This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

Jordens fordømte


Mike Davis: Planet of Slums.
228 s. London: Verso 2006.

Thomas Hylland Eriksen

Sydsvenska Dagbladet, mai 2006


I løpet av dette eller neste år vil det for første gang i verdenshistorien leve flere mennesker i byer enn på landsbygda. Verdens urbane befolkning er nå større enn hele klodens befolkning var da jeg ble født i 1962. Og mesteparten av veksten foregår i de landene som har det dårligste tilbudet til sine nye innbyggere. Byene i de rike landene vokser noe, men det skjer langsomt og relativt kontrollert. Veksten i fattige land er på sin side eksplosiv og uten historisk sidestykke. Mellom 1800 og 1910 ble befolkningen i London syvdoblet. Det lyder dramatisk, men på mye kortere tid, fra 1950 til 2000, har befolkningen i byer som Dhaka, Kinshasa og Lagos blitt førtidoblet!

Amerikaneren Mike Davis, som tidligere har skrevet anerkjente bøker om byplanlegging og urbanisme, retter i sin siste bok søkelyset mot verdens slumbyer, The Planet of Slums. Budskapet er enkelt: Mesteparten av verdens befolkningsvekst finner sted i byer i fattige land. Det meste av denne veksten foregår i slumområder. Mens verdens slumproblem var hjerteskjærende på slutten av 1800-tallet (i byer som London og New York) og bekymringsfullt på 1980-tallet (f.eks. i Mexico City og Manila), er det nå i ferd med å ta fullstendig overhånd. Fremtiden for en milliard mennesker, kanskje enda flere, er et liv i en storbyslum som ikke fantes for en generasjon siden.

Buenos Aires og Rio de Janeiro var storbyer også for femti år siden, med henholdsvis 4,6 og 3 millioner innbyggere. Men i dag har de rundt 12 millioner innbyggere hver. Kairo har i samme periode vokst fra 2,4 til 15 millioner, Delhi fra 1,4 til over 18 millioner, Seoul fra én til 22 millioner. Afrikanske byer som Nouakchott og Mogadishu var for bare noen tiår siden beskjedne oaser eller handelssteder. I dag har de et par millioner innbyggere. Den kongolesiske byen Mbuji-Mayi, som jeg ikke hadde hørt om før jeg leste Davis, har vokst fra nesten ingenting til to millioner, stort sett i løpet av det siste tiåret. Det vokser frem slumbyer, spesielt i Kina og deler av Afrika, steder hvor det ikke på forhånd eksisterte urban bebyggelse overhodet – altså gigantiske slumbyer uten noe sentrum å orientere seg mot.

Enkelte områder er i ferd med å utvikle seg til gigantiske, sammenhengende bebyggelser av pappkasser og blikkplater, med millioner på millioner av innbyggere, men ingen sanitæranlegg, elektrisitet eller politibeskyttelse. Det gjelder blant annet for den femti mil lange strekningen fra Rio til São Paolo (samlet befolkning 37 mill.), det sentrale meksikanske høylandet rundt Mexico City (i 2050 regner man med at 50 millioner vil bo der, halve Mexicos befolkning), deler av Kina og strekningen fra Benin City via Lagos til Accra, som i løpet av få år spås å utgjøre den største konsentrasjonen av fattigdom i hele verden.



Det kan være flere årsaker til at folk flytter til byene. Tradisjonelt har den viktigste årsaken ofte vært en kombinasjon av relativ overbefolkning på landsbygda og muligheter for arbeid. Slik er det nok fremdeles bl.a. i Kina og deler av India, men ikke i Afrika og Latin-Amerika, hvor den urbane økonomien i mange tilfeller har hatt en nedgang de siste tiårene, parallelt med at befolkningen har doblet seg flere ganger. Her kan forklaringen være enten krig, sviktende ressursgrunnlag som resultat av befolkningsvekst eller hensynsløs modernisering, kombinert med en drøm om arbeid og materiell trygghet som blir mer urealistisk for hvert år.

Myndighetene i fattige land gjør lite for å løse slumproblemet, men ofte er tomtene privateid. Så hvor elendig folk enn bor i verdens storbyslummer – fra Kolkata (Calcutta) til Lima – bor de sjelden gratis. Selv om de deler en latrine med 93 andre og en vannkran med 85 andre (eksempler fra boken), og bor tettere enn mennesker har bodd noen gang i historien, ofte tretten-fjorten på hvert rom, så må de betale for seg. Selv et slitent blikkskur under en motorveibro har en pris. Ofte må de betale for beskyttelse også, ettersom politiet bare kommer inn i slummen for å samle inn bestikkelser.

Myndighetenes og middelklassenes største hodepine handler om kontroll med slumbefolkningen, for å unngå at de sprer seg, med sine filler og sin stank, inn i velstående boligområder. I koloniale byer har militære, apparatchiks, politikere og lokale forretningsfolk ofte overtatt de tidligere koloniherrenes luftige, grønne bydeler. I stadig flere byer får disse rike delene preg av gated communities, inngjerdede, tungt bevoktede boligstrøk hvor ingen slipper inn uten tillatelse. I deler av Cape Town har elektriske gjerder nå erstattet de menneskelige vaktene. Nye former for apardheid-lignende ekskludering oppstår, som et resultat av de rikes behov for å få være i fred med sin rikdom.

Av og til forsøker myndighetene å bli kvitt de voksende slumområdene – arnesteder for sykdom og kriminalitet – ved å jevne dem med jorden, men slummen vokser selvfølgelig frem igjen, av og til allerede neste dag. En mer fremtidsrettet løsning kan bestå i å bygge permanente boligkomplekser for fattige i nærheten av byene, noe som har vært gjort bl.a. i Kairo, Delhi, Bombay og Mexico City, men som Davis forteller, har det aldri forekommet at slumbeboere rent faktisk har fått gleden av å flytte inn i slike boliger, andre har alltid kommet foran i køen.

Davis’ faktaspekkede, velskrevne bok er nedslående lesning. Den verken romantiserer eller skjønnmaler. Davis gir på ingen måte inntrykk av at livet i en slum har sin sjarm fordi solidariteten vokser med fattigdommen. Tvert imot er et slikt liv grunnleggende ubehagelig. Det er trangt, skittent og stinkende å bo i en slum. Slummer ligger alltid i de minst attraktive områdene; nær en forurenset elv, en støyende motorvei, en søppelfylling, eller i en gjørmete dump. Et spørsmål mange vil stille seg underveis, er hvordan slumbeboere flest overhodet overlever, ettersom bare en liten minoritet har lønnsarbeid. Svaret er den uformelle økonomien, altså uregistrert økonomisk aktivitet. Når man kjører gjennom Nairobis største slum, Kibera, registrerer den våkne passasjer tusenvis av frodige cannabisplanter som stikker opp mellom skurene. Her finnes en inntektskilde som er like sikker som produksjon av illegalt brennevin. Noen lever av å levere hverandre tjenester, fra hårklipp og bevoktning til sex og transport; andre driver små verksteder hvor de produserer varer for turistmarkedet; igjen andre lever av det de rike har kastet fra seg, det være seg brukbare møbler eller spiselig mat. Mange, ikke minst barn, er ansatt uformelt, uten arbeidskontrakt eller sikkerhetsnett, av større bedrifter. De overlever, men bare såvidt.

Avstanden mellom livet i slummen og de rike bydelene vokser. De rike har sine helseklubber og kjøpesentere, fastfood-restauranter og privatskoler, og kan raskt kjøre ut til landstedene sine i helgen på nye, plasskrevende motorveier som legger beslag på store områder, både rurale og urbane, som burde ha vært brukt annerledes. De nyter godt av en globalisering og livsstilstandardisering som frigjør dem fra sine egne land. I store deler av verden ser vi nå at nasjonsbygging og utvikling for hele folket var noe man forsøkte å få til i det 20. århundre. Nå innser man at det var umulig. Kløften mellom de rike og de fattige fortsetter å vokse, og aldri tidligere har de rikeste befunnet seg nærmere de fattigste enn i dagens storbyer i den tredje verden.