fra et rikt tilfang av konkrete observasjoner. Som tilfellet
er med alle hans større prosjekter, finnes kimen til denne
boken i notisbøkene om transmutasjon fra 1830- og 40-tallet.
Der betoner han at det er mer kontinuitet enn diskontinuitet mellom
dyr og mennesker. Ett sted skriver han: "Ettersom det er bevist
at menneskers og dyrs kropper er av samme slag, nesten overflødig
å undersøke sinnet". Med dette mener Darwin ikke
at menneskesinnet er av samme slag som dyrs sinn, men at det er
snakk om gradsforskjeller og ikke artsforskjeller. Slik ufullkomne
eller "halve" vinger og øyne kan finnes hos enkelte
fossile og levende dyr, finnes også "halve resonneringsevner"
hos dyr.
Denne boken
hører til blant Darwins mindre kjente verker. Ikke desto
mindre er den slående original, og den har delvis med rette
vært beskrevet som det første virkelige bidraget til
en vitenskap som ble navngitt først lenge etter, nemlig etologien
eller læren om dyreatferd. I sine populære -- mange
vil si vulgære -- utforminger har menneskeetologien nådd
et stort publikum blant annet gjennom Desmond Morris' arbeider,
som ved hjelp av slående illustrasjoner forsøker å
vise at mye menneskelig atferd er biologisk programmert; fra fotballkampens
rituelle uttrykk for hardprogrammert maskulin aggresjon til flokkdyratferden
på badestranden. Darwin var selv dypt interessert i de evolusjonsmessige
dimensjonene ved menneskelig atferd, og Expression inneholder
blant annet en systematisk diskusjon av en kompleks menneskelig
reaksjon som rødming. Selv om hans materiale, for en stor
del innsendt fra trofaste korrespondenter omkring i verden, skulle
tyde på at det er viktige kulturelle variasjoner med hensyn
til forekomsten av rødming, er Darwins ærend å
etablere et sett universelle prinsipper for rødming. Han
diskuterer ikke hvorvidt de og de folkeslagene har moralsystemer
og sedvaner som gjør rødming og skamfølelse
til en aktuell reaksjon i bestemte situasjoner, men snarere hvorvidt
de ulike "rasene" rødmer. Selv om rødmingen
ikke kan observeres hos svært mørkhudede personer,
mener han således at "mulatters" kraftige rødming
er bevis på at også "negre" rødmer.
Dette betrakter han som et biologisk datum som ikke har noe å
gjøre med hvilke verdier og livsbetingelser de måtte
ha vokst opp under. Ett sted refererer han informanter i Brasil
som hevder at indianerne først begynte å rødme
etter langvarig kontakt med europeere. Dette tar Darwin som et bevis
på rødmingens universelle karakter, ikke som et tegn
på at den er kulturelt varierende. Rødmingen, som påkalte
Darwins interesse fordi den syntes ham å være det eneste
unikt menneskelige følelsesuttrykk (!), var et trekk ved
mennesket som artsvesen, ikke som kulturvesen.
Darwin var
i det hele tatt lite interessert i kulturell variasjon som sådan.
Der han behandler kulturforskjeller overhodet, betrakter han dem
som en type forvrengende støy som forskeren må arbeide
seg gjennom for å nå objektiv kunnskap. Slik fremstår
mennesket til syvende og sist som et naturprodukt, og omtrent på
samme måte som Galileo skilte mellom primære og sekundære
sansekvaliteter, skiller Darwin mellom harde (biologiske) og bløte
(kulturelle) fakta, hvor bare de førstnevnte er relevante
for vitenskapen.
Så langt
representerer Darwin et tydelig, konsistent og reduksjonistisk syn
på mennesket; dets intellektuelle, kulturelle og åndelige
egenskaper må betraktes som produkter av det naturlige utvalg,
og de kan forstås ut fra denne enhetsteorien om alt liv. Det
var først da han krysset grensen til humanvitenskapene og
etikken at Darwin fikk problemer med sin egen teori, og kanskje
forstod han bedre enn mange av vår tids darwinistiske predikanter
at den hadde et stort, men likevel begrenset gyldighetsområde.
Kulturell
evolusjon
Forholdet mellom
læren om det naturlige utvalg og kulturell variasjon måtte
bli komplisert. På den ene siden mente Darwin bestemt at mennesket
var én art, med andre ord at uvaskede villmenn i hovedsak
hadde de samme medfødte egenskapene som viktorianske gentlemen.
På den andre siden var han trofast mot sin tids dominerende
ideologi, og ville på ingen måte sidestille villmennene
med de siviliserte. Det er ikke lett å finne et konsistent
syn på forholdet mellom kultur og evolusjon hos Darwin. La
meg likevel forsøke.
I Voyage
of the Beagle beskrev Darwin sitt møte med primitive
folk i det ugjestmilde Ildlandet (Tierra del Fuego), hvor han med
egne øyne kunne bevitne hvilken avgrunn som skilte ville
og siviliserte folk fra hverandre. Det er en verden av forskjell,
skriver han, mellom "en fuegiansk villmann og en Sir Isaac
Newton", og fortsetter:
- Jeg tror
ikke det er mulig å beskrive eller skildre forskjellen mellom
villmannen og den siviliserte. Den er forskjellen mellom et vilt
og et tamt dyr; og noe av interessen ved å studere en villmann,
er identisk med det som får alle til å drømme
om å se løven i sin ørken, tigeren som river
sitt bytte i filler i jungelen, neshornet på den åpne
sletten eller flodhesten der den plasker i en gjørmete
afrikansk elv.
Senere skrev Darwin om fuegianerne at når man "betrakter
slike mennesker, kan man knapt få seg selv til å tro
at de er broderskapninger plassert i den samme verden [som en selv]".
Som beskrevet i første kapittel, anså han dem for å
ha skrikende stemmer, sammenfiltret hår og generelt elendige
manerer. Likevel insisterte Darwin senere, i Descent, på
at mentale forskjeller mellom siviliserte og villmenn er gradsforskjeller,
og tilføyde at alle det siviliserte menneskets mentale egenskaper
kunne gjenfinnes, riktignok i uutviklet form, hos villmenn. Darwin
var også en varm tilhenger av misjon, som han hadde sett i
virksomhet på Tahiti. I Voyage skriver han begeistret,
med henvisning til misjonærenes arbeid i Stillehavsområdet,
at siden Cooks tid, har "en [ny] halvkule blitt inkludert i
den siviliserte verden".
Samtidig var
Darwin en lidenskapelig motstander av slaveriet. Under reisen med
"Beagle" havnet han gang på gang i klammeri med
FitzRoy fordi kapteinen forsvarte slaveriet, og han er aldri så
fordømmende som når han kritiserer denne institusjonen,
som fremdeles hadde varme forsvarere i britisk politikk langt ut
i viktoriatiden, selv om slaveriet ble avskaffet i de britiske koloniene
i 1839.
Darwins forhold
til kulturell variasjon var ortodokst. Han stilte aldri spørsmålstegn
ved den britiske sivilisasjons overlegenhet, men noen konsekvent
rasist var han ikke. Derfor var han tilhenger av misjon og motstander
av slaveri; han var overbevist om at det var håp selv for
de mest primitive barbarer. Ettersom de hadde omtrent de samme medfødte
egenskapene som siviliserte folk, kunne de siviliseres. Om sine
erfaringer ombord på "Beagle" med de tre fuegianerne
som hadde bodd i England, skriver han: "Den amerikanske urbefolkning,
negre og europeere er så forskjellige fra hverandre som hvilke
som helst øvrige tre raser; og likevel ble jeg ombord på
'Beagle', mens jeg levde med fuegianerne, med sine mange små
karaktertrekk, kontinuerlig slått av hvordan deres sinn ligner
våre egne."
At Darwin skulle
ha vært en slags kulturrelativist, som enkelte av hans tilhengere
har antydet, er iallfall sludder. Han utviklet ingen teori om kulturell
evolusjon, men hans oppfatninger om temaet er konvensjonelle og
minner om dem man finner hos datidens ledende antropologer, som
Lewis Henry Morgan og Edward Tylor.
Forbindelsen
mellom darwinismen og det sammenlignende studiet av kultur er altså
løs, selv om mange antropologer har forsøkt å
overføre læren om det naturlige utvalg til studiet
av kultur. Det har skjedd gjennom en direkte overføring av
darwinistiske og nydarwinistiske modeller til mennesket, blant annet
i sosiobiologiske doktriner om parringsatferd blant mennesker. Vanligere
er det at antropologer har lånt analogier fra darwinismen,
noe som blant annet gjelder for teorier om kulturell evolusjon og
for funksjonalistiske antakelser om at bestemte skikker og sedvaner
skulle virke adaptive enten for individet eller for samfunnet.
Selv var Darwin ambivalent til en utbredt samtidig tolkning av hans
teori, nemlig ideen om at de siviliserte folkene ville utrydde de
usiviliserte på grunn av den ubønnhørlige kampen
for tilværelsen som læren om det naturlige utvalg innebar.
I våre dager, kan man si, er euro-sjåvinistene på
defensiven ettersom det ikke den minste tvil om at ikke-europeiske
folkeslag vokser raskere i antall enn de europeiske. På Darwins
tid var optimismen langt sterkere. Det var tross alt det britiske
imperiums ekspansjonstid, og mange regnet med at ikke-hvite folk
gradvis ville dø ut når de kom i nærkontakt med
europeere. Darwin var sikker på at de "høyerestående
rasene" var i stand til å yte mer på intellektuelle,
praktiske og kreative områder enn de "laverestående"
-- på samme måte, skriver han i Descent, som
menn er mer eminente enn kvinner uansett hvilken virksomhet det
er tale om. Når menn er i stand til å yte mer enn kvinner,
mener han at dette skyldes at de konkurrerer om kvinner i den seksuelle
seleksjonsprosessen og ikke omvendt. I tillegg ville kvinnefrigjøring
etter Darwins syn være lite adaptivt for vår art, ettersom
kvinners energi er nødvendig for reproduksjonen.
Det er ofte
frapperende likheter mellom patriarkalske og rasistiske ideologier.
Karakteristikker av kvinner er ofte til forveksling like beskrivelser
av "laverestående folk". Darwin skriver selv, helt
i tråd med tidens gjengse oppfatninger i den mannlige delen
av det britiske borgerskapet: "Kvinners spesielle egenskaper;
intuisjon, persepsjon og imitasjon, er karakteristiske for de lavere
raser og derfor for et forgangent og primitivt sivilisasjonsstadium".
En viktig forskjell
mellom mannssjåvinisme og rasisme er oppfatningen av de "mindreverdiges"
rett til liv. Menn trenger kvinner for å avle avkom, men fremmede
folkeslag kan man godt kvitte seg med hvis man har bruk for Lebensraum.
Darwin synes å ha ment at de usiviliserte folkene er dømt
til å bukke under av vitenskapelige årsaker. Wallace
skrev på et tidspunkt at de tøffeste rasene med størst
oppfinnsomhet og samarbeidsevne ville overleve, mens de mentalt
uutviklede folkeslagene ville dø ut. Darwin erklærte
seg enig, selv om han nok i sitt stille sinn reserverte seg mot
verdien "samarbeidsevne"; og tilføyde at hvite
settlere på New Zealand rapporterte at maoriene var i ferd
med å dø ut. For ordens skyld: Disse maorienes etterkommere
lever i beste velgående i dag, og ingen ting tyder på
at de akter å slutte å forplante seg.
Samtidig var
Darwin oppmerksom på, og bekymret over, problemet fetteren
Francis Galton tok opp, nemlig at de "uansvarlige" irene
fikk langt flere barn enn de "snusfornuftige" skottene,
som ifølge folketroen (som Darwin også her unnlot å
stille spørsmålstegn ved) giftet seg sent i livet og
nøyde seg med det antall barn de var sikre på at de
ville kune forsørge. Overført til situasjonen i koloniene,
kunne dette bety at indere og afrikanere meget vel kunne ha en raskere
forplantningsrate enn sine mer forsiktige koloniherrer. I så
fall ville de "lavere rasene" til syvende og sist vise
seg å være de "høyere rasene" innenfor
den darwinistiske forklaringsmodellen, ettersom deres forplantningsstrategi
var den mest effektive både på kort og lang sikt. Denne
slutningen trakk Darwin aldri, men politisk vaklet han da hans fetter
lanserte eugenikken, rasehygienen, som nødvendig virkemiddel
for å sikre at bare de beste eksemplarene av homo sapiens
fikk anledning til å forplante seg.
Darwinismen og politikken
I mesteparten
av sitt liv holdt Darwin demonstrativ avstand til politikken. Da
sosialisten Wallace, som blant annet gikk inn for kvinnelig stemmerett
og nasjonalisering av jord, skrev begeistret til ham om et av sine
utopiske prosjekter, svarte Darwin faderlig at han håpet dette
ikke ville medføre at Wallace mistet interessen for naturhistorie.
Da enkelte tyske darwinister forsøkte å forene læren
om det naturlige utvalg med sosialisme, trakk han på skuldrene
og insisterte på at dette forstod han iallfall ingen ting
av. Og da Herbert Spencer lanserte sin sosialdarwinisme, fikk både
Darwin og Huxley det travelt med å insistere på at deres
lære hørte til i vitenskapens verden og ikke i politikkens.
Til tross for
opphavsmannens anfektelser, har læren om det naturlige utvalg
vært tatt til inntekt for flere politiske doktriner. Ofte
med god grunn, får man kanskje si, for det ligger mye implisitt
ideologi i Darwins formuleringer. Han var nemlig ute av stand til
å lese mellom linjene, enten det gjaldt egne eller andres
skrifter. Marx, som hadde stor respekt for Darwins prestasjon, gjorde
også narr av hans ureflekterte ideologi: "Det er bemerkelsesverdig
hvordan Darwin blant dyr og planter gjenkjenner sitt eget engelske
samfunn med sin arbeidsdeling, konkurranse, åpning av nye
markeder, "oppfinnelser" og malthusiansk "kamp for
tilværelsen". Det er Hobbes' bellum omnium contra
omnes [alles kamp mot alle]", skrev han til Engels. En
innvending av denne typen ville nok ha såret Darwin dersom
han kjente til den, men han ville sikkert ha nektet for at teorien
hadde med noe annet enn ren vitenskap å gjøre. Da Marx
sendte ham et dedisert eksemplar av annenutgaven av Das Kapital,
skrev Darwin høflig tilbake at han var overbevist om at både
Marx og han selv ville bidra til menneskehetens fremgang, men at
han dessverre måtte bekjenne at han forstod seg altfor dårlig
på det kompliserte emnet politisk økonomi. Faktisk,
skriver Stephen Jay Gould etter å ha inspisert biblioteket
i Downe, er sidene i Darwins eksemplar av Marx' hovedverk usprettede.
Takket være
sin sosiale bakgrunn, levde Darwin i spenningsfeltet mellom en konservativ,
nærmest føydal paternalisme og frihandelsideologi.
Tiden var preget av fremskrittsoptimisme og en sterk forestilling
om at Storbritannia var verdens lys, en idé som senere ble
oppsummert i Kiplings maksime om "den hvite manns byrde".
Den politisk naive Darwin var et lett offer for samtidens sublime
ideologi. Mange vitenskapshistorikere har tolket Darwin og hans
lære ut fra hans samtid, og det kan virke fristende å
forklare den sosiologisk. For hadde ikke Darwin fått Adam
Smiths lære om den usynlige hånd inn nærmest intravenøst
under oppveksten, hadde han ikke ved en tilfeldighet lest Malthus
sommeren 1838 og straks overført hans befolkningsteori til
naturen, og hadde han ikke gjennom sin farfar en familiesvakhet
for evolusjonistisk tenkning?
Teorien om
det naturlige utvalg er lett å dekonstruere langs disse linjene.
For passer den ikke som hånd i hanske inn i det viktorianske
Englands ideologi, med sin betoning av konkurranse som nøkkelen
til suksess og et verdensbilde preget av fremskritt og utvikling?
Mot en slik vitenskapssosiologisk eller idéhistorisk forståelse,
som uvegerlig bidrar til å relativisere teorien, protesterer
aktive biologer naturligvis høylydt, ettersom de mener at
darwinismen må vurderes som vitenskap og ikke kan bortforklares
som et produkt av en historisk epoke.
Begge parter
har i en viss forstand rett. Selv høyst oppegående
vitenskap er utviklet i en bestemt historisk kontekst. Det betyr
ikke at den bare er gyldig i sin samtid, men at den i det minste
vil ha tidstypiske elementer (f.eks. de darwinistiske begrepene
"evolusjon" og "konkurranse"), som vil bli utsatt
for kritikk av senere forskere med en annen horisont. Det taler
til Darwins fordel at han gang på gang presiserte at transmutasjonslæren
ikke var en lære om fremskritt ettersom adapsjon var et relativt
begrep: en veps kunne være nøyaktig like godt tilpasset
som et menneske, og derfor like vellykket som produkt av det naturlige
utvalg. Dette forbeholdet var det få av Darwins politisk interesserte
samtidige som forstod, og mange var de som tok hans lære til
inntekt for et syn om uunngåelig sosialt fremskritt gjennom
hard konkurranse. Koblingen mellom Darwins lære om transmutasjon
eller "avstamning med modifkasjon" og fremskritt, var
den utrettelige politiske filosofen Herbert Spencer hovedarkitekten
bak.
Til tross for,
eller kanskje på grunn av, sin politiske jomfruelighet, må
det sies at Darwin ikke var konsistent i sin frikobling av vitenskapen
fra politikken. Han var omhyggelig med å forhindre at teorien
ble utformet slik at den kunne misbrukes av radikalere inspirert
av den franske opplysningstenkningen. Han hadde ingen tro på
anarkisten Godwins, Wallaces og andre utopisters visjoner om et
samfunn som ble stadig bedre, og dette synet begrunnet han blant
annet i teorien om det naturlige utvalg. I tillegg kunne den ekspanderende
rasistiske vitenskapen med letthet, og uten at Darwin protesterte,
anvende teorien om det naturlige utvalg på forestillingen
om at menneskeraser kan rangeres på en objektiv stige etter
utviklingsnivå. Darwin distanserte seg ikke fra troen på
at menneskerasene har forskjellige medfødte og arvelige
egenskaper. Han erklærte seg også enig med Galton i
at "utdannelse og miljø bare har en beskjeden virkning
på den enkeltes sinn, og at de fleste av våre egenskaper
er medfødte". Slike formuleringer er ikke politisk uskyldige
i samfunn som det viktorianske Storbritannia, der talsmenn for de
lavere klassene var frekke nok til å hevde at de fra naturens
side var like velutrustede som sine herskere.
Når han
skrev om menneskesamfunn, deltok Darwin i en politisk samtale enten
han ville det eller ikke. Forskjellen mellom Darwins og Wallaces
vurderinger av primitive folk er interessant i så henseende:
Darwin så dem som elendige barbarer, mens Wallace så
en egalitær sosialisme utfolde seg hos sine primitive. Wallace
utfordret også Darwins forestilling om at konkurranse var
evolusjonens praktiske funksjoneringsmåte. For ham var det
opplagt at samarbeid var mer adaptivt enn konkurranse, selv om seleksjon
teknisk sett fant sted på individnivå. Hvert individ
hadde nemlig mer å tjene på samarbeid enn på konkurranse.
Følgelig, mente Wallace, ville et egalitært samfunn
være det naturlige utvalgs sluttresultat. Darwin var naturligvis
dypt uenig i et slikt syn. Når det gjaldt den seksuelle seleksjonen,
mente Darwin at de mest attraktive prinsipielt var de mektigste,
og dessuten fikk flest avkom. Wallace, som forstod sin politiske
samtid bedre, innvendte at den herskende klassen fikk de partnere
de ønsket ikke fordi de var mer attraktive, men på
grunn av "manerer" og makt.
Det var ikke
alltid lett for Darwin å forene liv og lære. Prinsipielt
mente han at den rene, frie konkurranse burde herske mellom mennesker
som i dyreriket. Han var motstander av proteksjonisme og primogenitur
(arvelover som favoriserer eldste sønn). Darwins naturlige
orden ble i praksis en alliert av handelsstanden. Lamarckismen ble
derimot forbundet med gufset fra den franske revolusjon og opplysningstiden.
Darwinismen kan, i de fleste politiske tolkninger, plasseres på
høyresiden politisk; enten som laissez-faire-kapitalisme
eller i en autoritær malthusiansk versjon. Av eksisterende
land er Singapore trolig det mest darwinistiske i begge henseender
(selv om Kina haler innpå). Den rene rasehygiene blir praktisert
der i og med at vellykkede mennesker får premier om de parrer
seg med hverandre, samtidig som fri konkurranse er selve den nasjonale
ideologi.
Samtidig var
Darwin en konservativ patriark med betydelig makt både lokalt
i Downe og i britisk akademia, og han hjalp til med å sikre
venners sønner (og egne sønner) posisjoner i samfunnet.
Han var også en trofast giver til veldedige formål --
noe han prinsipielt var imot ettersom slike "kunstige"
institusjoner forhindret fri konkurranse.
Dilemmaet gikk
helt inn i Darwins privatliv. Han var overbevist om at hans egne
barn var svakelige fordi de var et resultat av usunn innavl, men
likevel mente han prinsipielt at naturens lov tilsa at de svake
og degenererte måtte "hugges ned". Wallace var igjen
uenig, og påpekte i denne sammenhengen at kriger var et lite
velegnet glidemiddel for det naturlige utvalg, ettersom de sterkeste
og modigste var de første til å dø.
Darwins forhold
til sosialdarwinismen og rasehygienen var altså tvetydig.
De to modellene representerte også to prinsipielt ulike samfunnssyn,
som tilsvarte den konservative og den liberalistiske strømningen
i Darwins samtids ideologi. Eugenikken var høyreautoritær
og forutsatte sterk sentralstyring, mens sosialdarwinismen var liberalistisk
og ville minimalisere statens rolle. På det teoretiske plan
var Darwin sympatisk innstilt til sosialdarwinismen, som rent faktisk
var en samfunnsmessig legemliggjøring av hans tanker om fri
konkurranse, men i praksis handlet han i strid med den. Når
det gjaldt eugenikken, som skulle forhindre de sletteste eksemplarene
av arten fra å få avkom, ville den representere en form
for kunstig seleksjon som minnet om husdyravl og dyrking av kulturplanter.
Galton, som også er kjent for sitt pionérarbeid innen
den såkalte intelligensforskningen, gikk varmt inn for selektiv
parring blant mennesker for å sikre at de mest fordelaktige
egenskapene ble videreført. I strid med både egen praksis
(han hadde jo avlet avkom med en blodsslektning) og egne prinsipper
om fri og uhemmet konkurranse, mente også Darwin at politiske
tiltak var nødvendige for å forhindre at verden ble
tatt over av uansvarlige og uforutseende mennesker som "ynglet
som kaniner".
Faktisk reddet
Darwin seg fra enkelte mulige selvmotsigelser i dette feltet gjennom
sin analyse av adaptive egenskaper hos homo sapiens. Samtidig
innrømmet han, muligens uten å merke det selv, at studiet
av mennesket var langt mer komplisert -- ja, kanskje kvalitativt
annerledes -- enn studiet av andre arter. Allerede i Artenes
opprinnelse skrev han: "Jeg bruker begrepet 'kampen for
tilværelsen' i en utvidet og metaforisk betydning, som
inkluderer ett vesens avhengighet av et annet, og som også
inkluderer (noe som er viktigere) ikke bare individets liv, men
dets suksess i å etterlate seg avkom" (min uthevning).
I menneskesamfunnet
vil et vesens avhengighet av et annet (i praksis mange andre), medføre
nødvendigheten av moral og sosiabilitet. Å oppføre
seg i henhold til rådende moral "lønner seg ikke",
og likevel gjør folk det stort sett. For eksempel ble det
i Darwins England oppfattet som dårlig takt og tone å
avle barn med sine venners koner, selv om et slikt handlingsmønster
ville ha lønt seg for den enkelte mann. Darwin innrømmet
at det forholdt seg slik i eksisterende samfunn, samtidig som han
betonte at seleksjon fant sted på individplanet. Følgelig
vedgikk han også indirekte at det var nødvendig å
studere det enkelte samfunns moral og sedvaner for å forstå
enkeltindividets handlinger, og uforvarende måtte han også
innrømme, riktignok implisitt, at kulturell variasjon er
en viktig dimensjon ved menneskeheten som forskningsobjekt. Det
er deprimerende få av vår tids nydarwinister som har
forstått dette forbeholdet, og mye tyder på at Darwin
ikke forstod det helt selv.
Til slutt må
forholdet mellom darwinismen og miljøpolitikk kort kommenteres.
Mange vil kanskje tenke seg at veien mellom de to er kort, ettersom
et av darwinismens hovedpremisser er at seleksjon avhenger av miljøbetingelsene,
og at arters utdøen alltid skyldes miljøforandringer.
Med et slikt utgangspunkt skulle man tro at Darwin ville være
en pålitelig støttespiller i arbeidet for å redde
regnskogen i Amazonas. Slik forholder det seg ikke i virkeligheten.
Darwin bekymret seg ikke over at arter gikk under; han anså
det som naturens jernlov, slik frihandelsideologien regner det som
nødvendig at bedrifter går konkurs. På hans tid
var miljøspørsmål forbeholdt religiøse
grupperinger og politiske utopister. Hva han ville ha ment i dag
er det umulig å vite, men selv skrev han drømmende
i Voyage: "Når vi ser på Brasils ufattelige
areal, kan andelen av oppdyrket mark knapt betraktes som noe som
helst, sammenlignet med det som er overlatt til naturtilstanden:
Hvilken enorm befolkning dette landet vil kunne forsørge
på et fremtidig tidspunkt!"
Sinnets irrganger
Darwin hadde
liten sympati for dem som akket seg over at våre fjerne stamfedre
var maneter: "Jeg er tilfreds med at mennesket sannsynligvis
vil gå fremover, og det plager meg ikke om vi skal bli betraktet
som de rene barbarer i en fjern fremtid."
Den uvanlige
mangelen på finfølelse i dette irriterte utsagnet,
som falt mot slutten av hans liv, bevitner en utvikling mot et stadig
rikere, men også stadig mer lukket vitenskapelig univers.
Den aldrende Darwin hadde liten interesse for annet enn sitt fag
og sin familie. Som ung hadde han med glede lest Shakespeare, Byron
og Scott, men "senere i livet mistet jeg, til min store fortvilelse,
all glede ved poesi av enhver art, inkludert Shakespeare".
Om musikk skriver han i sine memoarer: "Jeg kan ikke oppfatte
en disharmoni, eller holde takten og nynne en melodi riktig; og
det er et mysterium hvordan jeg noensinne kan ha hatt glede ved
musikk".
Når det
gjelder romaner, derimot, var han en aktiv leser selv om det, når
sant skal sies, gjerne var Emma som leste høyt for ham mens
han lå på sofaen og røkte. Han uttalte imidlertid
at det burde være forbudt å la en roman slutte sørgelig.
"Etter min smak, tilhører ikke en roman første
sortering med mindre den inneholder en person man kan elske tvers
gjennom, og om det er en vakker kvinne er det desto bedre."
Det var neppe Tolstoj eller Flaubert som sørget for aftenunderholdningen
på Downe.
Darwins bortimot
fullstendige mangel på interesse for de skjønne kunster
blir ofte nevnt av hans biografer, men vies sjelden særlig
oppmerksomhet. Ikke desto mindre tydeliggjør dette trekket
ved hans personlighet motsigelsen mellom naturvitenskap og andre
tenkemåter. Darwin var den perfekte empirist. Senere ble han
en dyktig teoretiker, som imidlertid følte at han mistet
fotfestet når han ble tvunget til å tenke omkring emner
han ikke hadde store empiriske kunnskaper om. I memoarene skriver
han i snirklete viktoriansk prosa, tydelig ambivalent til seg selv:
- Mitt sinn
ser ut til å ha blitt en slags maskin skreddersydd til å
kverne generelle lover ut av store ansamlinger av fakta, men jeg
kan ikke forstå hvorfor dette skulle ha forårsaket
hensovningen av utelukkende den delen av hjernen som de høyere
sondringene avhenger av.
Stilt overfor de religiøse spørsmålene erklærte
han seg hjelpeløs, og såvel i sine skrifter som i sin
korrespondanse vakler han mellom likegyldighet, deisme og agnostisisme.
I memoarene skriver han at det nok fantes en Første Årsak
"som har en intelligent bevissthet i noen grad analog til menneskets",
men på den annen side bekjenner han dyp tvil: Hvordan kan
den menneskelige bevissthet, som har utviklet seg fra de mest primitive
dyr, være troverdig når den trekker så storslagne
konklusjoner? Videre antyder han at den religiøse indoktrineringen
av barn gjør det "like vanskelig for dem å oppgi
sin gudstro som det ville være for en ape å oppgi sin
instinktive frykt og hat for slangen".
Darwin skrev
en gang at spørsmålet om Guds eksistens er for komplisert
for det menneskelige sinn. Et oppfølgingsspørsmål,
som mange av darwinismens kritikere har stilt både før
og etter hans død, er om spørsmål av denne typen
bare er for kompliserte for en enkel sjel som Darwins, som gjennom
et langt liv hadde snevret inn fokuset for sitt virke, slik at han
til slutt så en imponerende mengde fakta glassklart men til
gjengjeld var blitt blind for alt annet. Kontrasten til den allsidige
Wallace er betegnende, men det er også verd å merke
seg at mange som kjente dem, inkludert Darwin selv, anså broren
Erasmus for å være mer begavet enn Charles. Erasmus
fulgte imidlertid ikke noe kall, men forsynte seg av alt Londons
intellektuelle liv hadde å tilby -- poesi, politikk, filosofi,
teologi, litteratur og vitenskap. Han etterlot seg derfor heller
ikke noe livsverk av varig verdi; spørsmålet er likevel
om ikke en Erasmus, som nærmet seg virkeligheten fra mange
sider, kunne ha et rikere og mer balansert verdensbilde enn sin
berømte bror. Dette spørsmålet er retorisk stilt,
og det er ikke ment å besvares. Og likevel.
Slik William
Blake hundre år tidligere hadde anklaget Isaac Newton for
"enøyethet" (single vision) ettersom han
bare var i stand til å se én fasett i naturen, nemlig
kausaliteten eller årsak-virkning-relasjonen, slik kritiserte
også Darwins samtidige biologen for å neglisjere eksistensen
av alt han ikke var i stand til å registrere med sitt vitenskapelige
apparat. Vitenskapen har alltid fungert ekskluderende på en
slik måte og må i en viss forstand gjøre det.
Som Stephen Jay Gould skriver ertende et sted, er Bibelens skapelsesberetning
ikke nødvendigvis falsk. Derimot er den uvitenskapelig fordi
den ikke lar seg etterprøve. Vitenskapens selvpålagte
lenker gjør dens funn mer etterrettelige enn synspunkter
basert på intuisjon eller enkeltobservasjoner. Samtidig utelukker
den store deler av verden fra sitt virkefelt. Kloke vitenskapere
vet dette. Darwin ante det, men han var sjelden villig til å
innrømme det.
Et av de beste
samtidige angrepene på Darwins analyse av mennesket, var George
Mivarts essay om The Descent of Man, trykt i Quarterly
Review i juli 1871. La det være så sin sak at Mivart
hadde sitt eget, forlengst diskrediterte syn på hvordan evolusjonen
skjedde. I dette essayet ser han kritisk på Darwins påstand
om at det er en gradsforskjell og ikke en artsforskjell mellom menneskers
og dyrs mentale evner, og det gjør han glimrende.
Først
skiller Mivart mellom seks slags aktiviteter som styres av sentralnervesystemet,
hvorav selvbevissthet og fornuft står i en særstilling
fordi de er representative, mens de øvrige, herunder
instinktene, er presentative. Om dyr skriver han: "Vi
benekter at de har ... evnen til å reflektere over sin egen
eksistens eller til å utforske gjenstanders natur og årsaker.
Vi benekter at de vet at de vet eller kjenner sin egen viten."
Mivart går
deretter kritisk gjennom Darwins "bevisførsel"
for at dyr tenker bevisst, og konkluderer med at selv om deres sanser
og instinkter kan være våre langt overlegne, er det
ingen ting som tyder på at de har evnen til refleksjon. En
viktig del av Mivarts argumentasjon har å gjøre med
talespråket. Darwin ser grynting og kommunikative skrik i
dyreriket, vanligvis forbundet med parring og fare, som forløpere
for artikulert tale. Mivart spør: Men hva med abstrakt tenkning;
har disse formene for kommunikasjon noe med hverandre å gjøre?
Svaret er ifølge Mivart nei; det er tale om helt forskjellige
former for kommunikasjon. Menneskelig språk er kvalitativt
forskjellig fra dyrelyder fordi det er representerende, det
forutsetter abstraksjoner. Ikke-menneskelige dyr kan neppe fortelle
hverandre at de er redde for å dø, at de misliker den
langsomme andresatsen i romantiske symfonier, at de har tungt for
å lære matematikk eller at de tviler på Guds eksistens.
I likhet med Wallace, er Mivart overbevist om at abstrakt tenkning
er et avgjørende menneskelig trekk, som ikke ligner noe som
finnes i dyreriket. Nå må det tilføyes at språket
utvilsomt er et produkt av naturlig utvalg, men det betyr ikke at
det har vesentlige fellestrekk med grynting og kvitring.
Til slutt tar
Mivart opp moralen, det menneskeligste av alt. Her argumenterer
han for at "intellektuell perspepsjon av 'rettighet' og 'plikt'",
og videre mellom riktig og galt, ikke kan tilbakeføres til
"sosiale instinkter slik Darwin gjør". Darwin ser
nemlig det adaptive, altså fordelaktige på lang sikt,
ved moralske handlinger som styrker fellesskapet. Men, sier Mivart,
å handle godt er noe annet enn å handle riktig. At en
handling har positive effekter trenger ikke å bety at den
er moralsk god; en hund eller et frukttre (!), skriver han, kan
også "handle godt", før han avslutter med
følgende salve:
- Mennesket
er ikke bare et intellektuelt dyr, men han er også et fritt
handlende moralsk vesen, og som sådan -- med den uendelige
fremtiden en slik frihet åpner opp for ham -- skiller han
seg fra hele resten av det synlige univers gjennom en artsforskjell
så dyp at ingen av dem som skiller mellom andre synlige
vesener er sammenlignbare med den.
Det er ingen tvil om at Mivarts umiddelbare foranledning for å
gi mennesket en fortsatt privilegert plass var religiøst
betinget, men det er ikke nødvendig å være monoteist
for å slutte seg til hans hovedargumenter. Selv om vi gir
Darwin rett overfor Wallace i at bevisstheten og refleksjonsevnen
er oppstått gjennom naturlig utvalg, følger det ikke
automatisk at den kan studeres ved hjelp av de samme metoder som
er adekvate for studiet av dyreatferd. Det unike ved mennesket er
slående iakttatt i Om det tragiske, hvor Peter Wessel
Zapffe beskriver menneskets ufikserthet ved å rette oppmerksomheten
mot den menneskelige hånd. Klør og poter har
relativt klare bruksområder og begrensninger, mens en hånd
både kan brukes til hva som helst og til ingenting. Dette
strengt biologiske faktum knytter Zapffe så til en eksistensfilosofi
der han vil vise at menneskets tragedie har sin opprinnelse i dets
refleksjonsevne.
Insisteringen
på at det menneskelige krever særskilte utforskningsmetoder,
ville ikke darwinistene være med på. Noe slikt ville
begrense gyldigheten for deres nylig etablerte kunnskapsregime og
følgelig undergrave deres makt; dessuten er det ikke gitt
at deres intellektuelle redskaper var adekvate for å forstå
menneskelig refleksjon i hele dens fylde. Det var ikke frykten for
ny kunnskap, men en bekymring for konsekvensene av den reduksjonistiske
naturvitenskapens makt, den aldrende Tolstoj hadde i tankene da
han advarte sin sønn mot darwinistene. Huxley gav et typisk
uttrykk for deres holdning på dette tidspunktet da han skrev,
i et direkte tilsvar til Mivart (men også med adresse til
Wallace), at bevissthet var "et uttrykk for de molekylære
forandringene som finner sted i det nervestoffet som er bevissthetens
organ".
*
* *
Darwinismens åndelige fattigdom skulle ikke representere noe
problem så lenge dens utøvere holder seg med et respektfylt
forhold til emner som involverer menneskets dømmekraft og
estetiske sans. På slike områder er den enten irrelevant
eller utilstrekkelig, dens utøvere er lekmenn, og deres vurderinger
er verken mer eller mindre verdt enn alle andres.
Det betyr ikke
at darwinismen aldri kan bidra til en forståelse av menneskets
lodd; det kan den, og det gjør den på sin kompromissløst
reduksjonistiske måte, hvorved innhold alltid reduseres til
form. Svaret på spørsmålet om hva som fikk Shakespeare
til å skrive sine sonetter, hva som gjorde Napoleon til sin
samtids fremste militære leder, eller hva som beveget Romeo
til å kurtisere Julie er, ifølge et ultradarwinistisk
verdensbilde, i siste instans det naturlige utvalg. Som forfatteren
Anthony Burgess plumpt bemerket i et intervju tidlig på åttitallet:
Grunnen til at kvinner ikke har skrevet Beethovens niende symfoni,
er at de ikke produserer sperma. I et senere forsøk på
å blidgjøre sinte feminister, tilføyde Burgess
at kvinner slett ikke hadde noe behov for å kompensere ved
å produsere Beethovens niende symfoni, ettersom de var i stand
til å føde barn. Begge synspunktene er naturligvis
biologistiske forsåvidt som de tillegger komplekse menneskelige
handlinger biologiske årsaker. Men selv om slike forklaringer
skulle være sanne, på samme måte som det er sant
at det finnes 33 rom i etasjen hvor jeg jobber og at bygningen holder
seg vertikal takket være gravitasjonen, er det et åpent
spørsmål om de forteller oss det som er vesentlig for
å vite noe om Beethovens niende symfoni, om Napoleon eller
om menn og kvinner.
Darwinismen
sier noe vesentlig om hva slags skapninger vi er, forsåvidt
som vi i samme grad som bier, baobabtrær og bavianer er produkter
av evolusjon ved naturlig utvalg. Stridsspørsmålene
er for det første hvor grensene går for darwinismens
relevans og forklaringspotensiale, og for det andre hvordan teorien
bør tolkes. Selv om teorien er mer seierrik i 1990-årene
enn den var i 1890-årene, er det gode grunner til å
bevare et åpent sinn. For dersom en hammer er ens eneste verktøy,
vil man behandle alt som om det var spiker.
|
